Prioriteringer

Haugesund kommune bygget nylig en skatepark som ingen bruker. Kanskje fordi det allerede finnes et innendørs anlegg. Hva med å fokusere på det barn trenger før noe annet?
En skatepark i Haugesund.

Det er som regel lettere å beskrive mål eller lage en handlingsplan enn å følge den. Jeg husker, fra den tida jeg jobbet som lærer, hvor store og fine ord mange politikere lirte av seg. De snakket om forskning som viste til hvor mye et sunt kosthold kunne ha å si for utbyttet av skolegangen, og ikke minst for trivselen. Det var ikke måte på hva elevene skulle få gratis. Jeg mener å huske at det ble lovet gratis skolelunsj en gang, og at dette ble redusert til skolefrukt i ungdomsskolen. Det varte i et par Stortingsperioder før tilbudet forsvant i 2014.

Det er noe som ikke virker helt logisk med Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-2021). Den snakker om å øke andelen 15-åringer som spiser frukt hver skoledag, og samtidig redusere sosiale forskjeller. Jeg jobbet en gang et halvt år på Edland Skule i Vinje kommune, og det er uten tvil den mest imponerende skolen jeg har jobbet på. Det kan hende at atferd går litt opp og ned fra år til år, men det var et svært godt arbeidsmiljø for både elever og lærere i klasserommene det året jeg var vikar. Ledelsen hadde stor tro på skolelunsj som et tiltak med direkte betydning for læring, og brukte derfor litt av budsjettet sitt på gratis lunsj. Denne skolen i utkanten av kommunen (like før du starter oppstigningen til Haukeli) hadde sågar et godt bibliotek og smartboards i alle klasserom, så det gikk ikke ut over noe annet heller.

Denne rapporten kommer også inn på sosial ulikhet og kosthold, men jeg vet ikke om det er så mye myndighetene kan gjøre fra eller til. Det hadde hjulpet med gratis skolelunsj, og det hadde hjulpet hvis spesialpedagogikk i skolene, og kommunens fysioterapi/ergoterapitjenester fungerte like bra i alle kommuner. Det er noen kommuner som gjør en god jobb, men det er også noen som ikke ser på dette som en prioritert oppgave. Jeg skriver for det meste om utviklingsforstyrrelser på denne bloggen (autismespektertilstander, ADHD, NLD, epilepsi), og selv om jeg ikke har formulert noe hovedbudskap, er det ingen tvil om at samarbeid er et stikkord. Det å utvikle barn, eller gode samfunnsborgere, er et samarbeidsprosjekt mellom foreldrene og kommunen. Foreldrene har likevel hovedansvaret.

Det krever at foreldrene benytter seg av muligheter som finnes. Det er f.eks. mange barn som har hatt godt utbytte av hesteridning, dans og kampsport. Dette er alle aktiviteter som er økonomisk realistiske for de fleste familier. De som har utbytte av det kan få henvisning til terapiridning (av fastlegen), og det innebærer at det meste av utgiftene er dekket. Kommunens kulturskole, der en kan få f.eks. dans, musikk eller visuelle kunstfag, har søskenrabatt, og sågar muligheter til å søke om å få skolepengene dekket. Det blir altså gjort en del allerede for å viske vekk sosiale forskjeller.

Det finnes ikke noen kur som tar vekk symptomene en gang for alle, men det er mange som opplever en økt fungering med en spesiell diett. Mat skaper ikke utviklingsforstyrrelser, og den kan heller ikke ta vanskene vekk, men ingen av oss har godt av mye av den maten som blir produsert i dag. Helse koster ganske enkelt, og det er en avgjørelse en må ta hver gang en handler. Tarmen kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere, og serotonin har f.eks. stor betydning for viktige funksjoner i hjernen og kroppen. Det meste av denne substansen blir produsert i tarmene, så det er ingen tvil om at vi bør ha fokus på at magen skal ha det bra. Det er heller ikke overraskende at mange med psykiske plager får det bedre med et sunt kosthold og fysisk aktivitet.

Det er lett å bli irritert på politikerne, men vi har mye av ansvaret selv. Vi må planlegge livet etter hvor mye vi har råd til. Det er snakk om verdivalg, og hvis du mener at familie er viktigst, må alt annet vike. Jeg vil f.eks. oppfordre de som trenger det til å utnytte muligheter som finnes, f.eks. å søke om å få kulturskolen dekket, og de som ikke trenger det bør avstå fra å søke. Vi må ha såpass solidaritet og ønske om at andre får det vi har. 

Jeg kikker av og til på finn.no og drømmer om å kjøpe en fantastisk fin bolig, eller en båt jeg kan dra på fisketurer i. Jeg jobber også med drømmen om å bli forfatter, og skulle gjerne tatt en snarvei, som å bruke 100 000 kroner på å gi boka ut på eget forlag, men det er ikke realistisk for øyeblikket. Jeg velger å bruke pengene på familien. Jeg sørger for at den har det bra, at medlemmene utvikler seg og får muligheten til det livet de ønsker. Jeg ofrer ingenting. Jeg mister ingen muligheter, for jeg har tro på at jeg kan gjennomføre det meste av det jeg drømmer om. Det er bare snakk om når jeg gjør de forskjellige tingene.

Det er derfor ikke en selvfølge at myndighetene skal gjøre så mye mer, men det bør ikke være sånn at bostedskommune avgjør hvor mye hjelp en får. Det burde få alvorlige konsekvenser for de kommunene som svikter.

Til slutt en kommentar til bildet. Jeg bodde i Haugesund tidligere og irriterte meg ofte over skateparken i sentrum. Den ble riktignok delvis finansiert av tippemidler, men den er svært lite brukt. Det kan være fordi det allerede var et innendørs skateanlegg. Det er en fantastisk sport, som jeg absolutt anbefaler, men jeg blir litt provosert når en Terra-kommune, som også kaster vekk store summer på det lokale fotballaget, og satser på å urbanisere sentrum, samtidig kutter i skole og eldreomsorg.  

Den vanskelige troa

siluett av mann som ber med stjernehimmelen i bakgrunnen. Noen ganger kan en føle seg liten og maktesløs i møtet med livet.
Noen ganger kan en føle seg liten og maktesløs i møtet med livet. Foto: Pixabay

Det blir gjerne fokusert på angst og depresjon som de store tilleggsvanskene ved både NLD og ASD. Det er ingen tvil om at de er de to største, men det egentlige problemet er kanskje selvtillit og selvfølelse.

Det er mange av oss som har fått diagnosen i godt voksen alder. Jeg var 42 år da jeg fikk diagnosen i 2010, og jeg blir av og til kontaktet av lesere som var mellom 40 og 50 år da de fikk diagnosen. Det er ikke overraskende at det for noen går ut over selvtilliten å ha disse utfordringene uten å ha en diagnose. Jeg liker ikke å gjemme meg bak en diagnose og bruke den som unnskyldning. Jeg liker å ta ansvar, men det har ikke vært lett når jeg har gjort mitt beste, men av grunner jeg ikke kunne forklare, hverken for meg selv, familien eller arbeidsgivere, gjorde jeg enkle feil. Det var mange som klandret meg for ting det seinere viste seg at jeg ikke samme forutsetninger som andre for å klare.

Det ble alltid tatt for gitt at jeg ikke hadde prøvd å gjøre leksene eller den oppgaven formannen ga meg, for det var jo så enkelt. Jeg klarte vanskeligere ting, så dette skulle ikke være noe problem. Jeg har dessuten fått mye kjeft i arbeidslivet fordi jeg brukte for lang tid på en bestemt arbeidsoppgave, men sannheten var at jeg hadde jobbet samvittighetsfullt med oppgaven hele tida. Jeg mestret den bare ikke. Det er derfor dette kalles for en usynlig vanske, for på overflaten ser det ut som at vi har alt. Det er ingenting ved utseende som tyder på at vi er annerledes, vi er språkmessig flinke og noen av oss gjør det bra på skolen. Vi er likevel ikke helt som andre, for vi har en såkalt ujevn evneprofil.

En kan lett havne i en situasjon der en ønsker å ta ansvar for feilgrep en gjør, fordi en ikke forventer noe mindre av seg selv enn andre, samtidig som det heller ikke føles rettferdig. Den beste erfaringen min fra arbeidslivet stammer fra Hydro Aluminium på Karmøy der jeg jobbet på maskinverkstedet åtte somre på 1990-tallet. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben det første året, for det var kjennskap og vennskap som sikret de fleste jobben, og jeg kjente ingen der. Jeg visste ikke så mye om meg selv heller. Jeg visste bare at jeg hadde prøvd virkelig hardt de to årene jeg nettopp hadde gått på yrkeskolen. Jeg pugget teorien, men ødela mye verktøy og mange arbeidsstykker i verkstedet. Det var aldri med vilje, men samme hvor mye jeg prøvde gikk det galt. Jeg fikk ofte høre fra læreren at jeg var dum, mens jeg var en vits blant medelever. Det var smertefullt, for jeg var litt eldre enn de andre. De var 16 år og kom fra ungdomsskolen det første året, mens jeg hadde vært i militæret og var 20 år. Det var ikke noen god følelse å feile i absolutt alt, men de andre var tilsvarende dyktige.

Det var bakgrunnen min da jeg fikk sommerjobb på Hydro. Jeg vet ikke hva formannen tenkte om meg, men jeg fikk jobben hver sommer, selv om han alltid satte meg til de enkleste jobbene. Jeg må jo ha vært en svakhet i systemet, for mens de andre vikarene kunne ta på seg en hvilken som helst oppgave, var det begrenset hva jeg kunne gjøre. Det skjærte seg når formannen hadde ferie, for den som overtok for han var lite opptatt av å hjelpe meg, så det var alltid ubehagelige uker der jeg grudde meg til hver arbeidsdag. Jeg kan ikke si at jeg følte meg komfortabel.

Selvfølelse dreier seg om å være trygg. Det er en stabil følelse som ikke blir påvirket av suksess eller nederlag, eller behovet for å si klart i fra om noe. En kan altså motsi en kollega, eller sågar sjefen sin, uten at det går ut over selvfølelsen. Denne tryggheten eller utryggheten utvikler seg i den kontakten vi har med mennesker rundt oss i oppveksten. Det skal noe til for å føle trygghet hvis en gjennom oppveksten får høre dag etter dag at en er lat, sta eller dum. Vi kan ikke forvente at voksne alltid skal forstå barn, for voksne kan også ha dårlige dager eller misforstå en situasjon. Målet må derfor være god omsorg, ikke perfekt omsorg, for det er ingen som tar den ultimate avgjørelsen hver gang.

Det er krevende å utvikle en god selvfølelse hvis en ikke har det, men det er mulig. Jeg prøver å reflektere over mine egne reaksjoner uten å nedvurdere meg selv (jeg prøver f.eks. å unngå å si at jeg er en idiot). Jeg blir irritert på meg selv hvis jeg går i forsvarsposisjon, rødmer eller lar meg irritere over andres tendens til å snakke ustanselig uten å si noe fornuftig. Istedet for å fordømme meg selv kan jeg reflektere over hvorfor jeg reagerer på denne måten. Jeg prøver å gjøre det samme mot andre, men jeg må innrømme at jeg har en tendens til å være unødvendig kritisk.

Det kan også være nyttig å trene på sosiale situasjoner, for trygghet handler mye om å rette oppmerksomheten utover mot omgivelsene. Jeg er langt fra en ekspert, men jeg tenker at hvis en er klar over sider ved seg selv en helst vil forandre på, men likevel klarer å fokusere på andre, har en kanskje lært litt om å fungere. Det skal sies at dette er teorien min. Jeg sier ikke at jeg alltid lykkes.

Når det gjelder neste generasjon håper jeg mange får en bedre start enn noen av de som vokste opp uten diagnose. Kona mi og jeg jobber aktivt for å være så gode foreldre som mulig, og det virker som at vi ligger godt an. Nå er det kanskje ikke rettferdig å sammenlikne generasjoner, for mye har forandret seg, men når jeg ser på den 12 år gamle dattera mi, og tenker tilbake på min egen barndom (jeg var 12 år i 1980), er hun milevis foran meg på alle områder. Det er samtidig sånn en måler framskritt, og denne familien har tatt store skritt.

Du er løsningen

Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet. Det var ikke mye snakk om tiltak mot mobbing på den tida. Det er ikke mangelvare i dag, uten at det løser problemet.
Jeg var elev på Hauge skole på 1970-tallet. Det var ikke mye snakk om tiltak mot mobbing på den tida. Det er ikke mangelvare med skiftende moteretninger i dag, uten at det løser problemet.

Depresjon, selvskading, angst, suicidale tanker, problemer med relasjoner og arbeid etc. Dette er noen av konsekvensene av mobbing og det høres ganske alvorlig ut, synes du ikke? Det gjør de fleste, men de færreste bryr seg om det som ikke rammer dem selv.

Mobbing er dessverre alltid aktuelt, men det har vært to saker i nyhetene i det siste som kanskje gjør det ekstra aktuelt. Jeg referer til de to 13-åringene som kanskje har sultet seg ihjel. Det burde aldri ha gått så langt. Noen burde ha grepet inn tidligere. Jeg skal ikke si noe om de to sakene fordi det er så lite som er kjent, men det ser i alle fall ut som at mobbing har vært en viktig årsak. Mobbing er totalt ødeleggende, men du kan komme gjennom det hvis du har god støtte fra familie og venner. Det er faktisk ikke sånn, som en noen ganger kan få  inntrykk av, at mobbing gjør deg sterkere. Det er ikke sånn at mobbing styrker deg og lar deg vinne seire seinere i livet. Du blir ikke tøff av å bli sparket, ydmyket og bokstavelig talt dratt ned i driten. Du kommer ikke over dette hvis noen sier at du bare må komme deg gjennom det.

Det er de rundt deg som får deg på beina igjen. Det er altså ikke noe en kan kjempe seg gjennom på egen hånd, ikke hvis en skal klare det uten å dra med seg for mye baggasje. Det er ikke lett å be om hjelp, men det er det beste ofrene kan gjøre, for det hjelper ikke å lide i stillhet. Det er grunnen til at jeg blir litt irritert når jeg hører eller leser om noen som hevder at de klarte seg fordi de var sterke. Det høres flott ut når noen sier at mobbingen gjorde dem sterkere. De tillot ikke mobberne å vinne, men det er i beste fall en enfoldig person sier slike ting.

Det er viktig at en rapporterer dette når det skjer på skolen, men jeg er egentlig skeptisk til alle mulige tiltak. Det er alltid store forventninger til at mobbingen blir avdekket gjennom elev og foreldreundersøkelser, og det er langt fra alle tiltak som hjelper offeret. Jeg har jobbet som lærer i fem kommuner og de fleste skolene har hatt prosedyrer for mobbing. Jeg har blitt oppfordret til å fylle ut et skjema for å starte en formell mobbesak, men ingenting har skjedd. Det blir lagt vekt på en positiv dialog med mobber/offer og foreldre. Jeg har erfaring med at mildere former for mobbing har opphørt, men når den blir fysisk og spesielt når det er flere mobbere, gjerne skjult mobbing, har det ikke fungert med positive samtaler. Jeg har opplevd at et helt ungdomstrinn har inngått en pakt der ingen ville snakke, enten  det dreide seg om lojalitet eller frykt for hevn. Jeg hadde sågar en sjef som foreslo at offeret skiftet skole. Det var lettere enn å gjøre noe med problemet.

Det er noen rare myter i omløp. Det virker som at noen tror at mobbing er en del av oppveksten. Det er ikke så ille som offeret hevder. «Du er bare litt hårsår.» Det er også en myte at mobbere vokser det av seg eller at vi ikke kan lære denne atferden i voksen alder.

Dette er et stort problem og det angår oss alle. Jeg oppfordrer derfor alle til å være løsningen.