Ja til mening utenfor båsen

notatbok på skrivebordet Livet ved skrivebordet mitt er spennende. Jeg skaper karakterer og verdener der, og leser det andre har skapt.
Livet ved skrivebordet mitt er spennende. Jeg skaper karakterer og verdener der, og leser det andre har skapt.

Forekomsten av autisme, NLD, ADHD, dysleksi og tourette syndrom er hver for seg så lav at det er lett å avfeie problemstillingen. Folkehelseinstituttet har tallfestet forekomsten av de vanligste utviklingsfortyrrelsene (ADHD, autisme, epilepsi og cerebral parese) til fem prosent av barn under 12 år. Det er noen med epilepsi som ikke får noen anfall i voksen alder, men dette er stort sett tilstander en ikke vokser av seg. En kan gjøre mye for å lære å leve med utfordringene, men det er altså ikke en direkte kur. Nonverbale lærevansker (NLD) har så mye til felles med Asberger syndrom at det er vanskelig å skille dem fra hverandre, og en kan dermed legge til minst én prosent. Da er vi nok oppe i minst 300 000 nordmenn.

Hvor vil jeg med dette, spør du kanskje? Jeg er opptatt av den absurde holdningen vi ser ut til å ha i samfunnet, at vi er tolerante og inviterer til mangfold, helt til vi får det vi har spurt etter. Vi kan takle nye seksuelle legninger (jeg har sett lister med nærmere 60 å velge mellom), og vi kan sågar takle den tolerante religionen mange mennesker fra Vest-Asia og Nord-Afrika flykter fra, så lenge de ikke roper fra minareten fem ganger daglig, men det er litt verre med de som trenger litt hjelp. Det er et krav om at flere må arbeide, samtidig som få er villige til å tilby den støtten som er nødvendig.

Det er ikke lett å gjøre comeback i Norge. Det er noen som tar et feil karrierevalg når de skal søke på skoler. De velger kanskje noe som ikke passer for dem, og det er noen som aldri kommer så langt. Det er ikke noe lettere å komme inn på arbeidsmarkedet seinere heller, for det er et nå eller aldri system vi har. Jeg opplevde på slutten av 1980 og starten av 1990-tallet at det ikke var noe som het veiledning. Jeg sleit med å komme meg videre etter tre år med allmennfag, og det gikk ikke noe bedre etter to år med yrkesfag heller. Jeg kom inn på høgskole etter hvert, og selv om jeg klarte å slite meg gjennom elleve semestre, hadde jeg egentlig ikke noen bestemt retning. Jeg har ikke inntrykk av at det har blitt noe bedre, så det er nok fortsatt viktig å ha en familie som oppmuntrer en til å utvikle de ferdighetene og interessene en har fra ung alder.

Det er det jeg anbefaler unge, og foreldrene deres, å gjøre i dag. Ja, sats for all del på en utdannelse, men jeg tror det kan være lurt å tenke utvikling gjennom hele oppveksten. Da har en flere muligheter. Det er f.eks. flere muligheter hvis en er interessert i dans. De fleste kommunene har en offentlig kulturskole eller en privat danseskole, men jeg har registrert at det er flere som ikke tilbyr stort annet enn magedans og hip hop. Det høres ut som at det er et mulig marked der for f.eks. klassisk/moderne ballett eller lyrisk jazz. Det er også mulig for f.eks. en fysioterapeut å spesialisere seg på den type skader dansere gjerne får, eller for en psykolog å bruke dans som en form for psykoterapi.

Jeg hadde veldig lyst til å drive med cosplay og brettspill (science fiction og fantasyspill) da jeg var ung på 80 og 90-tallet, men det var ikke en mulighet jeg hadde siden jeg ikke visste om noen andre med samme interesse. Jeg nevner det som en annen interesse som kan brukes i en framtidig jobb. De som liker å tegne har mange muligheter, alt fra å utvikle tegneserier/animasjon til grafisk design.

Jeg er ikke imponert over alt snakket om at vi som samfunn oppmuntrer til mangfold og individualitet. Sannheten er at det stort sett gjelder for de som klarer seg uten noen form for støtte. Fagfolk snakker gjerne om at de vil hjelpe oss til å leve et mest mulig normalisert liv, men selv vil jeg ha et meningsfullt liv. Det innebærer bl.a. sosial kontakt med de rette menneskene, god helse, og at jeg hører til et sted. Mening i livet og meningen med livet er forøvrig langt fra det samme. Et normalisert liv er standardisert, satt i system, men det er nettopp det motsatte som gjør livet spennende. Jeg er likevel ikke enig i at vi ikke skal gjøre noe for å tilpasse oss. Det ideelle er å fungere i samfunnet, gjøre ting som betyr noe og som du samtidig kan ha glede av, men likevel være eksentrisk.

Det fokuseres gjerne på Asberger som geni-genet, men det er faktisk ikke så mange genier blant oss. Fungering og et meningsfullt arbeid kan like gjerne bety at en arbeider i en barnehage som at en blir det neste store innen high tech. Jeg er altså ikke opptatt av normalitet, men det hadde vært fint hvis det ble normalt å gjøre en innsats for å høste de talentene vi med en diagnose har. Det er foreløpig en fremmed tanke for mange. Det er ikke bare sløseri og forferdelig unødvendig. Det er et svik mot de som kan og vil bidra, og som fortjener bedre liv.

Stak ut en kurs mot voksenlivet

notisbok, penn og kaffekopp. Jeg kan gjøre mye med penn, papir/pc og kaffe. Jeg fikk en god del ut av et dårlig utgangspunkt.
Jeg kan gjøre mye med penn, papir/pc og kaffe. Jeg fikk en god del ut av et dårlig utgangspunkt.

Jeg fikk nylig et spørsmål fra en dansk NLDer som hadde lest bloggen min. Denne leseren lurte på hvor en fant litteratur om NLD hos voksne. Det lurer jeg på også. Det begynner å bli en del engelskspråklig litteratur om barn, men det er svært lite matnyttig for voksne. Det har vært frustrerende lite forskning, men det er også vanskelig for oss som har diagnosen å fortelle åpent om hvordan det er å leve med disse vanskene. Det innebærer å utleve både seg selv og andre på en måte som kan resultere i sanksjoner fra samfunnet.

Problemet er at det er veldig vilkårlig hva barn kan forvente seg også. Hvis en f.eks. føler seg overveldet når en skal lære noe nytt, kan en få hjelp med å bryte informasjonen opp i mindre, mer håndterbare størrelser. En kan også få hjelp med å identifisere styrkene sine, men det er mange som ikke får denne hjelpa i dag heller. Det er sannsynligvis flere enn meg som har uidentifiserte vansker, for hvis en får en diagnose som NLD leter en ikke etter tilleggsdiagnoser. Jeg husker fra barneskolen at bokstavene fløt ut over arket, og de byttet gjerne plass. Det ble bedre etter hvert, men lesing har i alle år vært krevende. Jeg leser fremdeles seint, samt at jeg må jobbe mye med å forstå innholdet. Jeg fikk ikke diagnosen min før jeg hadde passert 40 år, men selv om jeg hadde fått den som barn, ville det sannsynligvis vært vanskelig. Det er nemlig mange som forventer sterke leseferdigheter siden det verbale skal være en styrke, men det gjelder ikke alle.

En kan altså gjøre mange tilpasninger, samtidig som en lærer mer om hvilken retning en bør gå i jobbmessig. Dette innebærer at en må pushe og oppmuntre. Jeg husker en amerikansk far jeg småkranglet med på Facebook en gang. Han hadde et barn på autismespekteret, og han likte ikke at jeg snakket om tiltak. Han var overbevist om at autisme var en livstidsdom, og det var absolutt ingenting en kunne gjøre for å forbedre oddsen. Det er en trist og uforståelig holdning, for det er hele tida ting en kan gjøre for å utvikle seg.

Den kanskje største overraskelsen i mitt liv har vært at jeg lærte å skrive. Jeg var langt unna, milevis unna det nivået klassekameratene mine hadde. Det bedret seg noe mot slutten av ungdomsskolen, men jeg fortsatte å slite med både skriving og lesing gjennom videregående skole. Det var framgang, men jeg var likevel på et lavt nivå for alderen. Det skjedde noe i siste havldel av 20-årene. Jeg utviklet skiveferdighetene, og bruker dem bl.a. til å skrive en roman. Jeg har kommet så langt med det prosjektet nå at jeg er overbevist om at jeg blir ferdig før sommeren er over. Det betyr ikke at et forlag liker ideen, men jeg er i ferd med å vise at jeg er kapabel til å gjennomføre et så massivt, overveldende prosjekt. Jeg måtte jobbe alene for å klare det, både alene på den måten at jeg satt hjemme foran pc’en, og alene på den måten at det var ingen som hjalp meg (f.eks. ergoterapeut, logoped, psykolog, fysioterapeut).

Det beste rådet jeg kan gi er å utforske seg selv, og de interessene en har. Det er ikke lett hvis en må gjøre dette alene i et samfunn som ikke er opptatt av å finne det beste i hvert enkelt individ. Jeg prøvde å gjøre det mens jeg klamret meg fast til yrkeslivet, og det gjør det langt mer krevende. Det er noe en bør tenke på fra en så tidlig alder som mulig, altså holde alle muligheter åpne. Hvis en liker litteratur, fotografering, cosplay, anime, dans e.l. kan en prøve å utvikle det til en mulig karriere. Det blir som å stake ut kursen med kart og kompass, og deretter bevege seg mot målet langt framme. Det går ikke nødvendigvis strake veien i luftlinje, men en kommer kanskje til den rette posten likevel. Det er det jeg har gjort. Jeg er ikke god med kart, men jeg kommer som regel fram med tiden til hjelp.

Det skal likevel sies at veien fram ofte innebærer unødig mye smerte, for samfunnet liker ikke annerledes så godt som mange hevder.

Helsevesenet søker en avklaring

 

Grafitti med teksten When a person has an imaginary friend, he's crazy. When a group has one, it's called religion. Jeg kan ikke si meg enig i teksten, men den minner meg likevel om at jeg trenger begge. Målet er ikke et normalt liv, men et meningsfullt liv.
Jeg kan ikke si meg enig i teksten, men den minner meg likevel om at jeg trenger begge. Målet er ikke et normalt liv, men et meningsfullt liv.

Jeg skrev et par innlegg om forventet levealder for autister i 2016, og de er fremdeles blant de mest populære innleggene mine. Det er viktig å ha fokus på helse, for det er mulig å gjøre noe med den skremmende statistikken. Det er flere studier som bekrefter hverandres funn, nemlig at forventet levealder er snaue 40 år. En studie fra USA kom fram til en gjennomsnitlig alder på 36 år, mens en svensk studie kom fram til 39,5 år. Det to studiene oppgir drukning, kvelning, selvmord, epilepsi og hjertesykdom som hovedgrunner til for tidlig død.

Dette er tilstander det er mulig å gjøre noe med, og myndighetene i alle land burde ha et fokus på disse gruppene. Jeg vil tro at dette ikke er begrenset til autismespektertilstander, men det er sannsynligvis like relevant for nonverbale lærevansker, ADHD, kognitive/lærevansker, samt de tilleggsvanskene mennesker med disse diagnosene kan få, f.o.f. depresjon og angst.

Det er betryggende å se at noen lands myndigheter tar dette alvorlig. Det britiske NHS har et strategidokument med fire hovedområder. Clinical Priorities er ett av dem, og når jeg ser hvor lite som blir gjort her, er det faktisk litt imponerende å se at de nevner autisme og lærevansker. Se side 12 i dokumentet Developing the long term plan for the NHS (pdf). Det er kartet, og det er ikke sikkert at det gir en realistisk gjengivelse av terenget, men det er likevel viktig at de ser behovet for å hjelpe en del av befolkningen som ofte blir glemt.

Norske myndigheter har startet et arbeid som kanskje resultererer i noe tilsvarende det engelske dokumentet. Regjeringen ga et offentlig utvalg et mandat i fjor sommer. De skal kartlegge dagens situasjon og de behovene en har i løpet av hele livsløpet. Det er fire videoer fra innspillkonferansene på regjeringens nettsider.

Jeg skal lytte til alle, og det jeg har fått med meg så langt gir grunnlag for betydelig skepsis. Det ble snakket om at problemet er kompetansemangel i skolen, og det ble fokusert på autisme, ADHD og Tourette syndrom. Det ble også snakket om tidlig identifisering, noe som jeg mener er et stort problem i dag. Det er mye meta-forskning som tyder på at det er en del av de som vokser opp med en ADHD-diagnose som ikke burde hatt denne. Mange på autismespekteret har en annen diagnose i tillegg. Det er ikke alle som får den diagnosen, men studier tyder på at veldig mange har NLD og/eller ADHD også. Det er ikke lett å få flere diagnoser, og det er da viktig at den første er den mest typiske. Hvis Asberger syndrom forklarer utfordringene dine bedre enn ADHD, hjelper det kanskje ikke å få behandling og tiltak rettet mot ADHD.

Jeg har tidligere fryktet at et utvalg som spesifikt nevner autisme og tourette ville begrense seg til disse. Nonverbale lærevansker er veldig nære Asberger syndrom, men foreløpig ikke en offisiell diagnose. Det gir mening å snakke om den samtidig som en snakker om Asberger, men det virker ikke som at utvalget inkluderer NLD i formuleringen «autisme og beslektede diagnoser.» De nevnte videoene omtaler det også som Autisme og touretteutvalget.

Jeg er kritisk til det fordi det er så mange likheter mellom NLD og autismespekterdiagnoser (ASD). De store årsakene til den lave levealderen er epilepsi, hjertesykdom, diabetes og selvmord, direkte eller i kombinasjon med ei ulykke. Hvis en skal diskutere hvordan en kan gjøre livet bedre for denne gruppa gjennom hele livsløpet, bør NLD inngå i komiteens arbeid. Jeg håper forøvrig å komme tilbake med mer informasjon om hvordan det går med den forskergruppa som arbeider med å få NLD inkludert i den amerikanske diagnosemanualen DSM.

Om å vokse opp med en fot på autismespekteret og ADHD

Gjesteblogg

Jeg har tidligere oppfordret andre NLDere til å skrive om sine opplevelser. Det er nyttig fordi en da får organisert tankene sine, og kan dermed beskrive denne opplevelsen bedre i møte med hjelpeapparatet. Det er også nyttig for samfunnet å lære mer om hvordan vi opplever livet, og det inkluderer forskere. De trenger mer informasjon om voksne NLDere.

Dette er en gjesteblogg fra en voksen NLDer som har hatt litt andre opplevelser enn jeg har hatt.

Jeg håper å kunne gi andre en forståelse av NLD, en funksjonsvanske som kan gi mange usynlige vansker, til tross for at jeg har problemer med å skrive, med å få det til å se fornuftig ut, og med å sette det inn i en sammenheng. Jeg har derfor bestemt meg for å skrive litt om mine erfaringer med NLD.

Jeg ble diagnostisert med NLD i 2018, i en alder av 51. Jeg var fra 6-årsalderen et barn det ble skapt mye undring rundt. Det ble konkludert med at jeg som barn hadde en dårlig utviklet identitet og virkelighetssans. Jeg ble oppfattet som et destruktiv, umodent barn som hadde problemer med integrerte normer og visuelle-motoriske ferdigheter, og ble derfor henvist til hjelpeapparatet i forbindelse med skolestart. Det innebar bl.a. hyppige besøk til øyenlegen siden både foreldrene mine og skolen mente at jeg ikke hadde normalt syn. De viste til at jeg dultet bort i ting som om de ikke var der, og at jeg ikke hadde noe begrep om min egen plassering i rommet, og ting rundt meg.

Omgivelsene oppfattet meg som lat, vanskelig og dårlig oppdratt siden jeg var et barn med normal intelligens. Barneskolen var et sant helvete, der jeg ikke fikk noen forståelse, men ble derimot tvunget til å gjøre oppgaver jeg ikke hadde noen muligheter eller forutsetninger for å klare. Jeg fordypet meg som 8-åring i legebøker for å finne ut av hvordan kroppen fungerte innvendig. Jeg lette etter svar der, antakelig for å forstå hvordan mennesket er satt sammen, og hvorfor jeg var så annerledes.

Svikt i taktil persepsjon (berøingssansen) og visuell persepsjon
Persepsjon er en skapende eller konstruktiv prosess, hvor inntrykkene organiseres og tillegges mening. Jeg har visuelle-romlige feil som jeg må jobbe rundt, f.eks. at jeg ikke gjenkjenner gjenstander, ansiktsuttrykk og former med en gang.

Jeg fikk som 12-åring mononukleose (kyssesyken), en virusinfeksjon som får lymfekjertlene, spesielt på halsen, til å hovne opp. Legen ba meg om å følge med på om kjertlene minket i størrelse, men det ble starten på et langt mareritt, et mareritt som fortsatt preger meg. Jeg klarer ikke å definere former og størrelse gjennom berøring, heller ikke kopiere utfra tegninger. Det å bedømme og føle gjennom sansene  var en umulig oppgave for meg. Jeg klarte ikke å angi riktig størrelse, og syntes denne lymfekjertelen forandret størrelse hver dag, noe den ikke gjorde. Dette forvirret meg, og jeg skjønte ikke hvordan legen kunne mene at lymfeknutene hadde blitt normal størrelse igjen.

Persepsjon er sanseinntrykk eller sanseoppfatninger, og den påfølgende tolkningen. Det skjer i to trinn: Et sanseorgan stimuleres, som deretter medfører en opplevelse. Den manglende evnen jeg hadde til å bedømme størrelse og form gjennom berøringssansen (taktilt) er en vanlig dysfunksjon knyttet til NLD. Dette skapte en frykt i meg fra barndommen av, fordi det jeg følte og så, stemte ikke med andres oppfatning og mening. Jeg utviklet angst som en konsekvens av at jeg ikke klarte å vurdere meg selv.

Jeg ble etter hvert henvist til BUP for det jeg kaller tvangsspørring. Jeg klarte jo ikke å tolke verden gjennom øynene, og måtte hele tiden ha bekreftelse på ting. Jeg kunne f.eks. spørre om det virkelig var sånn en banan eller en hest skulle se ut. Jeg trengte en verbal bekreftelse på at det jeg observerte med øynene stemte. Det ble nok oppfattet som en tvangsspørring eller avhør at jeg stilte så mange spørsmål. Jeg utviklet sterk skoleangst, og ble fysisk syk av å ikke forstå andre barn. Jeg ble mobbet og lurt, fordi jeg tok alt bokstavelig, og dette førte til en tristhet jeg selv i da har problemer med å føle på.

Illustrasjon fra Pixabay. Trist jente i en folkemengde. En kan bo i byen og likevel føle seg isolert.
Illustrasjon fra Pixabay. En kan bo i byen og likevel føle seg isolert.

Noe av det vanskeligste med NLD er at det ikke er så mange som vet om vanskene, eller forstår dem. Det er på mange måter en skjult funksjonshemming. NLD utgjør bare 1-10 prosent av alle lærevansker (er i litt i tvil om prosentfordelingen), som betyr at den forekommer i bare 01,-1 prosent av befolkningen generelt. NLD skaper et stort gap mellom det jeg vet jeg har av potensiale og evne til å gjøre, og det jeg faktisk kan klare i en gitt situasjon.

Det er som å ha harddisken og komponentene til en datamaskin fra 90-tallet, men ikke ha nok RAM til å kjøre de programmene jeg tenger samtidig. Det føles som at jeg stadig kjemper med hodet, altså harddisken min, for å nå den kapasiteten som kreves for å kjøre dagens operativsystem. Begrepet nonverbale lærevansker er misvisende, for vanskene påvirker ikke bare læring, men hele livsspekteret. Det at en tolker verden i svart/hvitt, har en bokstavelig tolkning, ikke klarer å sette detaljer sammen til en helhet, har vanskeligheter med å tolke ansiktsuttrykk, gester og visuell informasjon, gjør verden annerledes og uforutsigbar for en NLDer som skal navigere i den.

Når man mister så mye mellommenneskelig kommunikasjon og sosiale spilleregler, trekker man seg sakte unna for å redusere det stresset og den angsten det sosiale kan medføre. NLD skaper med andre ord kommunikasjonsbarrierer, og det er frustrerende for de som opplever det. Denne konstante kampen gjør mennesker med NLD mer utsatte/sårbare for psykiske lidelser. NLD er for meg som å leve i en parallell verden inne i den felles verdenen vi alle lever i. Jeg er der sammen med menneskene rundt meg, meg jeg er der uten synkronisering. Det kreves en konstant, samordnet innsats for å nå grensesnittet. Overlevelsesstrategien min er å overforberede, over-prossessere og over-analysere de flest ting. Hjernen min slår seg aldri av.

Det at jeg har en bokstavelig tolkning har ført til mange misforståelser og mye fortvilelse. Jeg ble, som barn, beskrevet å ha betydelige problemer med å forholde meg til vrkeligheten (jeg tolket virkeligheten annerledes). «Hun lyger glatt og uhemmet, synes selv å tro på de hun sier.» Det å kunne forholde seg til og forstå sammensatte samtaler, og gripe mening ut fra dette, har vært noen av de store utfordringene mine.

Funksjonsnedsettelsen har også uttrykt seg i dyspraktiske vansker, som har bakgrunn i utløst emosjonalitet i situasjoner der jeg ikke opplever mestring. Jeg hadde store vansker med å skrive godt nok til at andre forstod det. Det var vanskelig å finne riktig plassering på arket, og å tilpasse størrelsene på bokstavene. Det var en helt umulig oppgve å lære løkkeskrift, som var den vanligste skriftformen på den tida. Jeg hadde dårlige leseferdigheter også, og jeg sleit med å forstå innholdet.

Matematikk var det store monsteret. Jeg hadde ikke tallbegrep, regnet på fingrene, og forstod ikke hvordan jeg skulle sette opp regnestykket. Jeg forstår det fremdeles ikke. Jeg utviklet skoleskrekk fordi angsten for å prestere i disse to fagene ble for stor. Det henger nok sammen med at jeg levde så lenge med store sosiale og følelsesmessige forskjeller jeg ikke var i stand til å forså. Jeg sleit med å kommunisere, og utviklet angst og depresjon i ung alder.

Depresjon viste seg ofte som en snikende tendens mot langsom melankoli, men den største kampen var den frykten som kom snikende da jeg som tenåring ikke klart å forstå og tolke mennesker rundt meg. Jeg leste en gang en analogi som brukes for å visualisere angst. En kan tenke på angst som en kopp med vann der vannet illustrerer angstnivået. Alle har en kopp, men vannstanden er forskjellig fra person til person. Noen starter på et høyere nivå fordi de har en kjemisk ubalanse, og de finner at nivået øker raskere enn andres. Noen angstfremkallende episoder kan gi en varig effekt. Det, og at en ikke helt forstår hvordan ting henger sammen og gir mening, kan være noen av grunnene til at depresjon oppstår.

Jeg ble forvirret av min egen forvirring, men etter en lang utredning vet jeg nå at det er et navn og en grunn bak. Det er lett å se nå at refleksjonene jeg gjorde, og forvirringen rundt forvirringen, var min måte å skildre den labyringen som de uidentifiserte vanskene hadde skapt for meg.

En ikke-verbal funksjonshemming er f.o.f. preget av et stort gap mellom verbale og ikke-verbale ferdigheter. Dette skaper forståelsesutfordringer fordi hjernen ikke kan kommunisere med seg selv i tide. Den behandler informasjonen i to forskjellige hastigheten, den verbale delen og den ikke-verbale delen jobber i ulikt tempo. Det forklarer den skjeve profilen min. Den verbale delen av hjernen min skildrer sannhet gjennom språk, men den er ikke i stand til å arbeide sammen med den ikke-verbale, romlige og visuelle funksjonen. Det er fordi uoverensstemmelsen påvirker arbeidsminnet mitt.

Siden hjernen min går på to forskjellige hastigheter, er hylla i hodet ekstremt liten. Den har, for å fortsette det visuelle, 3 plasser i stedet for 15. Det betyr at de verbale ferdighetene ikke kan kjøres på samme frekvens, og jeg blir sliten og frustrert. Jeg lever i en konstant frykt for ERROR. Det skjer gjerne når jeg må håndtere flere elementer enn jeg kan klare å holde på hylla i hodet samtidig.

Jeg har i det voksne livet mitt sett hvor viktig kommunikasjon kan være. Når det er blandet med psykisk lidelse, kan mangel på kommunikasjonsevner være angstfylt. NLD fortjener forskning og bredere bevissthet, fordi usansett hvilken støtte som er tilgjengelig hvis du ikke kan kommunisere, har du ikke annet valg enn å leve fanget i ensom isolasjon.

Forskning på NLD sier at denne funksjonsnedettelsen påvirker hele utsikten og opplevelsen av verden. Det sies at 65 prosent av kommunikasjonen i en amtale er ikke-verbal, så for en en med NLD kan det være utrolig vanskelig å samhandle med andre. Barn kan bli stemplet som irriterende eller oppmerksomhetssøkende når det i virkeligheten er en atferd som skyldes sosiale funksjonsnedsettelser. Det er lett å etterhvert isolere seg selv fra det sosiale samspillet fordi man ikke forstår hele handlingen i samspillet med andre. Alt som ikke er svart/hvitt er vanskelig å forstå.

NLD-bildet endrer seg med alderen. Jeg har lett etter forskning på dette, men ikke funnet noe. Jeg tror rett og slett det ikke finnes enda, fordi det ikke har gått lang nok tid siden denne lærevansken ble oppdaget. Det er kanskje ikke nok voksne med diagnosen. Jeg opplever at de funksjonene som har gitt NLDere utfordringer tidligere, blir mer merkbare når en har passert 45 år. Styrkene er uforandret, mens svakhetene blir større.

Redaksjonell anmerkning
Forfatteren hadde noen utfordringer med å få god flyt i framstillingen. Jeg hjalp derfor med litt redigering, men det har blitt godkjent før publisering.

Jeg delte opp innlegget. Les om ADHD i del to.

En voksende NLD-stemme

Jeg har nevnt bokprosjektene mine en rekke ganger på bloggen. Jeg gjorde mye arbeid på romanen den første delen av sommeren, men det ble deretter vanskelig å konsentrere seg, og jeg har derfor tatt en pause. Jeg har mye å gjøre for tiden, men vil ta det arbeidet opp igjen når ting har roet seg ned igjen. Det første prosjektet mitt var en form for selvbiografi. Jeg skrev om Nonverbale lærevansker, og om hvordan det hadde vært å leve med disse vanskene i en verden som ikke visste noe om denne diagnosen. Jeg la det til side etter det siste avslaget (mai 2018), og hadde tenkt å jobbe mer med det seinere. Planen var å fullføre romanen først, men siden jeg har problemer med å fokusere på den for tiden, kikket jeg gjennom NLD-manuskriptet i dag.

Jeg kan egentlig forstå forlagene, for de har nok uhorvelig mange manuskript å lese gjennom, men det er beklagelig at jeg ikke fikk tilbakemelding. Jeg fikk et svar om at de ikke kunne gå videre med prosjektet, men det sa ikke meg så mye. Det er forståelig at de ikke vil bruke penger på en konsulentuttalelse for et manuskript de ikke vil investere i. Jeg er likevel overbevist om at boka mi har et potensiale. Noe annet hadde ikke gitt mening. Det hadde vært som å si at jeg ikke så potensialet i meg selv, men jeg har mye.

Jeg har altså tatt dette dokumentet fram igjen. Det er på i underkant av 70 000 ord, som kanskje hadde vært litt lavt for en roman, men jeg tror jeg får sagt mye om NLD på de sidene. Dette prosjektet handler om så mye. Det er veldig personlig, for det handler delvis om hvem jeg er, hva jeg er. Jeg har prøvd mye i arbeidsivet, og det meste ble feil. Jeg føler ikke at jeg kan kalle meg en forfatter før jeg eventuelt har blitt publisert. Det engelske språket har ordet writer som et synonym til author (forfatter). En er strengt tatt en skriver samme hvordan kvaliteten på arbeidet er, men jeg drømmer altså om noe mer enn å bare produsere en tekst. Jeg vil skrive noe som andre ønsker å lese.

Forlagene ønsker som regel et fullstendig manuskript når det dreier seg om skjønnlitteratur, mens de kan godta et prosjekt som ikke er stort mer enn en idé innen sakprosa. Da må en imidlertid skrive en ganske utfyllende prosjektbeskrivelse. Forlagene ser naturligvis etter innhold. De vil ha et manuskript som presenterer noe nytt, enten nytt stoff eller nye tanker om et kjent stoff. Det er også viktig med en stemme, for det hjelper lite med bra innhold hvis det er feil person som presenterer det. Jeg har hørt en del kunnskapsrike foredragsholdere som ikke burde ha holdt foredraget selv. Det er bare sånn det er. Noen har ikke de ferdighetene de ønsker de hadde. Jeg vet ikke om det gjelder meg også, men jeg tror at både ideen og stemmen har potensiale.

NLD har slitt med anonymitet lenge. Det er ikke lett for en hvilken som heltst stemme å bli hørt, men jeg vil prøve igjen. Det overrasker meg faktisk at ingen har vist interesse for innholdet, men jeg tror det kan forandre på seg de neste årene. Problemet er kanskje at de rette folkene ikke ser at NLD er mer enn de er klar over. Jeg nevnte noe av den siste forskningen i Ny NLD-forskning gir håp. Det går seint fremover, men det kan se ut til at vi kommer litt videre nå. Dette er som å delta på en audition til Idol. Dommerne må bli overbevist, selv om det høres bra ut.

Så hvorfor bør Norge få ei bok om NLD, ei bok som ikke er skrevet av og for fagfolk?

Det er en mangelvare med bøker om NLD uansett. Det er såvidt jeg vet bare ei bok på markedet, Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff (red.). Det er ei bok jeg anbefaler, men det er likevel et stort men. Den er skrevet av psykologer og pedagoger, og Universitetsforlaget presenterer den som ei bok for profesjonelle (f.o.f. PPT, BUP, skole og habiliteringstjenesten). Det er viktig med flere bøker fordi det er viktig å fokusere på de som ofte omtales som de usynlige barna, men det er også viktig å gi plass til de målløse eller lite hørlige stemmene. Det er med andre ord ikke nok med innhold, men vi må ha stemmer også.

Forskningen, og dermed hovedfokuset, har konsentrert seg om barn, men mange av oss vokste opp uten en diagnose. Vi hadde vanskene som litteraturen beskriver, men måtte klare oss alene fordi det bare var et fåtalls forskere som visste noe om NLD på den tida. Det er ikke sikkert det hjelper med fagfolk som sier hvordan vi har det heller, bl.a. fordi de som kan alt det teoretiske har forventninger til hvordan vi bør være. Vi må oppføre oss i henhold til hva litteraturen sier at vi er. Det er dessuten mange som har vært nødt til å leve med nederlag og anklager om trass og latskap. Det er ikke lett å unngå konsekvensene av en manglende fungering. Andre tilstander har såkalte seinskader. Det er en relevant term for oss også, for møtet med livet kan gi en del av oss flere utfordringer. Tenk deg at du aldri føler deg hjemme. Du føler kanskje at noe er galt, og du kan se at du ikke klarer det de fleste andre klarer.

Jeg var en av de som prøvde å finne ut av livet, og meg selv. Jeg ville forstå hvorfor jeg ikke var som andre, men var egentlig sjanseløs de første 42 årene av livet mitt. Det har ikke vært lett de siste 8 årene heller, men det hjalp å få diagnosen. Da kunne jeg begynne å forstå verden, og hvordan jeg kunne finne min plass i den. Det er krevende å gjøre dette som voksen, for det er ikke lett å forandre på en stabil personlighet. Det er derfor det er viktig å starte dette arbeidet tidligst mulig. Det er abslutt ikke kroken på døra for de som har en NLD-hjerne. Vi kan få veldig gode liv, men det krever noe av oss, men også av familie, skole og arbeidsgivere. Det er kanskje store ord, men prosjektet mitt er en del av et større prosjekt. Jeg bidrar kanskje ikke med mer enn én murstein i konstruksjonen, men jeg håper å bidra. Det er derfor viktig med bøker på det norske markedet.

Jeg starter med redigeringsarbeidet i kveld, og kanskje finner jeg en stemme som når langt nok? Hvis ikke håper jeg andre stemmer klarer det. Jeg har oppfordret andre NLDere til å skrive tidligere, og gjør det igjen. Vi trenger flere stemmer.

Jeg fant mestring i vansker

Kristtorn. Jeg liker symboler og går forbi dette hver dag. Kristtorn minner meg om jul, om den dramatiske reisen til Josef og Maria. Det dreier seg om håp og mot.
Jeg liker symboler og går forbi dette hver dag. Kristtorn minner meg om jul, om den dramatiske reisen til Josef og Maria. Det dreier seg om håp og mot.

Jeg tenkte bevisst over hvorfor jeg skrev da jeg startet denne bloggen, men tenker ikke alltid på det i dag. Jeg fikk diagnosen Nonverbale lærevansker (NLD) for åtte år siden. Det var ikke mange som visste noe da, og den litteraturen som var tilgjengelig, fokuserte på barn, og på begrensningene. Jeg prøvde å finne informasjon, og brukte bloggen til å utforske. Den ble et verktøy for å forstå livet som en voksen NLDer. Det har etter hvert blitt like mye et pusterom som et behov for å dele viktig informasjon. Jeg har ikke en «man cave», et mekkerom eller liknende, men bruker bloggen til å slappe av med noe jeg trives med. Jeg håper likevel jeg skriver om noe relevant med jevne mellomrom.

Jeg får iblant kommentarer fra Anita, en annen voksen NLDer. Hun nevnte i den siste kommentaren sin at hun vurderte å skrive om NLD selv. Det oppfordrer jeg henne og andre NLDere til å gjøre. Det er mange grunner til å skrive. Det er for det første nyttig for forfatteren fordi denne må tenke nøye gjennom opplevelsene sine, og det kan være veldig terapeutisk. Terapi trenger ikke være mer enn at prøver å tenke annerledes, og det kan fort bli et biprodukt av å skrive, spesielt hvis en diskuterer innleggene med andre.

Jeg har prøvd å være litt aktiv på NLD-grupper på Facebook. Jeg ga det fort opp, for det var mye der jeg ikke hadde noe utbytte av. Noen tålte ikke sammenlikningen med Asberger syndrom, mens en rekke medlemmer hadde en tendens til å fokusere på om ditt og datt var NLD, samt legge ut om kjærlighetslivet sitt. Jeg er klar over at det er støttegrupper og at mange av medlemmene sannsynligvis er unge. De får forhåpentligvis noe ut av det, men det blir litt som å se på nyhetene etter en katastrofe. Du blir ikke bedre av å få stadig flere negative detaljer. Jeg prøver å flytte fokuset over til noe positivt.

Jeg vil tro at det er forskere som vil forskere på NLD, men det er ikke lett å få midler til et prosjekt som kanskje ikke resulterer i de store overskriftene. Vi som har diagnosen kan kanskje bidra. Vi kan fortelle om hvordan vi opplever livet, og om hva andre kan gjøre for å integrere oss i samfunnet. Jeg prøvde på det da jeg sendte et manuskript til de største forlagene. Prosjektet mitt gikk ut på å fortelle om hvordan det hadde vært å vokse opp med disse vanskene før noen visste noe om NLD, og om hvordan jeg har prøvd å fungere som voksen. Jeg hadde vel fått høflige svar uansett, men fikk inntrykk av at forlagene i det minste vurderte og diskuterte manuskriptet mitt.

De så kanskje ikke potensialet, men jeg håper de vil gjøre det seinere. Jeg har nemlig ikke gitt opp. Jeg har lagt prosjektet til side for å jobbe med en barneroman, men vil børste støv av NLD-boka seinere. Jeg er overbevist om at det er et marked for den, og det er det forlagene bryr seg om. De ser på om boka har konkurrenter, og hvis den har det, ser de sannsynligvis etter om boka tilfører noe nytt. Jeg tror jeg kan levere, men det er kanskje like greit å vente. Det er deler av historien jeg ikke kan fortelle ennå fordi den ikke er ferdig.

Når det gjelder meg selv er det på mange måter utfordringene som har hjulpet meg til å skrive. Jeg var aldri flink i skolen. Jeg jobbet med studiene til alle døgnets tider, men ble likevel hengende langt etter. Det var seinere jeg utviklet skriveferdighetene, ikke minst etter at jeg startet bloggen. Jeg fant på en måte noe positivt da jeg trodde alt var tapt. Jeg er optimistisk, både på egne og andres vegne. Jeg tror vi kommer til å bli litt mer synlige, og det er mange som kan bidra til at det skal skje. De som skal forske trenger å høre våre historier, så jeg oppfordrer andre til å skrive.

Den norske kunnskapsveggen

Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole i første halvdel av 80-tallet. Jeg utmerket meg nok ikke i praktiske fag. Foto: Wikimedia Commons
Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole i første halvdel av 80-tallet. Jeg utmerket meg nok ikke i praktiske fag. Foto: Wikimedia Commons

Det er mange tanker som går gjennom hodet rett etter en lang sommerferie. Jeg tenker bl.a. på de mange utfordringene barn møter i skolen. Matematikk, skriving og lesing er en utfordring for de med nonverbale lærevansker, mens fag som kroppsøving, Kunst og håndverk (KH), Mat og helse (MH) kan være vanskelige for alle de hjernediagnosene jeg skriver om på denne bloggen.

Læreplanene beskriver målene og formålene i fagene. Jeg har ikke noe problem med å forstå kompetansemålene for kroppsøving etter 10. årstrinn eller formålet med faget. Det er f.o.f. snakk om ferdigheter og holdninger vi har nytte av, altså livsferdigheter. Vi kan si det samme om MH og KH. Hovedmålet er nok å skape mennesker samfunnet har nytte av, og praktisk/kreativt arbeid er en viktig del av pakken. Disse fagene er også viktige for oss personlig. De kan hjelpe oss til å få langt mer ut av livene våre. De beriker livene våre og gir oss god helse. Kapitlene i den generelle delen av læreplanen sier litt om hva myndighetene prøver på: Det meningssøkende menneske, Det skapende menneske, Det arbeidende menneske, Det allmenndannede menneske, Det samarbeidende menneske og Det integrerte menneske.

Skolen har også Opplæringsloven å forholde seg til. Den sier i § 1-3 at opplæringen skal tilpasses forutsetningene hos hver enkelt elev.  Det står i tillegg mye om elevenes skolemiljø i kapittel 9. Det er mange fine formuleringer der, bl.a. 9 A-2 der det står at «alle elevar har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Det er dessverre forskjell på teori og praksis. Tilrettelegging fungererer nok ikke like bra på alle skoler, men jeg forstår heller ikke hvorfor det er så viktig med karakterer i alle fag. Jeg er enig i at de nevnte fagene er viktige allmenndannende fag. De utvikler oss som mennesker og samfunnet får arbeidere med de ferdighetene det ønsker. Det er likevel ikke til å komme bort fra at det er en barriere. Det er en vegg som står i veien for mange. Noen klarer å komme over, men det er også en god del som ikke kommer videre. De kommer kanskje ikke inn på det studiet de ønsker fordi de har litt for dårlig karakter i gym.

Nasjonalt kompetansenter for barn og unge med funksjonsnedsettelser anbefaler den danske boka «Idrætt flytter grænser» for lærere og andre som skal lede aktiviteter for klasser som inkluderer barn med autisme og ADHD, og det er naturlig å inkludere NLD.  Les mer.

Det er flott at noen tenker på tilrettelegging. Elevene får en mye bedre opplevelse. De kan gå fra nederlag til å føle at de har mestret noe. Det alene er verdt mye, men det er ikke nok. De aktuelle diagnosene er et vidt spekter der noen ikke kjenner seg igjen i det faglitteraturen beskriver, men det er også noen som kan ha alvorlige vansker med f.eks. fin/grovmotorikk, koordinasjon, lyd og visuelle sanseinntrykk. Lagsport kan være utfordrende fordi det krever mange av de nevnte ferdighetene, samt sosialt samspill. Det er dessuten ofte høy lyd og de andre elevene har en tendens til å kritisere med temmelig grov munnbruk hver gang en gjør en feil. Det kan bli en brutal opplevelse. Boka Nonverbale lærevansker (Urness og Eckhoff) anbefaler tilrettelegging i form av indviduelle, ikke-konkurransepregete aktiviteter som skøyting, ridning, padling, kajakk, kano, karate, bordtennis, squash, sykling, ski og golf. Det er ikke det at disse er uten et konkurransemoment, men det er ikke like intenst som i lagidretter.

Det er imidlertid ikke anledning til å begrense pensumet i tilstrekkelig grad hvis en jakter på en god karakter. Det kan bli ganske dramatisk når en etter skolen møter virkeligheten. Det er ingen i samfunnet som bryr seg om eleven gjorde det ypperlig med en lav måloppnåelse. Det betyr at en ikke har mulighet til å få mer enn en lav karakter (karakteren 2 er maks). Jeg lurer på hvor mange som kunne gjort en god jobb innen det som var lidenskapen deres, men som ikke fikk muligheten fordi de gjorde det for svakt i de nevnte fagene. Vi har rett og slett en kunnskapsvegg eller ferdighetsvegg som holder mange utenfor. Det er unødvendig å bruke kroppsøving, MH og KH til å skille elevene ytterligere.

Ka skjer ittepå?

Haugesund gir mange muligheter for de med praktiske ferdigheter. Johan Sverdrup lå på Risøy hele vinteren og våren.
Haugesund gir mange muligheter for de med praktiske ferdigheter. Johan Sverdrup lå på Risøy hele vinteren og våren.

Det er den fengslende tittelen på ei jobbmesse i Haugesund der årets russ, eller studenter hjemme på ferie, kan treffe over 20 bedrifter fra Haugalandet. Jeg antar at denne kvelden skal gi studentene svar på hva som skjer etter studiene, vise dem hvilke muligheter de har i regionen.

Det er det store spørsmålet, hva skjer etterpå. Jeg hadde aldri svaret. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987 og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde nok erfaring med praktisk arbeid til å vite at jeg ikke var veldig praktisk anlagt. Da jeg ikke kom inn på høgskolen endte jeg likevel opp på yrkesskolen. Jeg gikk to år der og gjorde det bra i norsk, engelsk og samfunnsfag, men de fagene som betydde noe var en eneste lang lidelseshistorie. Jeg kom ikke videre på det sporet, men prøvde høgskolen en gang til.

Jeg satt etter 5,5 år igjen med lærerutdannelse inkludert tre grunnfag og et mellomfagstillegg, men det gjorde ikke arbeidssituasjonen noe lettere. Jeg flyttet til Little Rock, Arkansas et år seinere og opplevde hvordan det var å være innvandrer. Det tok et år å få arbeidstillatelse, men jeg kom aldri ut på det amerikanske arbeidsmarkedet, selv etter en veldig aktiv jobb-jakt hos bl.a. Wall Mart, Wallgreens, Kroger, McDonald’s, Family Dollar og den offentlige skolen. Jeg søkte derfor på jobber i Norge, og bestemte meg for å flytte hjem igjen da jeg fikk en jobb på Bømlo. En har åtte dager på seg til å akseptere et tilbud, men jeg ringte til rektoren og fikk forsikringer om at det var i orden, selv om svaret mitt ville komme litt seint fram i posten. Det ville vært en underdrivelse å si at jeg ble paff da jeg ringte til rektoren etter hjemkomsten. Jeg hadde reist i forkant for å starte jobben og ordne med det praktiske, mens kona mi gjorde seg klar til å reise fra USA. Bømlo kommune hadde gitt jobben til en annnen.

Jeg skal ikke kjede leseren med alle detaljene, men slår fast at de neste årene ble vanskelige. Jeg hadde jobber på Haugalandet, Jæren, Vest-Telemark og avsluttet med to år i Salten, men det var lange perioder med ledighet og attføring mellom disse jobbene. Det var det som kom etterpå for min del. Jeg fikk diagnosen NLD i 2010, men måtte gjennom flere brutale opplevelser i arbeidslivet og i attføring etter det. Jeg har jobbet med å fungere best mulig i etterkant, og har klart det ganske bra.

Jeg tenker minst mulig på det andre har gjort mot meg, på det jeg ikke har. Jeg vil ikke bli bitter, og det er en reell mulighet etter møtet med livet. Jeg fokuserer på det jeg har og det jeg kan. Jeg jobber med drømmen om å bli forfatter, og tror jeg nærmer meg noe stort. Jeg tror det er viktig å finne ting som kan gjøre livet spennende, for det er hele tiden skuffelser som kan rive ned det en bygger opp. Jeg har derfor hatt en stabilitet tross noen store stormer.

Det er hele tiden et etterpå. Jeg er spent på det som kommer etter manuskriptet mitt. Det vil være en suksess uansett, for jeg er i ferd med å komme forbi det største hinderet. Jeg har vist for meg selv at jeg kan skrive en roman. Det som kommer etterpå er å vise et forlag. Jeg satser på å ha det første utkastet ferdig til jul. Det blir et spennende år, for det blir nok et år til jeg sender manuskriptet til et forlag. Jeg tror ittepå kan bli noe bra denne gangen.

Ka skjer ittepå arrangeres forøvrig 7. august 2018. Les om påmelding.

Forventet levealder for NLD’ere

Det lokale sykehuset mitt. Legevakten er et annet sted. Jeg vet om flere som har blitt avvist der (bl.a. blokkert arterie og epilepsi) fordi sykepleieren på vakt ikke tok dem alvorlig.
Det lokale sykehuset mitt. Legevakten er et annet sted. Jeg vet om flere som har blitt avvist der (bl.a. blokkert arterie og epilepsi) fordi sykepleieren på vakt ikke tok dem alvorlig.

Jeg skrev Autisme og levealder for drøye to år siden, og det er fremdeles et av de mest populære innleggene mine. Det viser at dette er noe som opptar folk, og det bør det gjøre, for forskning forteller om ganske skremmende statistikk. Den store svenske studien jeg nevnte i 2016 viste til selvmord og epilepsi som de to største årsakene til at gjennomsnittlig levealder er mye lavere for mennesker på autismespekteret sammenliknet med resten av befolkningen.

Jeg kjenner ikke til tilsvarende studier for NLD, ADHD og dysleksi, men det er rimelig å anta at det er en problemstilling for alle disse gruppene. De nevnte diagnosene har det til felles at det er anatomiske avvik i hjernen. Det handler for NLD sin del hovedsakelig om en reduksjon av hvit substans, et fettlag rundt nervefibrene i hjernen som sørger for at signaloverføringen går som den skal. Det er, eller skal være, en større andel hvit substans i høyre hjernehalvdel sammenliknet med den venstre. Høyre hjernehalvdel, samt de frontale hjerneområdene er spesielt sårbare. Det er også forskning som peker på at det er en høy forekomst av NLD som følge av corpus callosum agenesi. Det er en manglende utvikling av hjernebroen, med ulike grader fra fravær til fortynning/forminskning. Det er altså store individuelle forskjeller.

Dette kan ha en indirekte betydning for helsa. Disse forskjellene i hjernen kan ha betydning for begrepsdanning, resonnering, problemløsning, noe som også har betydning for den sosiale fungeringen. Jeg vil tro at dette er relevant når vi skal vurdere om vi bør gå til legen. Jeg liker f.eks. ikke å gå til legen om sommeren. Jeg får som regel time hos en student da. Det er en ting at de gjør feil når de skal fylle ut en attest jeg trenger, men jeg har truffet på flere med store holdningsproblemer. Jeg går når jeg må, men det er ikke lett å hele tiden få anklager rettet mot seg, som at jeg vil fungere bedre hvis jeg velger å samarbeide med dem. Jeg gjør faktisk mye for å fungere best mulig, men får ikke noe ros for det akkurat.

Det er også et poeng at livet er forvirrende. Det er vanskelig å vokse opp for alle, men betydelig mer krevende når en ikke finner seg til rette. Vi blir fortalt at vi er annerledes, at det er bra å være annerledes. Samfunnet verdsetter de som er annerledes, men fra mitt ståsted gjelder det noen få utvalgte. Du må være annerledes på de rette stedene. Du må ha den annerledesheten samfunnet har sanksjonert. Det er i alle fall sånn det føles ofte.

Den nevnte studien gikk gjennom dødsfall i Sverige gjennom en 20 års periode og sammenliknet autister med resten av befolkningen. De fant at gjennomsnittsalderen var 70 år for resten av befolkningen, 54 år for autister, og skremmende 40 år hvis en hadde både autisme og en lærevanske. En engelsk artikkel fra samme år, som brukte tall fra det engelske helsevesenet, viser noe tilsvarende for lærevansker. Les People with learning disabilities have significantly lower life expectancy than the general population.

Det høres skremmende ut, men det forteller oss også om de enorme mulighetene. Vi kan redde mange med en større innsats. Jeg har vært inne på i andre sammenhenger at det handler om hvem samfunnet er for, hvor mange vi vil ha med oss, hvem vi er i moralsk betydning. Da dreide det seg om de mange talentene og den arbeidskraften samfunnet frivillig gir avkall på, men det er like relevant her. Hvorfor skal ikke samfunnet ta større ansvar for å gjøre livet lettere for de gruppene som har flere utfordringer? Vi snakker om mange mennesker.

 

En gammel Gen-Y-er

mann med nettbrett ved sjøen. Millennials er kjent for å bruke teknologi og for at de ikke følger tradisjonelle verdier, delvis fordi de er økonomisk umulig å oppnå. Foto: Pixabay
Millennials er kjent for å bruke teknologi og for at de ikke følger tradisjonelle verdier, delvis fordi de er økonomisk umulig å oppnå. Foto: Pixabay

Vi har en tendens å tenke på noe som enten positivt eller negativt. Det er ingen mellomposisjon, og dette er gjerne en avgjørelse vi tar umiddelbart. Vi tar oss med andre ord ikke tid til å reflektere over og analysere tanker og følelser. Det er opplest og vedtatt at vi skal være positive, og hvis du begynner å tenke negativt er det bare å fordrive det negative, men kanskje bør det være motsatt? Kanskje er det positivt å være negativ? Den svenske filosofen og psykologen Ida Hallgren mener det er skadelig å utelukkende tenke positivt. Les mer på Sykepleien. Det er mange som opplever mye negativt i livet: ulike fordommer, avhengighet, psykisk sykdom, mobbing, arbeidsledighet, konsekvenser av sosial isolasjon etc. En kan ikke bare late som at alt blir bedre ved å smile.

Jeg fikk nylig et spørsmål fra en leser som lurte på om det fantes noen bøker om NLD, og spesielt om hvordan disse utfordringene utvikler seg etter som en blir eldre. Det er det som er problemet. Det har blitt gitt ut en god del på engelsk, både spesifikt om NLD og mer generelle bøker om ujevne ferdigheter eller en uvanlig atferd, men jeg kjenner bare til boka Nonverbale lærevansker av Urnes/Eckhoff på norsk. Den handler hovedsakelig om utredning og tiltak av barn, og den er ikke så nyttig for voksne.

Jeg var i En mellommann inne på at jeg egentlig aldri har vært medlem av ei gruppe eller generasjon. Jeg var en del av generasjon X, men kjente meg ikke igjen beskrivelsen av ungdommer som er for late til å arbeide. Jeg ble født 12 år for tidlig til å være generasjon Y eller millennial, og jeg hadde egentlig ikke noe til felles med den heller. Jeg kjenner meg likevel igjen i noen av beskrivelsene, bl.a. at jeg ikke hadde klart for meg hva jeg ville med livet. Jeg prøvde å komme meg videre, men visste ikke hvordan jeg skulle gå fram. Jeg hadde dessuten ikke så mange muligheter, for karakterene fra videregående tillot ikke store ambisjoner. Jeg sitter derfor her som 50-åring, med en havarert lærerkarriere, og med en vag plan om å gi ut ei bok. Det føles veldig gen y.

Jeg har skrevet mye om NLD og har hatt et håp om interesse fra et forlag, og jobber dessuten med et langt mer krevende manuskript til en barneroman. Det er ikke lett å gjøre dette alene, for jeg er ikke flink til å organisere større prosjekt. Et blogginnlegg er greit nok, men å holde seg til en plan over et par hundre sider er verre. Jeg føler meg litt som en millennial fordi jeg kjenner meg igjen i den følelsen mange milennials har, at det er arbeid som definerer oss. Hvis du ikke har arbeid eller ikke har en spesielt interessant jobb kan du lett få angst. Du ser at andre gjør de tingene du alltid har ønsket deg, og du tenker kanskje at livet passerer uten at du blir det du kunne vært. Jeg fulgte en blogger tidligere som skrev om noe hun kalte FOBO og FOMO. Det stod for fear of being ordinary og fear of missing out, men det er kanskje like viktig at andre anerkjenner deg og det faktum at du har ferdigheter.

Det er kanskje typisk menneskelig, og ikke begrenset til generasjon y, for jeg tror alle ønsker at venner, familie og tidligere klassekamerater skal se dem på det beste. Når det gjelder tiltak er det et arbeid som aldri tar slutt. Jeg sammenliknet en gang NLD-tiltak med den type behandling de fleste forbinder med depresjon eller alkohol/narkotikamisbruk. Der bruker en betegnelsen recovery eller bedringsprosesser. Behandlingen dreier seg om ferdigheter eller strategier, og jeg tror det er viktig å være klar over at livet ikke er en serie lykkelige dager. Det er naturlig med dårlige dager, men hvis en lærer å takle de negative følelsene og tankene, er sjansen stor for at en unngår de store svingningene. Da blir livet stabilt.

Jeg har skrevet mye om det som gjør livet mitt stabilt, og skal ikke fokusere på det her, men vil nevne kort noe som fungerer for meg. Jeg fungerer best med rutiner, og får mye gratis gjennom aktivitetene dattera mi går på. Jeg er også opptatt av mine egne ting, som å skrive, lese og gå turer. Jeg setter av tid til dette hver dag og det hjelper med stabiliteten. Jeg spiser også sunt, for maten påvirker hjernen. Jeg har snakket om at negative tanker er bra, men det er fordi en ikke skal avvise dem uten refleksjon. En må alltid arbeide med å utfordre negative tanker, men det er altså viktig å gjøre denne jobben grundig. Det kan fort bli så mye alvor at en glømmer å gjøre unyttige, trivielle ting. Det er viktig å ha det gøy også, samme hvor unyttig det kanskje føles.

Dette fungerer hvis en har milde symptomer på angst og depresjon. Noen trenger medisiner og/eller samtaleterapi. Poenget er at en utvikler strategier som fungerer når livet er vanskelig. Positiv tenkning har forøvrig noen fordeler. Det kan f.eks. hjelpe deg til å ta steget ut i det ukjente, utvide horisonten og ta den sjansen som kan hjelpe deg videre. Jeg prøver å gjøre ting som skremmer meg, og det sikrer at jeg får noen nye opplevelser.