De nyttige diagnosene

notisbok, penn og kaffekopp. Kaffe og skriving gjør livet interessant for min del, men jeg trengte noen verktøy på veien.
Kaffe og skriving gjør livet interessant for min del, men jeg trengte noen verktøy på veien.

Jeg får ikke detaljert statistikk om all trafikk på denne bloggen. Det står ofte bare unknown search term når jeg får trafikk fra en søkemotor, mens det dukker opp noen spesifikke søkeord hver dag. Jeg fikk et i dag som er verdt et nytt innlegg. Noen leste et inlegg etter å ha skrevet «stigmatiserende for barn å få en diagnsose» inn i en søkemotor.

Det er en problematisk holdning, for det er ofte en kamp, om ikke direkte mot klokka, så mot tiden i et lengre perspektiv. Det er nemlig mange som enten blir avvist eller blir fortalt at de må vente og se det an. Det er mange som ikke har tid til å vente, for de vet at det blir mindre og mindre sannsynligvis at de får hjelp for hvert år de nærmer seg myndighetsalder. Artikkelen 11 tips for talking to your child about strengths and challenges hadde sannsynligvis vært kontroversiell i Norge. Disse kommer bl.a. inn på at barn må få snakke om det de ikke er flinke til, men også det de er flinke til. LIsta inkluderer også å evaluere hva som virker og ikke virker, samt å være klar over at en kanskje vil ha utfordringer hele livet.

Jeg liker spesielt det siste punktet på denne lista, finn lidenskapen din. Det er ikke noe alle har eller er klar over at de har. Det er lettere å lykkes hvis en er lidenskapelig opptatt av noe, men det er ganske håpløst å si at en må følge lidenskapen hvis en ikke har hjulpet barna til å finne den. Lidenskapen min er skriving, men jeg var godt voksen før jeg fant den.

Dette minner meg om noe jeg har skrevet om tidligere, negativ tenkning. Begrepet ble utviklet av den svenske psykologen og filosofen Ida Hallgren. Les mer på Sykepleien. Det handler om å være forberedt, for hvis en aldri snakker om eller tenker på det som gjør livet vanskelig, blir en heller ikke forberedt på nedturene i livet. Det er altså ikke poenget å være negativ, men det handler om å lære mestring. Det er viktig med balanse som et forsvar mot en ekstrem posisjon i begge retninger.

Situasjonen i Arkansas, USA er en god illustrasjon. Det har vært flom der i det siste, og det kan få dramatiske følger i detnne regionen. Elva Arkansas er ei av de store sideelvene til den store Mississippi, og dikene langs denne elva er hundre år gamle. De ble satt under kraftig press denne gangen, men det er mange som allerede har pustet lettet ut fordi vannet er i ferd med å trekke seg tilbake. Det er ikke sikkert dette er helt over, for det er meldt mer regn i neste uke, samt at det er en konstant fare for tornadoer. Det betyr ikke at befolkningen skal forvente det verste, men det kan hjelpe dem å vurdere hva de skal gjøre hvis dikene bryter sammen. Arkansas har forøvrig en god del svineri i elvene sine (giftige slanger, water bugs, alligatorer, alligatorgjedde), så det kan være ubehagelig når elva kommer inn i hagen og huset, i tillegg til av vannet har ødelagt mange hus.

Det er noe tilsvarende med diagnoser.Vi kan late som at alt er i skjønneste orden, at barnet ikke har de utfordringene vi kjenner som autisme, nonverbale lærevansker, ADHD, epilepsi, angst, depresjon etc. Positiv tenkning ignorerer farene ved å frata menneskene de verktøyene som kan hjelpe dem. Jeg tror derfor det er meningsfullt å gi diagnoser, men ikke bare for å dele ut en diagnose. Fordelen med å få den rette diagnosen er at det identifiserer utfordringer og de støttetiltakene som kan øke fungeringen, og hvis dette kommer på et tidlig tidspunkt, er det store muligheter for at dette individet får et mye bedre liv.

Det er faktisk ikke mye som er mer stigmatiserende enn å vokse opp uten en diagnose, hvis en skulle hatt en, og dermed uten de verktøyene er trenger. Det er noe samfunnet burde reflektere over, for det er ikke bare det at mange får et unødvendig vanskelig liv, samfunnet går også glipp av mye arbeidskraft. Vi mister rett og slett talentene.

Kaosteori og menneskelig atferd

Såpebobler er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Jeg tenker også kaosteori, små variasjoner i startbetingelsene (uberegnelig vind) kan få store konsekvenser på lang sikt
Såpebobler er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Jeg tenker også kaosteori, små variasjoner i startbetingelsene (uberegnelig vind) kan få store konsekvenser på lang sikt

Jeg har vært inne på negativ tenkning i flere innlegg, og det dreide da seg om å være forberedt på det som kan skje, det som skjer med alle, for det er ingen som møter så lite motstand i livet som positiv tenkning hevder. Jeg kaller det negativ, men det motsatte av positiv tenkning er egentlig balanse. Det er noen ganger nyttig å tenke over hvordan vi kan takle de vanskelige situasjonene, de vi vet må komme.

Det er ikke det samme som at en ikke er i stand til å glede seg, ikke tillater seg selv å være glad. Det kan skje hvis en hele tida tenker katastrofetanker. Det er i utgangspunktet bra med forfremmelse eller en ny jobb, men hvis en f.eks. tenker at det ikke vil vare, eller at det bare vil medføre en større belastning, eller at du sannsynligvis ikke er verdt tilliten sjefen har vist deg, kan det positive bli temmelig deprimerende. Jeg mener det er utslag av det første når jeg skriver om ting som kan skje. Det handler om å påvirke utviklingen i samfunnet. De valgene vi tar i dag får konsekvenser for framtida, positive eller negative. Jeg liker sommefugleffekten som et bilde. Den brukes i kaosteori for å illustrere at små variasjoner kan forandre utfallet dramatisk. En sommerfugl som slår med vingene sine i USA kan f.eks. skape en storm i Kina.

Jeg skrev i Det viktigste i livet om statsministerens nyttårstale. Regjeringen snakker mye om å skape et trygt samfunn, et samfunn der barn kan vokse opp i trygge omgivelser. Erna Solberg nevnte lav inntekt og det faktum at mange av innvandrerfamiliene havner i denne kategorien når de slår seg ned i Norge. Solberg har rett i at det må en dugnad til, altså at alle må bidra, men som med dugnaer i velforeningen, er det mange som mangler motivasjon til å delta. Det blir for snevert å begrense dette til innvandring. Det er mange som har overbevist seg selv om at nordmenn er tolerante, at det er lett å være annerledes her. Vi godtar, ifølge den populære versjonen om oss selv, alle som er annerledes eller som ønsker et «utenfor boksen-liv». Vi kan offisielt ta akkurat de valgene vi vil, og det er ingen andre som kommer til å ha meninger om det. Det er mange som har opplevd at noen former for annerledeshet er mer godtatte enn andre.

Jeg skal ikke repetere alt jeg har vært gjennom, men har hatt nok opplevelser både på arbeidsmarkedet og boligmarkedet som viser at det ikke er så enkelt. Jeg har ikke akkurat opplevd samfunnet som fleksibelt. Da jeg nevnte konsekvenser tidligere tenkte jeg på den befolkningsnedgangen som bekymrer mange i dag. Fødselsraten må være på 2,1 barn per kvinne for at vi skal opprettholde en stabil befolkning, men Norge er i det øvre sjiktet i Europa med et såpass lavt tall som 1,62. Det betyr at vi trenger innvandring for å opprettholde en stabil befolkning, altså få nok skattebetalere. De valgene vi tar vil få konsekvenser. Det er ikke noe poeng i, som en gjerne gjør i positiv tenkning, å bestride fakta.

Det er noen forskere som jubler over en befolkningsnedgang i store deler av verden. De peker på at det er godt for miljøet, mens andre mener den aldrende befolkningen ikke er noe problem. De viser til at vi generelt får bedre helse og lever stadig lenger, noe jeg vil bestride. Det er atter andre som tror at det ikke vil være behov for så mange arbeidere i framtida. Sarah Harper ved University of Oxford var inne på det i en artikkel i avisa The Guardian. Les mer. Jeg forstår den bekymringen noen har for at det skal bli for mange mennesker på Jorda, selv om problemet ikke er matmangel, men en uvilje til å fordele godene litt mer rettferdig. Jeg synes likevel det er litt creepy at noen tenker bevisst over hvordan vi kan redusere befolkningen.

Det er mange som mener at det er maskiner (AI) som skal gjøre det meste av arbeidet i framtida. Menneskenes oppgave blir da å ta høyere utdanning for å utvikle og vedlikeholde teknologien. Det er mange ubesvarte spørsmål der, f.eks. hvem som skal betale skatt, og hvis maskiner betaler skatt, er de personer da? Befolkningen blir neppe så lav at det blir plass til alle i arbeidslivet. Det vil være noen som faller utenfor i det samfunnet også, og det hadde ikke overrasket meg hvis det ble de som har en funkjonsnedsettelse. Det er allerede vanskelig for kompetente mennesker som hovedsakelig har sosiale vansker. Hvordan vil det bli i framtida? Det blir kanskje som da ordføreren i en by i USA for en del år siden foreslo en løsning på problemet med at naboene klaget på støy fra flyplassen. Han ville flytte flest mulig døve ut til det området. Det er ikke uten grunn jeg anklager politikere for å ha en grunn empati, akkurat nok til at de kan late som at de bryr seg.

Jeg velger ikke å ha så mye oppmerksomhet på det negative at jeg ikke kan glede meg over de positive mulighetene. Jeg vet likevel litt om menneskets natur. Jeg har møtt den mange ganger, og den er langt fra alltid positiv. Jeg kan ikke nekte for at jeg er bekymret for framtidige generasjoner. Jeg er fortsatt ganske optimstisk av natur, og mener det er verdt innsatsen å jobbe for et bedre samfunn, men synes mange tar litt for lett på dette. Det er ikke gitt at vi får den utviklingen vi ønsker. Ta genmanipulerte frø som et eksempel. Forkjemperne mener at dette vil redde verden, og det er faktisk noen som mener at de som er skeptiske bør bli holdt personlig ansvarlig for alle som dør av sult. Problemet er ikke at verden aldri har produsert nok mat eller rikdom, men ønsket om å gi andre noe uten full markedspris sitter langt inne.

Det vitenskapelige markedet

Fra Kick Dansestudios juleforestilling. Det er god terapi både å se på kunst og å skape den selv.
Fra Kick Dansestudios juleforestilling. Det er god terapi både å se på kunst og å skape den selv.

Jeg liker positiv tenkning til en viss grad, selv om jeg mener at vi har mer nytte av negativ tenkning. Det handler ikke om å være negativ eller pessimistisk, men om å være forberedt. Det er ikke mye rom for å tenke på det som gjør livet vanskelig i positiv psykologi, men det er faktisk en realitet at vi kommer til å oppleve negative ting i livet. Vi kan fort oppleve at vi ikke er i stand til å takle utfordringene hvis vi konsekvent igonerer dem. Det er ikke sikkert at vanskene er så vanskelige å takle, men de kan bli det nettopp fordi vi ikke har utviklet de verktøyene vi trenger.

Det er derfor det ikke alltid er nyttig å være programmert til å følge autoriteter, til å la andre tenke og ta valg for oss. Vi vil at noen skal fortelle oss hvordan ting henger sammen i verden. Det er nesten som at det ikke betyr noe om det stemmer. Vi trenger bare å høre at noen har løsningen. Det er stadig flere som tar avstand fra religion, spesielt den som formet vår egen kultur, mens vitenskap blir presentert som den udiskutable sannheten. Jeg liker vitenskap, men jeg er også klar over at mennesker er mennesker enten budskapet er hjerneforskning eller filosofi.

Vitenskap er et marked, en markedsplass med sterk konkurranse. Vi liker ikke å tenke på det, men forskere som vil lykkes i dette markedet, må presentere nyheter som får oppmerksomhet. Jeg har vært en del inne på metaforskning på denne bloggen. Jeg mener det er viktig å fokusere på det, nettopp fordi det er mange som ikke gjør det. Vi har en tendens til å akseptere autoriteters tolkning av resultatene, uten å spørre oss om studien fra hypotese til konklusjonen var kvalitetsmessig god. Studier kan være små og/eller gå over et så kort tidsrom at de kanskje ikke betyr all verden. Konklusjonen kan noen ganger kreve en partiskhet utenforstående ikke har. Det er altså langt fra sikkert at forskningen er så solid og nødvendig som den blir presentert som i markedet. Det er mange autoriteter som overselger eller gir løfter som arbeidet deres ikke gir grunnlag for.

Den kjente astronomen Carl Sagan sa for nesten 40 år siden at «extraordnary claims require extraordinary evidence.» Det er nesten litt fornøyelig når representanter for vitenskapen sier at de kan godta temmelige enestående teorier og påstander hvis de som framsetter dem kan publisere beviser som støtter påstandene. Bevis betyr at det ikke er noe rom for tvil i det hele tatt, men vi kommer sannsynligvis aldri til å oppleve en verden som ikke er preget av kaos og ustabilitet. Vi lever i en verden vi faktisk ikke vet så mye om. Vitenskap er et puslespill, og noen ganger oppdager en at puslespillet var feil helt fra begynnelsen av. En tidlig antakelse førte til en feil som forplantet seg, og da må en starte på nytt igjen. Kunnskap tar lang tid, spesielt når det ikke er akseptert å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Da får vi mange feilkilder.

En må velge hvem eller hva en tror på. Det er noen ganger åpenbart at vitenskapen har rett, mens en andre ganger må bruke den fornuften en eventuelt har selv. Det har vært en diskusjon i ulike miljøer på nettet de siste årene, f.eks. innen ADHD, som kan oppsummeres med spørsmålet gift or curse? Jeg kan forstå uenigheten, for det er ikke alltid vitenskapen er avklarende nok. Jeg har et veldig enkelt argument når jeg svarer på spørsmålet. Vi snakker sannsynligvis for alle de diagnosene jeg skriver om (hovedsakelig NLD, ASD og ADHD) om symptomer som kan forklares med anatomiske avvik i hjernen. Vi vet at hver hjerne er forskjellig. Vi vet at hvert menneske er forskjellig, og det er ingen grunn til å tro at alle med ADHD, eller alle med en autismespektertilstand, eller alle med NLD skal være like. Det er ingen tvil om at noen har klart seg så bra at de ser på annerledesheten sin som en gave. Det er lett for en Richard Branson å si at han hadde suksess fordi han som en dyslektiker droppet ut av skolen og valgte sine egne veier. Det hadde ikke fungert for alle, og hvis en opplever livet som vanskelig, er det faktisk ikke lett å si at disse vanskene har vært en gave en er takknemlig for.

Jeg liker å promotere ting jeg mener virker. Det er noen ganger ting forskningen støtter, mens det andre ganger bare er anekdotisk støtte for at det har en positiv effekt. Jeg kom nylig over en fascinerende artikkel på Smithsonian, British Doctors May Soon Prescribe Art, Music, Dance, Singing Lessons. Det handler om forebyggende medisin, men gjerne uten å ta medisiner. Jeg liker aktiviteter som jeg mener forbedrer kognitive ferdigheter, og har vært inne på bl.a. sjakk/brettspill og dans. Det vitenskapelige aspektet er at hjernen liker utfordringer. Den liker å gjøre noe den ikke har gjort før, for da kan den skape nye synapser.

Sigbjørn Johnsen har en holdning til livet jeg liker. NRK hadde et intervju med han i Jula. Les mer her. Kona hans døde av kreft denne høsten, samtidig som han mistet jobben som Fylkesmann (sammenslåing av to fylker). Han sier likevel at det er viktig å se framover. Jeg oppfatter det som at han vil ta vare på minnene, men også finne nye gleder, nye ting som kan gjøre livet spennende.

Det er tror jeg på, og jeg tror derfor britene tenker rett.