Norsk personlighetsforstyrrelse

Jeg elsker løvetann. De er vakre, har medisinske egenskaper, og er et viktig symbol. Ifølge gammel overtro kan frøene bære tanker og drømmer til mennesker du er glad i. Jeg liker de som ser kvaliteter andre ikke ser.

Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til politikere, selv Knut Arild Hareide når han hevder at hans parti innehar mer anstendighet enn noen av de andre. Politikere liker fine ord, ikke minst når de snakker om de som faller utenfor. Alle skal redde dem, og alle er de eneste som forstår hvordan. Det er noen som av ulike grunner velger såkalt utenforskap. Noen velger f.eks. å stå utenfor arbeidslivet, og det er ikke tvil om noen velger vekk samfunnet til fordel for den gruppa de tilhører. Det kan være innvandrergrupper som foretrekker å være sammen med sine egne, en atferd nordmenn også har. Jeg er mer opptatt av de som ønsker å være en del av fellesskapet, men som ikke får delta.

Norge fikk kraftig kritikk i en OECD-rapport for fire år siden. Det mange nordmenn mener er late ungdommer som velger «naving» fremfor arbeid, kan ifølge rapporten skyldes at samfunnet har sviktet på flere områder. De peker bl.a. på at 400 000 nordmenn ligger på det laveste nivået i lesing og regning. Les mer på utdanningsnytt.no. Tall fra SSB viser at sysselsettingen blant utsatte grupper er lav.

En statistikk som ble oppdatert den 3. september 2018 viser at sysselsettingen blant funksjonshemmede bare var på 43,9 prosent (i alderen 15-66 år). Det finnes ingen rimelig nøyaktige tall når det gjelder de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen. Jeg har sett internasjonale kilder som antyder 15-20 proent sysselsetting for asbergere, f.eks. fra The National Autistic Society i UK. Det jeg vet om NLD og ADHD, og det norske arbeidsmarkedet, får meg til å tro at dette er et realistisk estimat her også. Når det gjelder innvandrere er sysselettingen på 65 prosent for alle, 56 prosent for asiater og 48 prosent for afrikanere, mens den er på 77,7 prosent for resten av befolkningen.

Dette er bare en håndfull tall som viser litt om det norske samfunnet. Jeg skrev om TV-aksjonen i Mindre alene sammen, men jeg er faktisk ikke så kritisk til den som noen kanskje får inntrykk av. Jeg har tro på at Kirkens Bymisjon kan utrette mye positivt, men om det blir varige endringer er en annen sak. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal prøve, men jeg vil få fram at det er mange som vil stå utenfor etter denne aksjonen også.

Jeg liker en aksjon som oppmuntrer oss til å bry oss om andre, men det inkluderer sjelden alle. Nordmenn har en radar som ikke inkluderer alle. Det er ikke så lenge siden Syriakrisen. Slagord som «dette skal vi klare» og «syrerne er hvit, gratis arbeidskraft som ikke vil koste Norge ett øre» har stilnet. Den nevnte statistikken fra SSB viser at det ikke er så enkelt som mange påstod da.

Nordmenn har en tendens til å ignorere det negative her hjemme. Det er lettere å kritisere og påpeke mangler i andre land enn å innrømme de feilene vi har selv. Det er lett å avvise påstander om rasisme, også når rapporter og studier viser til fordommer i arbeids og boligmarkedet. Det er lettere å si at det offentlige har gjort sitt enn å innrømme at kommunene svikter de som trenger hjelp. Det er mange som er opptatt av å dekke over inkompetanse og sågar overgrep i det offentliges tjeneste. Jeg uttrykte det en gang så sterkt at jeg beskyldte den norske personligheten for å være narssistisk. Det er sterke ord, men jeg lurer av og til på om det er sånn vi ser på oss selv. Vi er rett og slett bedre enn andre og kritikk mot oss er derfor irrelevant. Det er ikke lett å være annerledes eller individuell her, for det er i utgangspunktet mistenkelig hvis du ønsker noe annet enn andre.

Hvis denne bloggen har en rød tråd er det nok spørsmålet om hva som er normalt, hva som er annerledes, og hva som er innenfor en naturlig variasjon. Det er ikke alle som har like stor frihet til å velge, og fungering dreier seg dessuten ikke om å velge. Vi kan ikke velge å fungere bedre. Vi kan prøve, men det blir vanskelig alene. Mange definerer nok normalt som et gjennomsnitt. Vi må være et gjennomsnitt i mange tilfeller for å bli akseptert. Det gjør det vanskelig for mange å havne innenfor. Norge er rett og slett et samfunn med så snevre rammer at det tvinger mennesker ut.

TV-aksjonen kan nok gjør det lettere for de tradisjonelle målgruppene til Kirkens Bymisjon, men nordmenn kommer neppe til å miste holdningsproblemet sitt med det første. Vi får nok ikke en bedre radar. Det krever mye mer å forandre på en etablert personlighet. Det er mulig, men jeg vet ikke om vi har motivasjonen.

Lammelårtanker er inne på noe liknende i Den frosne hjemløse fyren kunne vært deg. Det er en veldig fordømmende holdning til de som ikke klarer det andre klarer. Det kunne absolutt vært meg.

Reklame

Finn oasen din

Jeg har bl.a. brukt bloggen til å oppmuntre til kritisk tenkning, men det er en tendens til å misforstå eller misbruke denne objektive holdningen. Det er mange, ikke minst innen politikk, som bevisst gjemmer seg bak en tilsynelatende objektivitet. Da angriper en bare for å angripe. Det er ikke hensikten å tilby noe bedre, men å plukke motpartens argumenter fra hverandre, selv om disse i utgangspunktet kanskje var fornuftige. Jeg prøver å unngå det, og liker derfor ikke å kritisere bare fordi det er noe jeg ikke liker. Jeg vil ha gode grunner for å være motstander av noe. Det dreier seg i dette tilfellet om Verdensdagen for psykisk helse. Den markeres 10. oktober, men den er fremdeles aktuell her siden Norge markerer dagen i uke 39 til 42.

Jeg vil først legge til hvorfor jeg skriver om dagen på denne bloggen. De psykiatriske diagnosemanualene DSM og ICD klassifiserer bl.a. autisme og ADHD som psykiatriske, men det mest objektive en kan si om den saken er at det er høyst usikkert om en kan forsvare det ståstedet. Psykiatriske lidelser er så vanskelig å definere/avgrense at psykologforeningen.no derfinerer det som «psykiske plager med en intensitet som gjør at de kan diagnostiseres i henhold til ICD-10.» De oppgir deretter angst, depresjon eller psykotiske tilstander som eksempler. Jeg skal ikke kverulere nå, men fysiske smerter, diabetes og hjernesvulst er bare noen tilstander som kan gi psykiatriske symptomer. Er det psykiatrisk hvis det hjelper å behandle den fysiske tilstanden? Det er målet å fungere best mulig med de symptomene vi har, men jeg mener det er belegg for å skille gjennomgripende utviklingsforstyrrelser fra de tradisjonelle psykiske lidelsene. Det er derimot relevant å snakke om depresjon og angst som tilleggsvansker, og det er derfor jeg av og til tar opp emner knyttet til psykiske lidelser her.

Høsten er en fin tid med stor symbolsk betydning. Det er en tid for forandring, samt beskyttelse av livet gjennom de kalde månedene.

Jeg kom over en kronikk på nettstedet til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse som var kritisk til årets tema for Verdensdagen for psykisk helse i Norge. Les Underlig raushetskampanje. Temaet er en del av det overordnete temaet «identitet og tilhørighet» som de har hatt de siste tre årene. Temaet for 2016 var fordi livet forandrer seg og 2017 Noe å glede seg over.

Jeg kan se poenget hans, også etter å ha lest svaret Raushetskampanjen forebygger fra en såkalt erfaringskonsulent i Helse Bergen. Jeg forstår også at målet er å endre holdninger. Jeg er enig i at samfunnet trenger raushet. Den som gir får mye tilbake, og jeg har derfor tro på at hver giver hadde fått en bedre helse av å vise en rausere holdning. Det viser seg likevel at det er vanskelig, for vi snakker om tilstander som halvparten av befolkningen får minst én gang i livet (angst og depresjon er de vanligste). Det er neppe noen som ikke har en nær venn eller slektning som har vært syk. Det er mulig vi klarer å være rause mot de nærmeste, mens vi mangler viljen til å ta denne holdningen med oss når vi møter andre.

Jeg er nok tilbøyelig til å fokusere på kretsen rundt meg. Jeg har en oase der jeg vet at jeg kan finne hvile. Jeg har familie og noen nære venner som ikke har problemer med å vise raushet, men jeg er nok litt kynisk og desillusjonert når det gjelder samfunnet generelt. Jeg tar det ikke for gitt at vi får se de store holdningsendringene. De aller fleste er kapable til å vise raushet, men de ønsker av ulike årsaker ikke å gjøre det. Problemet med denne type kampanjer (inkludert nevrodiversitet) er at en prøver å pålegge andre, tvinge dem til å mene noe de ikke vil. Det kommer sannsynligvis til å skape ytterligere uvilje. Det er akkurat som med motivasjon. Det fungerer bare hvis mottakeren allerede er motivert, og pålegg om å være raus er kanskje ikke effektivt.