Norsk personlighetsforstyrrelse

Løvetann. Jeg elsker løvetann. De er vakre, har medisinske egenskaper, og er et viktig symbol. Ifølge gammel overtro kan frøene bære tanker og drømmer til mennesker du er glad i. Jeg liker de som ser kvaliteter andre ikke ser.
Jeg elsker løvetann. De er vakre, har medisinske egenskaper, og er et viktig symbol. Ifølge gammel overtro kan frøene bære tanker og drømmer til mennesker du er glad i. Jeg liker de som ser kvaliteter andre ikke ser.

Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til politikere, selv Knut Arild Hareide når han hevder at hans parti innehar mer anstendighet enn noen av de andre. Politikere liker fine ord, ikke minst når de snakker om de som faller utenfor. Alle skal redde dem, og alle er de eneste som forstår hvordan. Det er noen som av ulike grunner velger såkalt utenforskap. Noen velger f.eks. å stå utenfor arbeidslivet, og det er ikke tvil om noen velger vekk samfunnet til fordel for den gruppa de tilhører. Det kan være innvandrergrupper som foretrekker å være sammen med sine egne, en atferd nordmenn også har. Jeg er mer opptatt av de som ønsker å være en del av fellesskapet, men som ikke får delta.

Norge fikk kraftig kritikk i en OECD-rapport for fire år siden. Det mange nordmenn mener er late ungdommer som velger «naving» fremfor arbeid, kan ifølge rapporten skyldes at samfunnet har sviktet på flere områder. De peker bl.a. på at 400 000 nordmenn ligger på det laveste nivået i lesing og regning. Les mer på utdanningsnytt.no. Tall fra SSB viser at sysselsettingen blant utsatte grupper er lav.

En statistikk som ble oppdatert den 3. september 2018 viser at sysselsettingen blant funksjonshemmede bare var på 43,9 prosent (i alderen 15-66 år). Det finnes ingen rimelig nøyaktige tall når det gjelder de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen. Jeg har sett internasjonale kilder som antyder 15-20 proent sysselsetting for asbergere, f.eks. fra The National Autistic Society i UK. Det jeg vet om NLD og ADHD, og det norske arbeidsmarkedet, får meg til å tro at dette er et realistisk estimat her også. Når det gjelder innvandrere er sysselettingen på 65 prosent for alle, 56 prosent for asiater og 48 prosent for afrikanere, mens den er på 77,7 prosent for resten av befolkningen.

Dette er bare en håndfull tall som viser litt om det norske samfunnet. Jeg skrev om TV-aksjonen i Mindre alene sammen, men jeg er faktisk ikke så kritisk til den som noen kanskje får inntrykk av. Jeg har tro på at Kirkens Bymisjon kan utrette mye positivt, men om det blir varige endringer er en annen sak. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal prøve, men jeg vil få fram at det er mange som vil stå utenfor etter denne aksjonen også.

Jeg liker en aksjon som oppmuntrer oss til å bry oss om andre, men det inkluderer sjelden alle. Nordmenn har en radar som ikke inkluderer alle. Det er ikke så lenge siden Syriakrisen. Slagord som «dette skal vi klare» og «syrerne er hvit, gratis arbeidskraft som ikke vil koste Norge ett øre» har stilnet. Den nevnte statistikken fra SSB viser at det ikke er så enkelt som mange påstod da.

Nordmenn har en tendens til å ignorere det negative her hjemme. Det er lettere å kritisere og påpeke mangler i andre land enn å innrømme de feilene vi har selv. Det er lett å avvise påstander om rasisme, også når rapporter og studier viser til fordommer i arbeids og boligmarkedet. Det er lettere å si at det offentlige har gjort sitt enn å innrømme at kommunene svikter de som trenger hjelp. Det er mange som er opptatt av å dekke over inkompetanse og sågar overgrep i det offentliges tjeneste. Jeg uttrykte det en gang så sterkt at jeg beskyldte den norske personligheten for å være narssistisk. Det er sterke ord, men jeg lurer av og til på om det er sånn vi ser på oss selv. Vi er rett og slett bedre enn andre og kritikk mot oss er derfor irrelevant. Det er ikke lett å være annerledes eller individuell her, for det er i utgangspunktet mistenkelig hvis du ønsker noe annet enn andre.

Hvis denne bloggen har en rød tråd er det nok spørsmålet om hva som er normalt, hva som er annerledes, og hva som er innenfor en naturlig variasjon. Det er ikke alle som har like stor frihet til å velge, og fungering dreier seg dessuten ikke om å velge. Vi kan ikke velge å fungere bedre. Vi kan prøve, men det blir vanskelig alene. Mange definerer nok normalt som et gjennomsnitt. Vi må være et gjennomsnitt i mange tilfeller for å bli akseptert. Det gjør det vanskelig for mange å havne innenfor. Norge er rett og slett et samfunn med så snevre rammer at det tvinger mennesker ut.

TV-aksjonen kan nok gjør det lettere for de tradisjonelle målgruppene til Kirkens Bymisjon, men nordmenn kommer neppe til å miste holdningsproblemet sitt med det første. Vi får nok ikke en bedre radar. Det krever mye mer å forandre på en etablert personlighet. Det er mulig, men jeg vet ikke om vi har motivasjonen.

Lammelårtanker er inne på noe liknende i Den frosne hjemløse fyren kunne vært deg. Det er en veldig fordømmende holdning til de som ikke klarer det andre klarer. Det kunne absolutt vært meg.

Mindre alene sammen

Bilde av reklameplakat for TV-aksjonen. Jeg vil ha et mer inkluderende samfunn, men vi må være klar over at mange som får hjelp blir sviktet.
Jeg vil ha et mer inkluderende samfunn, men vi må være klar over at mange som får hjelp blir sviktet.

Jeg har sett en del plakater på Facebook og i gågata de siste dagene. Det er reklame for NRKs årlige innsamlingsaksjon, som i år ble gitt til Kirkens Bymisjon. Jeg kan forstå fokuset de har i denne aksjonen, for Kirkens Bymisjon er kjent for å arbeide med mennesker som vet hvordan det er å stå utenfor. Jeg sitter likevel med en nå igjen-følelse. Les brosjyren i pdf.

Hva vil det si å skape et varmere og mer inkluderende samfunn? Det dreier seg ofte om mennesker som er uføretrygdede, har rusproblemer, og/eller så lav inntekt at de hverken har penger til mat eller bolig. Kirkens Bymisjon sier i brosjyren Bli med at alle skal få muligheten til å delta i et inkluderende samfunn. Det er prisverdig det Kirkens Bymisjon prøver å få til når de bl.a. foreslår møter på tvers av generasjoner og kulturer. Da skaper de rett og slett et bibliotek av mennesker, der en låner bøker ved å avtale en samtale. Det kan fungere på et privat nivå i det minste.

Det er likevel et men. Kirkens Bymisjon er som navnet antyder en kristen organisasjon, og de har dermed et mandat til å hjelpe de svakeste i samfunnet, men jeg mener at kirken har en lang historie i å nedpriotere familien. Jeg har skrevet en god del om barnevernet fordi det er en tanke i Norge om at vi ikke trenger å hjelpe de som får hjelp. Det er ingen som spør seg om barnevernet griper inn i de rette sakene, eller om det er behov for en reform. Det er mange advokater og psykologer som mener at det er behov for å hjelpe barnevernet til å gjøre den jobben det er meningen at de skal gjøre. Samfunnet kan bruke ressursene bedre uten nødvendigvis å øke dem, men så lenge ingen ser behovet for forandringer, skjer det heller ingen ting.

Det er mange som opplever at kommunene svikter dem, ikke minst når det gjelder spesialundervisning. Det hadde kanskje ikke betydd så mye fra eller til om fylket eller staten overtok noen av de lokale tjenestene, men det er i alle fall mange kommuner som ikke gjør en spesielt god jobb. Det er nettopp derfor jeg maser om en reform av barnevernet. Tilsyn fra Fylkesmannen ender som regel med avvik. VG skrev i april i år om at 44 kommuner ikke hadde ført tilsyn med 3 av 4 barn i fosterhjem. Les mer.

Det er liknende overskrifter når det gjelder tilbudet til psykisk syke, utviklingshemmede, og minoriteter (også 2. og 3. generasjon nordmann). Det er studier som viser at søkere med et «unorsk» navn har langt dårligere sjanse til å bli innkalt til et jobbintervju. Dette har vært kjent i mange år uten at noen reagerer. Det skjer jo ikke med dem.

Jeg har nonverbale lærevansker og kjenner meg igjen i beskrivelsen til ei 20 år gammel jente på nettstedet ung.no: «Jeg har Asberger syndrom. Opplevd mye mobbing og utestengelse i barndommen. Senere mye ensomhet, isolasjon, kritikk og avvisning…..» Det er ikke lett å vokse opp som annerledes, og det inkluderer de såkalt høytfungerende. Jeg var inne på motivasjon i et innlegg nylig. Det er ikke så lett å overbevise eller inspirere mennesker som ikke allerede har en indre motivasjon, og det er ganske åpenbart at mange kampanjer ikke trykker på de rette knappene. Da kan det fort bli sånn at noen ovenfra nærmest pålegger oss å være inkluderende.

Jeg er ikke mot denne aksjonen på noen måte, men det krever langt mer enn noen millioner kroner. Jeg er mer imponert over handling. Regjeringen har tradisjon for å gi en sum til TV-aksjonen, men jeg vil heller ha myndigheter som forplikter seg til å hjelpe. Jeg vil derfor ikke ha penger eller verbal støtte til mennesker med hull i CV’en. Jeg vil ha et samfunn som faktisk bryr seg om innbyggerne, et samfunn der det faktisk lønner seg å være sympatisk. Det er mange som har prøvd å passe inn, å gjøre det som kreves for å bli inkludert. Det er et stressende liv som sliter mange av oss ut.