Hjemlengsel

Bilde av Smedasundet.Jeg bor ved sjøen og fantasererte i yngre dager om å reise, og om de livene andre hadde. Jeg liker likevel å ha noe og noen å komme hjem til.
Jeg bor ved sjøen og fantasererte i yngre dager om å reise, og om de livene andre hadde. Jeg liker likevel å ha noe og noen å komme hjem til.

Jeg skrev noen innlegg et godt stykke tilbake om millennials. Jeg føler et slektskap til denne generasjonen, selv om jeg er en Gen X’er. Det har delvis med en rastløshet å gjøre, en sult etter noe mer enn jeg har. Jeg hadde i mange år et sterkt savn etter noe mer, og et behov for å lete etter det jeg mente livet kunne være, samtidig som jeg ikke tok steget ut i verden. Det er typisk for millennials. Mange av dem er litt i drift etter endt skolegang, for de må plutselig klare seg selv. Mange opplever at det er vanskelig i dagens arbeidsmarked. Jeg vet at det livet andre har ikke nødvendigvis er så bra som sosiale medier gir inntrykk av, men det er lett å bare se på den fine overflaten. Jeg syntes samtidig det var utfordrende som ung voksen å navigere uten veiledning. Det ble forventet at jeg hadde alle svarene selv.

Jeg leser en del blogginnlegg, men faktisk ikke så mange bloggere jevnlig. Jeg holder meg til de jeg liker når jeg finner dem. Det er to jeg vil trekke fram i denne forbindelsen. Jeg håper jeg kan formidle noe tilsvarende selv, for jeg liker bloggere som viser litt av baksida, litt av hvordan livet virkelig er, uten at de forteller det de tror andre vil høre. Bloggere som Extra Dry Martini og Such Small Hands (begge på WordPress) har en fin balanse. De er veldig personlige uten at det blir for mye såpeopera ut av det. Den sistnevnte bloggeren heter Lily Ellyn, som også er adressa (URL). Hun er amerikansk, men bodde i Sør-Korea da jeg begyndte å følge bloggen. Hun har bodd i South Carolina de siste par årene, men flyttet nylig til Hong Kong. Det høres spennende ut, men jeg har fulgt historien hennes ei stund, og vet at livet kan være utfordrende.

Extra Dry Martini heter Sarah. Hun har også skrevet mye om å reise, om oppbrudd, og om de valgene hun har tatt. Hun har dessuten skrevet gripende om det savnet, sinnet og den skyldfølsen hun føler til mora si. Det første innlegget jeg leste var Things My Mother Never Did. Hun har også skrevet om å finne ut av hvor en hører hjemme. Hun flyttet fra Seattle til Los Angeles for nesten 20 år siden, og flyttet til New York City for ett år siden. Hun har slitt med tvil, og det første året i NYC har vært vanskelig. Hun kommer inn på begge emnene i Ocean Avenue.

Jeg kom inn på podcasteren Megan Tan forrige gang jeg skrev om dette. Hun beskrev kvaler med å se venner og bekjente som reiste ut i verden når de ikke fikk den jobben de ønsket seg. Hun nevnte bl.a. en klassekamerat av kjæresten hennes. Denne tok kontakt 12 år etter at de sluttet skolen, og da hun kikket på Facebook-sida hans, fikk hun se et tilsynelatende spennende liv. Han hadde seilt de siste tre årene, for det var jobben hans å levere båter til kunder. Han hadde derfor tilbrakt mye tid i Karibien. Dette høres forlokkende ut, og det er det sikkert i en periode. Det høres likevel ut som en cowboy-tilværelse, som betyr at en sovner alene foran bålet hver kveld. En er fri til å gjøre som en vil, men det er ikke sikkert en får mer ut av livet likevel.

Jeg bor ved havet og ser mange cruisebåter, seilbåter og andre typer fritiidsbåter. Jeg lurer på hvordan det hadde vært å leve med den friheten noen har, eller gir inntrykk av at de har. Boka On the Road av Jack Kerouac og filmen Easy Rider betydde mye for meg i ungdommen. Dette med å reise, med å være i stadig bevegelse er et sentralt tema i amerikansk popkultur. Det startet med perioden da nybyggere reiste vestover (Det lille huset på prærien, Zane Grey, Jack London, Mark Twain, Frederick Douglass), og dette har fortsatt til våre dager med Route 66 og loffere (omstreifende arbeidere). Det virket attraktivt med en bohemsk livsstil da jeg drømte om dette i ungdommen, men sannheten er vel at de fleste motkulturer egentlig ikke produserer stort annet enn de skuffede og desillusjonerte ungdommene det samfunnet de protesterer mot har gjort tidligere.

Jeg har dessverre ikke løsningen, men en motkultur er kanskje å foretrekke likevel. Det oppmuntrer til selvstendighet og refleksjon, vel å merke hvis en tenker kritisk, og protesterer fordi en er uenig, ikke fordi en leder innen en bevegelse sier at en bør gjøre det. Jeg har litt av bohemen i meg, selv om jeg kanskje framstår som etablert/konservativ. Jeg mener jeg tenker utenfor boksen. Det er mange som sier at de gjør det, og det står sågar i en del stillingsannonser at de leter etter folk som tenker utenfor boksen, men nordmenn er faktisk særdeles lite beatnik. Et av problemene vi har i Norge er at vi ikke takler kritikk. Vi gjør mye rett i Norge, men vi trenger innspill også. Vi er likevel ofte uvillige til å reflektere over det andre mener. Det gjelder ikke minst offentlig ansatte. Vi er derfor et land der de unge virkelig trenger et opprør, og de rette veilederne.

Jeg har fremdeles den trangen jeg hadde i ungdommen til å oppleve noe nytt, men tenker i dag at en friere livsstil, en protest mot forbrukersamfunnet og det bestående ikke trenger bety at en adopterer den tvilsomme moralen mange motkulturer har hatt. En kan rett og slett velge å ta andre valg innenfor de konservative rammene. Jeg skulle ønske at det offentlige ikke så på det som en trussel, for det hadde faktisk styrket samfunnet. Når noen snakker om at annerledeshet er positivt, er det også noen som tenker avvik og avvikere. Det kan ikke være behagelig inne i den boksen.

Den amerikanske litterære tradisjonen handler ikke bare om å legge et landskap bak seg. Det handler om forandring inne i oss også, om å takle vanskeligheter, og om å lete etter løsninger.

Reklame

Generasjonen utenfor

Skateparken i Haugesund blir ikke brukt,men kanskje til sommeren?
Skateparken i Haugesund blir ikke brukt,men kanskje til sommeren?

Jeg har vært opptatt av generasjoner den siste tiden i forbindelse med at jeg har tenkt tilbake på ungdommen min. Jeg var en gen x’er, men erfaringene mine får meg til å føle en viss forbindelse med gen y. Det er nok fordi det ikke er brå overganger, og det er derfor forskjell på tidlig og sein gen x, som det er for gen y. Det er naturlig at jeg har stadig mindre til felles med de unge etter som jeg blir eldre, men det er litt urovekkende når utviklingen kanskje går mot en oppløsning av generasjonen.

Jeg tenker tilbake på filmer som The Breakfast Club, Foxes, Fame og The Outsiders som noen av de filmene som betydde mye for meg i ungdommen. Jeg har også gode minner om offentlige dataspill. Det var ikke en arkade i Haugesund, men det var flere kafeer o.l. som hadde et par spill. Dette var en del av en felles kultur. Det var ikke så mange muligheter til å gjøre ting alene. Kinoene hadde slagordet «film er best på kino», og det var en spesiell opplevelse å dele en filmopplevelse med mange andre. Vi måtte altså ut av huset for å oppleve noe.

Det meste av taggingen er kjedelig meningsløse signaturer.
Det meste av taggingen er kjedelig meningsløse signaturer.

Det er noen som peker på at vi går mot en felles global kultur. Vi lytter til den samme musikken, ser de samme filmene, følger de samme klestrendene, og har de samme tankene om religion, som stort sett betyr at vi tenker minst mulig. Ungdom i Oslo har ifølge dette synet like mye til felles med ungdommer i Seoul og Toronto som i Trondheim. Verden er likevel mer fragmentert enn da jeg var ung. Vi var MTV-generasjonen, og da så ungdom over hele verden virkelig på det samme. Dagens ungdommer er en sosiale medier-generasjon, og selv om det er visse kortvarige trender der, er dette veldig flyktige og uforutsigbare interesser. Det er ikke en verden som oppmuntrer til kritisk tenkning og lesing.

Jeg er ikke overbevist om at ungdom føler at de har så mye til felles og at de forstår hverandre. Det er på en måte en generasjon som ikke er en generasjon. Vi er besatt av merkelapper, og hver generasjon får sitt eget navn. De som ble født mellom 1883 og 1900 ble kalt for den fortapte generasjonen, men om det gjaldt alle, eller om det hovedsakelig dreide seg om desillusjonerte amerikanske forfattere som Ernest Hemmingway og Francis Scott Fitzgerald er uvisst. Merkelappen fortapt virker mer treffende i dag. Deretter fulgte den stille generasjonen, baby boomere, generasjon x, generasjon y (født 1980-1995), og vi er nå inne i generasjon z. Det er noen som har klart å presse inn en kort generasjon mellom x og y, eller i det minste ei undergruppe av generasjon y. Xennials (født mellom 1977 og 1983) hadde en analog barndom, men et digitalt voksenliv. En stereotypisk gen x har ord på seg for å være kynisk, mens en stereotypisk millennial skal være mer optimistisk. Xennials plasserer seg altså mellom disse, og skulle derfor være mer balansert.

Jeg føler meg litt mellom generasjoner fordi jeg tilhørte gen x, men føler meg litt som en en xennnial. Jeg ble født i 1968, og selv om det var digitale muligheter tidligere, brukte jeg hverken pc, internett eller mobiltelefon før jeg startet på lærerhøgskolen i 1997. Jeg hadde sett og prøvd ulike digitale dingser tidligere, men det var så sjeldent jeg fikk muligheten at det føltes spesielt hver gang.

En generasjon blir gjerne definert som alle som lever samtidig, men vi er ikke en generasjon fordi vi lever samtidig med de som ble født før oss, men fordi vi har mer eller mindre de samme opplevelsene som andre jevnaldrende, og noen ganger får det oss til å føle en sorg for det vi ikke opplever. Jeg føler at skating, cosplay, science fiction/fantasy brettspill og subkulturen goth skulle og burde ha vært en del av oppveksten min, men det var en del av den kulturen jeg ikke fikk ta del i. Det føltes ofte som at Haugesund var for langt vekke fra den verdenen jeg ville vokse opp i.

Det å være medlem av en generasjon innebærer også muligheten til å velge motkulturer. Haugesund fikk for en del år siden en skatehall, og kommunen bygde en skatepark i sentrum i fjor. Jeg kan ikke se at de blir brukt av andre enn barn med sparkesykler, og selv det er ikke ofte. Jeg ser med jevne mellomrom naive forsøk på å grafitti, men det er så og si aldri noe forsøk på å spre et politisk eller sosialt budskap. Jeg vet derfor ikke om vi kan kalle dette for en motkultur, eller ungdom som bevisst tar avstand fra det samfunnet de foregående generasjonene har bygd.

Jeg skal ikke lage noe stort politisk poeng av dette, men stiller spørsmålet. Hvis vi har en global, felles kultur er det da noen ungdommer som føler seg norske? Hvis det er vanskelig å finne det norske, hvordan kan vi da forvente at barn/ungdom som ikke ble født i Norge skal utvikle en norsk identitet? Betyr dette noe for de som vokser opp med en diagnose som autismespektertilstander, nonverbale lærevansker og ADHD? Hva forventer samfunnet av dem?

Men jeg er ganske optimistisk med tanke på mine egne muligheter. Jeg er ikke innafor generasjonen min jobbmessig, men tror jeg kommer dit snart.