Nevrodiversitet og rasisme

illustrasjon malte hender i ulike farger over verdenskart. Det er lett å si at vi verdsetter annerledeshet, men det som er annerledes er virkeligheten.
Det er lett å si at vi verdsetter annerledeshet, men virkeligheten er litt mer komplisert. Illustrasjon: Pixabay

Jeg skrev et innlegg på den engelske bloggen min i dag der jeg kom litt inn på noe av utfordringen med nevrodiversitet og å oppdra barn som har ASD og NLD. Les Autism and sex education. Kona mi er afrikansk-amerikansk og vi har derfor et barn med tydelige afrikanske trekk. Det er, som jeg nevnte i det engelske innlegget, viktig for oss å gjøre det vi kan for å forberede henne på livet. Det betyr bl.a. å utruste henne med ferdigheter/egenskaper som å sette grenser og å gjenkjenne krenkende atferd. Det betyr også at vi foreldre prøver å forandre den verdenen eller realiteten hun skal leve i. Vi kan ikke forandre hele verden, men vi har noe innflytelse på et mindre plan. Vi vil også at hun skal se at vi prøver.

Rasisme er en del av livet og en stor del av problemet er at få er villige til å innse det. Se gjerne på rasismeskalaen før du reflekterer videre over dette. Vi møter ofte påstander om at våre opplevelser ikke er rasisme, og de viser gjerne til saker de mener er rasisme mot hvite. Den siste gangen det skjedde ble det henvist til James Darmore. Han har saksøkt Google etter at de sparket han. Arbeidsgiveren gikk til det skrittet etter at Darmore skrev et memo der han hevdet at det jobbet flere menn enn kvinner i teknologibedrifter fordi vi er biologisk forskjellige. Han mente bl.a. at kvinner har mer angst og lavere toleranse for stress. En av begrunnelsene for søksmålet er at Google diskriminerer hvite, konservative menn. Det virker umiddelbart noe uklokt å skrive det hvis han mener at selskapet diskriminerer konservative holdninger  Det er ikke umulig at han har et poeng, men det skal retten ta stilling til. Jeg reagerer likevel når dette blir brukt som et argument mot oss. Dette virker ikke som rasisme. Les mer i New York Times.

Argumentet mot oss går ut på at noen blir ofre for rasisme eller andre former for diskriminering fordi de fortjener det. Det må være en grunn til at det skjer siden rasisme ikke finnes. Minoriteter er f.eks. overrepresentert i barnevernet, men hvis en opplever det en familie fra Haugesund opplever nå er det altså fordi de må ha gjort noe. TV Haugaland rapporterte for noen dager siden om at Barnevernet satte seg over loven. Haugaland Tingrett avviste i mars 2017 barnevernets vedtak om omsorgsovertakelse, og Høysterett kom til samme konklusjon i oktober samme år, men barnet er likevel ikke tilbakeført til foreldrene. Loven sier forøvrig at barnevernet skal arbeide for en tilbakeføring så snart det har overtatt omsorgen, noe som bl.a. betyr veiledning under separasjonen. Målet er tilbakeføring, ikke varig omsorgsovertakelse Les på Hnytt.

Dette er relevant for nevrodiversitet også. Det er mye fokus på toleranse generelt, men jeg hører til stadighet at det er lettere å ha en funskjonsnedsettelse i dag fordi samfunnet verdsetter annerledeshet. Da er sjansen stor for at de som ikke føler denne aksepten blir ignorert, de blir ikke hørt. Det er ikke en god følelse. Det er en tendens til å gjøre autisme til en identitet, og det blir da like galt å behandle autisme som det er å behandle f.eks. homofili. Jeg støtter de som arbeider for flere rettigheter til autister, men det er ikke uvanlig at autister har plager som allergi, fordøyelsesproblemer, angst, depresjon, epilepsi, ADHD, søvnforstyrrelser, vansker med kommunikasjon og dermed en følelse av isolasjon. Det er derfor ikke alle som føler at autisme er en gave eller en annerledeshet de utelukkende skal være takknemlig for. Jeg tror mange ser det perspektivet, de ser at autister har en måte å se verden på som gavner samfunnet, men det er langt fra så enkelt. De som går helhjertet inn for nevrodiversitet føler sikkert at det er rett for dem, men de respekterer ikke de som opplever verden som litt mer utfordrende.

Kast overgriperne ut av barnerommet

Bilde av en my little pony figur. My Little Pony er en fin serie for jenter, og det er unødvendig for voksne å stjele den.
My Little Pony er en fin serie for jenter, og det er unødvendig for voksne å stjele den. Foto: Pixabay

Jeg skriver ofte mange innlegg om det samme temaet fordi det kan være vanskelig å finne den korte, presise formuleringen jeg leter etter, og jeg utvikler noen ganger et poeng gjennom flere innlegg. Det er derfor ikke uvanlig at 4-5 innlegg til sammen uttrykker det jeg mener om saken. Jeg har sagt det viktigste om #metoo, men jeg kom til å tenke på et innlegg jeg skrev for fire år siden i forbindelse med at jeg reflekterte over de gruppene metoo-kampanjen ignorerte.

Jeg fikk en del reaksjoner fra bronies da jeg skrev negativt om dette fenomenet i 2013. Jeg gleder meg over de mange unge og godt voksne menn som holder hverandres hender mens de synger Kumbaya. Jeg har ikke noe problem med at mennesker respekterer hverandre, men det er kanskje det motsatte vi snakker om her. My Little Pony ble skapt for jenter opp til 12 år, og det er sikkert noen som fortsetter inn i tenårene hvis dette var en viktig del av barndommen. Det er ikke lett å akseptere at barndommen er over, samtidig som jeg forstår ønsket om å holde fast på noe trygt og uskyldig. Når menn går inn i dette universet tar de egentlig over det som har vært en trygg verden for jenter i alderen 2-12 år. Det er ikke noen bilder jeg vil ha på netthinna, men det finnes en del eksempler på nettsteder som har korrumpert det som var ment for barn. Det bør ikke være greit for noen. Det finnes f.eks. fan-tegninger som jeg mener er veldig upassende for barn, bl.a. av Lil Miss Rarity. Ordboka Urban Dictionary definerer ordet clopping som onanering mens en ser på My Little Pony porno. Jeg visste ikke at det fantes noe så sykt, men det gjør det åpenbart.

Tittelen på bloggen Ask Princess Molestia sier det meste uten at en har sett denne parodien. En 17 år gammel jente ledet en kampanje for å få den fjernet fra nettstedet Tumblr, noe som fikk en rekke bronies til å gå til motangrrep. De fant hjemmeadressa hennes og offentliggjorde den på nettet. Hun fikk deretter mange drapstrusler. De som protesterte på fjerningen av parodien mente den var godt innenfor ytringsfrihetens grenser, og mente tydeligvis at de hadde rett til å angripe en av sine egne. Det er temmelig morbid når porno og overgrep flytter inn på barnerommet, når noen mener at det er innenfor det vi bør tolerere. Det viser at denne bevegelsen har ei mørk side og at vi bør la barn få ha sine serier alene.

Jeg har alltid vært skeptisk til menn som blir tiltrukket av barn og det som hører til barndommen, men når det faktisk er en del bronies som angriper barn, samtidig som de korrumperer My Little Pony kan jeg ikke respektere denne trenden. Jeg kan ikke lenger se den som noe uskyldig som bare ungdommer på autismespekteret finner glede i. Det er ikke autistene som er problemet, men hele trenden er sjokkerende når medlemmer ikke kan gjenkjenne elementer som ikke har noe med de verdiene de hevder at bronies handler om.

Det virker som at vi er på vei mot et samfunn der alt er lovlig. En av Hollywoods barnestjerner på 1980-tallet, Corey Feldman, har de siste månedene prøvd å samle inn penger som han vil bruke på en dokumentar-film om pedofili i filmbransjen. Han ble seksuelt utnyttet selv, men han blir stort sett ignorert når han snakker om dette i dag. Jeg mener det er flere trender som trekker i feil retning. Jeg har sett flere avisartikler de siste årene der fagfolk innen psykiatrien har diskutert animert barnepornografi, og konklusjonen er ofte at dette bør være tillatt siden det ikke er noen barn involvert. Jeg så et liknende argument forleden, og da dreide det seg om sexbots, som forventes å bli en realitet snart. Det var en mann som foreslo å lage roboter som så ut som barn, og tanken var at dette ville hindre overgrep. Jeg vil likevel hevde at begge disse eksemplene oppmuntrer til selve handlingen, og at de legitimiserer det som bør være forbudt.

Det er på samme måte noen som mener jeg overreagerer når jeg kaller en seksualisering av barn og barns lek som creepy. Jeg kjenner ikke til det, men det hadde ikke overrasket hvis det var noe tilsvarende for Scooby Doo, The Powerpuff Girls, The Flintstones, Pokémon etc. For å sette dette på spissen tenk deg følgende situasjon. En mann i 40-årene begynner å leke med barna dine, og det forventes at du som en tolerant person synes det bare er fint at mennesker i alle aldre kan forenes gjennom en felles interesse. Hva mener du om at barn og godt voksne menn leker sammen, og at det bare er oss utenforstående som ikke forstår dem? I disse #metoo-tider bør det dessuten være et paradoks at en kultur som allerede er overveldende mannsdominert ikke kan la jentene ha det som kanskje er den største suksessen innen animasjon spesielt rettet mot unge jenter. Gutter og menn krever denne serien, noe jeg mener er unødvendig.

Vi trenger et bedre pensum

Bilde av teksten barn er bra fra en undergang. Etter en god barndom kan en starte voksenlivet med ei verktøykasse som vil gjøre det lettere å fungere som voksen.
Etter en god barndom kan en starte voksenlivet med ei verktøykasse som vil gjøre det lettere å fungere.

Det er noen ganger det en debatt ikke har som er det mest interessante. De som ikke er tilstede er kanskje det mest påfallende når vi snakker om #metoo. Det er ikke det at jeg ikke har sympati for funksjonsfriske kvinner som kan kjempe sine egne slag, og jeg anerkjenner at noen felt er spesielt hensynsløse (som journalistikk), men det interessant at ingen fokuserer på vold, overgep og trakassering rettet mot mennesker med en diagnose.

Jeg gjorde litt research i forbindelse med innlegget Autisme og overgrep i fjor sommer. Jeg viste i den teksten til en liten kanadisk studie som konkluderte med at sannsynligheten er større for at mennesker med en autismespektertilstand skal bli utsatt for seksuelle overgrep. De spurte i den studien 95 voksne om de hadde blitt voldtatt, tvunget til å ha sex eller på noen annen måte utnyttet seksuelt, og hele 74 svarte ja. Det tilsvarer 78 prosent, som er mye høyere enn den generelle befolkningen. Les mer på Medical Daily.

Det er ei ny undergruppe som har fått mer oppmerksomhet de siste årene, kvinner som fikk en autismespekterdiagnose som voksne. En studie basert på intervjuer med 14 kvinner som fikk diagnosen som voksne har ikke sett på overgrep spesifikt, men det kanskje mest sjokkerende som kom fram i intervjuene var at 9 av de 14 kvinnene som deltok i studien hadde blitt voldtatt, og halvparten av disse overgrepene hadde skjedd i et forhold. De ble sannsynligvis manipulert fordi de beskrev sex som noe de følte seg forpliktet til, og resultatet ble ofte at de hadde sex med partneren selv om de ikke ønsket det. Les mer på U.S. National Library of Medicine.

Dette er ikke overraskende, for vi snakker om mennesker som er mer tilbøyelige enn andre til å gjøre det de kan for å unngå konflikt, og det er ikke alle som ser forskjell på gode og dårlige venner. Bloggen Emma’s Hope Book argumenterer i innlegget Trauma and Autism for at konsekvensene kan bli mye større for en autistisk hjerne som opplever traumer. Hun har nok et et poeng, for det er ingen tvil om at autister kan være spesielt følsomme for visse typer stimuli, men jeg vet ikke om det er så enkelt likevel. Jeg har tidligere skrevet om forskjellen mellom de to engelske ordene isolate og insulate. Begge betyr å isolere, men mens det første kan være negativt fordi isolasjon fra andre mennesker kan være skadelig, betyr det andre at en isolerer seg fra noe skadelig uten at en nødvendigvis fysisk fjerner seg fra mennesker. En trenger altså ikke flytte til ei hytte i Finnskogen e.l. for isolere eller beskytte seg mot deler av bysamfunnet.

Self-advocacy har vært et stort poeng for meg. Det handler om å lære barn til å være sin egen advokat, sin egen forskjemper, for de kan ikke vente at noen andre skal ta opp den rollen foreldrene har hatt. Nevrodiversitet er en vakker tanke, men respekt kommer ikke gratis. Vi må derfor kunne gjenkjenne mobbing, trakassering, manipulasjon, overgrep, og ikke minst vite hva vi skal gjøre med det. Vi må være klar over at overgripere er tiltrukket av situasjoner som gir dem muligheter til å ha makt over mennesker, og et forhold til en person med en autismespektertilstand er en mulighet, med mindre de vet å sette grenser.

En av de tingene den kanadiske studien foreslo var bedre seksualundervisning, for det er mye ungdommer på autismespekteret ikke får med seg. Det er viktig at foreldre starter tidlig med samtaler om grensesetting, og en må være være veldig bokstavelig med disse barna. Det er ikke nok å si at sex ikke er tillatt, for hvis en tenker at sex er noe som foregår i senga eller uten klær, kan en bli voldtatt uten at en egentlig forstod hva som skjedde. Hvis en sier at kyssing, og ingenting annet, er i orden må en også poengtere at en må stoppe ei hånd som prøver å tvinge seg under klærne. De må også være klar over at det er lov å si nei, inkludert til sin egen partner.

Det er som jeg har skrevet mange ganger på denne bloggen en vakker tanke når mange snakker om at autisme er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Da snakker de barna ut av søkelyset til PPT og BUP, men det forandrer likevel ikke på det faktum at mennesker på autismespekteret har noen utfordringer. Vi kan kalle det nevrodiversitet, men vi kan ikke late som at disse barna ikke trenger mer støtte enn andre. Vi må altså forberede barna på at verden faktisk ikke kommer til å være rettferdig. Det er ikke mange arbeidsgivere, faktisk ingen, som ruller ut den røde løperen, og ønsker autister velkommen, mens de avviser nevrotypiske søkere. Pensum for disse barna må være langt mer omfattende enn for andre.

Jeg har, som jeg nevnte innledningvis, sympati for kvinner som har blitt ofre for trakassering, men jeg kan ikke nekte for at jeg har mer sympati for autister fordi det er ingen som lytter til dem. Jeg har flere ganger oppfordret Erna Solberg til å ta opp de samme emnene jeg skriver om på denne bloggen, og hvis hun nevner #metoo i nyttårstalen er det en ny mulighet til å vise at hun ser oss. Hva betyr #metoo for autister, NLDere, psykisk utviklingshemmede, mennesker med psykisk sykdom? Hva betyr disse menneskene for Norge? Hvem er advokatene deres og hvem hjelper dem til å bli sine egne advokater?