Mental helse følger Sola

En morgen i januar 2019. Omgivelsene er ugjestmilde, men vi har en nærhet til sola likevel.
En morgen i januar 2019. Omgivelsene er ugjestmilde, men vi har en nærhet til sola likevel.

Vi sier gjerne at sola snur rett før jul, men den har nok ikke tenkt seg noen steder. Det er vi som beveger oss rundt sola, og vi er faktisk nærmest stjerna vår i begynnelsen av januar, mens vi er lengst vekke i begynnelsen av juli. Det er noe symbolsk ved det. Desember er brutal. Den intense jakten på en perfekt Julaften startet allerede i midten av november i år, og hvis en biter på agnet, kan desember bli vanskelig å komme gjennom. Jeg kan derfor forstå at mange sliter, men det er ikke håpløst.

Det vanskelige for meg var livets overganger. Jeg husker barndommens jul som magisk, men magien forsvant etter hvert, og jeg trodde lenge det var Jula som hadde gått tapt. Jeg prøvde derfor å finne tilbake til det jeg hadde hatt, men jeg begynner å tenke nå at Jula har vært her hele tida. Jeg ble rett og slett voksen, og fikk med det ei ny rolle. Jeg var den ene i familien som måtte vente lenge på voksenlivets milepæler (utdannelse, jobb, egen familie, bolig). Det var likevel et press for å vokse opp og ta voksne avgjørelser, og jeg ble ofte klandret for den manglende suksessen, samme hvor mye jeg prøvde. Det skjedde nok delvis fordi møtet med de voksnes verden var ganske vanskelig, men jeg oppdaget etter hvert at det eneste fornuftige var å gjøre den neste fasen så bra som mulig.

Sannsynligheten for å bli skuffet er temmelig høy når forventningene er så enorme som de er til Jul. Det er ikke lett å være fornøyd med det en har og de små framskrittene en har gjort når en sammenlikner seg selv med andres fasade. Det er nesten opplest og vedtatt at høytid også er høytid for mørke tanker og selvmord. Jeg tviler ikke på at det er en vanskelig tid for mange, men internasjonal forskning konkluderer faktisk med at høytid har en dempende effekt på hyppigheten av selvmord.

Det var derfor overraskende da TV2 gjentok den samme myten i forbindelse med at Ari Behn begikk selvmord 25. desember i år. Jula med fokus på familien, hyggelige minner, det sosiale nettverket, og det en liker å gjøre alene er positivt. Jeg vil tro at det også er ei gruppe mennesker som ikke klarer å glede seg over det, men som likevel fungerer bedre under høytider fordi de har forpliktelser. Det er faktisk flere som tar sitt eget liv på våren enn til Jul. Jeg vet ikke hva som ligger bak, men det kan hende at en del utsatte avgjørelsen i Jula, nettopp fordi den gjorde det litt lettere å fungere.

Det er forventninger til våren også. En skal være like glad som til Jul, men det er ikke noe organisert feiring. Jeg tror det er mange som ikke har tenkt over at den kristne kulturen vår ikke bare fungerer som en religiøs tilbedelse av Gud. Det er også et lim som gjør familiene sterkere. Jeg synes derfor det er trist at Jula betyr langt mindre i dag enn da jeg vokste opp. Det var tradisjon en gang for å feire 13 dager Jul, men det er mange som nøyer seg med én eller to dager nå. Jeg la merke til at en radiokanal som spilte julemusikk 24 timer i døgnet gikk tilbake til den vanlige musikken allerede 2. juledag. De mente altså at det var over for i år.

Jeg vokste opp i en familie der Påske var en viktig sosial begivenhet. Det var starten på utendørssesongen, og familien var sammen i ulike settinger (fisking på sjøen, turer i fjellet, grilling i hagen). Jeg har etter hvert opplevd det samme som jeg gjorde med Jul. Livet forandrer seg, og vi må skape nye minner og nye tradisjoner. Det er likevel godt å holde på noe av det gamle, og jeg kommer til å feire begge høytidene selv om mange andre i samfunnet er klar til å legge det gamle bak seg.

Konklusjonen blir at det hjelper å jobbe seg gjennom vanskelighetene, og da må en noen ganger ignorere det en hører fra andre, inkludert media. Det kan være nyttig å tenke på at varmekilden vår, sola, er nærmere oss om vinteren enn sommeren. Vi kan finne det vi trenger, men det er selvsagt krevende, og det krever at vi lytter til de rette kildene. Vi er noen ganger den rette kilden selv, og vi må noen ganger minne oss på at vi kanskje er nok allerede. Vi er ikke det omgivelsene vil vi skal være, men vi er ofte mer enn andre ser. Vi kan også minne oss selv på at vi har tatt noen skritt siden forrige desember, og et par små skritt er nok. Vi liker å si at vi er spesielle eller annerledes, og vi kan dermed ikke følge i andres fotspor. Vi må lage vår egen vei, og vi må lage den hvis skal få det livet vi ønsker oss.

Om å leve med depresjon

Grafitti med teksten loving life. Det er ikke alltid vi føler det sånn, men litt hjelp tror jeg mange kan ha et stabilt liv.
Vi føler det neppe sånn hele tida, men med litt hjelp tror jeg mange kan ha et stabilt liv.

Jeg skrev flere innlegg for et par år siden om autisme og helse, bla. Autisme og levealder. Jeg kom inn på en dyster studie fra Karolinska Institutet i Sverige som konkluderte med at gjennomsnittalderen for autister var 16 år lavere enn for resten an befolkningen, 54 mot 70 år, og hvis en hadde autisme og en lærevanske, var gjennomsnittsalderen helt nede på 40 år.

Hovedforklaringene er selvmord, epilepsi, kreft og hjertesykdom. Det er en skremmende statistikk, men dette er også sykdommer det er mulig å leve med, og til dels forebygge. Jeg har vært opptatt av god helse i de årene jeg har skrevet på denne bloggen. Det hadde vært nødvendig med egen innsats uansett, men det er spesielt viktig i og med at det for mange er lite hjelp å få. Det er dessverre en klassiker for mange småbarnsforeldre at de må vente og se det an. Ansatte i helsevesenet håper at symptomene enten skal forsvinne, eller bli så klare at en ikke har noe annet valg enn å tilby hjelp, men resultatet kan bli at hjelpen kommer for seint.

En må dermed gjør så mye en klarer uten offentlig hjelp. En må utvikle selvstendighet, men også tenke på hva som fremmer god fysisk og psykisk helse. Depresjon blir gjerne presentert som en livslang utfordring, og det er det ofte, men det er kanskje bedre å spørre om en fungerer enn om en er frisk.

Det er av en eller annen grunn stigmatiserende å ha depresjon, og det er mange i samfunnet som bruker det mot de som er syke. Det er ikke bare usselt gjort. Det er også temmelig korttenkt, for det er kanskje den vanligste sykdommen vi har. Det er ifølge WHO nesten 800 000 deprimerte mennesker, på verdensbasis, som tar sitt eget liv hvert år, og denne tilstanden er også øverst på lista over diagnoser som fører til funksjonsnedsettelse. Det har nok mye å gjøre med at mange ikke får behandling.

Det er ikke lett for de som får behandling heller, for depresjon har en tendens til å komme tilbake, og risikoen for en ny episode øker for hver gang en har hatt en. Det har vært den vanlige oppfatningen i alle fall. Det er derfor sannsynlig at depresjon er en livslang plage, men betyr det at du kommer til å ha et dårlig liv? Selvfølgelig ikke! En studie fra 2008 fulgte 3481 voksne pasienter (inkludert 92 som opplevde den første store depressive episoden), og ei gruppe på 1739 deltakere som de fulgte opp i en 13 års periode. Halvparten av de som hadde de første episoden ble friske og hadde ikke flere episoder. Les mer på US National Library of Medicine.

En annen studie konkluderte med at 39 prosent av de som hadde en historie med depresjon oppnådde god mental helse, sammenliknet med 78 prosent blant de som ikke hadde hatt depresjon. Denne kanadiske studien brukte begrepet complete mental health, og det var definert som:

  1. Fravær av pykisk sykdom, stoffmisbruk og selvmordstanker det siste året.
  2. Lykke eller livstilfredsstillelse nesten hver dag den siste måneden.
  3. Sosialt og psykologisk velvære

Les mer i Science Direct. Jeg tror dette er en bedre måte å tenke på dette på, for det handler ikke om at livet er symptomfritt. Legg merke til at det var 22 prosent av de uten depresjon som ikke hadde fullstendig mental helse, så det er ikke snakk om enten eller her. En amerikansk empirisk rapport sa noe tilsvarende. Optimal Well-Being After Major Depression konkluderte med at 10 prosent av de som hadde hatt en stor depressiv episode blomstret like bra etter 10 år som de beste 25 prosentene av de som ikke hadde hatt noen episode.

Det er noe som kalles smiling depression og high-functioning depression på engelsk. Jeg er ikke sikker på at det er en avgrenset form for depresjon, for det er neppe sånn at deprimerte personer aldri føler glede. Noen blir glade når de møter mennesker de setter pris på, og noen blir glade når de får holde på med det de liker best. Det betyr ikke at de ikke er deprimerte, selv om de føler både glede og mestring i perioder. Det er sunt å vise glede, og det er noe vi bør oppmuntre til. Jeg har mistanke om at noen får en viss skyldfølelse fordi de føler glede midt i en depresjon, og fordi andre har forventninger om at de skal være miserable hele tida. Det er ikke spesielt nyttig.

Denne forskningen viser et annet syn på depresjon. Det er ikke nødvendigvis snakk om å bli kurert, for det er for mange fremdeles en livslang tilstand, men det handler om å fungere, og det alene gjør oss bedre. Det er som med familiemedlemmer og venner som dør. Vi begraver dem egentlig aldri, for selv om den første, lammende sorgen avtar litt med tiden, blir en aldri den samme. Livet blir ikke det samme. En klarer å gå videre, og fungere på et vis, men det er alltid et savn etter noe verden ikke kan gi en. Verden er ikke lenger perfekt uten de stemmene vi likte best, men den er heller ikke ødelagt. Vi kan i alle fall delvis reparere den.

Tilleggsvansker

There are two primary decisions in life: to accept conditions as they exist, or accept the responsibility for changing them.
Denis Waitley

Jeg har skrevet om ballett i det siste fordi jeg mener det kan være en del av et omfattende regime der en utvikler hjernens kognitive ferdigheter og evne til å takle nye situasjoner. Les om det i En ny tilnærming til behandling. Jeg har også skrevet mye om komorbide lidelser uten egentlig å si så mye om veien ut, i alle fall ikke direkte. Jeg har bl.a. vært inne på at det er lurt å utnytte spesialinteressene sine, hvis en har noen. En klubb er en god anledning til å være sosial sammen med mennesker som er der av samme grunn.

Depresjon er en vanlig tilleggsvanske. Det er vanskelig for utenforstående å sette seg inn i hvordan depresjon føles, men forfatteren J. K. Rowling gjorde ikke et dårlig forsøk med Harry Potter-bøkene. Ron Weasley sa etter møtet med dementorene at han kjente seg nummen, og at det kjentes som at han aldri kom til å føle glede igjen. Alt var bokstavelig talt håpløst, men på et eller annet tidspunkt må en ta et valg. Jeg er ikke begeistret for de som sier at vi velger å være syke eller at vi velger den motgangen som kanskje er kilden til mye av den triste sinnsstemningen. Det er gjerne en anklage som kommer hvis behandlingen ikke virker. Det er ikke noe vi kan styre, men jeg tror likevel vi kommer til et tidspunkt der håpet kan hjelpe oss. Håp er ikke en følelse eller inspirasjon vi nødvendigvis må sitte passivt og vente på. Håp er til en viss grad en beslutning.

Illustrasjonsfoto fra Lotheparken. Filmen Inside Out viste oss at vi trenger en viss dose av alle følelsene, men det skal ikke se mørkt ut.
Illustrasjonsfoto fra Lotheparken. Filmen Inside Out viste oss at vi trenger en viss dose av alle følelsene, men det skal ikke se mørkt ut.

Jeg henter hjelp og inspirasjon fra ulike kilder. Jeg husker en historieprofessor på universitetet i Little Rock, Arkansas som snakket om arbeid som en hjelp. Det hadde hjulpet etter at kona hans døde, og han nevnte dette i forbindelse med 9/11, som hadde skjedd bare noen dager tidligere. Den katolske bloggeren Under Reconstruction skrev innlegget Hope is not an emotion i april 2016, og der kommer hun bl.a. inn på at håp er en forpliktelse. Det betyr at det ikke trenger å føles godt. En kan føle livet som ganske håpløst, men likevel forplikte seg til å prøve, og kjenne et voksende håp om at en kan få mer ut av livet.

Det er som med meg og lesing. Jeg liker å lese, men det har alltid vært en utfordring. Det har alltid vært arbeidskrevende, og jeg leser derfor veldig seint. Jeg kan imidlertid i gode perioder sitte med ei bok i timesvis, og da hjelper tålmodigheten min meg med å kommer gjennom ei bok ganske raskt, mens jeg i andre perioder bruker flere måneder på ei bok. Da orker jeg ikke å lese. Jeg er inne i en periode nå der jeg må tvinge meg selv til å lese. Tvang høres ikke spesielt behagelig ut, men det virker. Jeg har glede av den boka jeg holder på med, men jeg må altså tvinge meg selv til å fortsette. Resultatet blir at jeg har det bedre enn jeg ville hatt det uten boka, selv om det altså innebærer en viss porsjon disiplin. Det er fordi jeg lever meg inn i historiene og det er som at jeg lever i en annen verden mens disse romanfigurene følger meg. De følger meg også i lang tid etter at jeg har lest boka ferdig, og de blir på en måte mer levende enn historier fortalt gjennom film og TV.

Det er både gode og dårlige nyheter. Du kommer til å bli bedre, men det er store muligheter for at du blir dårligere også. Det som kan utgjøre en forskjell er å lære å leve med utfordringene, lære å takle livet, noe alle må gjøre enten de har en diagnose eller ikke. Jeg mener med det at det ikke finnes noen magisk kur, og det er derfor rettere å snakke om recovery eller bedringsprosesser enn en kur, men det er vanskelig å holde på en stabil selvfølelse. Det krever mye arbeid og alle opplever perioder der de tviler på seg selv, men det hjelper å kjempe for livet. Jeg har tidligere kalt det for å være lojal mot livet, og det er det jeg tror håp er.

Bloggerne Under Reconstruction og Ren Warom har ikke vært aktive på ei stund. Det er formodentlig et godt tegn for Ren Warom i alle fall, for hun fokuserer på forfatterkarrieren sin. Hun brukte bloggen hovedsakelig til to serier, bokanmeldelser og Mental Health Monday (MHM). Hovedpoenget hennes var at det ikke finnes noen perfekt tilstand som kan romme alle. Det som er normalt er den tilstanden der du kan fungere best. Hun skrev mye om recovery, noe som betyr at en ikke blir frisk på kort tid eller en gang for alle. Det er en lang prosess, og den går ut på at en finner tilbake til den personen en var, for psykisk sykdom betyr på en måte at en har mistet seg selv litt.

Jeg prøver også å rette tankene utover, for selv om recovery er et ukjent landskap og kanskje litt skremmende, vil en tjene på å utforske det ukjente. Jeg er ikke så begeistret for de vanlige positiv tenkning-rådene. Det er bl.a. noen som sier at menesker har suksess fordi de tenkte det først, og de som sliter med motgang tenker på ubetalte regninger og andre ting de sliter med. Jeg er enig i at at jeg har et ansvar for min egen helse, men det er ikke veldig konstruktivt å legge en større byrde på skuldrene til de som har nok av dem. Håp dreier seg om å lete etter løsninger, finne den veien som virker for deg, og det starter kanskje med å tillate seg å være syk og passiv i en periode.

Deretter kan en lete etter den rette stien. Det jeg prøver å si i dette innlegget er at det er bra å rette blikket utover. Professoren i Arkansas brukte arbeid, mens religion og ansvar for egen recovery er viktig for katolikken bak bloggen Under Reconstruction. Jeg har en familie og får mye gratishjelp gjennom å være en far og ektemann. Det hjelper meg å vite at jeg må fokusere på de to andre i familien, og at jeg må arbeide for å fungere godt nok til å klare det. Jeg får også mye hjelp gjennom å skrive og lese, ikke bare fordi dette får fokuset over på andre personer og ting, men også fordi det hjelper meg til å reflektere over ulike utfordringer.

Ren Waroms blogg

Under Reconstruction