Kampen om tungmetallene

Utsikt fra Furøy Camping mot Holandsfjorden. Halsa var et sted som hadde alle ingrediensene på overflaten, men…

Konspirasjonsteorier/teoretikere er ord uten mening. De har blitt brukt for mye som en hersketeknikk for å kneble mennesker en er uenig med. Utfordringer i legemiddelindustrien blir f.eks. ikke løst ved å late som at publikasjonsskjevhet, replikeringskrise, korrupsjon, og direkte unødvendig forskning ikke finnes. Det virker som at det har vært en stor økning i nevrologiske utviklingsforstyrrelser, uten at noen kan forklare hvorfor. Når det gjelder USA kan en virkelig snakke om epidemiske tall. Det ble anslått i 2000 at 1 av 150 amerikanske barn hadde autisme. Tallet økte til 1 av 110 i 2006, 1 av 68 i 2010, og 1 av 59 i 2014. Standardsvaret er som regel at tallet sannsynligvis er uendret, men at helsevesenet har blitt flinkere til å diagnostisere. Jeg tror ikke det er så enkelt.

Statistikk fra USA viser at det er store geografiske og etniske forskjeller. Ulike utredere vurderer de samme trekkene ulikt, og det kan være grunnen til at mange jenter får diagnosen som voksne. Spesialinteresser kan rett og slett se annerledes ut i jenter enn i gutter, og de snakker ikke nødvendigvis med gud og hvermann om interessen heller. En artikkel på nettstedet Healthline prøvde for et par år siden å forklare årsaken til disse forskjellene i befolkningen. De viste til at forekomsten av autisme i 2006 var 30 prosent høyere blant hvite barn enn blant svarte, og nesten 70 prosent høyere enn blant hispanics. Dr. Max Wiznitzer, en pediatrisk nevrolog ved Rainbow Autism Center, som er en del av Rainbow Babies and Children’s Hopsital in Cleveland, mente at et nabolag med en høyere sosioøkonomisk status økte sjansen for at en fikk diagnosen. Les mer på Healthline. Han sier er ikke at det er større sjanser for å få autisme i disse områdene, men at det er større sjanse for å bli tatt alvorlig.

Artikkelen viser videre til at gapet mellom ulike etniske grupper er i ferd med å forsvinne, og det er nå på bare 7 prosent mellom europeisk-amerikanske og afrikansk-amerikanske barn. Dette blir sett på som et tegn på at begge får like gode helsetjenester, og at det dermed er like gode sjanser for begge til å få diagnsosen. Det er nok ikke så enkelt, for en skal ikke grave så dypt før en finner forskjellsbehandling. Jeg kjenner til en del saker gjennom kontakter jeg har på nettet, og vet derfor om tilfeller det det har tatt opp til tre år fra barnet ble henvist til en utredning startet, samt en del tilfeller det har vært mistanke om at barnet fkk feil diagnose. Forskning fra USA konkluderer med at det sannsynligvis er for mange som får en diagnoser som ADHD og ODD, så en utredning er absolutt ingen garanti.

Økonomi og ikke minst kosthold er en viktig del av bildet også. Et billig, dårlig kosthold skaper ikke autisme, men det kan forverre symptomene. Det er ikke overraskende når en tenker over at det er en direkte sammenheng mellom kosthold og hjernens fungering. Tarmen kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere, så det sier seg selv at tarmen må fungere for at hjernen skal gjøre det. Autisme er forøvrig ikke den eneste tilstanden med en økt forekomst. Det gjelder kanskje ADHD i størst grad, men også psykiske lidelser som angst og depresjon. Når det gjelder psykiske lidelser kan kanskje mye forklares med hvordan samfunnet har utviklet seg. Det er et stadig økende press fra alle kanter, og det er ikke lett å kontrollere tankene midt i dette kaoset et moderne liv ofte er. Det er likevel ikke hele forklaringen.

Det er ikke så ofte jeg hører mainstream kilder snakke om påvirkning fra miljøet, men det er mye som tyder på vi blir utsatt for større utslipp enn i tidligere tider. Det er i dag stort sett et fokus på CO2 i miljødebatten, men det foregår en kamp om tungmetaller. Disse finnes overalt, og striden handler om hvor mye myndighetene skal tillate i mat, medisiner og kosmetikk. Norske myndigheter advarer mot å spise leveren fra selvfanget fisk i bestemte fjorder og skjærgårder, mens amerikanske myndigheter har advart gravide og ammende kvinner mot å spise visse typer sjømat p.g.a. et for høyt innhold av kvikksølv. Det var for ti år siden, og rådet har kanskje blitt oppdatert nå, men jeg leste en artikkel i dag som tyder på at vi kanskje ikke kan friskmelde vannet.

Det var flere medier (bl.a. Reuters, CNBC og Yahoo) som rapporterte for et par dager siden at problemet med forurenset drikkevann i USA er langt verre enn tidligere antatt. Giften det er snakk om blir omtalt som «forever chemicals». Dette er såkalte perfluorerte organiske forbindelser og de kan ikke brytes ned i naturen. Les mer på CNBC. En sju år gammel studie fra Miljødirektoratet avslørte at de samme stoffene var å finne i norske farvann. De undersøkte fastlandet og Svalbard, og fant kjemikaliene i lever i sel,  blod og egg fra havfugl, og i blodprøver fra isbjørn. Jeg er ikke så opptatt av om hvor mye gift det var snakk om. Det burde være et problem at de i det hele tatt var målbare så langt nord.

Jeg tror kampen om miljøet inkluderer aluminium også. Det er noen studier som mener å kunne påvise at mennesker med nyreproblemer kan få helseproblemer fordi kroppen ikke klarer å kvitte seg med metallet, men de fleste lands myndigheter hevder at vi kan få i oss ubegrensede mengder. Det norske Mattilsynet mener likevel det er ei grense, fordi vi får i oss dette metallet fra mange kilder (som tilsetningsstoff i mat og medisiner, og i kosmetikk). De har derfor tatt til orde for å sette ei grense i EU, noe som kanskje er i strid med det rådet mynighetne vanligvis gir. Dette er bare ett av mange eksempler på at vi blir utsatt for påvirkninger uten at vi er klar over konsekvensene. Vi må være klar over at medisinske studier ofte opererer med et såkalt endepunkt, som avgjør kvaliteten på forskningen. Det er snakk om hvor mange av testpersonene som når dette endepunktet i forsøkene, men en vurderer ikke noe som faller utenfor de snevre rammene.

Det har blitt mer forskning de siste årene på mitokondrieskader forårsaket av medisiner. Det er naturlig nok færre publiserte studier som ser på skadevirkninger enn de som skal selge medikamentene, men jeg tror de fleste er klar over at medisiner kan gi et annet resultat enn planlagt. Jeg er på ingen måte motstander av medisiner, men tror det er tilrådelig med tett oppfølging og blodprøver for å overvåke tilstanden til nyre, lever og hjerte. Noen leger liker ikke pasienter som googler, men de bør heller fokusere på å informere om bivirkninger og såkalt interaksjon (medisiner som ikke kan brukes samtidig).

Noen kan ikke se noe annet enn konspirasjoner når det er snakk om faktorer som kan forårsake funksjonsnedsettelser, men det er ingen tvil om at vi er mer sårbare enn tidligere generasjoner. Det er en interaksjon mellom miljøet og genene våre. De kan slå seg av, på, eller rett og slett være fraværende. Vi lever lenger og har generelt bedre helse, samtidig som vi blir sykere. Sannheten er at de som har utfordringer må gjøre en god del av jobben alene. Jeg er ganske pragmatisk anlagt, og når jeg ikke får det jeg trenger av samfunnet, finner jeg andre løsninger. Det er viktig å søke etter løsninger andre steder enn en hadde sett for seg at de var. Egeninnsats er med andre ord avgjørende for utfallet.

Reklame

Alternativer til medisiner

Det er forskjell på en kritisk tenkning som har som hovedmål å styrke vitenskapen, og en meningsløs kritikk av det en ikke liker. Jeg kan forstå kritikken av ADHD og medisinbruk, men noen har nok en tendens til å gå litt langt i iveren etter å kritisere det mange mener er en epidemi. Det er unøyaktig å beskrive mange diagnoser som konstruerte, for vi snakker ofte om syndromer, som innebærer at det er mange trekk og symptomer som tilsammen forklarer utfordringene. Det er ikke én årsak som kan forklare alt.

Jeg kan imidlertid støtte kritikken av en overdreven tro på medisiner. Jeg snakker om medisiner generelt, for det finnes ikke medisiner uten bivirkninger. Det er imidlertid noen ganger verdt risikoen fordi konsekvensene av å kutte ut medisinen er langt verre. Epilepsi, høyt blodtrykk eller andre typer hjerterelaterte problemer er eksempler på det. Jeg så som lærer en del elever med ADHD, men jeg hørte aldri at de fikk noen annen behandling enn Ritalin. Jeg tillater meg å stille spørsmål ved hvor effektivt det er. Det jeg observerte tydet i alle fall på at effekten var begrenset.

Jeg tar dette opp nå fordi NRK skrev om den britiske forskeren Joanna Moncrieff i dag. Hun tilhører, ifølge NRK, en bevegelse av psykiatere som ønsker en annen tilnærming til behandling av psykiske tilstander enn medisiner. Hun mener nemlig at det er en fare for at vi er i ferd med å skape en generasjon av unge mennesker som føler seg hjelpeløse fordi de er lært opp til at en kan fikse det meste med nok ei pille. Det var den følelsen jeg satt igjen med da jeg var lærer også, for hvis eleven var vanskelig å takle, kom gjerne spørsmålet om en ikke bare kunne øke dosen.

Lege og fagdirektør i Legemiddelverket, Steinar Madsen, er delvis enig. Han mener at medisiner alene ikke er nok, men at pasienten må følges opp med annen type behandling. Det er likevel et men, et stort et. Alt handler om tillit. Det er, veldig forenklet, forventet at vi stoler på menn i hvite frakker, ikke fordi de har gjort en god jobb, men fordi de har hvite frakker. Tittelen betyr mer enn resultatene. Jeg kjenner ikke til noen annen yrkesgruppe eller næring som ikke trenger å jobbe for å få respekt og anerkjennelse . Misforstå meg rett, jeg er absolutt ikke ute etter å ta noen. Jeg støtter vitenskapen helhjertet. Det er derfor det er verdt å kjempe for den, for de gamle menneskelige skavankene er dessverre like åpenbare der om i resten av samfunnet. Metavitenskap er derfor like viktig som vitenskap.

Den britiske legen, aktivisten og forskeren Ben Goldacre har snakket og skrevet om publikasjonsskjevhet. Det er et begrep for en uvilje til å publisere negative eller nøytrale resultater. Han har bl.a. nevnt Reboxetine, en type antidepressiva han har skrevet ut til sine egne pasienter. Han ville lese studiene som hadde blitt gjort før han anbefalte denne medisinen til noen, og fant at resultatene var solide. Han oppdaget likevel seinere at seks av sju studier der de hadde sammenliknet Reboxetine med placebo viste et negativt resultat. Det betyr at heller ikke fastleger har tilgang til all informasjon. Les saken fra NRK.

Det er forøvrig absurd å sammenlikne en ny medisin med placebo. Den sammenlikningen forteller oss bare om medisinen er bedre eller dårligere enn ingenting. Det som er interessant er om den er bedre enn det beste som allerede er på markedet. Jeg er ikke en motstander av medisin, men jeg liker ikke unødvendig bruk av medisiner. Jeg ser f.eks. behovet for medisiner for å stabilisere mennesker med alvorlige psykiatriske symptomer (manisk, stemmer, hallusinasjoner). De er neppe mottakelige for samtaleterapi uten disse medisinene, men jeg vet ikke om det er lurt å la dem gå på medisiner resten av livet, hvis det er alternativer. Det er det riktignok ikke for alle.

Hovedutfordringen er likevel at unge ikke lærer å leve med vanskene. Jeg har skrevet mye om kognitiv terapi og andre former for samtaleterapi. Kognitiv terapi er spesielt nyttig fordi de handler om å teste og korrigere sine egne tanker. Hvis en opplever at noe gikk galt, er det lett å si til seg selv: Jeg er dum, jeg er mislykket, jeg kan ingenting, ingen liker meg etc. Kognitiv behandling handler om å samtale med seg selv, og spørre seg om disse tankene har noe for seg. Mennesker har en tendens til å tenke negativt, og når disse tankene kommer igjen og igjen, kan vi fort tro på dem.

Kognitiv terapi minner meg litt om en scene fra Harry Potter. Professor Lupin brukte såkalte boggarts i undervsiningen. Det var en shape-shifter som likte mørke rom, og den kunne bli det som skremte deg mest. Den ble en dementor for Harry Potter, en kjempe-edderkopp for Ron Weasley, og det Hermione fryktet mest var å stryke til eksamen. Det handlet om å bygge opp styrke til å bekjempe de tankene som vil overbevise deg om at du ikke er verdig. Det handler noen ganger om at vi ikke må aksptere ansvar for det som ikke var vår skyld, mens vi andre ganger må akseptere at det var vårt ansvar. Vi må kort fortalt lære forskjellen på hva vi kan kontrollere selv, og hva vi ikke kan kontrollere.

Dette er viktige ferdigheter i livet. Jeg kom inn på ADL-trening i gårsdagens innlegg, Systemsvikt, og jeg mener dette er relevant for skolen. Det er noen som har tatt til orde for å få psykisk helse inn i skolen som et fag. Jeg vet ikke om det er nødvendig med et eget fag, men det er ingen tvil om at noen elever har et behov for en Professor Lupin, en som kan vise dem hvordan de kan håndtere livet når det blir vanskelig, og vi må noen ganger gjøre dette alene.

Teorien om alt

Jeg er ikke veldig glad i å plukke bær, men det får meg ut av huset, samtidig som jeg får spise noe veldig sunt.

Jeg synes kaosteori eller sommerfugleffekten forklarer ganske mye av det som skjer rundt oss. Sommerfuglen er en metafor som forklarer hvor følsomme såkalte kaotiske system kan være, og i metaforen kan en sommerfugl som slår med vingene i USA skape en storm i Japan flere uker seinere. Det er fordi noe uforutsett påvirket systemet. Det er derfor det er så vanskelig å forutsi været nøyaktig utover ei uke, og noen ganger melder meteorologene feil. Vi hadde en veldig fin soldag i Haugesund i forrige uke. Det skulle regne dagen etterpå, men med ganske høy temperatur. Det snødde hele dagen, så det var kanskje noe informasjon de ikke fikk plass til i modellen?

Jeg er ikke motstander av medisiner, men reagerer på den aggressive kampanjen mot skeptikere før en har sikker informasjon. En kan ha begge diagnosene og noen ganger får en feil diagnose. Det gjelder autisme og f.eks. epilepsi, bipolar lidelse, NLD og ADHD. En kan dessuten ha angst og depresjon, som kan være et resultat av de vanskene en har med hoveddiagnosen. Det er viktig å ha rett informasjon, både om medisinene og de tilstandene en har. Det er alltid en risiko forbundet med medisiner. Poenget er å begrense den, og noen ganger er det verdt den skaden medisinen gjør fordi alternativet er verre.

Vi kaller DNA for arvemateriale på norsk, og det er sikkert betryggende å tenke at en beholder det en har arvet, men det stemmer dessverre ikke. Det er mye som forandrer genenene våre, bl.a. forurensning og mat. En studie av barn i Filippinene viste dessuten at opplevelser i barndommen kan varig forandre genenene. Les mer på Smithsonian. Afrikansk-amerikanere er intetessante i denne sammenhengen. De afrikanske genene deres kommer hovedsakelig fra vest og det sørlige Afrika. De amerikanske etterkommerne har høy forekomst av høyt blodtrykk, men det er betydelig lavere i Afrika. Kosthold kan forklare noe, men ikke alt. Jeg tror stress kan forklare mye, og kanskje forandret slaveri og Jim Crow arvematerialet?

Jeg prøver å holde politikk utenfor på denne bloggen. Jeg har en annen blogg til det, men kaosprinsippet er like relevant der. Det er en grunn til at dramatiske ting skjer. Når vi gjør noe, når vi legger til vinden fra sommerfuglvinger, forandrer vi på utfallet. Vi kan med andre ord finne hendelser som forklarer det meste, og det er ganske arrogant av oss hvis vi tror vi kan blande oss inn uten at det får konsekvenser for alle.

Når det gjelder helsa vår er det noen ting som er utenfor vår kontroll. Vi kan ikke gjøre så mye med at det er tungmetaller i fisk, men vi kan velge den minst forurensede maten. Det er altså ikke bare opp til helsevesenet og politikere. Den danske sosiologiprofessoren Rasmus Willig mener at etterkrigstidens velferdssamfunn har blitt erstattet av konkurransestaten. Vi blir hele tida vurdert i dette samfunnet, og det er egentlig umulig å vinne. Vi kan aldri oppnå den perfeksjonen vi blir målt mot, og det gjør oss syke. Situsjonen er sannsynligvis langt alvorligere for de som er annerledes, de som ikke passer i et A 4-format. Det gjelder de fleste med en diagnose og innvandrere. Vi kan fungere bedre ved å ta noen av de rette valgene selv. Det er ikke lett, men en kan til en viss grad reparere noe av skaden samfunnet gjør.