Vi må skape livet hver dag

bamse som ser ut vinduet. Illustrasjon for lengsel eller en ,etterlatt barndom. Mange har en lengsel etter noe de var eller hadde, men vi kan ikke få noe tilbake. Vi kan bare skape balanse i øyeblikket.
Illustrasjon for lengsel eller en etterlatt barndom. Mange har en lengsel etter noe de var eller hadde, men vi kan ikke få noe tilbake. Vi kan bare skape balanse i øyeblikket.

Papirutgaven av Psychology Today skal være et reelt magasin som gjør psykologi mer tilgjengelig, mens nettutgaven hovedsakelig er blogginnlegg av fagfolk og mennesker som har personlig erfaring med diagnoser. De har bl.a. en lang rekke innlegg med temaet midtlivskrise (7352 ifølge nettstedets egen søkemotor), og de aller fleste ser ut til å bruke det negative ordet krise. Vi har en tendens til å tenke negativt, men det nyeste PT-innlegget om midtlivskrise er langt mer positivt.

Do we really need a new term to tell midlifers how to feel stilte spørsmål ved det som nærmest har vært et aksiom for mange. Utgangspunktet for artikkelen var at en life coach foreslo å bytte ut midlife crisis med middlescence, og argumentasjonen var at vi fikk en ny ungdomstid (adolescence) midt i livet, en som inneholdt mer visdom. Det er nok ikke så enkelt at vi kan lage en teori som passer for alle.

Artikkelen viser til forskning av psykologen Jeffrey Arnett. Jeg har nevnt han tidligere, i forbindelse med at han utviklet begrepet emerging adulthood. Denne gangen konkluderer han med at det er komplisert å uttale seg generelt om midtlivet, men studien hans ser ut til å bekrefte noe av det som har vært et hovedpoeng for meg på denne bloggen. Vi bør reflektere over hvordan vi tenker og føler. Det er nesten opplest og vedtatt at mennesker fra rundt 40 til 65 år skal ha en krise. Hvordan ville du svart på et spørsmål om hvor du er på en lykke-skala fra 1 til 10? Hvis den første tanken er at det kunne vært bedre, svarer en kanskje med et lavere tall, men hvis en reflekterer litt over det, vil det kanskje gå litt opp?

Over halvparten i Arnetts studie svarte at de jobbet med å finne ut hvem de egentlig var. Det var like mange som mente at de var i en fase av livet der de ville fokusere på seg selv. Det var over 70 prosent som sa at livet var morsomt og spennende, og at de hadde en god del frihet. Når en har kommet til den erkjennelsen, kan en reflektere mer over hva det er som gir livet glede. Mange i undersøkelsen svarte at de satte pris på å være sammen med de voksne barna sine, ektefellen/partneren sin, kjæledyrene sine, samt å ha hobbier og å reise. Dette gir et annet bilde enn det som forteller oss at vi er mindre aktive, og sågar deprimerte. Jeg tenker på metaforer knyttet til tid når jeg leser dette, spesielt den som beskriver tid som ei elv eller ei pil. De greske filosofene sa at du kan aldri gå ut i den samme elva to ganger, fordi både du og vannet forandrer seg over tid. Det kommer hele tida nytt vann og du er heller ikke den samme du var den forrige gangen du vasset. Vi kan ikke gå bakover i tid, like lite som ei pil kan snu og fly tilbake til buen.

Det såkalte Autisme og Touretteutvalget arbeider for tiden med å kartlegge hvilke behov mennesker med utviklingsforstyrrelser har, og hvilke tjenester myndighetene kan tilby gjennom hele livsløpet. Det har vært et stort fokus på barn, men «hele livsløpet» betyr vel at fokuset bør strekke seg til det som skjer etter at vi har passert 40 også. Det er viktig med livsferdigheter, og kanskje en av dem rett og slett er å ha evnen til å søke og finne mening på egen hånd? Overganger er alltid vanskelige, og hvis en klarer å søke etter nye ting som kan gi livet innhold den dagen vi mister noe av det vi hadde, vil vi klare oss bedre.

Vi har en tendens til å gjenta ting vi har hørt mange ganger. Begrep som midtlivskrise og å miste seg selv er sikkert reelle for noen, men kanskje ikke for alle. Jeg leste nylig et spørsmål som ei 17 år gammel jente stilte på nettstedet ung.no. Hun mente at hun hadde mistet seg selv. Hun beskrev en følelse av at hun ikke visste hvem hun var eller hvordan hun skulle finne det ut. Hun nevnte at alle rundt henne fant kjærligheten, men at hun var ensom selv. Ungdommen er en vanskelig tid, og det er ikke lett å finne ut av hvem en er, spesielt ikke hvis en tror at alle andre mestrer livet så mye bedre. Det betyr ikke nødvendigvis at en har mistet seg selv. Det kan godt være at en aldri fant ut av hvem en var.

Det er mulig å miste seg selv, men det er også urealistisk å forvente at vi ikke skal forandre oss. Vi blir forandret av mennesker vi møter (og jeg vil hevde av bøker vi leser også), og jeg vil tro at alle som reflekterer over fortida erkjenner at de ikke er den samme personen de var i en tidligere fase av livet. Det hadde vært urovekkende hvis en gikk gjennom livet uten å utvikle seg.. Det er mange som ønsker at de kunne gå tilbake, men det eneste vi kan gjøre er å reflektere over hvordan vi ble den personen vi er nå. Hvis konklusjonen er at vi trives med den vi er, må vi skape et godt liv for denne personen.

Artikkelen i Psychology Today konkluderer med at vi er individuelle, og at velvære sannsynligvis handler om harmoni, en balanse mellom stress og lykke. Jeffrey Arnett kaller det happy stress. Vi skal altså ikke leve uten stress. Vi skal lære å mestre den, men det betyr ikke at vi kan regne med å være lykkelige hele tida. De som klarer det vil kanskje likevel oppleve livet som vanskelig, men det er ikke lenger snakk om en krise.

Jeg sa forøvrig ikke at det var lett. Selvhjelpsbøker prøver å overbevise oss om at det er det, men de lyger. Det er vanskelig, men verdt innsatsen.

Les Jeffrey Arnetts studie Happily Stressed: The Complexity of Well-Being in Midlife.

Enkelt og komplisert

grafitti med teksten følg drømmen ikke strømmen. Det er en attraktiv tanke, men noen opplever at de ikke kan avvike like mye fra normen som andre.
Det er en attraktiv tanke, men ikke lett for alle.

Jeg er tiltrukket av minimalisme. Det er noe av filosofien bak mikrohus, som jeg skrev om i Bo mindre, men bedre. Minimalisme handler ikke om å vende ryggen til forbrukersamfunnet, men om å være mer bevisst på hva vi bruker penger på. Det er ikke sikkert det er negativt å bruke mye penger på en hobby hvis den gir livet ditt mening. Jeg liker bøker, og hadde nok brukt mer penger på dem hvis det var en mulighet, men kjøper bare bøker jeg vet jeg kommer til å lese flere ganger. De andre låner jeg på biblioteket, samt at det er mange klassikere i public domain på nettet.

Minimalisme handler om å gjøre gjennomtenkte valg. En kan være minimalist på et høyt budsjett, men jeg synes personlig det er noe som skurrer hvis en bruker mye penger for å vise at en har lite. Jeg hadde nok ikke vært helt ærlig hvis jeg hevdet at det høyeste ønsket mitt var mindre boareal. Det er ikke førstevalget, men det er en mulighet jeg ser for meg hvis jeg får det til en rimelig pris. Når det gjelder verdivalg ser jeg heller for meg at jeg f.eks. bruker mindre skitten strøm eller at jeg støtter økologisk landbruk framfor å bli vegan, som sannsynligvis er minst like ødeleggende som et uetisk landbruk.

Det ultimate valget er å klare seg selv, og det er en god nok grunn til å bygge smått. Jakten på det som bringer oss selv mest mulig lykke bør ikke være prinsippet vi følger. Jeg skrev nylig om den amerikanske drømmen. Den har ikke allltid vært en løgn, men den er det nå. Det er mange som tror at at hvis de bare arbeider hardt nok, lykkes de, og hvis de ikke lykkes er det deres egen feil. Det er ikke så enkelt for de som gjerne blir skjøvet ut på sidelinja. Det er lenge siden den amerikanske drømmen var realistisk. En kan si det samme om vage råd som «følg drømmen/lidenskapen din». Jeg er mer opptatt av mening enn lykke, men får kanskje begge til slutt. Jeg forventer ikke en lang, uavbrutt lykkefølelse, men synes jeg kan kreve perioder med lykke. Det er alt vi kan forvente.

Det er en forskjell mellom mål og drømmer. Jeg drømmer ikke om å bli forfatter. Det er et mål jeg jobber mot, og jeg tar små skritt på veien mot det målet. Jeg gjør ting som gjør det mer sannsynlig at jeg lykkes. Det betyr ikke at jeg hele tida gjør det som gir mest glede, men jeg tror jeg oppnår hele pakka etter hvert. Jeg er ikke den neste J. K. Rowling, men vil likevel si at jeg har en lidenskap for skriving.

Lidenskap er veldig kraftige saker. Det betyr at smerte, skuffelser og motgang ikke stopper deg. Motgang kan redusere farten, og det kan bety at du tar en omvei, men målet forandrer seg ikke. Det hjelper å være lidenskapelig opptatt av noe, men det betyr ikke at det er det eneste du kan tilby verden. Det er noen som ikke har nok lidenskap for noe som helst, eller som ikke finner den. Hva med dem? De kan få det, for det er neppe noen som er født med lidenskap. Det er noe vi utvikler. Dette er et sitat fra en tale Steve Jobs holdt ved Stanford. Les/lytt til hele her.

Your work is going to fill a large part of your life, and the only way to be truly satisfied is to do what you think is great work. And the only way to do great work is to love what you do. If you haven’t found it yet, keep looking. Don’t settle.

Dette handler ikke om å følge lidenskapen sin. Det handler kanskje om å finne den, men like mye om å finne mening. Steve Jobs fant den ved en tilfeldighet. Han oppdaget og utviklet den, og det er det jeg tror vi må gjøre. Jeg skulle ønske jeg hadde gjort det fra begynnelsen. Da hadde jeg sannsynligvis utdannet meg til bibliotekar, og hadde unngått de brutale årene jeg jobbet som lærer. Jeg hadde kanskje oppdaget historiefortelleren i meg tidligere. Jeg trodde jeg bare var en mottaker, men det har vist seg at jeg kan skape fiktive skikkelser og verdener selv.

Det er likevel et men her. Det er lett å si at en skal følge drømmen, men det er ikke alle som har like mye frihet til å gjøre det. Mange foreldre opplever at samfunnet slår hardt tilbake når de minner det på de rettighetene barna deres har. Det er nesten forventet at en skal fly under radaren her. En skal ikke skille seg ut, og en skal i alle fall ikke peke på svakheter i systemet. I et perfekt samfunn hadde det f.eks. vært mulig å bo i et minihus, det hadde vært mulig å leve et alternativt, indie-inspirert liv. Det enkle gjør i virkelgheten livet så komplisert at få klarer det i Norge.

Verden sett gjennom en post-turists øyne

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh... litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.
Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh… litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Jeg har ikke mye erfaring med coacher, men er litt skeptisk etter å ha truffet på noen gjennom NAV. Et par var private coacher NAV kjøpte tjenester fra, og noen var ansatte i NAV/attføringsbedrifter som hadde en liknende rolle. De nølte ikke med å love ting de ikke hadde til hensikt å følge opp. Jeg ble derfor som regel sittende igjen som et stort spørsmålstegn.

Det er ikke det at eksperter må fikse alt, men jeg er generelt skeptisk når noen presenterer universale løsninger basert på egne erfaringer. Jeg er derfor i utgangspunktet skeptisk til en som Martine Næss Sorthe. Hun skrev en kronikk i VG for ett år siden der hun omtalte sin egen ensomhet. Hun kalte det å være hverdagsensom, som i hennes tilfelle betydde at hun var utadvendt og hadde mange bekjente, at hun lyktes på mange områder, men at hun også følte seg ensom.

Hun var 19 år da og nå ett år seinere har hun skrevet en ny kronikk, Lev livet med ærlighet og takknemlighet. Hun studerer life coaching, blogger og reiser verden rundt. Hun mener at alle kan oppleve mer lykke ved å bli mer takknemlige, og viser bl.a. til opplevelser hun selv har hatt i Sør-Afrika, India, Australia, Hawaii, Equador, Fiji og Thailand. Hun har møtt mennesker og vært i situasjoner som setter hennes eget liv i perspektiv. Poenget hennes er at du trenger ikke følge de gamle vanene. Du kan bryte ut av et mønster, enten du er en globetrotter eller må begrense deg til den samme byen i Norge år etter år. Det er ikke så forskjellig fra kognitiv terapi, som jeg har skrevet om i en rekke innlegg tidligere. Det handler om å tenke nytt. Jeg er ikke uenig i at vi trenger mer av både ærlighet og takknemlighet, men jeg tenker likevel litt «ikke nå igjen» når jeg leser kronikken. Teksten hennes handler om oss, ikke om de som trenger oss.

Det er mye jeg er takknemlig for. Jeg er takknemlig for det jeg har, for når jeg sammenlikner Norge med andre land er det ikke så verst her. Jeg kan likevel ikke tro at det brutale møtet mange med en utviklingsforstyrrelse får med arbeidslivet, enten de har en diagnose eller ikke, skal gjøre dem mer takknemlige. Sorthe skriver at «jeg tror hverdagsensomheten kommer av at mange mennesker i det norske samfunnet ikke føler seg likt, ikke føler seg forstått, og heller ikke føler de kommer overrens med likesinnede.» Velkommen til vår verden!

Jeg er ikke uten sympati, men jeg er mest opptatt av diagnoser som autimespektertilstander og nonverbale lærevansker på denne bloggen. Jeg tenker spesielt på de som vokser opp med flere utfordringer (kognitive vansker, fin/grovmotorikk, kommunikasjonsvansker, konsentrasjonsvansker, lærevansker, ujevn evneprofil etc). Det er lett for en som Richard Branson å si at dysleksi er en styrke fordi han klarte seg bra uten skolegang. De færreste har det talentet, og vi er derfor avhengig av å møte menesker som velger å være snille. De færreste tenker på de som som trenger hjelp, uavhengig om de har det bra selv eller ikke. Harriet Lerners tekst i Psychology Today er ikke noe dårlig nyttårsforsett. Hun oppfordrer til snillhet som et bevisst valg. Vi kan velge denne holdningen når vi snakker til andre, spesielt de vi ikke liker. Det er det verden trenger. Les mer på Psychology Today.

Jeg ser poenget Sorthe vil formidle, men lurer på om hun blir noe mer enn en post-turist. Det er en betegnelse på turister som snakker nedsettende om gamle turistfeller. De leter etter autentiske opplevelser, og tror de har funnet det, men sannheten er at turister alltid vil være utenforstående. Sorthe skriver om å ha jobbet som frivillig på et barnesykehus i Cape Town, hun har møtt motiverte skolebarn i India, hun har sett hardtarbeidende mennesker på risåkre i Bali, og blitt møtt av en smilende lokalbefolkning på Fiji. Hun har sett verden med en turists briller, og de gir oss neppe det beste synet. Da blir ikke reisene mer enn studieturer for å utvikle det produktet en vil selge. Da blir en som Elizabeth Gilbert, forfatteren av boka Eat, Pray, Love. Det var ei bok om en spirituell reise som ei nylig skilt amerikansk kvinne gjorde i Italia, India og Indonesia. Forfatteren hadde fått $ 200 000 i forskudd fra forlaget for å foreta denne planlagte reisen, og selv om mange mente at den var godt skrevet, var den egentlig falsk.

Jeg skulle ønske samfunnet tenkte litt mer på respekt og snillhet. Det har med valg å gjøre, og selv om vi velger oss selv, betyr ikke det at vi velger vekk de rundt oss, men det er ofte det som skjer. Samfunnet kan kort fortalt velge å inkludere de av oss som har flere utfordringer enn Richard Bransons dysleksi, eller utadvendte arbeidstakere med en ensomhetsfølelse.