RSS Feed

Tag Archives: lese

Hjernen trenger gammel teknologi

nettbrett og skriveblokk med blyant. Det er ikke et enten eller, for vi trenger både gammel og ny teknologi.

Det er ikke et enten eller, for vi trenger både gammel og ny teknologi.

Jeg gikk på lærerhøgskolen i 1997-2000 og tenkte ikke noe på autisme og nonverbale lærevansker i det hele tatt. Jeg hørte ikke om sistnevnte før jeg fikk diagnosen selv ti år seinere, og jeg kan ikke huske at autisme ble nevnt i det hele tatt. Det ble i alle fall ikke vurdert som et viktig emne i pedagogikken sammenliknet med lese og skrivevansker og ADHD.

Jeg gikk på Høgskolen Nesna, men mener å huske at en lærer som underviste på Høgskolen Stord samtidig jobbet med en teori om at barn i småskolen ikke skulle lære håndskrift. De skulle lære å skrive på pc, mens håndskrifta skulle komme seinere. Jeg antar begrunnelsen var å rydde unna problemet med at barnet bruker så mye fokus og energi bare på det tekniske, med å utforme bokstavene, at de ikke har noe utbytte av innholdet. Det er en god begrunnelse når det gjelder barn som sliter med finmotorikk og koordinasjon. De strever kanskje hele dagen med å holde det sammen, med å unngå noen utbrudd, og det gjør dem kanskje ikke motiverte til å skrive hjemme heller. Lekser kan dermed skape konflikter.

Hva skal en gjøre med dette? Det er en rask og enkel løsning å kutte ut håndskrifta fullstendig. Det er lett å begrunne med at teknologi har blitt så dominerende at papir er i ferd med å forsvinne. Det er derfor stadig flere skoler som ikke kjøper pc’er; de kjøper nettbrett. Det har noen fordeler for barn med en diagnose fordi det da blir gode pedagogiske apper tilgjengelig som ikke er tilgjengelig på pc, men det er likevel en uheldig utvikling.

Denne type eksperimenter har en tendens til å fungere bra på funksjonsfriske elever, men jeg er ikke overbevist om at generelle tiltak hjelper alle. Nettstedet Moving to Learn  har ti gode argumenter som taler imot dette ensidige fokuset på teknologi. Det er en del som sliter med øye-hånd-koordinasjon, en ferdighet vi trenger for å skrive med papir og blyant. Jeg har sett noen tips på nettet for hvordan en kan trene opp disse ferdighetene, og mange av dem inkluderer en skjerm (Ipad, nettbrett, pc). Jeg har ikke noe imot teknologi, men jeg tror den gamle teknologien har noen fordeler. Det er nemlig ikke likegyldig hvordan vi lærer å skrive, for det å forme bokstavene spiller en viktig rolle i utviklingen av språket. Det kan ha betydning for hvor flink barnet blir til å skrive gode, sammenhengende setninger, avsnitt og tekster seinere. Les mer på nettestedet understood.org.

Vi har tenkt mye koordinasjon siden vi ble foreldre i 2005. Barn utvikler nye forbindelser i hjernen når de møter nye utfordringer og når de må lære bevegelser de  ikke kunne før. Noe av den tidlige lærdommen forteller f.eks. barn at de må bruke kroppen mer aktivt for å holde balansen når de går i terreng eller på en litt humpete plen sammenliknet med stuegolvet. Det er noe liknende med håndskrift. Hjernen er involvert på en annen måte enn ved elektronikk, og det er derfor verdt innsatsen. En kan redusere bruken av papir og blyant, men en bør ikke fjerne det helt. Det er dessuten forskning som viser at store områder av hjernen, knyttet til (kritisk) tenkning, språk og arbeidsminne er aktive når en skriver for hånd. Det kan ikke være negativt.

Barn er ekstreme opportunister. Hvis de slipper unna med mindre arbeid, vil mange barn overdrive noe kolossalt. De kan bevege seg fra det ene melodramatiske ytterpunktet til det andre på sekunder. Den beste løsningen er ikke nødvendigvis et totalt fravær av anstrengelse. Jeg sleit noe voldsom med håndskrifta selv, noe som er et klassisk NLD-trekk, og det var først fra 8. klasse jeg opplevde noen merkbar forbedring. Jeg vokste opp før skolen ble elektronisk, og hadde utvilsom hatt det lettere med et tastatur, men jeg tror samtidig det hjalp meg at det ikke var alternativer. Det var ikke et valg å gi opp, og selv om det var mye av det som skjedde i oppveksten jeg skulle vært foruten, tror jeg ikke det var en ulempe at jeg måtte kjempe for framgangen.

Andre foreldre må gjøre det de mener er best for sine barn, men jeg råder dem til å holde på håndskrifta. De bør ikke være ukritisk enige med skolen hvis denne foreslår å fjerne papir og blyant fullstendig. En kombinasjon er bra, og barn bør lære touch. Det kan fjerne noe frustrasjon hvis det tar lang tid å lære å skrive, men jeg tror det blir lettere å gjenkjenne bokstavene visuelt for de som har lært å forme dem selv. Jeg tror det var det som fikk meg gjennom grunnskole, videregående skole og 5,5 år med høgskole. Jeg har betydelige lærevansker, og det var til tider et infernalsk og nesten umenneskelig slit, men ved å både lese og skrive pensum klarte jeg det som virket umulig. Jeg er ikke sikker på at jeg trengte mindre arbeid.

Reklamer

Jeg feirer ungdommen

#I am able skrevet på papir i bokhyllla. Dette lille hjørnet av stua viser en av mine seire. Lesing og skriving har vært en utfordring siden barndommen.

Dette lille hjørnet av stua viser en av mine seire. Lesing og skriving har vært en utfordring siden barndommen.

Det er populært med måneder og dager som fokuserer på en enkelt sak, og det er mest fokus på disse dagene i USA. Mange vil huske den klart mest populære saken innenfor hovedstrømmen (manstream), Ice Bucket Challenge, som skulle øke kunnskapene våre om amyotrofisk lateralsklerose (ALS). April er Autism Awareness Month, mens 2. April er World Autism Awareness Day. Organisasjonen Talk About Curing Autism (TACA) har Jeans Day for Autism. Det fungerer sannsynligvis bedre i USA fordi arbeidslivet der er ganske formelt, og det er derfor i mange yrker forventet at en kler seg formelt. Jeg skrev om det i  Dongeri for autisme.

Det er vanskelig å få budskapet sitt ut, å utvikle den bevisstgjøringen en ønsker at folk flest har, og det virker også som at det stort sett er «menigheten» som markerer de ulike dagene. Det er derfor ikke nødvendig med flere dager i et mylder av dager, men jeg liker det positive fokuset i #IamABLE. DM Thomas Foundation for Young People feiret de unge den 19. September. De feiret unge mennesker som har nådd målene sine, overvunnet sykdommer, lært å leve uavhengige liv eller som har utvidet horisonten sin. Det er det alle ønsker for barna sine, er det ikke?

Dette er en langt mer generell feiring enn dager som dreier seg om f.eks. EveryWoman day, Alzheimer day, Aosmia Day (tap av luktesans) etc. Lista over saker med en dag inkluderer bl.a. World Hijab Day, Pig Day, og World UFO Day. Ja, disse dagene innebærer det du sannsynligvis mistenker. World Hijab Day oppmuntrer kvinner fra alle religioner til å gå med hijab, mens Pig day feirer grisen som et av våre tammeste og mest intellektuelle dyr. Jeg har vært fascinert av science fiction og astronomi siden tidlig barndom, og kan forstå den gleden mange føler 4. mai (Star Wars Day), 25.mai (Håndkledagen til minne om Douglas Adams) og 2. juli (World UFO Day), men når en tenker over at det er barn og unge som vokser opp med utfordringer mange ikke en gang vil vedgå er reelle, virker noen av disse dagene ganske trivielle. Jeg mener ikke å kritisere muslimer eller de som kjemper for at dyr skal få flere og større rettigheter, men jeg kan ikke nekte for at jeg finner noen av kampsakene en smule creepy.

Muslimske jenter kan velge å bli mer moderate, eller sågar bli ateiser, men tror du det er mulig å si at en ikke lenger vil ha en autismespektertilstand, NLD, ADHD eller Tourette syndrom? Jeg har møtt på den holdningen, både fra familiemedlemmer og fra veiledere i attføring, at jeg bare kunne ta meg sammen. Jeg trengte bare være som andre under jobbintervjuet, men det hjalp meg ikke seinere. Det har vært en del stunder der jeg gjerne skulle ha redefinert eller omskapt meg selv til noe flere kunne leve med, men sannheten er nok at det ikke er mulig uten hjelp. Jeg har truffet på noen, inkludert spes.ped-lærere, som formulerte seg som om sympatiske elever ikke kunne ha en diagnose («men han/hun ser jo så normal ut!»). Hvis noen liker deg kan du altså ikke ha en diagnose, og hvis du har en diagnose har du trukket taperloddet.

Mennesker med en avvikende nevrologi, populært kalt neurodivergence på engelsk, har en hjernefunksjon som skiller seg betydelig fra det som er normen i samfunnet. Det kan slå heldig ut, og det er grunnen til at noen få bedrifter/næringer gjerne ansetter asbergere. Det er imidlertid ikke normen. Jeg har jobbet med folk som har hatt noen av de trekkene det gjerne fokuseres på i dramaserier på TV.  Det er mennesker som kanskje aldri fikk noen form for tiltak i oppveksten. De færreste ser på dette som sjarmerende.

Jeg hadde aldri noen utfordringer når det gjaldt atferd. Jeg trodde i alle fall ikke jeg haddet det, men det har ikke vært lett å kommunisere. Jeg ble nok sett på som litt rar fordi jeg ikke var helt som de andre. Jeg fikk tilbakemeldinger av den typen da jeg var i attføring også. De ville jeg skulle gjøre det flertallet mente var normalt, men jeg har aldri vært typen som gjør ting fordi andre gjør det. Jeg vil likevel hevde at det er lurt å tilpasse seg litt, og det er grunnen til at en bør ha fokus på tiltak. Noen mener det ikke er noe galt med de som har f.eks. autisme, ADHD eller NLD. En kan derfor ikke bruke begrep som utviklingsforstyrrelse eller tilstand. Da blir det også meningsløst å snakke om tilrettelegging eller noen form intervenering.

Jeg vil likevel feire de som klarer noe de ikke klarte tidligere. Når det gjelder mine seire er jeg veldig fornøyd med at jeg ble ganske flink til å lese og skrive. Begge ferdighetene var problematiske gjennom hele skolegangen, og jeg sliter den dag i dag med for lav hastighet, men ble ganske flink likevel. Det neste store målet mitt er at ferdighetene skal bli gode nok for et forlag. Veien fram har vært lang, og  den er langt fra over, men jeg er ganske optimistisk. Det er et par dager på etterskudd, men jeg feirer i dag de mange barn og ungdom som utvider sine egne grenser. Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Ingen av oss er diagnosen vår. Vi er langt mer, og det bør vi fortelle omgivelsene våre.

#IamABLE

Kast pc’en ut av klasserommet

Illustrasjon: Notatbok på tastaturet. Jeg bruker både gammel og ny teknologi, og tror jeg hadde nytte av at jeg måtte lære den gamle først.

Jeg bruker både gammel og ny teknologi, og tror jeg hadde nytte av at jeg måtte lære den gamle først.

Overskriften er en smule tabloid, for jeg mener det ikke bokstavelig, men tror det hadde vært fornuftig å begrense bruken for barn. Jeg husker spesielt da jeg underviste på en ungdomsskole i Vest-Telemark for noen år siden. Det var en liten skole med bare én 10. klasse, og kommunen hadde bestemt at denne skulle få bruke laptops. De hadde derfor kjøpt pc’er som tiendeklassingene fikk disponere fritt det skoleåret, og det hadde mange fordeler. Elevene kunne nemlig bruke Words eller Power Point, og levere oppgavene på It’s Learning. Det var likevel et stort men.

De hadde lagt seg til en del uvaner og noen av guttene kunne ikke forstå hvorfor engelsk ikke betydde nett-poker. Jeg fikk elevene til å jobbe med fag etter hvert, men det ble aldri snakk om veldig effektivt arbeid, selv når jeg visste at de hadde fokusert på det de skulle. De var egentlig ikke til stede og reflekterte ikke over det de arbeidet med. Jeg hadde den samme utfordringen i den neste jobben min, og da var det snakk om småskolen og mellomtrinnet. Det gikk forholdsvis greit i 3. og 4. klasse, men det ble mye verre fra 5. klasse. Jeg fortsatte å bruke pc’er fordi det tross alt var en del av læreplanen, men jeg tenkte ofte at det kanskje ikke var så lurt å gi opp den gamle teknologien fullstendig.

Jeg vokste opp med NLD lenge før det var noen som visste noe om disse tre bokstavene. Helmer Myklebust og Doris Johnson hadde riktignok beskrevet de samme utfordringene allerede i 1967, men det var først 20 år seinere Byron Rourke utviklet teorien bak den tilstanden vi i dag kjenner som nonverbale lærevansker. Et av trekkene som Myklebust og Johnson beskrev i 1975, det året jeg startet det som skulle bli en vanskelig skolegang, var vansker med å lære en funksjonell håndskrift. Jeg husker ikke om jeg ble direkte ertet for den ubehjelpelige håndskrifta, men en pc hadde sannsynligvis gjort situasjonen bedre. Jeg er glad for at dattera mi har den muligheten, men jeg tror likevel ikke det er lurt å la henne bare bruke tastaturet.

Ved å la barna bruke pc’en på skolen eller når de gjør lekser hjemme kan en unngå mye frustrasjon. Det kan hende at bare det å forme bokstavene krever så mye at det går ut over alt annet, inkludert humøret. Da tror jeg det er lurt å benytte seg av teknologi, men jeg er ikke tilhenger av å forkaste håndskrifta helt. Bevegelsen Refuse to Use tar til orde for å forby skolebasert teknologi fram til barnet er 12 år, altså 1-7. klasse. De peker bl.a. på at når barn lærer å skrive skaper de et visuelt minne som de kan hente fram igjen når de skal lese, og etter hvert som øving utvikler skriveferdighetene/tempoet, kan hjernen frigjøre ressurser den kan bruke på f.eks. staving, setningsstruktur og matematikk. Det er med andre ord snakk om å utvikle hjernen. Det tar lang tid å utvikle disse ferdighetene, og barn som sliter med dette trenger mye lenger tid enn andre på å utvikle gode nok ferdigheter, men jeg har ikke tro på at vi gjør barna noen tjenester ved å frita dem for den gammeldagse håndskrifta.

Når vi skriver for hånd bruker vi dessuten noen av de egenskapene vi ønsker å utvikle. Rom og retningsvansker er vanlig for de som har NLD. Det kan gi seg utslag i vansker med avstandsbedømmelse, noe som f.eks. kan bety at de bommer på det glasset de skal løfte eller tømmer melka utenfor glasset. Det er også vanlig at en ikke finner fram inne i bygninger eller i det nabolaget en bor i. Dette kombinert med svak finmotorikk kan gjøre skriveopplæringen vanskelig. Jeg er kanskje litt gammeldags, men jeg mener at selvdisiplin og fokus på detaljer er noe positivt. Jeg strevde mye med håndskrifta gjennom hele barneskolen, men ga heldigvis ikke opp, og det fikk jeg mye igjen for seinere. Jeg skulle ønske jeg hadde fått litt mer hjelp, men det var på den annen side positivt at jeg måtte jobbe med håndskrifta. Jeg hadde ikke noe valg, og selv om det var ydmykende å ha en barnslig håndskrift lenge etter andre hadde utviklet en finere stil, tror jeg det var positivt at jeg ikke kunne ta snarveien.

Jeg tror det er best med en blanding, altså ikke utelukkende tastatur og ikke utelukkende blyant. Det er lite som tyder på at penn og papir forsvinner helt fra eksamener o.l. Det er derfor de som skriver mest effektivt som sannsynligvis klarer seg best, også i et teknologisk samfunn. Studien The Pen Is Mightier Than the Keyboard konkluderer med at de som bruker en laptop til å ta notater får en mer overflatisk læring, og resultatet på prøver blir derfor dårligere. Det er fordi en som tar notater elektronisk har en tendens til å skrive ordrett uten å tenke over innholdet. Da kan en risikere å lære forelesningen utenat uten at en forstår innholdet.

 

Ten reasons to not use technology in schools for children under the age of 12

Lesemotivasjon

Jeg har startet de to siste årene med en leseutfordring, noe som var en stor suksess. Jeg gjorde det parallelt med folkebibliotekets konkurranse for skoleever der 3-7. klassinger ble utfordret til å lese 30 bøker i peioden 15.01-15.05. Jeg tror ikke jeg klarte målet, men vil likevel hevde at det var en suksess.

Jeg leste 45 bøker til sammen i de to utfordringene, men fortsatte å lese uten å telle antall bøker. Det høres kanskje ikke ut som at jeg liker lesing når jeg må tvinge meg til å gjøre det, men det er en større fornøyelse enn en kan få inntrykk av. Jeg vet ikke hvorfor, men lesing har alltid vært krevende. Det tar lang tid, og jeg må jobbe litt med å forstå det jeg leser. Jeg har også i perioder store problemer med å fokusere, og jeg klarer rett og slett ikke opprettholde aktiviteten. Jeg løser det delvis ved å lese 4-5 bøker samtidig, for jeg kan holde det gående litt lenger hvis jeg skifter bok. Dette er en utfordring jeg har hatt helt siden barndommen, noe som naturligvis gjorde skolegangen problematisk. Jeg er ikke opptatt av å ha flest mulig diagnoser, men det hadde kanskje hjulpet hvis jeg hadde fått litt støtte for dette i skolen. Det er ikke verre enn at jeg har levd med disse vanskene som voksen, men det hender jeg ønsker jeg var like effektive som andre. Jeg leser seint, og siden jeg må lese en tekst mange ganger for å huske den, har jeg ikke hatt en veldig stor kapasitet.

bilde av boka The Forever War

Dette blir den neste boka jeg skal lese. Det er science fiction basert på forfatterens deltakelse i Vietnamkrigen. Jeg gleder meg!

Jeg kuttet ut utfordringen dette vårsemesteret fordi jeg bruker det meste av tiden på å skrive, men jeg leser likevel. Jeg leser for tiden mest for forlystelse og har den første boka i The Halfblood Chronicles av Andre Norton og Mercedes Lackey på nattbordet. Etter å ha lest mye fagstoff er det greit med lett underholdning i en periode, men dette er likevel noe jeg må rydde plass til. Det er mange som konkurrerer om oppmerksomheten vår: TV, DAB-radio, sosiale medier, spillkonsoller etc. Det er ikke lett å legge dette fra seg, for det er så behagelig å bli sittende foran TV’n eller PC/nettbrett/mobil selv om en egentlig ikke følger med. Jeg må derfor bestemme meg for å slå av, og setter meg gjerne på kjøkkenet eller legger meg tidlig for å motstå fristelsen det er å ta en eller annen skjerm med meg.

Jeg kommer kanskje til å skrive litt om lesing for å fremme språkutvikling hos barn med NLD/ASD. Jeg vet ikke så mye om det, men skal gjøre litt research. Er det noen som har erfaring med dette?

Jeg hørte forøvrig på en radiokanal tidligere denne uka at ungdommen ser mindre på TV. Det betyr naturligvis ikke at de bruker færre timer foran en skjerm. Hva var forresten den siste boka du leste/lyttet til?

%d bloggere like this: