Med gleden som veiviser

De tre måkene representerer Haugesund.
De tre måkene representerer Haugesund.

Teori er alltid lettere enn praksis. Jeg har skrevet et par innlegg om sorg som tilleggsvanske, og det var ganske lett så lenge jeg ikke trengte å føle noe selv. Det er fælt å si det, men jeg har ikke mistet noen som virkelig betydde noe for meg, før nå. Det er kanskje fordi jeg bare var 11 år gammel da faren min døde, og jeg vet ikke om jeg hadde noen sterke følelsesmessige bånd til andre slektninger som har gått bort.

Den siste måneden har vært utfordrende. Mamma døde 14. april, og det var spesielt vanskelig å godta dette fordi hun ikke var klar til å dø. Jeg tror ikke hun trengte å dø akkurat nå heller. Jeg skal ikke gå i detalj, men det er mye som tyder på at hun døde av manglende omsorg på en institusjon der jeg trodde hun var trygg. Jeg var hos henne de to siste dagene av livet hennes, og jeg gjorde meg klar igjen den tredje dagen da telefonen ringte. Hun kjempet til det siste, men døde klokka 7 den morgenen.

Jeg er en person som føler mye, som får sterke reaksjoner når noe trigger meg, og jeg har hatt mange sterke, negative følelser de siste ukene. Jeg prøver å tenke på de positive minnene, men det er ikke alltid lett. Det er så vanskelig at det har blitt forsket på mennesker som blir foreldreløse i voksen alder. Det er ikke så rart, for det betyr på en måte at vi må søke etter en ny identitet. Vi har vært noens barn hele livet, og den/de personene som ga oss betingelsesløs kjærlighet, som var de sterkeste støttespillerne våre, er plutselig borte.

Det å miste foreldrene sine i voksen alder er en brutal opplevelse, og jeg er ikke sikker på om smerten noensinne forsvinner. Det kan likevel være starten på en læreprosess, som kanskje ender med at en finner den virkelige identiteten sin. Noen vil kanskje gjennomføre noe de skulle ønske at foreldrenes deres kunne ha sett, noe som ville ha gjort dem stolte. Jeg hadde som barn en drøm om å bli forfatter, men jeg så ikke det som realistisk. Jeg var et barn som hadde store utfordringer med å lese og skrive, og dette fortsatte helt til videregående skole. Jeg trodde derfor ikke det var realistisk, men mamma gjorde det, og jeg tror det var begynnelsen, mange år før det gikk opp for meg selv.

Jeg må innrømme at det ikke har vært lett å tenke på de gode minnene de siste ukene, men både de lyse og mørke tankene kommer i bølger. Når jeg tenker klart klarer jeg å sette pris de inspirerende sidene ved mammas liv. Det var mye smerte i livet hennes, både fysisk og emosjonelt, men jeg likte besluttsomheten hennes.

Jeg bodde en periode på Sørhaug i Haugesund, og jeg traff på mamma en dag jeg var på vei hjem. Hun hadde vært på Norsk Folkehjelp (ved Stadion), og deretter gått opp Djupaskarsvegen til Sørhaug Bedehus. Dette er en kraftig bakke med en god del høydemeter, men hun hadde bestemt seg for at hun skulle på basar. Dette var bare 3-4 år siden, og hun hadde sterke smerter i rygg og bein, men hun var fast bestemt på at hun ikke skulle sitte inne hele tida. Hun ville oppleve noe.

Det var de siste årene kreftsykdom og epilepsi som forårsaket sterke smerter, og som kom i veien for det livet hun ville ha, men hun hadde levd med smerter i mange år før det. Det betydde ikke at hun ikke kom seg ut, og en kan noen ganger lure på hvorfor hun tvang seg selv til å gjøre noe som gjorde vondt. Jeg tror svaret er glede. Hun likte turer i terrenget, og noen av de beste minnene mine er fra turer vi hadde i byheiene i Haugesund (tur-orientering), toppturer i Vikebygd og Etne, og da hun besøkte meg i Nesna. Jeg hadde nettopp fullført lærerhøgskolen i Nesna, og vi gikk to toppturer der før vi dro videre til Bodø. Vi gikk opp Hamarøytinden og et godt stykke opp Tomskjevelen på øya Tomma. Dette var ganske krevende turer, men det er få opplevelser som slår den følelsen en får når en står på toppen av et fjell og ser utover. Når det gjelder de to nevnte fjellene så vi mye av skjærgården i Helgeland, og det var et fantastisk skue disse fine sommerdagene i juni 2000.

Jeg tror ikke mamma tenkte bevisst over det, men instinktene hennes minner meg mye om noe C. S. Lewis skrev. Mamma likte bøkene hans om Narnia, men han skrev også mye sakprosa. Han skrev et sted om det tyske ordet sehnsucht. Det kan brukes om en slags nostalgi eller lengsel, men det er også en viss smerte involvert, fordi det er noe en desperat ønsker, men som en kanskje ikke kan få. C. S. Lewis brukte ordet til å beskrive de kristnes lengsel etter himmelen, men det er en glede en kan finne i livet også. Han beskrev bl.a. gleden ved å gjenoppdage en følelse han hadde hatt for mange år siden, f.eks. gjennom å lese en god bok eller å beundre arkitektur.

Vi søker altså etter noe vi ikke kan finne, men vi lykkes i korte øyeblikk. Det var ikke noe mamma hadde et bevisst forhold til, men jeg tror det var dette hun gjorde. Hun søkte etter en noe hun hadde mistet, og jeg tror den følelsen var i barndommens Bodø. Det er noen som sliter med tunge tanker i perioder, og det er nok mange som har opplevd dette det siste året. Det poenget jeg ville ha fram er at det finnes ting å glede seg over. De aller fleste har ting i sitt eget nærmiljø som kan gi dem den følelsen C. S. Lewis beskrev. Dette er både isolasjon og en veiviser. Det er isolasjonsmateriale på den måten at det beskytter mot konsekvensene av å leve i en verden som kan være ganske kald, og det er en veiviser på den måten at gleden kan lede oss trygt gjennom livet. Den gjør det mulig for oss å leve. Det er ikke lett å finne denne gleden, og det er ikke lett å høste denne frukten etter at en har funnet den, men det er mulig.

Jeg har begynt på en ny fase i livet, en fase der jeg kanskje fullfører det mamma startet. Jeg har et stort håp om at jeg får gitt ut romanen min etter hvert, og det vil være en seier for henne også. Jeg får mye glede ut av å skrive, og selv om det som minner meg om henne også påfører meg smerte, tror jeg forfatterdrømmen blir en seier for oss begge. Den vil vise vei, og gjøre livet lettere. Det er min strategi. Jeg skal finne gleden.

Det er ikke tilfeldig at jeg illustrerte dette innlegget med Haugesunds byvåpen. Mamma ble født i Bodø og kom til Haugesund åtte år gammel. Hun fikk ikke en god mottakelse der og lengtet tilbake til Bodø hele livet. Det var med andre ord utfordrende å finne gleden i Haugesund, men hun fant nok av den. Jeg føler det på samme måte. Det er det som er hjem for meg, samtidig som jeg aldri har følt meg velkommen der. Jeg bor ikke i Haugesund nå, og selv om litt av motivasjonen for å flytte hjem igjen døde med mamma, håper jeg å komme tilbake igjen etter hvert.

En ettertenksom lengsel

From at least the age of six, romantic longing – Sehnsucht – has played an unusually central part of my experience. Such longing is in itself the very reverse of wishful thinking: it is more like thoughtful wishing. C. S. Lewis

Kona mi er amerikansk og selv om vi kommuniserer bra, hender det jeg må lete etter et bedre ord. Det kan være fordi det jeg bruker enten er feil eller at det er litt unøyaktig. Det kan være gradsforskjeller. Melankoli og vemod er to eksempler som ikke er dekkende nok. Ordbøkene definerer begge som alvorlige tilstander, og melankoli blir gjerne brukt som et synonym for tungsinn. Store medisinske leksikon omtaler det sågar som en dyp form for depresjon. Det er noe tilsvarende med vemod. Jeg tenker på det som en trist følelse, gjerne utløst av noe eller noen en savner, men det er en blanding. Jeg oppfatter at det er mye glede blandet med denne tristheten.

Jeg finner av og til et ord i et tredje språk som tilfører språket noe ekstra. Jeg nevnte det tyske ordet weltschmertz for en tid tilbake. Det blir brukt i sin originale form på både norsk og engelsk, og kombinerer ordene verden og smerte. Det sier noe om at det er vanskelig å finne lykke i en verden som aldri kan gi oss det vi innerst inne ønsker av livet. Det blir altså en evig lengsel etter noe mer, noe som kanskje ikke er innen rekkevidde i den fysiske verden. Ordet sier kanskje noe om at det er vanskelig å innerst inne sette pris på en verden som inneholder så mye lidelse, noe vi får påminnelser om hver gang vi hører eller leser nyheter.

Jeg kom nylig over et annet tysk ord det er vanskelig å gi en kort, konsis oversettelse av. Sehnsucht betyr lengsel, og selv om det sikkert er ulike forståelser av ordet, tror jeg det har en del å gjøre med følelsen av at noe er ugjort. Det er, i motsetning til med ordet weltschmertz, noe personlig, noe som angår deg. Det kan være en følelse av at livet er ufullstendig, eller noe som gir deg en bittersøt følelse. Les mer om det på Wikipedia. Jeg tror dermed dette er et mer egnet ord for mange enn vemod eller melankoli, for det jeg noen ganger ønsker å uttrykke er et savn etter noe jeg ikke kan definere. Jeg har ikke helt klart for meg hva jeg egentlig søker, men har en mistanke om at det er en grunn til at jeg søker mot bestemte opplevelser (alt fra litteratur til natur) og mennesker. Jeg finner mening og glede der, men det er ikke alltid en bevisst higen.

Bilde av scifi bøker i bokhylla. Mange kan, ifølge C.S. Lewis, finne en skjult tråd i bøker, hobbier og vennskap. Den leder dem mot noe de lengter etter, uten at de nødvendigvis kan si hvorfor eller hva det er.
Mange kan, ifølge C.S. Lewis, finne en skjult tråd i bøker, hobbier og vennskap. Den leder dem mot noe de lengter etter, uten at de nødvendigvis kan si hvorfor eller hva det er.

Jeg skal tenke litt mer over dette og hva det eventuelt betyr i livet mitt. Jula er gjerne ei tid med mye refleksjon, og for meg er det også ei tid preget av lengsel. Jeg kom over et interessant intervju i Mail Online nylig. Journalisten Rachel Ragg kommenterte noe en Kirsty Young hadde sagt i et radiointervju: «I don’t want my children to be happy!» Det var en spissformulering, men det er en god del sannhet i den. Rachel Ragg brukte seg selv som et eksempel. Hun hadde en perfekt barndom. Den var preget av tilsynelatende harmoni, men dette gjorde henne ikke akkurat klar for livet. Les intervjuet her.

Når det gjelder jul føler jeg nok en blanding av savn (en følelse av at noe mangler, noe en trenger) og en lengsel etter noe mer. Jeg liker ikke forandring, men det er ikke alle forandringene som har vært unaturlige. Vi går gjennom ulike faser ettter hvert som både egne foreldre og barn blir eldre, så forandring er en naurlig del av livet. Det er verre å takle de sjokkene og konfliktene mange av oss møter på i livet, de vi ikke så komme. Vi takler dem alle som best vi kan, men samme hvor bra vi gjør det, føler nok mange at de taper noe på veien. Det kan dreie seg om noe de mistet, eller muligheter de ikke fikk/lot glippe. Det er kanskje det nyttårsforsettene skal rette opp i. Vi skal ta opp igjen det fokuset vi mistet.

Jul har en tendens til å gjøre meg litt filosofisk. Jeg tenker konkret på den følelsen jeg hadde i barndommens jul, min egen barndom og dattera mi. Det er likevel noe jeg fremdeles har, selv om julestemning har vært et savn i en del är nä. Jeg har en takknemlighet for det foreldrene ga meg, og det jeg gir videre til min egen familie. Det var nok ikke lett å klare så mye som foreldrene mine gjorde. Jeg er i samme situasjon, og selv om jeg opplever at desember er slitsom og temmelig overveldende noen ganger, er det også givende å gjøre noe for andre. Dette er en del av tråden min, den som gir meg mer.