Doble lærevansker

Snømannfamilie inne i ei snøkule. Denne familien blir tvunget til å leve inne i bobla hver dag hele året. De må være det alle mener de skal være, og det spilleringen rolle hva snømennene mer om saken.
Denne familien blir tvunget til å leve inne i bobla. De må være det alle mener de skal være, men jeg liker å tro at de finner en vei ut.

Nonverbale lærevansker (NLD) blir, som navnet antyder, regnet som en lærevanske. Det er ingen tvil om at det er en del av NLD, selv om lærevansker har en nokså vag definisjon. Generelle lærevansker har med en generell nedsatt kognitiv funksjon å gjøre, mens spesifikke lærevansker blir brukt om mennesker som utvikler seg normalt på de fleste områder, men som likevel har vansker med læring på områder som f.eks. matematikk, språk, lesing/skriving, og nonverbale lærevansker.

Noen av de store vanskene for NLDere er visuell persepsjon eller evnen til å analysere synsinntrykk og orientere seg ved hjelp av synet (f.eks. rom/retningssans og evnen til å oppfatte helheter), sammensatte bevegelsesmønstre, noe som ikke bare krever god koordinasjon og bevegelighet, men flere mentale operasjoner også (konsentrasjon, arbeidsminne og orienteringsevne). Det er også vanskelig å forholde seg til nye situasjoner, både faglig og sosialt. NLDere kan virke språklig sterke, men de andre vanskene en har kan gjøre det vanskelig å fungere språklig. Når det gjelder skolen er de mest synlige vanskene knyttet til matematikk, lesevansker og sosial kompetanse.

Det er altså delvis en lærevanske, men det er ikke bare de direkte lærevanskene som gjør akademisk arbeid utfordrende. De er kanskje ikke de viktigste heller, for mange av de andre vanskene vil sannsynligvis føre til lærevansker. Jeg synes derfor det ofte blir litt feil å bare fokusere på at det er en lærevanske. Det er mer komplisert enn det. Disse vanskene kan gjøre det vanskelig å skaffe seg venner, og siden mye av det sosiale de første årene er knyttet til fysisk lek, kan en komme skjevt ut fra starten. Det er ikke rart at en del utvikler tilleggsvansker som depresjon og angst, noe som igjen forsterker de vanskene og den funksjonsevnen en allerede har.

Dette er svakhetene, men alle har noen styrker også. Det er derfor jeg mener det har mye for seg med en diagnose, for da vet en hva en bør jobbe med, og hvilke styrker en bør fokusere på, og fremheve. Det krever en god del selvtillit å fremheve seg selv og det en er god på, og jeg er ikke i tvil om at det er en god investering å ha dette som en del av skolen. Den bør ikke utelukkende være opptatt av fagene, for skolen skal utvikle elever som fungerer i samfunnet når de blir voksne. Det er også skolens oppgave å oppmuntre elevene til å krysse grenser, til å bli mer enn de er. Det er nettopp det som er et hovedpoeng med denne bloggen. Jeg vil vise at NLDere er i en utvikling, at de er mer enn mange ser dem som, at de kan krysse grenser, og at de ikke trenger å være den personen faglitteraturen beskriver. Det er faktisk lov å være mer, og likevel ha funksjonsnedsettelser. Det er nemlig ikke alltid at psykologer og andre fagpersoner har et realistisk syn på NLDere, ikke minst på voksne NLDere. 

Nevrotypisk

Nevrotypisk var opprinnelig en term brukt om mennesker som ikke var på autismespekteret. Seinere har det blitt brukt om de som har en typisk nevrologi, d.v.s. de som ikke har autisme, dysleksi, spesifikk utviklingsforstyrrelse i motoriske ferdigheter, bipolar, ADD/ADHD. (wikipedia)

Hvem av dere (hvis noen) ønsker å være nevrotypisk?

Dette var et spørsmål en av medlemmene i en facebook-gruppe stilte i morges. Det er i skrivende stund 14 svar og bare ett av dem er et klart ja. Alle de andre var enten klart negative eller konkluderte med at de hadde opplevd et ønske om det, men at de syntes det var best å leve med den personligheten de hadde. Det var bl.a. ei kvinne som sa at hun i enkelte situasjonen gjerne kunne vært foruten angsten og matteproblemene, men at hun ellers syntes det var greit nok å leve med NLD.

Dette er visst nok en vanlig holdning. Jeg har hørt om liknende i andre sammenhenger. For noen år siden hørte jeg om en teknikk som kunne gi døve hørselen ved hjelp av et implantat. I den reportasjen jeg så var det snakk om å gi det til barn. Noen var i mot dette, fordi de mente at det ikke var noe galt med de som er født døve.

Det er vel og greit. Jeg synes ikke det er noe galt med meg heller, men det hender likevel at jeg ønsker at jeg var nevrotypisk. Jeg er fornøyd med den jeg er, men det er ikke alltid verden ser med positive øyne på de som er litt annerledes. Det er likevel ikke så enkelt å svare et kort ja eller nei på spørsmålet jeg fikk på facebook. Jeg skulle gjerne ha fungert bedre i arbeidslivet, og jeg tenker noen ganger at jeg gjerne skulle ha vært det andre forventer, men jeg synes likevel det er positivt at jeg ikke er som alle andre.

Jeg har ellers blanda følelser til de mange som sier at det er fint å være annerledes, og at det er mer aksept enn noensinne for å være annerledes. Jeg skulle ønske at det var akkurat sånn det var,  men det føles ikke alltid som at samfunnet ønsker alternativer til normen. Jeg tror realiteten er at mange ikke har den valgfriheten, men at de derimot er høytfungerende nok til å vite at de ikke er nok for samfunnet.