Krisehåndtering

Would it save you a lot of time if I just gave up and went mad now?
Douglas Adams

Det føles noen ganger som at det humoristiske sitatet fra klassikeren The Hitchiker’s Guide to the Galaxy er mer alvor enn det burde være, og jeg får ofte den følelsen når jeg lytter til, ser eller leser nyheter. Jeg har aldri hatt et større utbytte av å unngå nyheter enn akkurat nå. Jeg har ikke kuttet ut nyheter helt, for det er nødvendig med en viss kunnskap om det som skjer rundt oss, men media har en tendens til å kjøre seg fast i ett spor, og bli værende der. Jeg foretrekker derfor mindre doser. Det er ikke lett å unngå nyheter, for enten en hører på radioen, ser på TV, leser aviser eller feeden i sosiale medier, dreier det meste seg om to ting, vi kommer til å dø og verden var et bedre sted å være før Donald Trump ble president. Begge utsagnene er feil, men det virker å være en del som tror på dem.

Det minner meg om en såpeopera på den måten at en kan gå glipp av mange episoder uten at en går glipp av noe. Jeg husker ikke hvilken serie det var, men det var en såpeopera de andre studentene fulgte med på da jeg gikk på lærerhøgskolen. Dette var på slutten av 1990-tallet, og vi hadde to praksiser ved den samme ungdomsskolen det ene året. Vi var 5-6 studenter som delte en kjellerleilighet de få ukene praksisperioden varte på høsten, og vi bodde i det samme huset da vi avsluttet praksisen på våren. Jeg kikket litt på den serien de andre fulgte med på, og hovedpersonen satt fanget i en nedlagt fabrikk. Han hadde en ond tvillingbror som hadde overtatt identiteten hans, men det mest sjokkerende var at han fremdeles satt i dette fangehullet et halvt år seinere.

Jeg får altså den samme følelsen av å se på nyhetene. Det er som en mitraljøse som peprer oss med negative nyheter hver dag. Smitten sprer seg, flere og flere blir syke, flere og flere land må gå tilbake til de ekstreme tiltakene de hadde på våren, og det eneste håpet vi har legemiddelindustrien. Vi er fordømt hvis de ikke lykkes. Det er av en eller annen grunn få som sier noe særlig om hva vi kan gjøre selv. Ja, avstand og maske er viktig, men det er i tillegg mye vi kan gjøre for å styrke immunforsvaret og den mentale helsa.

En kan noen ganger få inntrykk av at alt som ikke er medisiner, er konspirasjonsteorier, men det er faktisk mulig å påvirke sin egen helse. Det er f.eks. mye forskning som viser til en sammenheng mellom kosthold og mental helse. En kan også påvirke den fysiske helsa gjennom å styrke immunforsvaret. Det er ikke snakk om immunitet, for det kan heller ikke legeiddelindustrien love, men det er snakk om å øke sjansen for å overleve.

Et spill der deltakerne samarbeider mot spillet for å hindre at fire pandemier sprer seg.
Et spill der deltakerne samarbeider mot spillet for å hindre at fire pandemier sprer seg.

Poenget er at vi gjør noe selv for å påvirke utfallet, og det er bedre enn å passivt se på hva som skjer. Det er bedre enn å synke ned i en stol der vi mottar en endeløs serie med negative inntrykk. Mobbeombudet i Oslo, Kjersti Owren, uttrykte nylig bekymring for langtidskonsekvensene av smitteverntiltakene. Hun mente bl.a. at det var større fare for utestengelse av barn, men jeg mener det bare gjør de voksnes jobb viktigere. Det er ikke nødvendig å fokusere på det negative hver dag, hele dagen, som media gjerne gjør.

Barna leser nyheter på nettet likevel, så det har ikke noe for seg å gjøre det til et «ikke-tema», men vi bør kanskje tenke litt over hvordan vi lever selv. Mange har på en måte en frykt for å være alene, og for alle former for stillhet. Noen ser på det som en trussel, og hvis de voksne er redde, er det grunn til å tro at barna blir det også. Jeg liker det den svenske filosofen og psykologen Ida Hallgren omtale som negativt tenkning for noen år siden. Det var som en motvekt til den positive psykologien i mange selvhjelpsbøker, der budskapet ofte er at en får det bra hvis en tenker at det vil gå bra. En skal altså smile seg gjennom motgang, for å forenkle det en smule. Hallgrens poeng er at det ikke forbereder oss på ting som kan skje, for hvis en tenker på det som kan skje, kan en også være forberedt.

Vi kan i denne sammenhengen redusere angsten en god del ved å tenke på hva som kan gå galt, og dermed ha alternativer å ty til. Myndighetene har prøvd i en rekke år å forberede oss. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) står bak hjemmesida Sikker hverdag, og de har laget ei liste over ting alle bør ha hjemme til enhver tid. Les Råd om egenberedskap. Poenget deres er at ting kan skje, at usikkerhet er normalt, og at det kan ta lang tid før en kan regne med hjelp fra myndighetene. De snakker om 72 timer, eller tre døgn, men jeg tror vi må være forberedt på lengre perioder enn det alene. De som klarer dette best, vil naturlig nok ha best mulighet til å fungere når det er over også.

Jeg har vært mye opptatt av selvstendighet på denne bloggen. Det innebærer bl.a. å gjøre fornuftige valg, respektere andre (som å bruke maske, selv om du tviler på at sykdommen vil ramme deg selv hardt), lære å leve med usikkerhet (fordi vi kan aldri vite alt), og vi må respektere det som kan være farlig. Det er dette Hallgren i en litt humoristisk tone kaller negativ tenkning, men det handler om å være forberedt, om å ta ansvar for sitt eget liv.

Jeg brukte spillet Pandemic som en illustrasjon. Jeg oppdaget det for tre år siden, og det er et enkelt, men ganske intenst spill der deltakerne skal samarbeide mot spillet. Temaet er kanskje ikke det mest oppmuntrende i disse tider, men spill generelt er et godt forsvar mot den isolasjonen som kan ødelegge oss. Det reduserer avstanden mellom mennesker, og hjelper oss å kommunisere.

Den lange høsten

Et lokalt kjøpesenter hadde disse banerne opp sist høst. Tekst: Høst, innetid, hyggetid, familietid, kosetid, vennetid, lesetid, årets beste tid?
Noen familier har opplevd de siste ukene som en tragedie, mens det for andre har vært ei positiv tid, en ny høst.

Det skal bli interessant å se hvor kort hukommelse folk flest har. Det er mange i disse dager som får et lite innblikk i det som har vært hverdagen til mange mennesker. Det er ikke så lett å bli tvunget ut av arbeidslivet, og selv om de som lever på trygd har en stabil inntekt, har de fleste liten mulighet til å øke det som er en lav inntekt. De må også finne seg i at andre ser ned på dem. Det spiller ingen rolle hvorfor de ikke klarer eller får jobbe. De møter fordømmelse i de fleste sammenhenger.

Det hadde vært nyttig for mange hvis de kunne få ting levert på døra, uten at det medførte store ekstrakostnader. Det var ikke mulig før alle var i denne situasjonen. Det er sågar mange som forventer at NAV stiller opp når de ikke lenger har en jobb å gå til. Det føles godt, gjør det ikke det? Du får ikke den inntekta du hadde før, men du klarer å holde liv i familien. Det er det hjelp fra NAV skal gjøre; den skal ikke erstatte arbeid.

Tenk på hjemmeværende i familier som lever på én inntekt. Det er mye arbeid, for jeg vil tro at de fleste løser det på den måten at den som er hjemme tar en større andel av husarbeidet. Det er mange i disse dager som opplever at det er ganske krevende arbeid, at de ikke strekker til. Det er lett å slenge ut noen positive emneknagger i disse dager, men det hadde vært fint om de kunne tenke på andre når samfunnet kommer tilbake til det normale også.

Forsvaret hadde ei annonse på Facebook for et par dager siden, på dagen 80 år etter at Norge ble innvadert av nazistene. Budskapet var at den friheten vi har i dag ikke kom gratis. Det var noen som måtte ofre mye for at vi skulle få det livet vi har i dag, der vi kan sitte hjemme og strømme filmer og serier mens det så langt er over 100 000 mennesker som har tapt kampen mot Covid-19. Det minner meg om en meme jeg så nylig. Den sa at besteforeldrene våre ble kalt til å forsvare landet mot en mektig militær fiende, mens vi er kalt til å være hjemme og se på Netflix. Det er kanskje en lettvint måte å si det på, men det er mye sannhet i denne påstanden. Myndighetene har ikke stilt urimelige krav så langt.

Jeg blir temmelig provosert når jeg ser folk på sosiale medier som klager over det de mener er urimelige krav fra myndighetene, og at de ikke fikk den våren de hadde sett for seg. Jeg har aldri vært en del av majoriteten og det er kanskje grunnen til at jeg ser litt annerledes på dette. Vi har hatt det fint i Norge, og vi burde hatt den rette personligheten til å klare det som foreløpig ikke er så dramatisk som i bl.a. Italia, Spania og Frankrike. Hva skjer hvis det blir mer langvarig neste gang, eller hvis vi opplever en annen type krise som krever en langvarig nasjonal dugnad? Det er tydelig at vi ikke var klar denne gangen. Det er for mange bortskjemte blant oss som forventer at myndighetene gjør alt.

Vi har gode ordninger i Norge fordi vi har hatt en god porsjon sosialisme, men en kan undre seg over om vi har for mye. Vi må på et tidspunkt lære å ta ansvar selv, og hvis en krise som dette viruset ikke er nok, kan en lure på hva som skal til. Dette vil formodentlig gå over etter hvert, og det er å håpe at vi lærer noe. Vi kan ikke løpe rundt som redde kyllinger hver gang, og satse på at myndighetene fikser det. Alternativet hvis vi ikke viser litt vett er at Heimevernet, og sågar andre forsvarsgrener, blir satt inn for å tvinge gjennom en ansvarlighet vi ikke har. Jeg har en god del sympati for de som har grunn til å klage, men det er ikke alle av de som skriker høyest i sosiale medier som tilhører den gruppa.

Det er faktisk noen av oss som er vant til å klare seg selv, og det er i stor grad det vi må gjøre i krisetid.

Jeg vil legge til at dette viruset er farlig, og jeg tar ikke på noen måte lett på dette. Det er barn, unge voksne, middelaldrende og eldre mennesker som har dødd med denne smitten. Det er noen gjenlevende som sørger, og noen som kanskje ikke kan gå i begravelsen en gang. Jeg er i dette innlegget mer opptatt av de andre, de som blir desperate og setter andres liv i fare. Jeg tenker på det familien min opplevde under og etter krigen. De bodde i Bodø i 1940 og flyttet til Haugesund 8 år seinere. Det var nok ei tid der de stort sett måtte klare seg selv. Det er betenkelig at så mange sliter etter noen få uker ukers isolasjon 80 år seinere.

Det er mange som bør være takknemlige for at de har en familie de kan være sammen med, og for at de har mat. Det er ikke det at vi ikke har ting å bekymre oss for, men beredskap innebærer også en styrke vi som folk ikke viste denne gangen. Det bør vi tenke på når vi lager personlige beredskapsplaner.

 

 

Beredskapsplaner

Jeg skrev innlegget Diagnose i en dystopisk verden i sommer. Vi er tilbake til den kalde krigen, og flere land forbereder innbyggerne sine på at de kanskje må klare seg selv i en nødsituasjon. Det har norske myndigheter gjort også, bl.a. gjennom nettstedet sikkerhverdag.no. De har brukt regimets offentlige kringkaster i det siste til å forberede folk på katastrofer. Jeg så en reportasje på NRK Rogaland for noen dager siden, og NRK fulgte i dag opp med artikkelen Du bør ha atom-tablettar heime. Det handler ikke bare om krig, men om at nordmenn kanskje forventer for mye av myndighetene.

Vi kan oppleve naturkatastrofer, sabotasje på viktig infrastruktur, smittsomme sykdommer, eller et uhell på et gammelt atomkraftverk. Myndighetene sier at vi kan måtte vente i tre døgn på noen form for hjelp. Det er derfor viktig at vi er forberedt. Dette dreier seg egentlig om det som er et hovedpoeng på denne bloggen, selvstendighet. Jeg skriver mye om voksne, men når jeg kommer inn på barn, prøver jeg å formidle nødvendigheten av å lære selvstendighet. Det er sannsynligvis de mest selvstendige som klarer seg best når katastrofen inntreffer. Hva skal en gjøre når en opplever noe veldig dramatisk, og en ikke kan regne med noen utenfor familien? Hva gjør en hvis et av de gamle atomkraftverkene i nabolandene våre får et stort utslipp, eller hvis strømnettet bryter sammen i en periode med sprengkulde? Det er faktisk en reell mulighet etter som de fleste moderne leiligheter og hus har strøm som eneste oppvarmingskilde, noe som kan gjøre strømnettet sårbart.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har en kampanje for tiden der de fokuserer på vårt ansvar. Det er ikke myndighetene som er beredskapen. Det er vi, for som DSB sier, er vi alle en del av denne beredskapen. Det sier egentlig seg selv at Politiet, Sivilforsvaret, Forsvaret, Heimevernet, Røde Kors og eventuelt andre som deltar i en krisesituasjon ikke kan prioritere individer de første dagene. Dette er selvstendighet i en større sammenheng. Vi har et ansvar. Jeg viser til kampanjen Du er en del av Norges beredskap for mer informasjon, bl.a. om hva vi bør ha hjemme. Brosjyren de har linket til nederst på sida har ei detaljert liste over ting du bør ha i huset.

De som har lest denne bloggen over tid vet at jeg er en tilhenger av å utvikle de sidene en sliter mest med. Det er ikke snakk om å kurere eller fjerne personligheten på noen måte, men det vil være en fordel hvis en kan tilpasse seg det miljøet en må leve i. Jeg kjenner ikke til noen sikre tall, men det har blitt antydet at 25-50 prosent av alle med en autismespektertilstand aldri utvikler et funksjonelt muntlig språk. Det er i tillegg en del som har et språk andre ikke er vant til. Noen kan f.eks. høres ut som en robot, de kan snakke for høyt, være besserwissere, eller framstå som uhøflige for andre. De kan ha vansker med å forstå kroppsspråk, ansiktsutttrykk, fakter o.l. De kan ha vansker med å holde øyekontakt. Jeg har skrevet mye om depresjon og angst som tilleggsvansker, og vansker med å takle nye situasjoner. Noen har store vansker med lyd, lys og situasjoner der mange mennesker er samlet.

Alt dette kan gjøre en nødsituasjon ekstra vanskelig. De kan bli utnyttet eller nektet hjelp. Dette er ting en må ta hensyn til i tillegg til alt det andre. Politiet, Forsvaret, Brannvesenet, Helsevesenet og andre som skal hjelpe må også møte disse menneskene på en annerledes måte. Det er heldigvis ikke så dramatisk her, men det kan bli det i en nødsituasjon. Jeg sikter til de mange hendelsene de har hatt i USA der Politiet misforstod en situasjon fordi en person ikke kunne kommunisere eller hadde en uvanlig atferd.

Denne videoen handler om autisme i nødsituasjoner, men mange av rådene er like relevante for NLDere.

Jeg kommer kanskje tilbake med mer om dette emnet i et seinere innlegg. Det er viktig at alle tenker over dette, for det er faktisk en realitet at vi har ansvar for oss selv. Jeg mener ikke at vi skal leve i frykt for krig, økologisk kollaps eller en liknende kataklysmisk hendelse, men i en verden som virker mer urolig enn på lenge kan det være lurt å klare seg mest mulig på egen hånd. Det betyr ikke at en er alene, men at en knytter bånd til mennesker en stoler på. En må vise nettverket sitt hvordan det kan hjelpe oss. Vi er dessuten større ressurser selv enn mange er klar over. Alle trenger noen mennesker de vil være sammen med den dagen samfunnet ikke er så stabilt som de trodde, den dagen mange stort sett tenker på seg selv.

Vi bør kort sagt ha beredskapsplaner for familien. Om ikke annet, så gir disse planene oss selvtillit fordi vi vet at vi ikke er hjelpeløse den dagen hjelpen uteblir.