Den lange høsten

Et lokalt kjøpesenter hadde disse banerne opp sist høst. Tekst: Høst, innetid, hyggetid, familietid, kosetid, vennetid, lesetid, årets beste tid?
Noen familier har opplevd de siste ukene som en tragedie, mens det for andre har vært ei positiv tid, en ny høst.

Det skal bli interessant å se hvor kort hukommelse folk flest har. Det er mange i disse dager som får et lite innblikk i det som har vært hverdagen til mange mennesker. Det er ikke så lett å bli tvunget ut av arbeidslivet, og selv om de som lever på trygd har en stabil inntekt, har de fleste liten mulighet til å øke det som er en lav inntekt. De må også finne seg i at andre ser ned på dem. Det spiller ingen rolle hvorfor de ikke klarer eller får jobbe. De møter fordømmelse i de fleste sammenhenger.

Det hadde vært nyttig for mange hvis de kunne få ting levert på døra, uten at det medførte store ekstrakostnader. Det var ikke mulig før alle var i denne situasjonen. Det er sågar mange som forventer at NAV stiller opp når de ikke lenger har en jobb å gå til. Det føles godt, gjør det ikke det? Du får ikke den inntekta du hadde før, men du klarer å holde liv i familien. Det er det hjelp fra NAV skal gjøre; den skal ikke erstatte arbeid.

Tenk på hjemmeværende i familier som lever på én inntekt. Det er mye arbeid, for jeg vil tro at de fleste løser det på den måten at den som er hjemme tar en større andel av husarbeidet. Det er mange i disse dager som opplever at det er ganske krevende arbeid, at de ikke strekker til. Det er lett å slenge ut noen positive emneknagger i disse dager, men det hadde vært fint om de kunne tenke på andre når samfunnet kommer tilbake til det normale også.

Forsvaret hadde ei annonse på Facebook for et par dager siden, på dagen 80 år etter at Norge ble innvadert av nazistene. Budskapet var at den friheten vi har i dag ikke kom gratis. Det var noen som måtte ofre mye for at vi skulle få det livet vi har i dag, der vi kan sitte hjemme og strømme filmer og serier mens det så langt er over 100 000 mennesker som har tapt kampen mot Covid-19. Det minner meg om en meme jeg så nylig. Den sa at besteforeldrene våre ble kalt til å forsvare landet mot en mektig militær fiende, mens vi er kalt til å være hjemme og se på Netflix. Det er kanskje en lettvint måte å si det på, men det er mye sannhet i denne påstanden. Myndighetene har ikke stilt urimelige krav så langt.

Jeg blir temmelig provosert når jeg ser folk på sosiale medier som klager over det de mener er urimelige krav fra myndighetene, og at de ikke fikk den våren de hadde sett for seg. Jeg har aldri vært en del av majoriteten og det er kanskje grunnen til at jeg ser litt annerledes på dette. Vi har hatt det fint i Norge, og vi burde hatt den rette personligheten til å klare det som foreløpig ikke er så dramatisk som i bl.a. Italia, Spania og Frankrike. Hva skjer hvis det blir mer langvarig neste gang, eller hvis vi opplever en annen type krise som krever en langvarig nasjonal dugnad? Det er tydelig at vi ikke var klar denne gangen. Det er for mange bortskjemte blant oss som forventer at myndighetene gjør alt.

Vi har gode ordninger i Norge fordi vi har hatt en god porsjon sosialisme, men en kan undre seg over om vi har for mye. Vi må på et tidspunkt lære å ta ansvar selv, og hvis en krise som dette viruset ikke er nok, kan en lure på hva som skal til. Dette vil formodentlig gå over etter hvert, og det er å håpe at vi lærer noe. Vi kan ikke løpe rundt som redde kyllinger hver gang, og satse på at myndighetene fikser det. Alternativet hvis vi ikke viser litt vett er at Heimevernet, og sågar andre forsvarsgrener, blir satt inn for å tvinge gjennom en ansvarlighet vi ikke har. Jeg har en god del sympati for de som har grunn til å klage, men det er ikke alle av de som skriker høyest i sosiale medier som tilhører den gruppa.

Det er faktisk noen av oss som er vant til å klare seg selv, og det er i stor grad det vi må gjøre i krisetid.

Jeg vil legge til at dette viruset er farlig, og jeg tar ikke på noen måte lett på dette. Det er barn, unge voksne, middelaldrende og eldre mennesker som har dødd med denne smitten. Det er noen gjenlevende som sørger, og noen som kanskje ikke kan gå i begravelsen en gang. Jeg er i dette innlegget mer opptatt av de andre, de som blir desperate og setter andres liv i fare. Jeg tenker på det familien min opplevde under og etter krigen. De bodde i Bodø i 1940 og flyttet til Haugesund 8 år seinere. Det var nok ei tid der de stort sett måtte klare seg selv. Det er betenkelig at så mange sliter etter noen få uker ukers isolasjon 80 år seinere.

Det er mange som bør være takknemlige for at de har en familie de kan være sammen med, og for at de har mat. Det er ikke det at vi ikke har ting å bekymre oss for, men beredskap innebærer også en styrke vi som folk ikke viste denne gangen. Det bør vi tenke på når vi lager personlige beredskapsplaner.

 

 

Beredskapsplaner

Jeg skrev innlegget Diagnose i en dystopisk verden i sommer. Vi er tilbake til den kalde krigen, og flere land forbereder innbyggerne sine på at de kanskje må klare seg selv i en nødsituasjon. Det har norske myndigheter gjort også, bl.a. gjennom nettstedet sikkerhverdag.no. De har brukt regimets offentlige kringkaster i det siste til å forberede folk på katastrofer. Jeg så en reportasje på NRK Rogaland for noen dager siden, og NRK fulgte i dag opp med artikkelen Du bør ha atom-tablettar heime. Det handler ikke bare om krig, men om at nordmenn kanskje forventer for mye av myndighetene.

Vi kan oppleve naturkatastrofer, sabotasje på viktig infrastruktur, smittsomme sykdommer, eller et uhell på et gammelt atomkraftverk. Myndighetene sier at vi kan måtte vente i tre døgn på noen form for hjelp. Det er derfor viktig at vi er forberedt. Dette dreier seg egentlig om det som er et hovedpoeng på denne bloggen, selvstendighet. Jeg skriver mye om voksne, men når jeg kommer inn på barn, prøver jeg å formidle nødvendigheten av å lære selvstendighet. Det er sannsynligvis de mest selvstendige som klarer seg best når katastrofen inntreffer. Hva skal en gjøre når en opplever noe veldig dramatisk, og en ikke kan regne med noen utenfor familien? Hva gjør en hvis et av de gamle atomkraftverkene i nabolandene våre får et stort utslipp, eller hvis strømnettet bryter sammen i en periode med sprengkulde? Det er faktisk en reell mulighet etter som de fleste moderne leiligheter og hus har strøm som eneste oppvarmingskilde, noe som kan gjøre strømnettet sårbart.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har en kampanje for tiden der de fokuserer på vårt ansvar. Det er ikke myndighetene som er beredskapen. Det er vi, for som DSB sier, er vi alle en del av denne beredskapen. Det sier egentlig seg selv at Politiet, Sivilforsvaret, Forsvaret, Heimevernet, Røde Kors og eventuelt andre som deltar i en krisesituasjon ikke kan prioritere individer de første dagene. Dette er selvstendighet i en større sammenheng. Vi har et ansvar. Jeg viser til kampanjen Du er en del av Norges beredskap for mer informasjon, bl.a. om hva vi bør ha hjemme. Brosjyren de har linket til nederst på sida har ei detaljert liste over ting du bør ha i huset.

De som har lest denne bloggen over tid vet at jeg er en tilhenger av å utvikle de sidene en sliter mest med. Det er ikke snakk om å kurere eller fjerne personligheten på noen måte, men det vil være en fordel hvis en kan tilpasse seg det miljøet en må leve i. Jeg kjenner ikke til noen sikre tall, men det har blitt antydet at 25-50 prosent av alle med en autismespektertilstand aldri utvikler et funksjonelt muntlig språk. Det er i tillegg en del som har et språk andre ikke er vant til. Noen kan f.eks. høres ut som en robot, de kan snakke for høyt, være besserwissere, eller framstå som uhøflige for andre. De kan ha vansker med å forstå kroppsspråk, ansiktsutttrykk, fakter o.l. De kan ha vansker med å holde øyekontakt. Jeg har skrevet mye om depresjon og angst som tilleggsvansker, og vansker med å takle nye situasjoner. Noen har store vansker med lyd, lys og situasjoner der mange mennesker er samlet.

Alt dette kan gjøre en nødsituasjon ekstra vanskelig. De kan bli utnyttet eller nektet hjelp. Dette er ting en må ta hensyn til i tillegg til alt det andre. Politiet, Forsvaret, Brannvesenet, Helsevesenet og andre som skal hjelpe må også møte disse menneskene på en annerledes måte. Det er heldigvis ikke så dramatisk her, men det kan bli det i en nødsituasjon. Jeg sikter til de mange hendelsene de har hatt i USA der Politiet misforstod en situasjon fordi en person ikke kunne kommunisere eller hadde en uvanlig atferd.

Denne videoen handler om autisme i nødsituasjoner, men mange av rådene er like relevante for NLDere.

Jeg kommer kanskje tilbake med mer om dette emnet i et seinere innlegg. Det er viktig at alle tenker over dette, for det er faktisk en realitet at vi har ansvar for oss selv. Jeg mener ikke at vi skal leve i frykt for krig, økologisk kollaps eller en liknende kataklysmisk hendelse, men i en verden som virker mer urolig enn på lenge kan det være lurt å klare seg mest mulig på egen hånd. Det betyr ikke at en er alene, men at en knytter bånd til mennesker en stoler på. En må vise nettverket sitt hvordan det kan hjelpe oss. Vi er dessuten større ressurser selv enn mange er klar over. Alle trenger noen mennesker de vil være sammen med den dagen samfunnet ikke er så stabilt som de trodde, den dagen mange stort sett tenker på seg selv.

Vi bør kort sagt ha beredskapsplaner for familien. Om ikke annet, så gir disse planene oss selvtillit fordi vi vet at vi ikke er hjelpeløse den dagen hjelpen uteblir.