Prioriteringer

Haugesund kommune bygget nylig en skatepark som ingen bruker. Kanskje fordi det allerede finnes et innendørs anlegg. Hva med å fokusere på det barn trenger før noe annet?
En skatepark i Haugesund.

Det er som regel lettere å beskrive mål eller lage en handlingsplan enn å følge den. Jeg husker, fra den tida jeg jobbet som lærer, hvor store og fine ord mange politikere lirte av seg. De snakket om forskning som viste til hvor mye et sunt kosthold kunne ha å si for utbyttet av skolegangen, og ikke minst for trivselen. Det var ikke måte på hva elevene skulle få gratis. Jeg mener å huske at det ble lovet gratis skolelunsj en gang, og at dette ble redusert til skolefrukt i ungdomsskolen. Det varte i et par Stortingsperioder før tilbudet forsvant i 2014.

Det er noe som ikke virker helt logisk med Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-2021). Den snakker om å øke andelen 15-åringer som spiser frukt hver skoledag, og samtidig redusere sosiale forskjeller. Jeg jobbet en gang et halvt år på Edland Skule i Vinje kommune, og det er uten tvil den mest imponerende skolen jeg har jobbet på. Det kan hende at atferd går litt opp og ned fra år til år, men det var et svært godt arbeidsmiljø for både elever og lærere i klasserommene det året jeg var vikar. Ledelsen hadde stor tro på skolelunsj som et tiltak med direkte betydning for læring, og brukte derfor litt av budsjettet sitt på gratis lunsj. Denne skolen i utkanten av kommunen (like før du starter oppstigningen til Haukeli) hadde sågar et godt bibliotek og smartboards i alle klasserom, så det gikk ikke ut over noe annet heller.

Denne rapporten kommer også inn på sosial ulikhet og kosthold, men jeg vet ikke om det er så mye myndighetene kan gjøre fra eller til. Det hadde hjulpet med gratis skolelunsj, og det hadde hjulpet hvis spesialpedagogikk i skolene, og kommunens fysioterapi/ergoterapitjenester fungerte like bra i alle kommuner. Det er noen kommuner som gjør en god jobb, men det er også noen som ikke ser på dette som en prioritert oppgave. Jeg skriver for det meste om utviklingsforstyrrelser på denne bloggen (autismespektertilstander, ADHD, NLD, epilepsi), og selv om jeg ikke har formulert noe hovedbudskap, er det ingen tvil om at samarbeid er et stikkord. Det å utvikle barn, eller gode samfunnsborgere, er et samarbeidsprosjekt mellom foreldrene og kommunen. Foreldrene har likevel hovedansvaret.

Det krever at foreldrene benytter seg av muligheter som finnes. Det er f.eks. mange barn som har hatt godt utbytte av hesteridning, dans og kampsport. Dette er alle aktiviteter som er økonomisk realistiske for de fleste familier. De som har utbytte av det kan få henvisning til terapiridning (av fastlegen), og det innebærer at det meste av utgiftene er dekket. Kommunens kulturskole, der en kan få f.eks. dans, musikk eller visuelle kunstfag, har søskenrabatt, og sågar muligheter til å søke om å få skolepengene dekket. Det blir altså gjort en del allerede for å viske vekk sosiale forskjeller.

Det finnes ikke noen kur som tar vekk symptomene en gang for alle, men det er mange som opplever en økt fungering med en spesiell diett. Mat skaper ikke utviklingsforstyrrelser, og den kan heller ikke ta vanskene vekk, men ingen av oss har godt av mye av den maten som blir produsert i dag. Helse koster ganske enkelt, og det er en avgjørelse en må ta hver gang en handler. Tarmen kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere, og serotonin har f.eks. stor betydning for viktige funksjoner i hjernen og kroppen. Det meste av denne substansen blir produsert i tarmene, så det er ingen tvil om at vi bør ha fokus på at magen skal ha det bra. Det er heller ikke overraskende at mange med psykiske plager får det bedre med et sunt kosthold og fysisk aktivitet.

Det er lett å bli irritert på politikerne, men vi har mye av ansvaret selv. Vi må planlegge livet etter hvor mye vi har råd til. Det er snakk om verdivalg, og hvis du mener at familie er viktigst, må alt annet vike. Jeg vil f.eks. oppfordre de som trenger det til å utnytte muligheter som finnes, f.eks. å søke om å få kulturskolen dekket, og de som ikke trenger det bør avstå fra å søke. Vi må ha såpass solidaritet og ønske om at andre får det vi har. 

Jeg kikker av og til på finn.no og drømmer om å kjøpe en fantastisk fin bolig, eller en båt jeg kan dra på fisketurer i. Jeg jobber også med drømmen om å bli forfatter, og skulle gjerne tatt en snarvei, som å bruke 100 000 kroner på å gi boka ut på eget forlag, men det er ikke realistisk for øyeblikket. Jeg velger å bruke pengene på familien. Jeg sørger for at den har det bra, at medlemmene utvikler seg og får muligheten til det livet de ønsker. Jeg ofrer ingenting. Jeg mister ingen muligheter, for jeg har tro på at jeg kan gjennomføre det meste av det jeg drømmer om. Det er bare snakk om når jeg gjør de forskjellige tingene.

Det er derfor ikke en selvfølge at myndighetene skal gjøre så mye mer, men det bør ikke være sånn at bostedskommune avgjør hvor mye hjelp en får. Det burde få alvorlige konsekvenser for de kommunene som svikter.

Til slutt en kommentar til bildet. Jeg bodde i Haugesund tidligere og irriterte meg ofte over skateparken i sentrum. Den ble riktignok delvis finansiert av tippemidler, men den er svært lite brukt. Det kan være fordi det allerede var et innendørs skateanlegg. Det er en fantastisk sport, som jeg absolutt anbefaler, men jeg blir litt provosert når en Terra-kommune, som også kaster vekk store summer på det lokale fotballaget, og satser på å urbanisere sentrum, samtidig kutter i skole og eldreomsorg.  

Mer om helse for autister

Jeg bruker mye havremel, bl.a. i vafler, men jeg må likevel vise måtehold.
Jeg bruker mye havremel, bl.a. i vafler, men jeg må likevel vise måtehold.

Jeg skumleste Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-2021) i kveld, og det er noen fornuftige punkter der. Det høres f.eks. bra ut med tallfestede mål som 50 prosent reduksjon i 15-åringer som spiser godteri minst 5 ganger i uka, eller som drikker sukkerholdig brus like ofte. Det er også positivt at de vil ha en 50 prosent økning i 15-åringer som spiser frukt og grønnsaker daglig, og at de vil ha en 30 prosent økning i 15-åringer som spiser frokost hver morgen.

Det var derimot noen andre mål i denne planen jeg stusset litt over. Den sier nemlig at målet er å øke forbruket av grønnsaker, frukt & bær, grove kornvarer, og fisk med 20 prosent for hver matvaregruppe. Jeg antar at det betyr at vi skal spise 20 prosent mer korn enn tidligere, og selv om det er tanken at vi skal spise mindre fett og sukker, vil dette likevel innebære en del stivelse. Det er ikke uproblematisk med tanke på diabetes.

Nettstedet helsenorge.no sier forøvrig at magre meieriprodukter er en del av et sunt kosthold for diabetikere. Jeg kan si meg enig i det, for det er en god kilde til kalsium og vitamin B12, men det er mye sukker i melk også. Det er derfor noe en bør være forsiktig med. Måtehold er et stikkord samme hva det er vi spiser/drikker, og det er dessverre ikke noen snarveier. Det er ikke så lett å kutte ut noe, uten å erstatte det med noe som kanskje ikke er bedre. En kan forøvrig finne rikelig med kalsium i f.eks. egg, mandler, grønnkål, brokkoli og havre.

Dette er faktisk svært relevant for de som har utviklingsforstyrrelser. Jeg har skrevet flere innlegg de siste årene der jeg har referert til en studie ledet av Tatja Hirvikoski ved Karolinska Institutet i Sverige. Teamet hennes sammenliknet dødsfall blant autister med resten av befolkningen de siste 20 årene. De fant at gjennomssnittsalderen for autister var 54 år, mens den var på 70 år for resten av befolkningen. Den var helt nede på 40 år for de som hadde både autisme og en lærevanske.

Forklaringen er bl.a. kreft og hjertesykdom, men også selvmord. Vi vet også at angst og depresjon er tilleggsvansker for utviklingsforstyrrelser, og i tillegg til at det kan resultere i selvmord, har det også en svært negativt innvirkning på helsa generelt. Når det gjelder selvmord tror jeg mobbing er et stort delproblem, og det er ingen tvil om at mange ikke tar det på alvor. Vi vet også at kosthold i aller høyeste grad er en del av løsningen for mange psykiatriske lidelser.

Jeg har skrevet mye om mat som medisin tidligere, og mener derfor det er på sin plass med en handlingsplan, men om den er nok er en annen sak. Jeg har bare skumlest i kveld, men kommer kanskje tilbake med en mer gjennomarbeidet kommentar seinere.

Tvungen enighet

Utsikt mot Karmøy fra Haugesund sentrum. Jeg vokste opp ved sundet som var opprinnelsen til navnet Norge (Nordvegen). Både byen og jeg vokste opp på sild og makrell.
Utsikt mot Karmøy fra Haugesund sentrum. Jeg vokste opp ved sundet som var opprinnelsen til navnet Norge (Nordvegen). Både byen og jeg vokste opp på sild og makrell.

Jeg liker å stille spørsmål. Hvis en har utfordringer knyttet til autisme, nonverbale lærevansker, ADHD, schizofreni, depresjon og liknende diagnoser er det ikke sikkert at svaret er medisiner. Det er det absolutt ikke for de to første diagnosene, men det kan være lurt å stille spørsmål ved medisinbruken for andre diagnoser også. Et av svarene kan være at at kostholdet kan redusere symptomene for de komorbide lidelsene, noe som kan gjøre livet lettere, selv om en alltid vil være den en er.

Det er solid forskning som viser til at tarmene påvirker hjernen. De kaller det gut-brain connection på engelsk, og denne forbindelsen går begge veier. Hjernen påvirker magen, og magen påvrirker hjernen. Serotonin er et viktig hormon for hjernen, men tynntarmen produserer 80-90 prosent av dette hormonet, og det kan derfor være lurt å sørge for at magen har det bra.

Hvis spørsmålet er hva en skal gjøre tror jeg altså kosthold er et like opplagt svar som medisiner i mange, men ikke alle, tilfellene. Jeg er likevel ikke av den typen som vil tvinge mine valg på andre, men jeg synes det er en tendens til å gjøre det i alt fra spørsmål om vitenskap vs religion til miljøvern til LGBT og kanskje til kosthold. Jeg har hørt veganere som mer enn gjerne vil presse gjennom sitt syn for å få verden til å kutte ut kjøtt over natta.

NRK hadde en sak på hjemmesida si i går om at Norsk vegansamfunn hadde overbevist Forbrukertilsynet om at Tine drev med villedende reklame da de markedsførte seg som Norges mest bærekraftige selskap. Jeg tror vi kan være enige om at bærekraftig industri ikke finnes, så det blir et definisjosspørsmål hvem som er flinkest. Jeg er ikke overbevist om at verden hadde sett så mye bedre ut hvis alle gikk over til et hundre prosent plantebasert kosthold.

Vi er allerede avhengige av å importere minst like mye grønnsaker som vi produserer selv, og en god del kommer fra andre verdensdeler. Noen land bruker en så stor del av vannet sitt på jordbruk i ørkenen at en kan lure på om det er verdt det. Jeg vet ikke nok om emnet til å vurdere hvor lett eller vanskelig det er å opprettholde et stabil vegansk kosthold som inneholder omtrent like mengder karbohydrater, protein og fett, og som gir oss de stoffene vi trenger (f.eks. vitamin D, B 12 og kalsium), men det høres ut som en utfordring.

En kan dessuten spørre seg hva som skjer når en overlater til dyrene selv å regulere befolkningen, eller når vi tvinger urbefolkninger til å gi opp kulturen sin. Det er mange i en vegansk verden som må leve på en måte mennesker ikke har gjort på svært lenge. Vi produserer allerede langt mer mat enn verden trenger, men vi kaster den heller enn å dele den med de som ikke kan betale, og vi hadde neppe blitt flinkere til å dele i en plantebasert økonomi. Det ville fremdeles vært økonomien som styrte, med tvilsomme ingredienser i bearbeidet mat.

Vi liker å tro at når vi slutter med noe, erstatter vi det med noe bedre, men det er ikke sikkert at den jorda vi frigjorde ble brukt til å la skogen eller gresset vokse. Det er gjerne et argument noen bruker, for siden et vegansk samfunn kunne klart seg med mindre jord, er antakelsen at en bruker overskuddet til å binde opp CO2, Vi har ingen garantier for at det er det som vil skje. Jeg tviler faktisk på det, for vi gjør gjerne det vi har gjort før. Vi lærer ikke av feilene. Når det gjelder tanken om at veganere kan redde verden får de neppe gjennomslag før verden blir tvunget til å spise gjær, og det kan paradoksalt nok være gode hensikter som gir oss nådestøtet til slutt. Vi liker gruppetenkning, og hvis nok av oss tenker feil, høres det plutselig ut som en glimrende idé.

Det som kan redde verden er at vi blir noe vi ikke er. Vi må bli mer enn vi er, og jeg er ikke overbevist om at svaret er vegan eller vegetarianer. Det betyr sannsynligvis at vi blir mindre enn vi er i dag. Det innebærer ikke utvikling. Jeg tror jeg kommer til å holde meg til fisk, gris og kylling, samt et variert utvalg av grønnsaker, nøtter, frø, frukt og bær. Jeg lar andre gjøre som de vil.

Autisme og levealder

Det hender jeg føler meg litt som Sisifys, kongen i gresk mytologi som ble dømt til å rulle en stein opp et fjell, men da han nådde toppen, skjedde det uunngåelige. Stein rullet ned igjen, og han måtte starte på nytt.

Jeg blir litt oppgitt over stereotyper noen ganger. Det er f.eks. en populær teori blant noen at autister ikke bryr seg om de har venner eller ikke, og de forstår i alle fall ikke humor. Jeg husker en spesialpedagog som mente at en elev som ble utredet for autisme ikke kunne ha denne diagnosen. Antakelsen var at siden dette var et barn med mye humor i seg, og som forstod andres humor, var det meningsløst i det hele tatt å vurdere autismespekteret. Jeg vil påstå at det er en fordom, for det tillater ikke noen variasjon, og det tillater i alle fall ikke at autister får lov til å føle seg urettferdig behandlet.

Jeg har prøvd å spre litt informasjon om intervensjon, ikke minst om kosthold. Mye av det vi gjør handler om å begrense noen av symptomene. Det er ikke snakk om å kurere autisme, for det er ingen tvil om at autister har noen egenskaper som gjør dem spennende. Det er likevel en fordel for disse hvis de får hjelp til å forstå hva andre tenker og føler, ikke-verbal kommunikasjon, konsentrasjon, identifisere egne følelser, unngå raseriutbrudd, kosthold som har en positiv innflytelse på tarmene og hjernen etc. De kan dessuten ha tilleggsvansker som epilepsi, ADHD/ADD, depresjon, angst, søvnproblemer, uvanlige reaksjoner på sensoriske stimuli. Dette kan gjøre livet litt mer belastende, og jeg ble derfor egentlig ikke overrasket da jeg leste om ny forskning ved Karolinska Institutet i Sverige som viser at risikoen for å dø er 2,5 ganger høyere for mennesker på autismespekteret enn for resten av befolkningen.

Nevropsykologen Tatja Hirvikoski og kollegaene hennes ved Karolinska Insitutet har sammenlignet dødsfall blant autister med resten av befolkingen de siste 20 årene. De fant at gjennomsnittsalderen for autister var 54 år, mens den var på 70 år for resten av befolkningen. Gjennomsnittsalderen er helt nede på 40 år for de som har både autisme og en lærevanske.

Det er mye som skjuler seg bak disse tallene. De største faktorene er kanskje selvmord og epilepsi, men autisme gir også en økt risiko for bl.a. kreft og hjertesykdom. Det er uklart om dette skyldes at de er mer utsatt eller at det ikke har vært nok fokus på forebygging. Dette er den andre grunnen til at vi har et sterkt fokus på kosthold. Jeg begynner å bli temmelig lei de mange forståsegpåerne som hele tiden mistenker oss for alt mulig og umulig fordi vi holder oss vekke fra gluten og melk. Jeg har skrevet om dette tidligere, og sannheten er at vi sannsynligvis har et mer bevisst forhold til næringsstoffer og helse generelt enn de fleste som ikke trenger å ta spesielle hensyn.

Dette er en skremmende statistikk, men jeg tror den er så høy fordi det ikke har vært nok fokus på kosthold blant andre enn foreldrene. Det er en kamp mange av oss må kjempe i motbakke, for det blir ikke akkurat lagt opp til å hjelpe oss. Det er mange som snakker om hvor berikende f.eks. asbergere er, hvor mye de har å bidra med i samfunnet. Jeg er naturligvis enig i det, og har tidligere skrevet om at jeg er mer enn diagnosene, men det betyr ikke at det er mer forståelse for de negative sidene. Det er mange autister som ikke sliter med ensomhet, angst, arbeidsledighet og de følgene det har på kropp og sinn, og andre ting som gjør livet vanskelig, men dette finnes også. Det er ikke lett å føle seg spesiell, og å høre noen snakke om at samfunnet er tolerant nok til å akseptere ulikhetene, mens det fremdeles er ting en ikke skal snakke om. Jeg håper derfor at både profesjonelle og folk flest gjør mer for å finne den informasjonen som er tilgjengelig.

Dette er en statistikk vi kan gjøre noe med.

Why do people with autism die so young?

Personer med autism har större risk att dö i förtid