Den lange høsten

Et lokalt kjøpesenter hadde disse banerne opp sist høst. Tekst: Høst, innetid, hyggetid, familietid, kosetid, vennetid, lesetid, årets beste tid?
Noen familier har opplevd de siste ukene som en tragedie, mens det for andre har vært ei positiv tid, en ny høst.

Det skal bli interessant å se hvor kort hukommelse folk flest har. Det er mange i disse dager som får et lite innblikk i det som har vært hverdagen til mange mennesker. Det er ikke så lett å bli tvunget ut av arbeidslivet, og selv om de som lever på trygd har en stabil inntekt, har de fleste liten mulighet til å øke det som er en lav inntekt. De må også finne seg i at andre ser ned på dem. Det spiller ingen rolle hvorfor de ikke klarer eller får jobbe. De møter fordømmelse i de fleste sammenhenger.

Det hadde vært nyttig for mange hvis de kunne få ting levert på døra, uten at det medførte store ekstrakostnader. Det var ikke mulig før alle var i denne situasjonen. Det er sågar mange som forventer at NAV stiller opp når de ikke lenger har en jobb å gå til. Det føles godt, gjør det ikke det? Du får ikke den inntekta du hadde før, men du klarer å holde liv i familien. Det er det hjelp fra NAV skal gjøre; den skal ikke erstatte arbeid.

Tenk på hjemmeværende i familier som lever på én inntekt. Det er mye arbeid, for jeg vil tro at de fleste løser det på den måten at den som er hjemme tar en større andel av husarbeidet. Det er mange i disse dager som opplever at det er ganske krevende arbeid, at de ikke strekker til. Det er lett å slenge ut noen positive emneknagger i disse dager, men det hadde vært fint om de kunne tenke på andre når samfunnet kommer tilbake til det normale også.

Forsvaret hadde ei annonse på Facebook for et par dager siden, på dagen 80 år etter at Norge ble innvadert av nazistene. Budskapet var at den friheten vi har i dag ikke kom gratis. Det var noen som måtte ofre mye for at vi skulle få det livet vi har i dag, der vi kan sitte hjemme og strømme filmer og serier mens det så langt er over 100 000 mennesker som har tapt kampen mot Covid-19. Det minner meg om en meme jeg så nylig. Den sa at besteforeldrene våre ble kalt til å forsvare landet mot en mektig militær fiende, mens vi er kalt til å være hjemme og se på Netflix. Det er kanskje en lettvint måte å si det på, men det er mye sannhet i denne påstanden. Myndighetene har ikke stilt urimelige krav så langt.

Jeg blir temmelig provosert når jeg ser folk på sosiale medier som klager over det de mener er urimelige krav fra myndighetene, og at de ikke fikk den våren de hadde sett for seg. Jeg har aldri vært en del av majoriteten og det er kanskje grunnen til at jeg ser litt annerledes på dette. Vi har hatt det fint i Norge, og vi burde hatt den rette personligheten til å klare det som foreløpig ikke er så dramatisk som i bl.a. Italia, Spania og Frankrike. Hva skjer hvis det blir mer langvarig neste gang, eller hvis vi opplever en annen type krise som krever en langvarig nasjonal dugnad? Det er tydelig at vi ikke var klar denne gangen. Det er for mange bortskjemte blant oss som forventer at myndighetene gjør alt.

Vi har gode ordninger i Norge fordi vi har hatt en god porsjon sosialisme, men en kan undre seg over om vi har for mye. Vi må på et tidspunkt lære å ta ansvar selv, og hvis en krise som dette viruset ikke er nok, kan en lure på hva som skal til. Dette vil formodentlig gå over etter hvert, og det er å håpe at vi lærer noe. Vi kan ikke løpe rundt som redde kyllinger hver gang, og satse på at myndighetene fikser det. Alternativet hvis vi ikke viser litt vett er at Heimevernet, og sågar andre forsvarsgrener, blir satt inn for å tvinge gjennom en ansvarlighet vi ikke har. Jeg har en god del sympati for de som har grunn til å klage, men det er ikke alle av de som skriker høyest i sosiale medier som tilhører den gruppa.

Det er faktisk noen av oss som er vant til å klare seg selv, og det er i stor grad det vi må gjøre i krisetid.

Jeg vil legge til at dette viruset er farlig, og jeg tar ikke på noen måte lett på dette. Det er barn, unge voksne, middelaldrende og eldre mennesker som har dødd med denne smitten. Det er noen gjenlevende som sørger, og noen som kanskje ikke kan gå i begravelsen en gang. Jeg er i dette innlegget mer opptatt av de andre, de som blir desperate og setter andres liv i fare. Jeg tenker på det familien min opplevde under og etter krigen. De bodde i Bodø i 1940 og flyttet til Haugesund 8 år seinere. Det var nok ei tid der de stort sett måtte klare seg selv. Det er betenkelig at så mange sliter etter noen få uker ukers isolasjon 80 år seinere.

Det er mange som bør være takknemlige for at de har en familie de kan være sammen med, og for at de har mat. Det er ikke det at vi ikke har ting å bekymre oss for, men beredskap innebærer også en styrke vi som folk ikke viste denne gangen. Det bør vi tenke på når vi lager personlige beredskapsplaner.

 

 

Den lengste isolasjonen

Jeg liker årstidene. Høsten forbereder vekst og nå starter livet i naturen. Jeg gikk nylig en tur langs Håvundveien på Bratsberg i Skien.
Jeg liker årstidene. Høsten forbereder vekst og nå starter livet i naturen. Jeg gikk nylig en tur langs Håvundveien på Bratsberg i Skien.

Jeg har skrevet mye om følelser, om hvor vanskelig det kan være å identifisere og takle dem. De negative, mørke følelsene kan være spesielt vanskelige. Det er mange som mener at vi trenger dem også. Filmen Inside Out illustrerte nettopp det, for karakteren Glede kunne ikke ordne opp i alt. Hun prøvde, men jenta i filmen, Riley, trengte også Sorg og Frykt for å kunne føle glede igjen.

Jeg har også skrevet om det tyranniet positiv tenkning kan være. Det kan faktisk være negativt hvis det hele tida er fokus på at du kan være lykkelig hvis du bare tar det valget. Hvordan tror du det virker i disse dager? «OK, du ble permittert, kastet ut av leiligheten, tvunget til å avlyse ferien, men du må bare tenke positivt! Det går seg nok til etter hvert. Du kan velge å være lykkelig.» Det er mye av den typen meldinger i sosiale medier i disse dager, og selv om det er godt ment, er det nok grenser for hvor takknemlige mange kan være, eller hvor mye de kan gjøre for å være så nyttige som mulig under isolasjonen.

Jeg har kanskje gjort dette selv når jeg har oppmuntret andre til å lese bøker. Jeg har ikke opplevd så store omveltninger, for jeg er vant med å være mye hjemme. Jeg har lest mer og sett mindre TV de siste ukene, og når jeg har sett TV, har det som regel vært en familieaktivitet. Vi så den japanske animasjonsversjonen av Howl’s Moving Castle for noen dager siden, og selv om regissøren hadde tatt seg noen friheter i forhold til Diana Wynne Jones’ bok, ble det en positiv familie-aktivitet.

Ingen vet hvor lenge dette kommer til å vare, men jeg har en mistanke om at det vil bli et tilbakevendende tema de neste par årene. Alt vi gjør har konsekvenser, enten negative elle positive. Det er ikke mye positivt med at stadig flere sliter med å betale regningene sine, så mye av markedet må nok åpnes ganske raskt. Vi må kanskje venne oss til en viss avstand, og vi må kanskje leve med sorg. Det er mange typer sorg. Jeg tenker ikke så mye på døden. Jeg har alltid prøvd å unngå den, siden jeg som 11-åring så at faren min ble senket ned i jorda. Han kom fra en familie der ingen levde lenge, og faren min ble bare 53 år gammel. Jeg håper jeg slipper unna den type sorg denne gangen, men det er andre typer mange av oss kan få nærkontakt med.

Jeg skal ikke ta ting på forskudd, men det er noen som mener at «life as we know it» kanskje er tapt. Det er ikke det at livet ikke fortsetter, men det blir ikke det samme livet. Det engelske uttrykket betyr ikke nødvendigvis at livet forandrer seg, men at oppfattelsen vår av livet forandrer seg. I dette tilfellet er det kanskje litt av begge deler, reelle og opplevde endringer. Det er mange som allerede føler en viss sorg for det de har mistet under Covid-19 tiltakene. Det kan bli langt flere mennesker med depresjon og angst i disse dager.

Det er ikke så mye å gjøre med dette, men jeg prøver å holde meg aktiv. Vi gjør mer ut av måltidene og vi gjøre flere ting sammen. Jeg bruker også mye av alenetida mi på å lese og skrive. Jeg er i sluttfasen med redigeringen av en barneroman jeg har jobbet med. Det er fantasy for tenåringer, og mye av det jeg leser er også innen Young Adult genren. Jeg leser for tiden Howl’s Moving Castle, og liker boka bedre enn filmen. Det beste med filmen var familiens helaften med middag, etterfulgt av film, dessert og drøs. Den neste boka blir Archer’s Goon av den samme forfatteren, og deretter skal jeg lese et par bøker av Neil Gaiman.

Jeg ringer også jevnlig til et par eldre mennesker jeg setter stor pris på. De var barn under 2. verdenskrig og jeg tenker spesielt på dem i dag, 80 år etter invasjonen. Jeg håper det går bra denne gangen også, men jeg frykter den store isolasjonen, den som kommer etter den aller siste samtalen vi noensinne kommer til å ha. Jeg skal ringe i dag også. Jeg skal ringe så lenge jeg har muligheten.

Etikk i møte med korona

Togskinnene deler seg. Hvilket spor kjører vi på?
Hvilket spor kjører vi på? Foto: Pexels

Jeg så en ganske fornøyelig serie på Netflix for noen måneder siden, The Perfect Place. Den handlet om en demon, spilt av Ted Danson, som hadde fått klarsignal til å gjennomføre et eksperiment. Dette gikk ut på at de laget en liten by som skulle være himmelen, og de plasserte fire mennesker der etter at de døde. Disse fire trodde de hadde kommet til himmelen, men planen var å finne nye, oppfinnsomme måter å pine dem på. Det gikk ikke helt etter planen, men jeg skal ikke kommentere serien direkte. Jeg nevner den fordi en av metodene denne demonen brukte var å utsette Chidi Anagonye, som var professor i etikk og moralsk filosofi før han døde, for «trikke-problemet.»

Dette er et klassisk filosofisk tanke-eksperiment der en har valget mellom to typer etikk, deontologisk/pliktetikk og utilitarisme. Den første mener det må være absolutte regler som vi aldri kan vike fra. Det spiller ifølge dette synet ingen rolle hvordan utfallet blir. Det er f.eks. galt å drepe uansett, og det spiller ingen rolle om mordet kan redde flere mennesker. Den andre retningen hevder at en handling bare er etisk rett hvis utfallet eller konsekvensene er optimale for flest mulig. Det som gir størst mulig lykke for flest mulig er dermed gode handlinger. Tanke-esperimentet går ut på at du kjører en trikk, og du ser fem mennesker som er lenket til skinnene, ute av stand til å flytte på seg. Du har en spake, og du kan skifte spor ved å dra i den, men du oppdager at det er en person på det andre sporet også. Du har dermed to muligheter. Du kan velge å ikke gjøre noe, og dermed drepe fem mennesker. Det andre valget vil drepe ett menneske, og dermed redusere konsekvensene. Det er mange muligheter til å gjøre det mer komplisert, f.eks. at den ene personen er noen du er glad i.

Dette eksperimentet har plutselig blitt veldig aktuelt. Vi kunne ha valgt å ikke gjøre noe med Covid-19, og det er noen de siste dagene som har forsvart den tankegangen. De mener den økonomiske prisen for de unge, og for framtidas generasjoner blir for høy. Det var delvis det de prøvde på i Sverige, og jeg tror de hadde de samme tankene i UK i en kort periode. Det virker logisk i utgangspunktet, for hvis mange nok blir syke, blir de immune mot Covid-19. Det er flere problemer med den tankegangen. Det er for første ingen garanti for at en blir immun. Jeg har derimot lest uttalelser som tyder på at en kanskje vil få en viss immunitet, og at den vil ha en begrenset varighet. Det er med andre ord ingen som kan si noe sikkert. 

Vi vet rett og slett ikke konsekvensene av å ikke handle, like lite som vi vet konsekvensene ved å handle. Det er langt flere som har såkalt underliggende årsaker enn noen er klar over, og konsekvensene av å handle for seint kan bli at unødvendig mange dør, og at helseveneset blir fullstendig overveldet, noe som kan tvinge legene til å ta umulige valg. En annen annen konsekvens kan være økt fattigdom fordi mange familier kan miste inntektene sine helt uten forvarsel.

De færreste av oss trenger å bli værende på skinnene. Vi kan i stor grad unngå smitte ved å holde oss borte fra restauranter, butikker og apoteket, men dette handler også om hvor mye et liv er verdt. Tenk deg at 0,01 prosent av verdens befolkning dør. Det høres ikke mye ut, men det er faktisk nesten  800 000 mennesker. Det tilsvarende tallet for Norge er drøye 500 mennesker. Det er ikke mye i den store sammenhengen, men disse menneskene betyr mye for en god del andre, og de vil nok si at 10 eller 20 år til er verdt mye for dem.

Når det gjelder samfunnnets svar på denne trusselen, er det umulig å si hvilket spor vi kjører på. Den offisielle tankegangen er kanskje at vi skal drepe den ene framfor de fem på det andre sporet, men i realiteten er det ingen som vet hvilket spor vi er på. Dette har nok like mye med plikt å gjøre. Det er en plikt å redde alle. Det er ikke mulig, men en skal i alle fall prøve. På et eller annet tidspunkt må en kanskje tenke på konsekvenser. Da må en tenke på hva en må gjøre for for å redde flest mulig. Det kan rett og slett hende at at en må vurdere hvem det er verdt å redde. En velger på en måte å drepe én for å la fem andre leve.

Prisen for de avgjørelsene andre tar for oss i disse dager kan bli høy. Vi har ikke så mye valg, men det er ikke sikkert alle føler like stor takknemlighet i etterkant. Det er et fåtall mennesker i disse dager som skal ta noen avgjørelser som kan få store konsekvenser for mange av oss. Noen kommuner vil åpne idrettsanleggene og skolene igjen, selv om de ikke egentlig vet noe om utfallet. Mange vil takke dem hvis det går bra, motsatt hvis vi ser en dramatisk forverret smittesituasjon. Dette vil uansett ha konsekvenser i lang tid, og det er mange som frykter at verden vil se ganske annerledes ut.

Etikk er ikke lett, samtidig som det er det. Den kristne etikken er ikke så vanskelig å forholde seg til i utgangspunktet, for vi har noen få prinisipper å forholde oss til. Det er samtidig vanskelig for noen mennesker å gi fra seg makt, noe som gjør det vanskelig å være det teologien sier at vi skal være. Vi liker å ha enkle svar, men etikken gjør det sjeldent enkelt for oss. Vi leter alltid etter et annet og bedre svar. Det beste svaret er kanskje ikke tilfredsstillende nok for mange. Det svaret sier at det er mye smerte i livet, samme hva vi gjør, og at det er gjennom solidaritet vi overlever.

Vi har to muligheter. Vi kan velge soidaritet under og etter krisa, men vi kan velge det motsatte også. Land og individer kan føle seg tvunget til å tenke hovedsakelig på seg selv (vi gjør allerede det i stor grad), og situasjonen kan bli mye verre for fattige, i Norge også. Det er ikke sikkert velferdsstaten overlever. Jeg håper det bor noe i oss. Jeg håper vi har resiliens til å takle den første store testen. Vi har en tendens til å tenke på konsekvensetikk, der utfallet bestemmer om handlingen var god eller ikke. Det er også noen som støtter seg til sinnelagsetikk, d.v.s. at handlingen er god hvis den er godt ment. Vi burde kanskje tenke mer på plikt, selv om det ikke alltid føles bra.

Det er mange valg andre tar for oss i disse dager, men det er fremdeles noen igjen til oss. Vi bør reflektere litt over etikken før vi bestemmer oss.