Alternativer til medisiner

Det er forskjell på en kritisk tenkning som har som hovedmål å styrke vitenskapen, og en meningsløs kritikk av det en ikke liker. Jeg kan forstå kritikken av ADHD og medisinbruk, men noen har nok en tendens til å gå litt langt i iveren etter å kritisere det mange mener er en epidemi. Det er unøyaktig å beskrive mange diagnoser som konstruerte, for vi snakker ofte om syndromer, som innebærer at det er mange trekk og symptomer som tilsammen forklarer utfordringene. Det er ikke én årsak som kan forklare alt.

Jeg kan imidlertid støtte kritikken av en overdreven tro på medisiner. Jeg snakker om medisiner generelt, for det finnes ikke medisiner uten bivirkninger. Det er imidlertid noen ganger verdt risikoen fordi konsekvensene av å kutte ut medisinen er langt verre. Epilepsi, høyt blodtrykk eller andre typer hjerterelaterte problemer er eksempler på det. Jeg så som lærer en del elever med ADHD, men jeg hørte aldri at de fikk noen annen behandling enn Ritalin. Jeg tillater meg å stille spørsmål ved hvor effektivt det er. Det jeg observerte tydet i alle fall på at effekten var begrenset.

Jeg tar dette opp nå fordi NRK skrev om den britiske forskeren Joanna Moncrieff i dag. Hun tilhører, ifølge NRK, en bevegelse av psykiatere som ønsker en annen tilnærming til behandling av psykiske tilstander enn medisiner. Hun mener nemlig at det er en fare for at vi er i ferd med å skape en generasjon av unge mennesker som føler seg hjelpeløse fordi de er lært opp til at en kan fikse det meste med nok ei pille. Det var den følelsen jeg satt igjen med da jeg var lærer også, for hvis eleven var vanskelig å takle, kom gjerne spørsmålet om en ikke bare kunne øke dosen.

Lege og fagdirektør i Legemiddelverket, Steinar Madsen, er delvis enig. Han mener at medisiner alene ikke er nok, men at pasienten må følges opp med annen type behandling. Det er likevel et men, et stort et. Alt handler om tillit. Det er, veldig forenklet, forventet at vi stoler på menn i hvite frakker, ikke fordi de har gjort en god jobb, men fordi de har hvite frakker. Tittelen betyr mer enn resultatene. Jeg kjenner ikke til noen annen yrkesgruppe eller næring som ikke trenger å jobbe for å få respekt og anerkjennelse . Misforstå meg rett, jeg er absolutt ikke ute etter å ta noen. Jeg støtter vitenskapen helhjertet. Det er derfor det er verdt å kjempe for den, for de gamle menneskelige skavankene er dessverre like åpenbare der om i resten av samfunnet. Metavitenskap er derfor like viktig som vitenskap.

Den britiske legen, aktivisten og forskeren Ben Goldacre har snakket og skrevet om publikasjonsskjevhet. Det er et begrep for en uvilje til å publisere negative eller nøytrale resultater. Han har bl.a. nevnt Reboxetine, en type antidepressiva han har skrevet ut til sine egne pasienter. Han ville lese studiene som hadde blitt gjort før han anbefalte denne medisinen til noen, og fant at resultatene var solide. Han oppdaget likevel seinere at seks av sju studier der de hadde sammenliknet Reboxetine med placebo viste et negativt resultat. Det betyr at heller ikke fastleger har tilgang til all informasjon. Les saken fra NRK.

Det er forøvrig absurd å sammenlikne en ny medisin med placebo. Den sammenlikningen forteller oss bare om medisinen er bedre eller dårligere enn ingenting. Det som er interessant er om den er bedre enn det beste som allerede er på markedet. Jeg er ikke en motstander av medisin, men jeg liker ikke unødvendig bruk av medisiner. Jeg ser f.eks. behovet for medisiner for å stabilisere mennesker med alvorlige psykiatriske symptomer (manisk, stemmer, hallusinasjoner). De er neppe mottakelige for samtaleterapi uten disse medisinene, men jeg vet ikke om det er lurt å la dem gå på medisiner resten av livet, hvis det er alternativer. Det er det riktignok ikke for alle.

Hovedutfordringen er likevel at unge ikke lærer å leve med vanskene. Jeg har skrevet mye om kognitiv terapi og andre former for samtaleterapi. Kognitiv terapi er spesielt nyttig fordi de handler om å teste og korrigere sine egne tanker. Hvis en opplever at noe gikk galt, er det lett å si til seg selv: Jeg er dum, jeg er mislykket, jeg kan ingenting, ingen liker meg etc. Kognitiv behandling handler om å samtale med seg selv, og spørre seg om disse tankene har noe for seg. Mennesker har en tendens til å tenke negativt, og når disse tankene kommer igjen og igjen, kan vi fort tro på dem.

Kognitiv terapi minner meg litt om en scene fra Harry Potter. Professor Lupin brukte såkalte boggarts i undervsiningen. Det var en shape-shifter som likte mørke rom, og den kunne bli det som skremte deg mest. Den ble en dementor for Harry Potter, en kjempe-edderkopp for Ron Weasley, og det Hermione fryktet mest var å stryke til eksamen. Det handlet om å bygge opp styrke til å bekjempe de tankene som vil overbevise deg om at du ikke er verdig. Det handler noen ganger om at vi ikke må aksptere ansvar for det som ikke var vår skyld, mens vi andre ganger må akseptere at det var vårt ansvar. Vi må kort fortalt lære forskjellen på hva vi kan kontrollere selv, og hva vi ikke kan kontrollere.

Dette er viktige ferdigheter i livet. Jeg kom inn på ADL-trening i gårsdagens innlegg, Systemsvikt, og jeg mener dette er relevant for skolen. Det er noen som har tatt til orde for å få psykisk helse inn i skolen som et fag. Jeg vet ikke om det er nødvendig med et eget fag, men det er ingen tvil om at noen elever har et behov for en Professor Lupin, en som kan vise dem hvordan de kan håndtere livet når det blir vanskelig, og vi må noen ganger gjøre dette alene.

Reklame

Vi trenger alternativer

Jeg hadde som lærer noen elever som hadde bestemt seg for at de ikke trengte skolen. De skulle rett ut i arbeid og det var derfor unødvendig å lære noe. Det var i noen tilfeller fordi de skulle overta farens gårdsbruk eller annen type bedrift, og i andre tilfeller fordi faren hadde klart seg uten utdannelse.

Det var i alle tilfellene en urealistisk strategi, men det er alltid noen som tror at de skal være unntaket. De nevnte elevene hadde ikke noen diagnose, så dette dreier seg nok delvis om at unge mennesker ikke ser hele bildet, men dette kan sitte lenger igjen hos mennesker med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg hører av og til den tanken at verden er i takknemlighetsgjeld til asbergere. De gir da denne diagnosen til mange av de store vitenskapsfolkene og oppfinnerne som har forandret verden de siste århundrene. De mener det godt, men jeg synes ikke alltid det er konstruktivt å si at mennesker på autismespekteret kan klare seg uten hjelp eller utdanning. Jeg skulle gjerne ha vært en Bill Gates, Mark Zuckerberg, Larry Page eller Steve Wozniak, men det er jeg ikke.

Det er også noen som fokuserer på Askeladd-historier. Hegnar skrev i fjor om Harald Olavson, som sluttet på videregående skole etter det første året, men han leder i dag en bedrift med 60 ansatte. Den samme artikkelen viser også til at eiendomsbaronen Olav Thon ikke har annet enn grunnskole. En artikkel i Dagens Næringliv fokuserte på at Odd Reitan, Ole-Jacob Libæk, Trygve Brudevold og Tariq Mahmood hadde gjort suksess uten utdannelse. Det finnes noen få unntak fra regelen, men hvor mange tror du det er som klarer det? Hvis en skal ha suksess uten utdannelse må en skape sin egen arbeidsplass, for det er ikke mange jobber igjen av den typen der utdannelse blir sett på som en ulempe.

VG hadde en artikkel om 24 år gamle Marcus som jobbet som begravelsesagent. Det var en jobb han hadde hatt i fem år, men hvis en skal lykkes må en være på rett sted til rett tid, sannsynligvis kjenne de rette folkene og ha de rette personlige egenskapene. Det kan hende du gjør alt rett i søknaden og på jobbintervjuet, men det er mange som opplever at det ikke er i nærheten av å være godt nok. Den samme artikkelen har ei liste med jobber du kan få uten høyere utdannelse. Den inkluderer begravelsesagent, postbud, personlig assistent, guide, bilselger, yrkessjåfør og reiseleder. Dette er muligheter for mennesker med de rette egenskapene, men det gjelder ikke alle. En av attføringsbedriftene jeg har vært innom prøvde f.eks. å få meg inn i Posten og på et NAV-kurs som ville gitt meg førerkort for buss. De konkluderte med at jeg ikke kunne gjøre jobben som postmann p.g.a. utfordringene knyttet til NLD, og klasse D glapp siden jeg har diabetes. Det er altså vanskelig å finne noe en er i stand til å gjøre. Les mer i VG.

Haugaland vgs. Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet, men kom ikke videre.
Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet, men kom ikke videre.

Jeg hører fra tid til annen om unge mennesker med NLD som kjører i et bestemt spor. De skal ikke prøve noe annet, og de skal ikke ha hjelp fordi de skal klare det på sin måte. Hvis det ikke fungerer kan de fort kjøre seg ytterligere fast i et spor som leder til oppgitthet og en følelse av at ting aldri kommer til å bli bedre. Det minner ikke så rent lite om både de nevnte elevene mine, og de som hevder at samfunnet trenger asbergere. Begge satser på at det vil gå bra, og det fungerer for noen, men denne strategien vil også produsere noen tapere. Vi trenger derfor alternativer.

Jeg har brukt nesten hver anledning jeg har hatt til å foreslå kognitiv terapi på denne bloggen. Den bør være et ypperlig svar på denne utfordringen, for det dreier seg om å jobbe med tankene. Målet er å se sammenhengen mellom tanker, følelser og handling, og reflektere over hvordan negative automatiske tanker kan påvirke oss til å ta dårlige valg. Terapien skal dermed prøve å finne alternative måter å tenke, føle og handle på. Jeg kunne også tenkt meg at attføringsbedriftene fungerte litt annerledes. De jeg har vært innom har hatt samlebåndproduksjon for Hey’di, vedproduksjon, bakeri, renseri og skiltversksted. Det er ingenting i veien med disse yrkene, men de passer ikke for alle. Det er for noen vanskelig å fungere i disse jobbene, mens det for de mer akademisk innstilte er lite motiverende.

Jeg kunne også tenkt meg en annen mulighet enn videregående. Jeg traff en del elever på videregående skole som jeg tror hadde blitt overtalt til å søke. De var ikke motiverte og hadde heller ingen interesse for faget. Det er et fokus på at alle skal gjennom videregående, og det finnes ingen alternativer. De samme folkene som tidligere har sagt at disse elevene ikke trenger hjelp vil sannsynligvis stemple ungdommen som late seinere, men det er antakeligvis en sammenheng mellom manglende oppfølging/behandling og dropouts. Forskning.no skrev om en studie fra Høgskolen i Oslo og Akershus som konkluderte med at mental helse er avgjørende. Les mer.

Jeg har skrevet om amerikanske Job Corps tidligere. Dette innebærer også skole, men det gir amerikanere i alderen 16-24 år en ny mulighet hvis de ikke fullfører videregående skole. De får mer støtte enn i videregående (inkludert helsetjenester), og hvis de klarer hele programmet får de også hjelp til å etablere seg. Jeg tror noe tilsvarende hadde vært bra for Norge, for hva skal ungdommer som ønsker en ny mulighet gjøre her? De skoleflinke som satser på høyere utdanning , og som har penger, kan ta Sonans eller en annen privat skole for å forbedre karakterene fra allmenne fag, men jeg tror ikke det er noe liknende for yrkesfag.

Vi vet at de tidligste årene er avgjørende for hva som skjer seinere. Jeg tror derfor det er viktig å få diagnosen tidligst mulig. Jeg tror mye av det arbeidet en gjør før barnet starter skolen som 6-åring kan utgjøre en forskjell. Da får en kanskje tenåringer som finner seg bedre til rette. Vi er vant til å tenke på Norge som et samfunn uten forskjeller. Det er en illusjon, men vi prøver å holde på dette idealet. Alle skal være like. Det skal ikke være noen vinnere og tapere, men de fleste vet at det ikke fungerer. Vi må skille mellom de som bare mangler motivasjon og de som har kognitive utfordringer. Vi kan ikke late som at alle er like og at alle har det samme potensialet.