Vær ei bok

Leser du bøker? Jeg elsker bøker, men jeg tenker på de virkelig vanskelige bøkene nå. Jeg tenker på mennesker. Det dreier seg ofte om en negativ vinkling når vi litt opp i årene hører om Roskildefestivalen, men dette er i aller høyeste grad en positiv sak. Tanken bak Menneskebiblioteket er at en kan «låne» et menneske, og at dette møtet kanskje vil fjerne fordommer en har hatt. Dette høres positivt ut, og det er det i utgangspubktet. Det er likevel et men.

Jeg hørte ikke om dette direkte fra skandinavisk media, men fra ei avis i Arkansas, USA (jeg følger litt med siden jeg har bodd der). Arkansas Democratic Gazette skrev i helga om en lokal variant i byen Conway. Les mer. Tanken er, som den danske nettisida Menneskebiblioteket beskriver, at mennnesker påvirker hverandre. Det er lettere å holde på fordommer når vi holder «de andre» på avstand. Jeg er likevel litt skeptisk til om dette konseptet fungerer i Skandinavia.

Poenget med å lese disse bøkene er å samle informsjon og impulser, og deretter ta en selvstendig avgjørelse. Det er nettopp det jeg tror kan være problematisk hos oss. USA er en langt mer individualistisk kultur. Vi kan gjerne hevde at individet står i sentrum her også, men jeg mener at samfunnets interesser alltid går foran individet. Det er ikke så mye som er opp til individet, som er åpen for forhandlinger. Vi må stort sett forholde oss til en autoritet, og når det ikke er skrevne lover og regler som setter begrensninger, sørger normer og gruppepress for at vi tar de avgjørelsene andre vil at vi skal ta. Det er i det minste vanskelig for mange å stå imot dette presset. Vi blir oppdratt til å være lojale mot fellesskapet, ikke til å være selvstendige. Det skal uhyre lite til for å bli stemplet som avviker i Norge.

Jeg liker initiativet. Jeg liker tanken på at vi kan treffe mennesker og vise dem hvem vi er, og hvordan vi kom fram til de avgjørelsene vi har tatt. Det er likevel ikke det samme i et samfunn med et så stort gruppepress som i Norge. Jeg har skrevet en del om kjønnsforvirrng hos barn. Det er mer enn en forvirring, for «født i feil-kropp» er ikke en konstruert diagnose. Den finnes (f.eks. kromosomfeil eller for mye/lite hormononer), men det er ingen tvil om at mange bare er forvirret, og vi hjelper dem ikke ved å oppmuntre til noe som kanskje ikke er rett for dem.

Den australske nettavisa news.com.au skrev om Zahra Cooper, ei jente fra New Zealand som angret på at hun skiftet kjønn. Hun ble født som jente, men hadde tidlig mange ubesvarte spørsmål. Hun følte seg annerledes og skiftet identitet til gutt da hun var 18 år. Hun trodde dette skulle være svaret, men hun opplevde ikke at hun med den nye identiteten ble den det var ment at hun skulle være. Forvirring rundt kjønnsidentitet er ikke så uvanlig blant tenåringer, men kanskje størst blant asbergere. Det har mye å gjøre med at de føler seg annerledes, at de ikke passer inne, og det kan få dem til å søke svaret i en annen identitet. Det er ikke alle som finner det de leter etter der. Les mer.

Zahra Cooper hadde problemer med å skifte tilbake til jente, for hun følte at det var som å svikte de virkelige transpersonene. Hun følte altså et gruppepress, som kan være grunnen til at mange ikke skifter tilbake. Det er nemlig ikke lett når en allerede har gjort permanente endringer, samtidig som det er sterke forventninger om at dette utelukkende er positivt. Jeg synes saken fra New Zealand er en påminnelse om at dette langt fra er så enkelt som mange vil ha det til. Det virker som at både kjønn og legning i dag handler mindre om å forstå seg selv, men desto mer om å velge. Jeg lurer på hvor fritt dette valget er, og om det er rettferdig. Jeg har hørt om barn ned til barnehagealder som skal ha fortalt foreldrene at de følte seg som det motsatte kjønnet. Et leserinnlegg fra Foreningen for kjønns- og identitetsmangfold i Dagbladet i fjor hevdet at foreldre sjelden presset barn til å skifte kjønn. Det er mulig det, men når jeg ser hvor mye begeistring det er rundt temaet, hadde det ikke vært overraskende hvis tenåringer som Zahra Cooper trodde at det var løsningen.

Den newzealandske jenta ville kanskje hatt det bedre i et bibliotek der det var opp til hver enkelt å ta selvstendige avgjørelser, der de fikk informasjon som ikke var tilgjengelig for Cooper. Den var ikke tilgjengelig fordi hovedfokuset er ofte på å velge det som er for hånden, det som er populært. Det er mange som sier at det er flott å være annerledes, men det gjelder ikke alle, og det hjelper ikke å være annerledes hvis en velger en feil identitet. Det handler ikke om trender og om å velge, men om å forstå seg selv.

Jeg tenker naturligvis på NLD. Det er ikke bare den boka jeg vil være. Det er den jeg er. Det er lett å tenke negativt om nonverbale lærevansker fordi mye av litteraturen har beskrevet barn, og det er gjerne et fokus på begrensninger. Det er samtidig vanskelig å leve med NLD, men jeg vil være ei bok som viser andre sider også. Jeg har ikke klart å vise den sida til så mange. Jeg kommer til å skrive om det en dag, men må av ulike grunner vente. Jeg håper jeg i mellomtida kan være ei bok for noen få mennesker, og at det er ei bok de har nytte av å lese.

Det er den oppfordringen jeg har til andre også. Vær ei bok for andre. Sammfunnet trenger mange NLD-bøker. Det hadde ikke vært dumt om det oppmuntret til å bygge flere bibliotek.

Nevrodiversitetens mørke side

Det er flere røde tråder på denne bloggen. Nonverbale lærevansker (NLD), autismspektertilstander (ASD) og ADHD er naturligvis hovedfokuset mitt, men jeg kommer med jevne mellomrom inn på emner som er relevante, som f.eks. depresjon, angst og epilepsi. Jeg skriver også om emner som noen kanskje opplever som irrelevante for en blogg om nevrologiske diagnoser, men jeg mener at de er veldig relevante. Jeg har skrevet flere ganger om kjønnsidentitet, ikke minst fordi det er en kjent problemstilling for Asberger syndrom.

Det har siden 1. juli 2016 vært mulig å skifte kjønn uten noen annen begrunnelse enn at en oppfatter seg som det motsatte kjønnet. En søker på skattekontoret og det er skattekontoret som fatter vedtaket. Det er utelukkende en juridisk avgjørelse. Det har vært en del saker av denne typen i USA, der menn har fått beskyttelse av noen av de rettighetene loven har gitt kvinner. Les loven på Lovdata.

Jeg har skrevet om dette siden jeg leste om Francis Colleen for 5-6 år siden. Dette var en 45 år gammel mannlig student ved et college i staten Washington som identiserte seg som kvinne. Det som gjorde saken spesiell var at en lokal svømmeklubb for jenter brukte høyskolens svømmeanlegg, og at denne studenten skal ha moret seg med å vise kjønnsorganet sitt til mindreårige jenter i saunaen. Det var naturlig nok mange som spurte seg selv om han virkelig følte seg som ei kvinne.

Den situasjonen vi har nå minner litt om «passing», uten at jeg sammenlikner dem. Begrepet stammer fra USA, der de praktiserte den såkalte éndråperegelen under både slaveriet og Jim Crow. Det spilte ingen rolle hvor langt tilbake en hadde afrikansk blod. Én dråpe var nok til at en ble en annenrangsborger. Amerikanere med afrikansk og urfolk-avstamning ble faktisk ikke vurdert som mennesker, og det var følgelig helt legitimt å forskjellsbehandle. Det var noen som passerte som hvite hvis det var en mulighet. Det er ikke nødvendig i dag, og hadde heller ikke blitt akseptert, men det var en måte en kunne skjule seg på da USA var en gjennomført Apartheid-stat. Det er ikke en rettferdig sammenlikning, for ingen risikererer tortur og mord i dag, men vi har likevel et samfunn der vi kan leve som noe vi ikke nødvendigvis er.

Hva sier dette egentlig om samfunnet vårt? Noen mener det viser toleranse, men det er ikke så enkelt. Det er mange barn som går gjennom en periode der de er usikre. De har kanskje ikke hatt en kjæreste, og noen har kanskje opplevd at det å være sammen med noen ikke var helt som de hadde sett for seg. Det er dessuten mange som leter etter svaret på hvorfor de ikke passer inn, på hvorfor de er annerledes. Det kan være at de ble født i feil kropp eller at de er homofile, men det virker å være et press mot å ta en avgjørelse tidlig. Det er et kjempeparadoks. Det er mange avgjørelser samfunnet ikke lar barnet ta, nettopp fordi det ikke ferdig med den utviklingen det skal gjennom. Hjernen trenger drøye 20 år på å bli voksen, men vi oppmuntrer altså barn til å ta en informert avgjørelse som kan få store konsekvenser for livene deres, lenge før de har all informasjon. Det er delvis fordi informasjon blir holdt tilbake. Det er fantastisk hvis det er utelukkende positive konsekvenser, men det er ikke alltid tilfellet.

Solas kinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Det som var et uskyldig symbol for barn har blitt stjålet for å fronte en voksen agenda. Det var kanskje barndommen som forsvant også?
Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Det som var et uskyldig symbol for barn har blitt stjålet for å fronte en voksen agenda. Det var kanskje barndommen som forsvant også?

Det er flere begrep for det på engelsk. Jeg har sett uttrykk som transgender regret, detransitioning, reversal og going back på ulike nettsteder. Det er som regel unge voksne som angrer, og noen har gått gjennom den brutale medisinske behandlingen også. Det er ikke alle som opplever at en ny identitet var veien til lykke, og det er kanskje der noe av problemet ligger. Vi forventer kanskje en lykkefølelse som ikke er naturlig.

Hvorfor er dette et problem? Jeg har nevnt den naturlige utviklingen og problemet med å legge press på barn. Hvis det er følelser som er avgjørende, kan vi da få en situasjon der en føler at en har NLD/ASD/ADHD, eller at en bør miste diagnosen? Tenk deg at vi skal bruke dette prinsippet universelt. En tenåring som vil passe inn kan si at han/hun ikke har Asberger eller ADHD, og dermed avslutte alle pedagogiske og medisinske tiltak. En tenåring som vil være som de andre kan likeledes påstå at han føler seg voksen nok til å drikke alkohol. Det er en veldig svart-hvitt tenkning, ikke ulikt et resonnement en Asberger vil ha. «Jeg passer ikke inn. Jeg er annerledes. Jeg må være homofil.» Når det ikke gjør livet lettere prøver en kanskje å skifte kjønn. Det kan rett og slett være at denne personen har Asberger syndrom. Det er derfor jeg ikke er sikker på om vi gjør det rette når vi presser/oppmuntrer barn til å velge mens de går gjennom en temmelig forvirrende periode.

Som avslutning vil jeg fokusere på at samme hva vi måtte mene om homofili og kjønnsidentitet er dette mennesker som fortjener respekt. Det er et moralsk spørsmål, men ikke når det gjelder barna. De gjør ikke noe galt. Det er samfunnet som etter min mening har tatt moralsk dårlige valg. Jeg vil også fokusere på viktigheten av å ha et åpent sinn, og tålmodighet. Det er greit å være annerledes, men vi må være sikker på at det er den rette avgjørelsen. Vi må gi barna de svarene de søker, og hjelpe dem til å bli glade i seg selv, i den personen de er. Det kan gi dem en viss beskyttelse. Det er ingen som tenker på selvmord hvis de aksepterer seg selv. Det betyr ikke at mobbeofre ikke blir preget, og at voksne ikke skal gripe inn, men hvis vi som samfunn gjør jobben vår, har barn en viss innebygget beskyttelse. Vi kan ikke stole på følelsene eller det samfunnet gir en positiv bekreftelse på. Jeg mener forøvrig ikke at født i feil kropp ikke eksisterer. Kromosomer og hormoner er et godt sted å starte når en leter etter svar, men en må være klar over at opplevelsen av lykke kanskje aldri kommer autmatisk.

Dette er på en måte knyttet til nevrodiversitet. Det er greit å si at det er bra å være annerledes og at alle er innenfor en normal variasjon, men vi må også fortelle barn hvorfor de føler seg annerledes. Det er for noen en fysiologisk eller psykologisk grunn til at de ikke finner seg til rette, og det må vi finne ut av hvis målet er å hjelpe. Samfunnet har sviktet når det gjelder kjønnsidentitet. Det er mange årsaker, og identitet er i aller høyeste grad relevant for Asberger syndrom. Det er ikke mange som informerer barn og tenåringer, og virkelig hjelper dem med å forstå seg selv. Det er et svik.