RSS Feed

Tag Archives: kjønn

Kritisk tenkning og myter

Jeg har vært inne på kritisk tenkning i de siste par innleggene mine. Jeg skrev om å lese faglitteratur med kritiske øyne, for det er ikke alle fakta som virkelig er fakta. Vi blir hele tida utsatt for manipulasjon, og det er derfor en del av en sunn oppvekst å lære å analysere og å vurdere konskvensene av ulike påstander.

Det er mange som har diskutert kritisk tenkning de siste årene, og noen har foreslått å få det som et eget fag i grunnskolen. Tanken er at pugging ikke er nok. Vi må også kunne se en sak fra flere sider, og reflektere over hvilke sannsynlige utfall et bestemt ståsted vil ha. Dette er en slags alternativ bevegelse for de som mener at skolen legger for mye vekt på pugging og lekser. Denne bevegelsen har delt seg i to, de som mener at kritisk tenkning bør være et eget fag og de som mener at det bør være en av de grunnnleggende ferdighetene elevene skal lære seg (de andre er lesing, skriving, regning, formulere seg muntlig, og digitale verktøy).

Dette har vært en av kjepphestene mine, men hvilken type kritisk tenkning skal vi ha, eller kanskje spørsmålet er mer hvorfor vi skal tenke kritisk? Er det for å oppmuntre til en naturlig nysgjerrighet, eller er målet å finne det rette svaret der vi kanskje allerede har et som mange godtar? Jeg liker signaler om et større fokus på kritisk tenkning. Jeg skriver stort sett om autisme, nonverbale lærevansker, ADHD og komorbide lidelser på denne bloggen, og kritisk tenkning er faktisk et veldig relevant tema i denne sammenhengen. Jeg er likevel litt skeptisk.

Jeg kom i det forrige innlegget mitt litt inn på erindringskultur, og brukte 2. verdenskrig som et eksempel. Det er ikke det at vi sensurerer vekk sannheten, men vi har en offisiell versjon som vi velger å fokusere på. Når det gjelder krigen har vi valgt å fokusere på noen få, utvalgte helter i motstandskampen, og på oss selv som ofre. Sannheten var nok langt mer komplisert. Det var andre som bidro i motstandskampen også, bl.a. kommunistene og krigsseilerne, men de ble bevisst glemt etter krigen. Det er dessuten mye som tyder på at Norge ikke var uenig i Hitlers prosjekt før krigen, og muligens ikke under krigen heller. En større vilje til kritisk tenkning etter krigen hadde kanskje avslørt oss?

Jeg nevner det som et eksempel fordi det betyr ikke nødvendigvis noe at myndighetene oppfordrer til kritisk tenkning hvis det likevel opprettholder en løgn. Vi ser noe liknende i dag med en fullstendig demonisering av Russland, mens vi allierer oss med korrupte regimer og terroristgrupper vi omtaler som moderate. Jeg skal ikke bli for politisk, men det er rom for litt mer kritisk tenkning når vi omtaler oss selv som en fredsnasjon. Vi er faktisk med på ting som får store konsekvenser for verden, og det er ikke alt som er positivt.

symbol for mann og kvinne på ei toalettdør. Det er vanligere med kjønnsnøytrale toalett nå fordi noe annet er diskriminerende.

Det er vanligere med kjønnsnøytrale toalett nå fordi vi er helt like.

Jeg har vært inne på i flere innlegg at det er forvirrende å vokse opp i dag. Det er mange som føler seg annerledes, og det barn trenger fra voksne er hjelp til å finne fram i verden, og til å forstå seg selv. Det er ikke lett når verden hele tiden forandrer på reglene, og det er for tiden ikke lett å vite hva en skal tenke om kjønn. Jeg har hørt om flere saker der en tenåring tenkte at han/hun måtte være homofil siden han/hun følte seg annerledes. Da det viste seg at det ikke gjorde livet noe lettere, prøvde denne persone å skifte kjønnsidentitet, men det er ikke alle som opplever at det er løsningen heller. Noen finner til slutt svaret i form av Asberger syndrom e.l. Ja, de var annerledes, men det hadde ikke med kjønn eller seksuell legning å gjøre. Det var noe de måtte finne ut av, de måtte gjennom en prosess. De kunne ikke bare velge.

Jeg tror kritisk tenkning bør komme inn her. Det er ikke så lenge siden det var kontroversielt å si at homofili var et valg. De som stod fram som homofile mente det var legningen deres. Det var ikke snakk om et valg. Det er i dag akseptert å si at en ikke er homofil, men at en velger det. Legning er i dag kultur eller følelser, og en kan føle ulike identiteter gjennom livet. Jeg savner en vurdering av hvilke konsekvenser dette kan få, for vi forventer faktisk at barn ned til småskolen skal ta avgjørelser de kanskje må leve med, enten de klarer det eller ikke. Dette er naturen og det er ikke noe poeng i å motarbeide den. Homofili og født i feil kropp finnes, men jeg tillater meg å spørre om vi gjør det rette når vi som samfunn forteller barn at de kan velge å skifte identitet. Budskapet er at de ikke lenger vil føle seg annerledes på en negativ måte hvis de skifter identitet, selv om vi faktisk overlater avgjørelsen til barna. Jeg tror mange blander sammen begrepene lik/identisk og likeverdig.

Det passer med erindringskulturen i øyeblikket å fjerne biologiske og kognitive skiller mellom menn og kvinner, men om det løser alle vanskene er en annen sak. Det som for voksne kanskje ser ut som feil identitet, kan rett og slett være et forvirret barn, et barn som reagerer på de signalene de voksne rundt sender ut. Dette er kanskje det største spørsmålet i et barns liv: Hvem  er jeg? Jeg tror det krever mye mer tenkning enn mange gir inntrykk av. Det er mange saker der vi med fordel kunne brukt kritisk tenkning. Jeg vil komme tilbake til noen flere eksempler i neste innlegg, men er foreløpig ikke overbevist om at samfunnet virkelig ønsker en kritisk tenkning, med mindre den er innenfor erindringskulturen.

Reklamer

Det vanskeligste valget

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Lov om barn og foreldre (barneloven) slår bl.a. fast at barnet skal få stadig større selvbestemmelsesrett etter hvert som det blir eldre (§ 33). Det betyr ikke at barnet skal ta avgjørelser alene, men at det skal bli hørt. Paragraf 31 i den samme loven sier at det skal legges stor vekt på barnets meninger etter at det har fylt 12 år. Det gjelder også avgjørelser som offentlige myndigheter, f.eks. en domstol eller barnevernet, tar.

Sivilombudsmannen vurderte i november 2016 om denne rettigheten var absolutt når det gjaldt barnevernsvedtak, spesielt flytting. Undersøkelsen konkluderte med at «Barne- og likestillingsdepartementets forståelse av barnevernloven § 6-3 om barns rett til å medvirke til barnevernstjenestens avgjørelser, ikke er i samsvar med Norges menneskerettsmessige forpliktelser.» Ombudsmannen mente derfor det var nødvendig med tiltak for å styrke barns rett til å påvirke sin egen sak. Les mer.

Det er ingen tvil om at barn har rettigheter, men spørsmålet er hvor mange og store de er. Det kommer på et eller annet tidspunkt i konflikt med prinsippet «til barnets beste.» Det er tydelig at Barne- og likestillingsdepartementet mente, i alle fall før Ombudsmannens kritikk, at denne rettigheten burde være begrenset. Regjeringen bekreftet så seint som i januar 2018 at loven satte begrensninger i den forstand at det fremdeles var foreldrene som skulle ta den endelige avgjørelsen. Les mer. Det kan likevel virke som at det er andre krefter i bevegelse som har snudd stemningen.

Jeg har registrert at «født i feil kropp-bevegelsen» har fått momentum, og det er sågar NLD og autisme-grupper på Facebook som i solidaritet deler saker om «født i feil kropp.» Det blir hevdet at alt annet enn en uforbeholden støtte til disse barna er et svik og et brudd på deres rettigheter. Det skal sies at jeg er langt fra utlært på dette området. Jeg har faktisk ikke så mye kjennskap til emnet, men jeg tillater meg likevel å være litt skeptisk. Det er flere og flere saker der et barn angivelig skal ha sagt at han/hun følte seg fanget i feil kropp, og dette barnet fikk derfor skifte identitet. Det identifiserte seg altså som det motsatte kjønn uten å ha gått gjennom noen medisinsk behandling. Dette skjedde f.eks. med seks år gamle Lulu i Argentina. Les mer i Huffington Post.

Det får meg alltid til å tenke på en gutt som startet i første klasse for noen år siden. Foreldrene hadde så langt oppdratt han kjønnsnøytralt, og denne seksåringen presenterte seg selv som en veldig rosa gutt ved starten av skoleåret. Etter hvert som han tilbrakte mer tid med gutter ble det mer fotball og mindre rosa ponnier. Det hadde kanskje vært mer påvirkning fra miljøet enn nøytralitet antyder?

Jeg har som sagt ikke mye kunnskap om dette, men vil tro at kromosomer og hormoner er et godt sted å starte en undersøkelse. Kjønn er snakk om biologi, ikke et valg. Hvis en undersøkelse bekrefter det en føler er det ingen tvil, men jeg ville i motsatt tilfelle vært interessert i å finne ut mer. Dette er en alvorlig avgjørelse, og den hormonbehandlingen en må gå gjennom for å skifte kjønn er veldig brutal.

Tenk på diagnoser innen psykiatrien. Det er f.eks. ikke lett å avgjøre om et barns opposisjonelle/aggressive eller narsissistiske atferd er innenfor det normale, og hvis den ikke er det, kan det være vanskelig å avgjøre hvilken diagnose, om noen, en bør gi. Det blir kanskje ikke avklart før barndommen er over, men en ting er i alle fall klart, det er ikke opp til barn å ta avgjørelsen. Kan vi være sikre på at dette ikke dreier seg om et valg?

Utviklingen av en seksuell legning illustrerer problemet med å la barn ta så viktige valg tidlig. Nettstedet Digitale læremidler for videregående opplæring, NDLA, skriver under overskriften Seksuell legning (Barne og ungdomsarbeiderfaget Vg2), at mange i puberteten er tiltrukket av begge kjønn fordi de ikke er sikre på hvilken legning de har. Det blir imidlerttid tydelig for de fleste i løpet av puberteten, og en kan derfor se at noen unge som har identifisert seg som homofile, seinere blir heterofile. Det var identiteten deres, og ikke et valg. Les mer på NDLA. Jeg har sett lærebøker i barneskolen som gir inntrykk av legning er et valg, men det bidrar neppe til å avklare den forvirringen mange har.

Det er forvirrende nok å vokse opp, og jeg lurer noen ganger på om samfunnet gjør det veldig mye lettere. Jeg tviler ikke på at noen er født i feil kropp, at dette er et reelt problem, men jeg er altså ikke sikker på om det alltid er lurt å ta den avgjørelsen i barndommen, om det er barnets rett å ta den avgjørelsen. Det er tross alt mange avgjørelser samfunnet ikke tillater barn å ta (alkohol, førerkort, stemme ved valg, gifte seg), så hvorfor er det så viktig å avgjøre dette spørsmålet så tidlig, og la barnet ta avgjørelsen alene? Valgmuligheter oppleves ikke alltid som frihet. For mange og store avgjørelser for tidlig kan derimot oppleves som overveldende. Valget må være i samsvar med den psykologiske modenheten. Det er en del av oppveksten å ta gradvis større valg, og godta konsekvensene av feilvalg. Jeg er ikke overbevist om at det valget vi snakker om her hører til barndommen.

For de som er i denne situasjonen er det kanskje det vanskeligste valget de tar i livet, og vi forventer altså at de skal leve med et valg de tok mens de knapt nok var gamle nok til å se en Disney film. Jeg vil legge til at det absolutt ikke er meningen å fordømme noen. Jeg bare tillater meg selv å spørre om dette er den rette måten å ivareta barn på, for dette vil ha konsekvenser som kanskje ikke er noe lettere å leve med.

Jeg er en tilhenger av å lære barna uavhengighet, men de trenger informasjon for å ta de rette valgene. Tror du Lulu hadde det? Dette gjelder generelt også, for vi må lære barn, uansett diagnose og utfordringer, å ta valg de kan leve med. Er du sikker på at vi lykkes med det?

Født i rett kropp

Jeg skrev det som skulle bli en veldig kort kommentar på den andre bloggen min i dag. Jeg skrev innlegget der fordi det var ment som en personlig mening knyttet til «født i feil kropp-debatten». Innlegget ble både mye lenger enn tenkt, og mer relevant for denne bloggen enn jeg så for meg.

Jeg tror det kan være interessant for noen av leserne på denne bloggen også, så jeg kommer kanskje til å flytte hele innlegget over hit hvis det er interesse for det.

%d bloggere like this: