RSS Feed

Tag Archives: Kick dansestudio juleforestilling

En ny tilnærming til behandling

Pingvinene fra en mobilvideo fra forestillingen En fugledrøm/flaks

Pingvinene fra en mobilvideo fra forestillingen En fugledrøm/flaks

Desember betyr som jeg nevnte i Ballett som styrketrening for hjernen dans for meg. Det er ikke så lett å få meg i julestemning lenger, men jeg blir veldig engasjert av å se dattera mi danse. Kick Dansestudios juleforestilling betyr noen hektiske dager med 4-5 øvelser i det vanlige øvingslokalet den siste uka og et par i Festiviteten. Det avsluttes med generalprøve og premiere på mandag, og to forestillinger på tirsdag. Det var ei mor som jeg tror oppsummerte alle foreldrenes takknemlighet på Facebook seint tirsdag kveld:

Tusen takk for noen fantastiske dager med dansemagi! Jeg har ei lita flamingojente som har storkost seg og ser opp til de flotte danserne ved Kick Dansestudio. Gratulerer så mye til Ruth Aspaas Kvinnesland og Karoline Aspaas Kvinnesland (eierne av Kick Dansestudio).

Temaet for FLAKS/en fugledrøm var fugler, og forestillingen hadde en gutt som en rød tråd. Han hadde ulike drømmer om fugler, noen behagelige, men også noen skremmende. Jeg har sett barn med diagnoser i disse forestillingene, noe som viser hva de kan klare. En skulle tro at ballett var spesielt krevende. Det krever et fokus over lang tid, og det er mange forstyrrende elementer. Danserne beveger seg noen ganger i et komplisert mønster mens det gjerne er lite eller mye/skiftende lys. Det ser ut for meg som at det er lett å miste oversikten og vite hvor en skal. De må vise i mange øvelser og forestillinger at de kan klare dette, og det gjør de. Jeg satt bak scenen sammen kona mi under generalprøve og to av forestillingene, mens vi så den siste forestillingen som publikum i salen. Vi gjør det på denne måten hvert år og det er like fascinerende hver gang. Det er fullstendig kaos bak scenen, men det synlige resultatet har så langt vært en perfekt produksjon.

Det overrasker meg ikke at forskningen viser til dans som medisin og trening for hjernen. Det er noe som kan hjelpe enten en har autisme, ADHD, depresjon eller av andre grunner har kognitive vansker. Det er en påminnelse om at behandling/tiltak er mer enn medisiner og spesialpedagogikk. Enten en snakker om behandling, tiltak eller forebygging  bør vi velge det som fungerer. Vi trenger tiltak som hindrer en forverring av eksisterende eller utvikling av nye vansker. Angst, depresjon og ADHD er vanlige tilleggsvansker for de som har autisme eller NLD, men vi har oppnådd mye hvis vi bare reduserer tilleggsvanskene. Det gjør det lettere å fungere med hoveddiagnosen.

Dans alene er selvsagt ikke nok, men det er en del av et større bilde der en tenker nytt om hva behandling er. Vi bruker også kosthold bevisst, og forskningen støtter oss i tanken om at det er en forbindelse mellom magen og hjernen. En kan f.eks. ha en betennelse i kroppen som ikke nødvendigvis er forårsaket av maten, men det er ingen tvil om at det er mat som fremmer betennelse og mat som demper betennelse. Det er ifølge en artikkel på forskning.no en rekke studier som viser til at tarmbakterier kan påvirke hjernen.

Jeg mener dette viser at det er viktig å tenke alternativt. En må være klar over at de offisielle kostholdsrådene er veldig generelle og bare en anbefaling. Jeg snakket med en hjertespesialist en gang som hevdet at fastlegene ikke kunne nok om ernæring. Det er det inntrykket jeg sitter igjen med også, og selv om det finnes unntak, er en god del av fastlegene mest opptatt av skolemedisin. De av oss som sliter med helsa har oppdaget at det er mye mat som kan gjøre hverdagen lettere. Jeg tror det kan lønne seg å være åpen for den muligheten at det er noe med en moderne livsstil som forverrer situasjonen for mange. Vi kan kan ha genetisk predisposisjon som gjør autisme eller ADHD mer sannsynlig, men det betyr ikke at vi ikke har noe kontroll over hvordan disse tilstandene utvikler seg. Vi har mer kontroll og ansvar enn mange vil innrømme, og det bør gi oss selvtillit til å handle.

Jeg er ikke en motstander av medisiner, men jeg er skeptisk til tanken om at medisiner er det første og eneste valget, som i realiteten betyr at en har én mulighet og ingen alternativer. Jeg jobbet tidigere som lærer og har sett hvor stor tillit mange har til Ritalin og andre såkalt sinnsendrende medisiner. Siden ingen vurderer alternative behandlingsformer blir disse tunge medisinene anbefalt også for veldig milde ADHD-tilfeller, som kanskje er mer autisme eller NLD enn ADHD. Det er nemlig en del overlapping mellom disse tre diagnosene. En annen ting er om medisiner er det mest effektive i alle tilfellene, for noen studier konkluderer faktisk med at medisiner som Ritalin og Adderall hemmer de kognitive egenskapene. De gjør kanskje elevene roligere uten at de egentlig utvikler hjernen, og da kan en spørre seg hvor mye videre en har kommet. Noen tilfeller er så alvorlige at medisin er den eneste muligheten, men det gjelder ikke alle.

Jeg mener kort sagt at vi trenger en helt ny holdning til tiltak. Det er lite formålstjenlig å si at behandling er unødvendig siden det ikke feiler autister og andre noe. Det er heller ikke bedre å tenke at hvis det ikke finnes medisiner må en klare seg uten noen form for behandling. Det finnes behandling, men den er krevende. Dans er et av alternativene og det finnes ikke vakrere behandling. Jeg gleder meg i desember over å se de utrolige ferdighetene til mange barn i Kick Dansestudios fantastiske juleforestilling. Barn der lærer ikke bare dans; de lærer ferdigheter for livet.

Reklamer

Dans forandrer hjernen

Fra Kick Dansestudios juleforestilling. Foto: Susanne Lie Vallestad

Fra Kick Dansestudios juleforestilling. 
Foto: Susanne Lie Vallestad

Jeg er far til ei stor jente på elleve år, men hun var ikke store nøstet da hun kom til verden fem uker for tidlig. Vi har møtt på litt av hvert i årene som har gått, bl.a. i Telemark der vi bodde i fire år. En lege ved sykehuset i Skien mente f.eks. at vi ikke burde ha forhåpninger og forventninger til jenta. Vi skulle altså gi opp da hun var bare var tre år, for «det var hva det var.» Tilbakemeldingen før vi flyttet fra Haugesund var at vi skulle vente og se hva som skjedde. Vi fulgte naturligvis ikke alle anbefalingene. Vi ga ikke opp, og vi gir ikke opp. Vi har derfor ei datter som ikke står tilbake for noen, men hun gjør det andre barn gjør, og litt til. Et godt kosthold har vært god medisin, men vi tenker også utvikling når vi foreslår fritidsaktiviteter. Den kanskje største suksessen har vært ballett, og hun motbeviser skeptikerne hver dag.

Jeg kan ikke få rost Kick Dansestudio nok. De gjør en fantastisk jobb! Jeg tror det er elever ved danselinja på Skeisvang videregående skole som underviser, og de er veldig dyktige. Det er én ting å kunne danse selv, men det krever helt andre evner å overføre disse ferdighetene til barn. De gjør tydeligvis en god jobb både i Kick Dansestudio og på Skeisvang videregående skole.

Jeg har aldri vært opptatt av dans og har derfor ikke sett noen av de mange danseprogrammene på TV som har begeistret mange seere i en del år nå. Jeg har imidlertid fått en større forståelse for denne kunstformen gjennom Kick. Det er en perfekt hobby, også for de som er på autismespekteret eller har ADHD. Jeg vil faktisk påstå at det bør være en del av behandlingen. Dette er praktisk undervisning, og det er en bestemt koreografi som alle må forholde seg til, noe jeg tror passer bedre enn mange andre lagidretter. Det er også veldig sosialt, og en blir inkludert både i grupper og en til en lek. Det kan sikkert diskuteres hva dans er, men hvis Magnus Carlsen har overbevist nordmenn om at sjakk er en sport, er ikke dans en dårligere kandidat. Dans krever fleksibilitet, styrke, utholdenhet og en god porsjon mental styrke. Det høres ut som en sport i mine ører,  selv om det er muligheten til å uttrykke sterke følelser og fortelle historier som gjør den spesiell.

Ballett er bra for koordinasjonen, og en studie som ble publisert i Journal of Neurophysiology viste til at ballettdansere hadde bedre balanse og brukte musklene mer effektivt enn de som ikke hadde noen dansetrening. Det er heller ikke tvil om at dans har betydning for konsentrasjon og fokus, såvel som for romforståelsen. Det er derfor langt mer enn en hobby for de som sliter med dette. Jeg har tro på at en sterk kjærlighet eller lidenskap for noe kan gjøre livet ekstra spennende, og dans er absolutt ikke den verste lidenskapen en kan ha. Det har så mange positive konsekvenser, ikke minst vennskap. Jeg leste et sted at det er bra for hjernen med nye erfaringer eller bevegelser i oppveksten mens hjernen er under utvikling. Det starter allerede med de første usikre trinnene mens vi lærer å gå, og vi oppdager etter hvert hvordan vi kan takle vanskeligere underlag enn stuegolvet. Jeg vet ikke så mye om dans, men tror ikke det blir feil å si at det dreier seg om å utfordre kroppen og hjernen til å tenke nytt. Vi gjør noe vi hverken har gjort eller tenkt på før, også ting som er skremmende. Det får hjernecellene til å kommunisere bedre.

Det minner meg om den kanadiske astronauten Chris Hadfield. Da han kom tilbake fra Den internasjonale romstasjonen holdt han et foredrag der han snakket om å konfrontere frykten sin. Han ble blind på den første romvandringen sin. Han ante ikke hva som skjedde eller hva han skulle gjøre, men det gikk bra. Det viste seg å være et produkt (blanding av olje og såpe) de brukte for å hindre at visiret på hjelmen dugget, og i vektløs tilstand la dette seg som dråper rett på øynene. Etter å ha opplevd noe så skremmende forsvinner frykten for det meste. Temaet for foredraget hans var motsetningen mellom opplevd frykt og reell fare.

Romfart er veldig farlig, selv om NASA har fått mye erfaring siden Armstrongs første skritt på månen. Hvorfor utsatte Chris Hadfield seg for den store faren? Han ble inspirert som barn og ønsket dette mer enn noe annet. Han sammenliknet det med å gå gjennom edderkpppnett. Mange er redde for edderkopper, selv om det er en irrasjonell frykt i et kaldt klima som Norge, eller Kanada. Jeg kan forstå det i et tropisk klima, men edderkopper er ikke farlige i Norge. Det er likevel en frykt mange har, men Chris Hadfield anbefalte folk å gå gjennom 100 edderkoppnett. Han mente at det ville forandre reaksjonen en hadde på mange andre ting også. Han har kanskje et poeng der.

Poenget mitt er at det kan virke veldig skremmende å opptre i Haugesunds storstue, Festiviteten. Det er likevel ikke farlig. Det er som å gå gjennom et edderkoppnett i Norge. Den frykten en opplever er langt sterkere enn den reelle faren en er i. Kick Dansestudio har vært fantastisk. Dattera vår ble veldig godt tatt imot fra første dag. Hun har aldri følt seg utenfor, og Kick Dansestudio er flinke til å inkludere alle, de som trenger litt mer tid også. Hun har fått lære i sitt tempo, og jeg kan ikke legge skjul på at jeg er imponert av de unge pedagogene. Det er mange som har noe å lære av dem. Jeg skal ikke henge ut noen, men den holdningen pedagogene i Kick Dansestudio viser er dessverre ikke en selvfølge hos alle som jobber med barn.

Jeg er spesielt entusiastisk nå bare et par dager etter de tre forestillingene i Festiviteten, men som jeg har vært inne på dreier dette seg om langt mer enn den første begeistringen. Det var stas å se jenta danse i Festiviteten. Hun er allerede langt mer enn legen i Skien trodde hun ville bli, og det stopper ikke her. Hun har flere scener å vise seg fram på, men jeg er spesielt takknemlig for den muligheten Kick Dansestudio gir henne. Det er sjelden jeg kan anbefale noe så sterkt, men den kunstneriske lederen, Ruth Aspaas Kvinnesland, og instruktørene fortjener anerkjennelse.

Det nye semesteret starter forøvrig 9. januar 2017

%d bloggere like this: