Skolen burde være angstdempende

Jeg var elev på Hauge skole på 1970/80-tallet.
Jeg var elev på Hauge skole på 1970/80-tallet.

Det er en diskusjon som aldri dør. Hvorfor skal vi ha lekser? Det er mange som har meninger om både lekser, skolen og lærerne, og det er ikke bare positive tilbakemeldinger. Jeg kan se nytten av å redusere leksemengden, men jeg er ikke tilhenger av å fjerne dem helt.

Det er flere grunner til det, for lekser handler ikke bare om å lære faget. Det har også noe med å lære å disponere tida å gjøre. Elevene kommer hjem, spiser middag, drar på organiserte aktiviteter (f.eks. sportsklubb eller kulturskole), og resten av tida går med til lekser og det sosiale livet deres. En må lære å prioritere, som inkluderer hvor mye tid en bør bruke på hver enkelt av leksene. En forstår, etter hvert som en blir eldre, at det koster stadig mer å oppnå drømmene sine. Det krever at en bruker mindre tid på sosiale medier, og mer tid med skolearbeid, og det krever noen ganger at en gjør mer enn de leksene en har fått fra læreren. Hvis en drømmer om å jobbe innen noe som krever f.eks. tegneferdigheter, enten det er med blyant og papir eller på PC (tegnebrett til PC), kunstmaling, eller kanskje et praktisk yrke det ikke finnes noen formell utdanning innen, må en naturlig nok jobbe med å kvalifisere seg for disse studiene, og det gjør en ikke ved å kutte lekser. Det er på en måte lekser dette også, selv om det dreier seg om andre fag enn en har på skolen. Det er altså et definisjonsspørsmål hva som er lekser, men jeg mener vi trenger skolefagene også for å klare det livet vi forbereder oss på, samme hvilket det er.

En må også tenke på at leksene ikke er den straffen det noen ganger føles som. Det kan være en nyttig repetisjon av det en har vært gjennom på skolen, og det kan i andre tilfeller være et tillegg til det en har vært gjennom på skolen. Det er ingen tvil om at klasserommet er et vanskelig arbeidsmiljø. De fleste klasserommene har en del forstyrrelser, og det er ikke lett å konsentrere seg for normaltfungerende elever. Da kan en tenke seg hvordan det er for de som allerede har vansker. Leksene kan være deres mulighet til å ta igjen det tapte, eller å jobbe med det som gjør skolen vanskelig.

Jeg tror dette er et viktig poeng, for skolen kan faktisk være så traumatisk for noen at vi snakker om PTSD. Du kan ikke hjelpe andre hvis du ikke forstår atferden deres. Jeg har tro på at de fleste lærere faktisk ønsker å hjelpe, men det er ikke alltid skolen klarer å gjøre noe med det faktum at miljøet noen ganger er gifitig for enkelte elever. Jeg tror det er for mange som får merkelapper som unnvikende, opposisjonell (sta, trassig, ulydig), uforskammet, lite samarbeidsvillig, asosial, aggressiv etc. Budskapet er ofte at det er noe galt med dem, med atferden deres, med følelsene deres. De skal bare gjøre som de blir fortalt, altså innordne seg.

Det er nok mange som blir like sjokkert hver gang det går opp for dem at de blir straffet når de trodde de gjorde det rett. Jeg trenger ikke forklare hvilke konsekvenser det kan ha, men det betyr ikke at vi må skjerme disse barna hele tida. De må som voksne leve og jobbe i en verden som ikke bryr seg om dem, og som forventer en bestemt atferd. Det er ingen som kommer til å skjemme dem bort som voksne, og møtet med arbeidslivet kan bli tøft hvis en ikke er forberedt. Jeg tror derfor på å finne balansen mellom omsorg og læring (de hører egentlig sammen), og i en tolkningsuttalelse fra Utdanningsdriektoratet i 2017 gjorde de det klart at skolen har et omsorgsansvar i skoletida. Les mer her. Skolen har sviktet hvis det er elever som opplever miljøet som skremmende eller skadelig, og jeg tror disse elevene finnes.

Tenk på elever som har utfordringer knyttet til diagnoser som Nonverbale lærevansker (NLD), Autismespektertilstander (ASD) og ADHD. Disse diagnosene kan opptre alene eller sammen, og de kan dessuten ha komorbide tilstander som depresjon og angst. Tenk deg at eleven stiller seg selv spørsmål som Hva gjør jeg med dette, hva gjorde jeg feil, hvordan kan jeg forsvinne i mengden, hvordan kan jeg unngå den og den situasjonen, hvordan kan jeg unngå å såre noen, er leksene eller skolearbeidet jeg gjør godt nok, hva synes de andre om meg, hvorfor liker de meg ikke?

Dette kan påvirke atferden på den måten at eleven viser irritasjon, isolerer seg, deltar lite i sosial interaksjon, i klassene, skolegården etc. Det påvirker også personen på den måten at det er vanskelig å fokusere på skole, lekser, det sosiale når en har en million tanker i hodet, gjerne negative tanker. Det er ikke lett å fokusere på læring og de andre tingene folk forventer av oss når vi bruker så mye energi og fokus på det som forundrer og bekymrer oss.

Dette betyr likevel ikke at vi ikke skal kreve noe av disse elevene, for de kommer ingen vei uten hardt arbeid, men det første de trenger å gjøre er å redusere stresset. Det kan bety en periode uten lekser, mens de seinere har lekser på de områdene der de sliter mest. Det er f.eks. viktig å skrive. Det er en ferdighet en vil få behov for samme hva en gjør etter videregående skole. Jeg kan derfor tenke meg at det blir mer skriving og ikke minst lesing hjemme, og da tenker jeg på bøker. Elever i videregående burde stort sette lese litteratur, og med det tenker jeg på romaner og novellesamlinger, både i norsk og fremmedspråk, Det vil gjøre språk mindre fremmede.

Bildet er ment som en illustrasjon. Jeg gikk på Hauge skole i Haugesund, og jeg kan ikke si at det var en positiv opplevelse.

 

Færre karakterer øker motivasjonen

Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole på 80-tallet. Jeg gjorde så godt jeg kunne fagmessig og sosialt. Foto: Wikimedia Commons
Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole på 80-tallet. Jeg gjorde så godt jeg kunne fagmessig og sosialt. Foto: Wikimedia Commons

Media rapporterte feilaktig før helga at flere av fellesfagene forsvinner fra videregående skole. Jeg tok det ikke så alvorlig, selv om det er en glimrende idé. Det er fordi regjeringen faktisk ikke kan ta avgjørelser alene, og nå kommer det ikke overraskende mange protester, faktisk fra Høyre også.

Jeg har tatt til orde for det samme på denne bloggen tidligere, men jeg synes det bør starte allerede i ungdomsskolen. Problemet i dag er for lite fleksibilitet. Skolen har litt preg av å være alt elller ingenting, og mange elever må kanskje gi opp drømmen om videre skolegang etter videregående. Det er ikke alle som klarer videregående en gang, fordi alle skal gjennom det samme løpet.

Jeg tenker på de som sliter i visse fag, og det er ikke alltid noe en kan gjøre noe med. Mange henger seg fremdeles opp i begrepet høytfungerende (autisme), selv om det er et utdatert begrep, for det betyr ikke at de ikke har utfordringer. En kan ha en utfordrende skolehverdag, enten det er snakk om autisme (ASD), nonverbale lærevansker (NLD), ADHD eller noen andre utvklingsforstyrrelser. Jeg skal ikke gi en komplett liste over tilleggsvansker, for den er ganske lang, men de mest aktuelle i skolesammenheng er kanskje epilepsi, angst, depresjon, søvnvansker og magesmerter (mage/tarmproblemer). Hoveddiagnosene, f.eks. NLD og ADHD, kan også opptre som tilleggsvansker. 

Koordinasjon og hypermobile ledd er også vanlige utfordringer. En artikkel på Norsk helseinformatikk sier at sistnevnte er uproblematisk fordi de aller fleste har få eller ingen plager av overbevegelige ledd. Det er likevel noen som får smerter i ledd, muskler og ryggen. Det er viktig med fysisk styrke for å hindre risikoen for skader, men dette er også elever som sannsynligvis ikke gjør det bra i skolens kroppsøvingstimer. En skal nemlig ikke overbelaste ledd, rygg og muskler, og da må en vike fra fagets pensum ganske mye. Det er mye som kan påvirke prestasjonene på skolen.

Jeg synes alle fagene i grunnskolen er nødvendige, men det er urettferdig hvis kroppsøving, musikk, Mat og helse, Kunst og håndverk blir brukt i en konkurranse om hvem som får ta utdannelse. Jeg er mer tilhenger av en modell der en fokuserer på de fagene en trenger. Det er en del elever som kan klare det, men de er kanskje avhengige av mindre ting å fokusere på. En som vil jobbe med grafisk design kan kanskje klare seg uten Mat og helse og kroppsøving. Jeg er enig i at vi bør ha disse fagene, for de gir nødvendig kunnskap på vei mot uavhengighet, men noen kan klare seg uten karakter i disse fagene.

Karakterer er en del av motivasjonen, så jeg tror ikke det hadde vært lurt å fjerne dem fullstendig. Jeg har det ikke helt klart for meg hvordan det burde være, men jeg tror jeg ser for meg et system med fem fellesfag (engelsk, norsk, matte, naturfag og KRLE), men med mulighet til å velge vekk ett av dem. En bør også ha karakterer i de andre fagene, men en kan trekke dem inn som ekstrapoeng der det er nødvendig. KRLE er f.eks. en del av kultur, og kan inngå i en utdannelse innen kunst, men det er ikke sikkert at flere fremmedspråk er nødvendig. Jeg tror dette vil hjelpe de som sliter i fagene, samtidig som en ikke mister talentene.

Det hadde vært fantstisk hvis det ble færre karakterer, og ikke minst hvis det var en vei tilbake seinere for de som ikke klarte det i første forsøk. Jeg skulle ønske det hadde blitt noe av dette forslaget fra regjeringen, men det blir det neppe. Det blir det kanskje seinere, for partiene er egentlig enige om det meste. De er bare ikke enige samtidig, så det hadde ikke overrasket meg om opposisjonen var uenig nå, men enig når de kom i posisjon.

 

lesing, matte