En ponni med mange talenter

Munchkin er latterlig underholdende, men det er absolutt ikke et spill jeg ønsker å leve i.
Munchkin er latterlig underholdende, men det er absolutt ikke et spill jeg ønsker å leve i.

Det er stille nå. Julesangene har stilnet og snøet i snøkulene har lagt seg. Jeg er vanligvis ikke klar for hverdagen etter juleferien, og utsetter den lengst mulig. Jeg har derfor hatt en tradisjon for å holde min egen lille og høyst private jul i januar. Den foregår ved at jeg spiller julemusikk, ser et par julefilmer, og spiser julekaker som jeg skyller ned med cinnamon latte. Jeg skriver også på et julemanuskript. Det er et bokprosjekt som sannsynligvis er en god del år unna utgivelse. Jeg jobber med en serie på fire bøker, og dette manuskriptet er ment å være starten på en ny serie. Det har et juletema, og det har vært en tradisjon de siste årene at jeg skriver på det mens jeg er i den rette stemningen.

Alt har vært annerledes i år. Jeg hadde litt julestemning tidlig i desember, men den forsvant etter hvert som stresset bygget seg opp. Det pleier å være sånn, men det er egentlig ganske greit. Jeg liker å fikse ting for familien, selv om det går ut over min egen julestemning. Det er derfor jeg liker den korte perioden jeg har med jul i januar. Jeg er ikke sikker på hvordan det blir i år, for det føles i øyeblikket ut som at det skal bli helt greit å komme i gang med hverdagen igjen.

Fjoråret var av den uvanlige sorten. Det var så sprøtt at mange fikk følelsen av at de levde i spillet Jumanji, og de har spurt seg hvilket spill 2021 kommer til å være. Jeg kan tenke meg mange positive science fiction eller fantasy brettspill. De jeg tenker på foregår i en mørk, ond, eller kaotisk verden, men de er positive fordi det er såkalte samarbeidsspill der deltakerne jobber i teams som spiller mot hverandre, eller at alle samarbeider mot spillet. Det blir derfor noe positivt ut av det, fordi en bekjemper de onde kreftene sammen.

Jeg vil likevel vise til et spill mange sannsynligvis har hørt om, Carcassone. Det handler om å bygge et middelalderrike med byer, veier, klostre, og åkere, og selv om det er i stor grad handler om flaks, er det en positiv opplevelse. Det er mye uvisst ved det nye året. Mer enn vanlig, og det er umulig å vite hvordan utfallet blir. Når jeg tenker meg om er ikke Carcassone en dårlig sammenlikning, for det er i øyeblikket vanskelig å si hva som skjer. Jeg kjenner til noen av brikkene for dette året, og kan derfor planlegge en viss strategi, men det kommer nok noen overraskelser på veien.

Det har vært et tema for meg å være mer enn jeg er, eller blir oppfattet å være. Det er grunnen til at jeg har mer enn autisme og NLD som undertittel på denne bloggen. Vi er alle mer enn utenforstående ser oss som. Det er mange av oss som ikke er genier eller som ikke har de ferdighetene andre tror vi skal ha. Noen av oss har det ei amerikansk bok på emnet kalte «Smart but scattered». Det betyr at en kanskje har evner og vilje til å lykkes, men et underskudd i eksekutive funksjoner kommer i veien. Dette betyr ikke at løpet er kjørt, for det er ingen tvil om at tiltak fra tidlig i barndommen kan rette på mye, men det er vanskelig å få de rette fagfolkene til å se det samme som foreldrene gjør.

Jeg har drømmer og håp for dette året, både for meg personlig og for alle med de diagnosene jeg skriver om. Det er ikke mange som ser på meg som en mulig forfatter, men jeg jobber med å forandre på den oppfatningen. Jeg har også håp om at det skjer noe med f.eks. nonverbale lærevansker (NVLD). Det jobbes godt flere steder, bl.a. ved Columbia University i USA, med å få denne tilstanden godkjent som en offisiell diagnose, og inkludert i DSM.

Det var situasjonen før Covid-19 i alle fall, men vi vet ikke hva den vil gjøre med verden. Jeg håper vi kommer tilbake til et normalt liv, at myndighetene verden over er motiverte nok til å gi oss det vi hadde.

Jeg vil avslutte med en kommentar til overskriften. Joe Biden hadde en noe uheldig kommentar til en journalist som kom med et ubehagelig spørsmål, og han sa at denne journalisten var «a one horse pony». Det var forvirrende, for det betyr ikke noe, men han mente sannsynligvis «one-trick pony», som er en nedsettende kommentar til en som bare har ett talent, eller suksess én gang. Denne ponien har altså bare ett triks å vise.

Jeg ønsker med andre ord å vise at jeg har mer, at jeg er mer.

Godt Nytt År!

Mental helse følger Sola

En morgen i januar 2019. Omgivelsene er ugjestmilde, men vi har en nærhet til sola likevel.
En morgen i januar 2019. Omgivelsene er ugjestmilde, men vi har en nærhet til sola likevel.

Vi sier gjerne at sola snur rett før jul, men den har nok ikke tenkt seg noen steder. Det er vi som beveger oss rundt sola, og vi er faktisk nærmest stjerna vår i begynnelsen av januar, mens vi er lengst vekke i begynnelsen av juli. Det er noe symbolsk ved det. Desember er brutal. Den intense jakten på en perfekt Julaften startet allerede i midten av november i år, og hvis en biter på agnet, kan desember bli vanskelig å komme gjennom. Jeg kan derfor forstå at mange sliter, men det er ikke håpløst.

Det vanskelige for meg var livets overganger. Jeg husker barndommens jul som magisk, men magien forsvant etter hvert, og jeg trodde lenge det var Jula som hadde gått tapt. Jeg prøvde derfor å finne tilbake til det jeg hadde hatt, men jeg begynner å tenke nå at Jula har vært her hele tida. Jeg ble rett og slett voksen, og fikk med det ei ny rolle. Jeg var den ene i familien som måtte vente lenge på voksenlivets milepæler (utdannelse, jobb, egen familie, bolig). Det var likevel et press for å vokse opp og ta voksne avgjørelser, og jeg ble ofte klandret for den manglende suksessen, samme hvor mye jeg prøvde. Det skjedde nok delvis fordi møtet med de voksnes verden var ganske vanskelig, men jeg oppdaget etter hvert at det eneste fornuftige var å gjøre den neste fasen så bra som mulig.

Sannsynligheten for å bli skuffet er temmelig høy når forventningene er så enorme som de er til Jul. Det er ikke lett å være fornøyd med det en har og de små framskrittene en har gjort når en sammenlikner seg selv med andres fasade. Det er nesten opplest og vedtatt at høytid også er høytid for mørke tanker og selvmord. Jeg tviler ikke på at det er en vanskelig tid for mange, men internasjonal forskning konkluderer faktisk med at høytid har en dempende effekt på hyppigheten av selvmord.

Det var derfor overraskende da TV2 gjentok den samme myten i forbindelse med at Ari Behn begikk selvmord 25. desember i år. Jula med fokus på familien, hyggelige minner, det sosiale nettverket, og det en liker å gjøre alene er positivt. Jeg vil tro at det også er ei gruppe mennesker som ikke klarer å glede seg over det, men som likevel fungerer bedre under høytider fordi de har forpliktelser. Det er faktisk flere som tar sitt eget liv på våren enn til Jul. Jeg vet ikke hva som ligger bak, men det kan hende at en del utsatte avgjørelsen i Jula, nettopp fordi den gjorde det litt lettere å fungere.

Det er forventninger til våren også. En skal være like glad som til Jul, men det er ikke noe organisert feiring. Jeg tror det er mange som ikke har tenkt over at den kristne kulturen vår ikke bare fungerer som en religiøs tilbedelse av Gud. Det er også et lim som gjør familiene sterkere. Jeg synes derfor det er trist at Jula betyr langt mindre i dag enn da jeg vokste opp. Det var tradisjon en gang for å feire 13 dager Jul, men det er mange som nøyer seg med én eller to dager nå. Jeg la merke til at en radiokanal som spilte julemusikk 24 timer i døgnet gikk tilbake til den vanlige musikken allerede 2. juledag. De mente altså at det var over for i år.

Jeg vokste opp i en familie der Påske var en viktig sosial begivenhet. Det var starten på utendørssesongen, og familien var sammen i ulike settinger (fisking på sjøen, turer i fjellet, grilling i hagen). Jeg har etter hvert opplevd det samme som jeg gjorde med Jul. Livet forandrer seg, og vi må skape nye minner og nye tradisjoner. Det er likevel godt å holde på noe av det gamle, og jeg kommer til å feire begge høytidene selv om mange andre i samfunnet er klar til å legge det gamle bak seg.

Konklusjonen blir at det hjelper å jobbe seg gjennom vanskelighetene, og da må en noen ganger ignorere det en hører fra andre, inkludert media. Det kan være nyttig å tenke på at varmekilden vår, sola, er nærmere oss om vinteren enn sommeren. Vi kan finne det vi trenger, men det er selvsagt krevende, og det krever at vi lytter til de rette kildene. Vi er noen ganger den rette kilden selv, og vi må noen ganger minne oss på at vi kanskje er nok allerede. Vi er ikke det omgivelsene vil vi skal være, men vi er ofte mer enn andre ser. Vi kan også minne oss selv på at vi har tatt noen skritt siden forrige desember, og et par små skritt er nok. Vi liker å si at vi er spesielle eller annerledes, og vi kan dermed ikke følge i andres fotspor. Vi må lage vår egen vei, og vi må lage den hvis skal få det livet vi ønsker oss.

Jeg tror på magi

Tekopp. Jeg er enig med C.S.Lewis. Det finnes ikke for store tekopper eller fortjukke bøker. Begge er magiske ingredienser.
Jeg er enig med C. S. Lewis. Det finnes ikke for store tekopper eller for tjukke bøker. Begge er magiske ingredienser.

Jeg er ikke typen som utelukkende finner glede med jul. Den er bittersøt på mange måter. Det kommer kanskje av erfaring. En av de fine tingene med jul er at en gjerne møter slektninger en ikke har sett på en stund. Jeg setter pris på møtet, samtidig som det noen ganger er en påminnelse om at jeg skiller meg ut. Jeg følte meg ofte som Beth i Little Women i oppveksten. Romanen fra 1868 handler om familien March fra Massachusetts, og Beth ble kraftig satt tilbake etter å ha overlevd skarlagensfeber. Hun døde seinere, og sa i en gripende dødsscene at det for en gangs skyld var hun som reiste i forveien. Hun hadde alltid sett de andre reise ut i verden for å komme tilbake med spennende beretninger om det de hadde opplevd.

Jeg fikk noe av den samme følelsen i oppveksten. Jeg fikk gjentatte påminnelser om hva andre hadde gjort, hva de gjorde i øyeblikket, og hva jeg ikke hadde oppnådd. Jeg sleit i motbakke gjennom alle årene på skole, og denne tendensen fortsatte inn i voksen alder. Jeg gleder meg over jul, og jeg gleder meg over de framgangene andre i familien har gjort siden forrige gang, men jeg kan ikke nekte for at jeg skulle vist til mer selv. Jeg har fått til ganske mye, men det er ikke så mange som ser det. Sammenlikningen med Beth March er ikke helt treffende, for hun var fornøyd med å bo hjemme hos familien. Jeg har hatt ambisjoner om langt mer, og har prøvd. Det var bare så vanskelig å lykkes.

Jul er samtidig litt typisk meg. Jeg har litt sansen for magien og dramatikken. Det er slutten av året. Vi er halvveis ute av mørket, og selv om det er mye mørke og kulde igjen, vokser lyset og håpet seg sterkere for hver dag. Verden ser samtidig usikker ut, og det er ikke lett å vite hvilke avgjørelser en skal ta i sitt eget liv. Jula åpner likevel opp for litt magi. Jeg vil tro at den finnes. Jeg vil finne den og bruke den i mitt eget liv. Jeg må lage min egen magi, og vet ikke noe annen måte enn å ta ett skritt, én dag om gangen. Jeg jobber også med å skape litt magi for andre. Jeg skriver på en barneroman. Det har tatt mange år, for det er vanskelig å fokusere, men jeg tror jeg kommer i mål etter hvert.

Sjakkspillere liker å bruke den medisinske termen profylaktisk. En bruker en medisin eller behandling forebyggende for å hindre at en får en bestemt tilstand, mens det i sjakk er et trekk som ikke forbedrer din egen stilling, men som blokkerer de planene motstanderen har. En forbedrer dermed sin egen situasjon, selv om det tilsynelatende ikke ser sånn ut. Dette har på mange måter vært et profylaktisk år. Jeg har tatt noen valg som tilsynelatende ikke brakte meg nærmere en bokutgivelse, men jeg tror det har vært en forberedelse eller forebyggelse. Det kan bli året der jeg blir litt mer synlig. Jeg tror på den magien jeg har mulighet til å påvirke, og gjør det jeg kan for at magi og drømmer skal bli til virkelighet i 2019.

En ettertenksom lengsel

From at least the age of six, romantic longing – Sehnsucht – has played an unusually central part of my experience. Such longing is in itself the very reverse of wishful thinking: it is more like thoughtful wishing. C. S. Lewis

Kona mi er amerikansk og selv om vi kommuniserer bra, hender det jeg må lete etter et bedre ord. Det kan være fordi det jeg bruker enten er feil eller at det er litt unøyaktig. Det kan være gradsforskjeller. Melankoli og vemod er to eksempler som ikke er dekkende nok. Ordbøkene definerer begge som alvorlige tilstander, og melankoli blir gjerne brukt som et synonym for tungsinn. Store medisinske leksikon omtaler det sågar som en dyp form for depresjon. Det er noe tilsvarende med vemod. Jeg tenker på det som en trist følelse, gjerne utløst av noe eller noen en savner, men det er en blanding. Jeg oppfatter at det er mye glede blandet med denne tristheten.

Jeg finner av og til et ord i et tredje språk som tilfører språket noe ekstra. Jeg nevnte det tyske ordet weltschmertz for en tid tilbake. Det blir brukt i sin originale form på både norsk og engelsk, og kombinerer ordene verden og smerte. Det sier noe om at det er vanskelig å finne lykke i en verden som aldri kan gi oss det vi innerst inne ønsker av livet. Det blir altså en evig lengsel etter noe mer, noe som kanskje ikke er innen rekkevidde i den fysiske verden. Ordet sier kanskje noe om at det er vanskelig å innerst inne sette pris på en verden som inneholder så mye lidelse, noe vi får påminnelser om hver gang vi hører eller leser nyheter.

Jeg kom nylig over et annet tysk ord det er vanskelig å gi en kort, konsis oversettelse av. Sehnsucht betyr lengsel, og selv om det sikkert er ulike forståelser av ordet, tror jeg det har en del å gjøre med følelsen av at noe er ugjort. Det er, i motsetning til med ordet weltschmertz, noe personlig, noe som angår deg. Det kan være en følelse av at livet er ufullstendig, eller noe som gir deg en bittersøt følelse. Les mer om det på Wikipedia. Jeg tror dermed dette er et mer egnet ord for mange enn vemod eller melankoli, for det jeg noen ganger ønsker å uttrykke er et savn etter noe jeg ikke kan definere. Jeg har ikke helt klart for meg hva jeg egentlig søker, men har en mistanke om at det er en grunn til at jeg søker mot bestemte opplevelser (alt fra litteratur til natur) og mennesker. Jeg finner mening og glede der, men det er ikke alltid en bevisst higen.

Bilde av scifi bøker i bokhylla. Mange kan, ifølge C.S. Lewis, finne en skjult tråd i bøker, hobbier og vennskap. Den leder dem mot noe de lengter etter, uten at de nødvendigvis kan si hvorfor eller hva det er.
Mange kan, ifølge C.S. Lewis, finne en skjult tråd i bøker, hobbier og vennskap. Den leder dem mot noe de lengter etter, uten at de nødvendigvis kan si hvorfor eller hva det er.

Jeg skal tenke litt mer over dette og hva det eventuelt betyr i livet mitt. Jula er gjerne ei tid med mye refleksjon, og for meg er det også ei tid preget av lengsel. Jeg kom over et interessant intervju i Mail Online nylig. Journalisten Rachel Ragg kommenterte noe en Kirsty Young hadde sagt i et radiointervju: «I don’t want my children to be happy!» Det var en spissformulering, men det er en god del sannhet i den. Rachel Ragg brukte seg selv som et eksempel. Hun hadde en perfekt barndom. Den var preget av tilsynelatende harmoni, men dette gjorde henne ikke akkurat klar for livet. Les intervjuet her.

Når det gjelder jul føler jeg nok en blanding av savn (en følelse av at noe mangler, noe en trenger) og en lengsel etter noe mer. Jeg liker ikke forandring, men det er ikke alle forandringene som har vært unaturlige. Vi går gjennom ulike faser ettter hvert som både egne foreldre og barn blir eldre, så forandring er en naurlig del av livet. Det er verre å takle de sjokkene og konfliktene mange av oss møter på i livet, de vi ikke så komme. Vi takler dem alle som best vi kan, men samme hvor bra vi gjør det, føler nok mange at de taper noe på veien. Det kan dreie seg om noe de mistet, eller muligheter de ikke fikk/lot glippe. Det er kanskje det nyttårsforsettene skal rette opp i. Vi skal ta opp igjen det fokuset vi mistet.

Jul har en tendens til å gjøre meg litt filosofisk. Jeg tenker konkret på den følelsen jeg hadde i barndommens jul, min egen barndom og dattera mi. Det er likevel noe jeg fremdeles har, selv om julestemning har vært et savn i en del är nä. Jeg har en takknemlighet for det foreldrene ga meg, og det jeg gir videre til min egen familie. Det var nok ikke lett å klare så mye som foreldrene mine gjorde. Jeg er i samme situasjon, og selv om jeg opplever at desember er slitsom og temmelig overveldende noen ganger, er det også givende å gjøre noe for andre. Dette er en del av tråden min, den som gir meg mer.