Den vanskelige kampen

Skateparken i Grytå, Haugesund.
Skateparken i Grytå, Haugesund.

Jeg så ofte barn spille på den gamle fotballbanen foran Breidablikk skole, men etter at den ble erstattet av denne skateparken er det stort sett tomt der. Jeg spør meg selv om de 300 000 kronene i tippemidler og 500 000 kroner fra kommunen var en god investering. Jeg hadde elsket dette tilbudet som tenåring på 1980-tallet, men skating og bmx-sykler, som dette er ment for, har aldri vært mainstream i Haugesund. Ordføreren sa til Haugesunds avis for fire år siden at parken var veldig etterlengtet, men det virker ikke som at ungdommen har vært av samme mening. Temaet og tidspunktet for denne investeringen er relevant for det jeg kommenterer i dette innlegget.

Det nærmer seg valg uten at jeg har fulgt noe særlig med på valgkampen. Politikerne sier stort sett det samme hver gang. Jonas Gahr Støre sa i et intervju med Fri Fagbevegelse i 2017 at han fryktet en ny underklasse, og viste til de såkalte «working poor» i andre europeiske land. Det er folk som har jobb, men som likevel sliter med å forsørge seg selv og familien sin. Det er altså ikke nødvendigvis sånn at jobb automatisk løfter mennesker ut av fattigdom. Les intervjuet her. Budskapet hans var at Norge var avhengig av en Ap-regjering for å snu trenden, og det er det fremdeles.

Jeg er ikke sikker på om argumentet var mer gangbart for fire år siden enn det er i dag, selv om reallønnsøkningen faktisk var veldig lav i en periode på den tida (0.6 prosent i 2015, -1.8 året etter, og deretter 0.4 og 0.0 de to neste årene). Økonomiske trender går opp og ned, og lønnsveksten har vært høyere enn inflasjonen de siste to årene. Det samme skjedde forøvrig da Gro Harlem Brundtland var statsminister i siste halvdel av 1980-tallet. Reallønnsøkningen var på 2,5 prosent da hun tok over etter Kåre Willoch, og den gikk ned til 0.5, 1.0 og -0.2 de neste tre årene. Den begynte å gå opp igjen med Jan P. Syse som statsminister.

Jeg er ikke sikker på hvor stor rolle det spiller hvem som er statsminister, for den lille økonomien vår er nok ganske avhengig av internasjonale forhold. Politikk viser hvor lett det er å være i opposisjon. Støre kunne legge all skyld på Høyre for fire år siden når det gjelder økonomien, og vi ser det ennå tydeligere i andre spørsmål, f.eks. flyktningepolitikken, der Stoltenbergs holdning var at vi ikke kunne la alle bli. Et annet eksempel er miljøpolitikken der Ap har vært heller vage på hva de mener om framtida for oljeleting, og da media rettet søkelyset mot de store overskuddene i det private barnevernet, ville Arbeiderpartiet avvikle alle private barnevernstjenester, mens de som regjeringsparti bidro til en kraftig økning av disse.

Men lav inntelt er likevel en virkelighet mange familier må leve med, samme hvem som styrer landet. NRK hadde en artikkel for et par dager siden om at kjøpekraften har gått ned de siste årene for familier med lav inntekt. Det er delvis en styrt utvikling, og tankegangen er å motivere foreldre til å jobbe lengst mulig. Det er noe av grunnen til at f.eks. barnetrygden ikke har fulgt prisutviklingen (den er på 1054 kroner nå, men skulle ha vært på 2 596 kroner hvis den hadde fulgt den samme utviklingen som prisene). Jeg synes denne tankegangen er ganske håpløs, for den har blitt prøvd i lange tider i andre land.

Det er mange fattige i USA og UK som vet hvordan det er å være working poor. Fattigdomsgrensa i USA er satt til en inntekt på $ 26 400, som tilsvarer $ 12.60 per time for en fulltidsansatt. Det er variasjoner fra delstat til delstat, men den føderale minstelønna er på $ 7.25. Det er i tillegg vanskelig å få en fulltidsjobb, så det er vanlig med flere deltidsjobber, men det er mange som opplever at det ikke er nok. Problemet er ikke en mangel på motivasjon eller villighet til å gjøre det de ser er nødvendig for å forsørge familien. Det er mange som kjemper en desperat kamp, og politikerne vet utmerket godt at de bidrar til det samme her, samme hvilket parti de representerer. Jeg har en kraftig skepsis til politikere. Det har mye å gjøre med hva de ikke gjør og hva de lover. Jeg blir ikke mindre skeptisk når de konstant skylder på andre. Alt er de andres feil, mens det er de selv som har alle svarene, bortsett fra at de ikke har dem.

Jeg vet alt om hvordan det er å kjempe seg til en utdannelse, og deretter kjempe for å få og beholde en jobb. Jeg vet også alt om hvordan det er å høre andre snakke om hvor lett det er å jobbe, og at jeg bare kan ta meg en jobb til, eller to, hvis inntekten ikke strekker til. Jeg vet også at det er svært få som velger det noen kaller naving. Det er ingen som ønsker seg det livet. Jeg skulle ønske det hadde vært flere muligheter for de som havner utenfor, de som har en arbeidsevne, men ikke forsørgerevne.

Det burde være en enklere vei fram til jobb for de som ikke gjør det bra på skolen, altså en utdannelse uten noe særlig skolegang. Det er ofte en enten eller tankegang, der en enten fungerer eller ikke. Det er noen som sannsynligvis kan klare å jobbe f.eks. 30 prosent, men noe mer enn det vil bli for mye. Det er ikke nok til å forsørge seg selv, og de vil derfor trenge stønad i tillegg. Det er det jeg mener med at arbeidsevne ikke nødvendigvis betyr inntektsevne. Jeg tror det finnes bedre tiltak enn straff eller å sette folk økonomisk værfast, men det føles ikke som at vi har det. 

Kronikken i NRK har overskriften Den vanskelige kampen mot ulikhet. Den er vanskeligst for de som faktisk prøver å bruke ressursene sine, men som ikke klarer kravene. Jeg har sagt det mange ganger tidligere på denne bloggen, det lønner seg å satse på mennesker. Det betyr at samfunnet vil få mye igjen for å utvikle de menneskene det trenger, og selv om et bestemt individ aldri kan klare mer enn en 30 prosent stilling, er det verdt å bruke en del ressurser på denne personen. Jeg tror dessuten det er fornuftig å hjelpe hvert enkelt menneske til å få det livet de ønsker seg.

Vi har den her også

Risøy, Haugesund. The American Dream er internasjonal. Den norske er knyttet til industri, men er den tilgjengelig for alle?
The American Dream er internasjonal. Den norske er knyttet til industri, men er den tilgjengelig for alle?

NRK hadde nylig en serie om den amerikanske drømmen. Det var gamle nyheter om at de få eier nesten all rikdommen i USA. De viste også til at adressa en vokser opp på har mye å si for muligheten til å klatre sosialt. Hvis en er født i et fattig område er det liten sjanse for at en klarer å gjøre noe med det, bl.a. fordi utdannelse er veldig dyrt. Jeg delte saken på Facebook og fikk dette svaret fra en amerikansk venn:

What? You mean Norway is not a paradise? Socialism does not solve all problems?

Vi har en humoristisk tone når vi vrøvler om vårt eget, og hverandres, hjemland. Det var lystig ment denne gangen også, men likevel med et snev av alvor. Den saken jeg delte på Facebook var en artikkel basert på en episode i NRK-serien Grenseløs. Programleder Hege Moe Eriksen hadde hentet inn komikeren Harald Eia fordi han skal være sosionom, så da må han jo være et troverdig vitne. De illustrerte vanskene med å klatre fra bunn til topp, og utfordret tanken om at en klarer det bare en vil det nok, altså den amerikanske drømmen. Hovedbuskapet deres var at Norge ga fattige flere muligheter. Harald Eia hevdet at den amerikanske drømmen langt på vei var en løgn. Han har et poeng, selv om dette er gammelt nytt. Se episoden. Det er likevel et men.

Jonas Gahr Støre hevdet nylig at Solberg ødela den norske modellen fordi ulikhetene øker her også, men jeg synes han bommer litt med kritikken. Det er ingen tvil om at gapet mellom fattige og rike øker, men det er en utvikling som har foregått over mange år. Det var kanskje ikke De rødgrønne som startet den heller, men de gjorde ikke mer enn dagens regjering for å stanse den. SSB la forøvrig fram en rapport i fjor som viste at de rike hadde tatt en stadig større del av kaka i perioden 1995-2016. Det er flere, bl.a. Statistisk sentralbyrå og Fafo, som har pekt på innvandring som en årsak. Det er ikke for å begrense innvandring, men en kan heller ikke late som at problemet ikke finnes.

Det Harald Eia ikke snakker om er etnisitet. Vi er i begynnelsen av innvandring i Norge, men kommer sannsynligvis med tiden til å få det bildet de har i USA, altså store etniske forskjeller for både inntekt og formue. Jeg vil hevde at det handler mye om funksjonsnedsettelser også. Det er nok å ta tak i her, så jeg er ikke overbevist om at vi har grunn til å tenke på oss selv som mer priviligerte enn amerikanerne.

Det er ikke vanskelig å ordne opp i dette. Problemet er at ingen vil. Tenk deg at skolene inkluderte de som trenger spes.ped. også, og at alle betalte skatt, også de med de største formuene og de største inntektene. Tenk deg at penger ble brukt lokalt, men når rike bedriftseiere og investorer skal bruke penger, gjør de det ikke lokalt. De vil sannsynligvis investere i internasjonale fond. Når stadig mer penger blir eid av stadig færre, blir det ikke en økning i forbruket lokalt heller.

Når det gjelder utdanning er det i utgangspunktet lett i Norge sammenliknet med USA. Utdanning der borte er langt fra gratis, mens den i teorien koster lite her. Levekostnader gjør det likevel vanskelig å klare det økonomisk. Det er i utgangspunktet mulig å få tilgang til ulike typer hjelpemidler og tiltak (hvis en har en diagnose), men det er en realitet at mange har slitt med å få kommunen på banen. En kan altså ha tapt under en mangel på nødvendige tiltak helt siden barnehagen. Det er mange foreldre og barn i den situasjonen. Det gjør at utdannelse kan bli unødvendig krevende for ei stor gruppe, og sannsynligheten er stor for at mye talent går tapt. Sluttsummen kan i verste fall bli at drømmen er uoppnåelig for mange, at en ikke klatrer på stigen i det hele tatt. Det er ikke en virkelighet vi kan få. Det er en virkelighet vi har, og det spiller ingen rolle om den neste statsministeren heter Støre.