Den vanskelige livsreformen

What you’re supposed to do when you don’t like a thing is change it. If you can’t change it, change the way you think about it. Don’t complain. Maya Angelou

Jeg kom inn på Jenny Endresen i det forrige innlegget mitt, Lev bedre med mindre. Hun ble kjent gjennom TV-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» for noen år siden, og beskriver seg selv som en tilhenger av «neo-luddisme, unschooling og homesteading. Dette er ikke det samme som anti-teknologi, selv om mange utenforstående liker å bruke negative karakteristikker om dem. Jeg har sett noen bruke uttrykk som teknofobi og «mennesker som motsetter seg mange former for moderne teknologi». Jeg vil tro at når en bruker prefikset neo, så dreier det seg ikke om en like streng filosofi som den opprinnelige luddismen.

Jeg har skrevet flere innlegg om minimalisme tidligere, og jeg har den samme holdningen til begge filosofiene. Det er ikke alle som kan gjøre like mye, og det kan sågar være risikabelt. Det er mange som legger seg opp i det de oppfatter som annerledes, og det er nok mange av familiene i «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» som har opplevd hvor konservativt Norge kan være. Vi liker å tenke på oss selv som et samfunn som oppmuntrer til annerledeshet, men virkeligheten er nok at det krever en annerledeshet omgivelsene har godtatt.

Det er mange grunner til at minimalisme og neo-luddisme er vanskelig å gjennomføre i en ren form, men vi kan adoptere elementer fra disse filsofiene basert på personlighet, alder, livsstil etc. Den danske filsofen Sven Brinkmann fikk en del oppmerksomhet i fjor med boka «The Joy of Missing Out» (JOMO). Tittelen viser nok til det som har blitt et vanlig akronym, fear of missing out eller FOMO. Forfatteren mener at vi gjennom JOMO kan vinne mer enn vi taper. Vi går kanskje glipp av noe ved å logge av sosiale medier en dag eller to, eller ved å kjøpe færre ting, men gevinsten kan være en større tilstedeværelse i livet.

Det er faktisk mulig å klare seg uten den nyeste smarttelefonen og andre dingser, eller siste mote innen klær, kosmetikk og vesker. Dette er nært knyttet til positiv tenkning, som kan virke mot sin hensikt. Vi blir gjerne fortalt at det ikke er noen grenser for hva vi kan klare, men det er faktisk det. Vi har alle noen begrensninger som kan gjøre det vanskelig å oppnå det vi ønsker. Det er dessuten så mye vi ikke kan kontrollere. Det trenger f.eks. ikke spille så stor rolle om du ønsker å jobbe som ingeniør, hvis de som skal ansette deg ikke liker deg. En føler seg ikke som en vinner når en får hundrevis av «vi takker for interessen-brev» eller hvis en ikke får det en gang, fordi antakelsen er ofte at det er noe galt med deg. Det må ha vært noe du gjorde eller ikke gjorde som holdt deg utenfor jobbmarkedet.

Et menneske som opplever å være den eneste gjenlevende, enten på planeten eller i sin by, har vært et mye brukt tema i science fiction. Det er også mange bøker som utforsker individualisme og isolasjon, gjerne der det er helten som står alene. Vi kan bruke dette som et tankeekseperiment. Tenk deg at du var helt alene, at alle andre i hjembyen din var borte. Det var bare deg igjen, og du kunne leve akkurat som du ville. Du kunne velge det flotteste huset du fant, og gå inn i de dyreste klesbutikkene, men hvor viktig hadde det vært for deg hvis det ikke var noen igjen som kunne beundre deg? Fornuftige mennesker hadde basert valgene sine på praktiske hensyn, så da kan en spørre seg selv hvor ofte vi gjør det? Problemet med å forholde oss til det samfunnet vi har skapt er at vi må bli noe annet enn vi er, noe vi kanskje ikke liker. Det høres ikke positivt ut i det hele tatt.

Jeg startet med et moderne sitat, som er ganske stoisk, en filosofi som holder følelser og fornuft atskilt. Brinkmann er også stoisk når han foreslår at vi bygger et samfunn som gjør det lettere å gå glipp av ting, og som dermed gjør det lettere å fokusere på det som er viktig. Det er det logiske, det som gjør livet lettere, og dermed det som gavner oss mest. Jeg tror minimalisme, neo-luddisme og homesteading er retninger som fanger opp noen av disse filosofiene. Det er vanskelig å klare det når en drar på årene og får stadig flere skavanker, men jeg prøver å gjennomføre noe. Det blir som å vedta en reform og deretter gjennomføre den.

Jeg brukte et par bilder fra museet i Haugesund som illustrasjon. Jeg tror interiøret er fra 1950-tallet, men jeg kunne nok ikke gått så langt tilbake selv. Jeg liker teknologi, men jeg må samtidig innrømme at den har ikke bare vært en berikelse. En kommer nærmere mennesker og det miljøet en lever i når en lever enklere. Jeg tror det er derfor mange drømmer om et mindre komplisert liv, uten at de klarer å gjøre noe med det. Jeg tror derfor ikke det hadde vært så dumt med litt «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu-light» i livene våre.

Lev bedre med mindre

Lite hus i Portland, Oregon Foto: Tomas Quinones via Wikimedia Commons
Mikrohus i Portland, Oregon. Det er en trend i USA der de som kan klare seg med lite rom kan få et rimelig hjem.
Foto: Tomas Quinones via Wikimedia Commons

Jeg kikket på flere epiosder av den gode gamle NRK-serien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu i jula. Det er lenge siden, men det var en tid da jeg likte å se på TV-programmer om mennesker som hadde valgt en alternativ livsstil, noen av idealistiske grunner og noen fordi det var økonomisk fordelaktig. Det er i tillegg til TV-programmer som Tiny House Nation og Treehouse Masters, mange gode blogger og You tube-kanaler som tilbyr inspirasjon. Den store serien når det gjelder gode historier og mennesker som lever alternativt er likevel programmet som Oddgeir Bruaset ledet på NRK. Det er interessant å se hvordan andre lever, men disse seriene er litt provoserende også. Jeg skal ikke gjenta det jeg har dokumentert i tidligere innlegg, men det er ingen tvil om at det er vanskelig for mange av oss å gjøre det samme som en del av deltakerne i disse programmene har gjort.

Når det gjelder Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er det nok ikke alle som bor like avsides, og da er det gjerne den spartanske livsstilen som er hovedfokuset. Jeg kjente f.eks. litt til familien Endresen, som bodde på gården Moslid i Vinje. Eiendommen ble omtalt som strøm og vegløs, men den er bare et steinkast fra Fylkesveg 38 (mellom Åmot, Vinje og Dalen, Tokke). Det var forøvrig en folkemusiker fra de traktene som langt tilbake i tid skal ha uttalt, etter et besøk til Oslo, at hovedstaden lå altfor avsides. Det bor folk i Vest-Telemark også, men med sine 12 000 mennesker fordelt på 6 kommuner og drøye 7 500 km², er det god plass der. De burde være mer interessert i å ønske innflyttere velkommen enn de er.

Det er mange myter i samfunnet, og en av de tingene vi liker å fortelle er at det ikke bare er flott å være annerledes, men at det faktisk er lettere å være annerledes enn noensinne. Det er kanskje en sannhet for noen, men det krever noen økonomiske muskler mange av oss ikke har. Det er dessuten grenser for hvor alternativt en kan leve uten at andre legger seg opp i alt mulig. Det er i utganspunktet ikke ulovlig å bygge et lite hus eller å bo i en båt, campingvogn, bil/buss e.l. Det er i utgangspunktet ikke ulovlig å leve uten strøm/produsere sin egen, installere ulike typer biologiske toalett. Det er heller ikke ulovlig å produsere sin egen mat, men det er mange som har opplevd at det i virkeligheten er vanskelig.

En skulle f.eks. tro at en kunne bo så lenge en ville på selveid land, men det er faktisk ikke så enkelt. Jeg er ikke sikker på hvor mange uker det er snakk om, men det er ei grense for hvor lenge en har lov til å parkere ei husvogn på et bestemt sted. Det er ikke så lett å bygge et mikrohus heller, for da må en forholde seg til et regelverk som gjelder store hus. Hvis en f.eks. skal bruke vinduet som en rømmingsvei, kan det bli vanskelig å få et soverom på hemsen godkjent.

Det er mange avisartikler som har advart mot mikrohus, og en av de vanligste argumentene er at det er dyrt. Totalprisen er langt lavere enn for tradisjonelle hus, men det er riktig at kvadratmeterprisen er høyere. Det blir likevel for enkelt å tenke på den måten, for det er mange fordeler knyttet til størrelsen. Et mindre hus er lettere å holde rent, varmt, og ikke minst å vedlikeholde. Det er også rimelig å anta at utslipp og den mengden energi som gikk med til å bygge huset er betydelig lavere for små hus.

MIndre hus gjør det lettere å klare seg selv, og det oppmuntrer dermed til selvstendighet. Det kan være et skritt på veien mot noe større, men for enslige eller par med ett barn, er det også godt mulig å leve på få kvadratmeter uten at offentlige etater begynner å skrive rapporter. Jeg synes f.eks. det hadde vært en god idé med et slags fellesskap bestående av et dusin hus på den samme tomta. Denne modellen kunne blitt brukt for personer som er helt eller delvis selvstendige, men som trenger litt hjelp.