Vi må skape livet hver dag

bamse som ser ut vinduet. Illustrasjon for lengsel eller en ,etterlatt barndom. Mange har en lengsel etter noe de var eller hadde, men vi kan ikke få noe tilbake. Vi kan bare skape balanse i øyeblikket.
Illustrasjon for lengsel eller en etterlatt barndom. Mange har en lengsel etter noe de var eller hadde, men vi kan ikke få noe tilbake. Vi kan bare skape balanse i øyeblikket.

Papirutgaven av Psychology Today skal være et reelt magasin som gjør psykologi mer tilgjengelig, mens nettutgaven hovedsakelig er blogginnlegg av fagfolk og mennesker som har personlig erfaring med diagnoser. De har bl.a. en lang rekke innlegg med temaet midtlivskrise (7352 ifølge nettstedets egen søkemotor), og de aller fleste ser ut til å bruke det negative ordet krise. Vi har en tendens til å tenke negativt, men det nyeste PT-innlegget om midtlivskrise er langt mer positivt.

Do we really need a new term to tell midlifers how to feel stilte spørsmål ved det som nærmest har vært et aksiom for mange. Utgangspunktet for artikkelen var at en life coach foreslo å bytte ut midlife crisis med middlescence, og argumentasjonen var at vi fikk en ny ungdomstid (adolescence) midt i livet, en som inneholdt mer visdom. Det er nok ikke så enkelt at vi kan lage en teori som passer for alle.

Artikkelen viser til forskning av psykologen Jeffrey Arnett. Jeg har nevnt han tidligere, i forbindelse med at han utviklet begrepet emerging adulthood. Denne gangen konkluderer han med at det er komplisert å uttale seg generelt om midtlivet, men studien hans ser ut til å bekrefte noe av det som har vært et hovedpoeng for meg på denne bloggen. Vi bør reflektere over hvordan vi tenker og føler. Det er nesten opplest og vedtatt at mennesker fra rundt 40 til 65 år skal ha en krise. Hvordan ville du svart på et spørsmål om hvor du er på en lykke-skala fra 1 til 10? Hvis den første tanken er at det kunne vært bedre, svarer en kanskje med et lavere tall, men hvis en reflekterer litt over det, vil det kanskje gå litt opp?

Over halvparten i Arnetts studie svarte at de jobbet med å finne ut hvem de egentlig var. Det var like mange som mente at de var i en fase av livet der de ville fokusere på seg selv. Det var over 70 prosent som sa at livet var morsomt og spennende, og at de hadde en god del frihet. Når en har kommet til den erkjennelsen, kan en reflektere mer over hva det er som gir livet glede. Mange i undersøkelsen svarte at de satte pris på å være sammen med de voksne barna sine, ektefellen/partneren sin, kjæledyrene sine, samt å ha hobbier og å reise. Dette gir et annet bilde enn det som forteller oss at vi er mindre aktive, og sågar deprimerte. Jeg tenker på metaforer knyttet til tid når jeg leser dette, spesielt den som beskriver tid som ei elv eller ei pil. De greske filosofene sa at du kan aldri gå ut i den samme elva to ganger, fordi både du og vannet forandrer seg over tid. Det kommer hele tida nytt vann og du er heller ikke den samme du var den forrige gangen du vasset. Vi kan ikke gå bakover i tid, like lite som ei pil kan snu og fly tilbake til buen.

Det såkalte Autisme og Touretteutvalget arbeider for tiden med å kartlegge hvilke behov mennesker med utviklingsforstyrrelser har, og hvilke tjenester myndighetene kan tilby gjennom hele livsløpet. Det har vært et stort fokus på barn, men «hele livsløpet» betyr vel at fokuset bør strekke seg til det som skjer etter at vi har passert 40 også. Det er viktig med livsferdigheter, og kanskje en av dem rett og slett er å ha evnen til å søke og finne mening på egen hånd? Overganger er alltid vanskelige, og hvis en klarer å søke etter nye ting som kan gi livet innhold den dagen vi mister noe av det vi hadde, vil vi klare oss bedre.

Vi har en tendens til å gjenta ting vi har hørt mange ganger. Begrep som midtlivskrise og å miste seg selv er sikkert reelle for noen, men kanskje ikke for alle. Jeg leste nylig et spørsmål som ei 17 år gammel jente stilte på nettstedet ung.no. Hun mente at hun hadde mistet seg selv. Hun beskrev en følelse av at hun ikke visste hvem hun var eller hvordan hun skulle finne det ut. Hun nevnte at alle rundt henne fant kjærligheten, men at hun var ensom selv. Ungdommen er en vanskelig tid, og det er ikke lett å finne ut av hvem en er, spesielt ikke hvis en tror at alle andre mestrer livet så mye bedre. Det betyr ikke nødvendigvis at en har mistet seg selv. Det kan godt være at en aldri fant ut av hvem en var.

Det er mulig å miste seg selv, men det er også urealistisk å forvente at vi ikke skal forandre oss. Vi blir forandret av mennesker vi møter (og jeg vil hevde av bøker vi leser også), og jeg vil tro at alle som reflekterer over fortida erkjenner at de ikke er den samme personen de var i en tidligere fase av livet. Det hadde vært urovekkende hvis en gikk gjennom livet uten å utvikle seg.. Det er mange som ønsker at de kunne gå tilbake, men det eneste vi kan gjøre er å reflektere over hvordan vi ble den personen vi er nå. Hvis konklusjonen er at vi trives med den vi er, må vi skape et godt liv for denne personen.

Artikkelen i Psychology Today konkluderer med at vi er individuelle, og at velvære sannsynligvis handler om harmoni, en balanse mellom stress og lykke. Jeffrey Arnett kaller det happy stress. Vi skal altså ikke leve uten stress. Vi skal lære å mestre den, men det betyr ikke at vi kan regne med å være lykkelige hele tida. De som klarer det vil kanskje likevel oppleve livet som vanskelig, men det er ikke lenger snakk om en krise.

Jeg sa forøvrig ikke at det var lett. Selvhjelpsbøker prøver å overbevise oss om at det er det, men de lyger. Det er vanskelig, men verdt innsatsen.

Les Jeffrey Arnetts studie Happily Stressed: The Complexity of Well-Being in Midlife.