Er psykologen din kvalifisert?

Nordmenn har ord på seg for å være uhøflige, og det hadde ikke overrasket meg om en del mente at de hadde rasistiske holdninger også. Det kommer sannsynligvis hovedsakelig av at de fleste nordmenn er mer eller mindre bevisstløse. De bryr seg ikke så mye om det som skjer rundt dem, og legger derfor ikke merke til hvordan andre oppfatter dem. En kan se det hver gang «neger-debatten» dukker opp i den offentlige samtalen. Det er en del blant oss som insisterer på å bruke dette ordet fordi betydningen er uskyldig nok. Det kommer fra spansk og portugisisk og betyr svart, som gjør det like unøyaktig som det norske ordet svart. Det var likevel innenfor det akseptable i utgangspunktet da det ble brukt (før 1970-tallet), men det er et men.

Ordet kommer fra USA der den hvite majoritetskulturen har klistret mange navn på de svarte, inkludert det mer problematiske slanguttrykket for neger, «nigras». Ord forandrer seg over tid og ordet neger har nok ikke samme betydning i dag som det hadde opprinnelig. Det stammer fra en tid da det var akseptabelt å bruke totalt uvitenskapelige ideer om biologi, intelligens og moral til å dele mennesker opp i ulike kategorier, og en kan tenke seg hvor mennesker med afrikanske gener befant seg i forhold til europeere. Det spiller likevel mindre rolle hva vi europeere mener ordet bør bety. Poenget er at det har en negativ klang, og det viser mye av problemet vårt at vi ikke ser andres synspunkt. Vi ser ikke ordet som et problem, og ser derfor ikke at andre vil oppfatte det som belastende. Det burde være nok at noen ikke liker ordet som en merkelapp på seg selv. Vi burde lytte til andre.

Jeg starter dette innlegget på denne måten fordi det er stadig viktigere at vi innretter oss etter virkeligheten. Jeg startet barneskolen i 1975 og husker en afrikansk og  en asiatisk elev i løpet av grunnskolen, og jeg tror de var de eneste ikke-hvite i byen på det tidspunktet. Det kom etter hvert vietnamesiske flyktninger, etterfulgt av flyktninger fra Vest-Asia og det meste av Afrika. Det er ikke nok å rydde plass for innvandrere. Vi må også anerkjenne at de er annerledes og at de har andre behov. Forskning forteller oss f.eks. at naturkatastrofer, fattigdom og krig kan påføre mennesker noen av de samme skadene (f.eks. PTSD). Da er spørsmålet, har vi kvalifisert personell?

En innvandrer som søker hjelp trenger ikke en psykiater som ikke forstår den kulturen denne lever i. Familien betyr f.eks. langt mer i andre kulturer enn i vår, og det kan få betydning for hvordan en legger fram budskapet. FN har forøvrig kritiserte Norge gjentatte ganger, bl.a. fordi myndighetene her ikke vil bruke ordet rasisme. Det finnes offisielt ikke i Norge, for vi har etnisk diskriminering, som høres litt finere ut. Det er fokus på mobbing, kjønns- og seksuell diskriminering, men mindre på krenkende atferd rettet mot den religiøse og etniske identiteten til ofrene.

Det er mange som til stadighet får høre at «det er ikke sånn vi gjør det i Norge». Det kan godt hende at de ikke gjør noe annet enn etniske nordmenn gjør, men de opplever likevel å bli kritisert for det. Det er en del av det de kaller «white privilege» på engelsk, og det betyr at hvis omstendighetene er like, eller sågar favoriserer minoriteter, vil medlemmer av majoritetskulturen bli favorisert. Det kan ha mange utslag, f.eks. at minoriteter opplever mistenkeliggjøring og at de må rettferdiggjøre valgene sine når det er unødvendig. Sluttsummen kan bli ganske utmattende, for det er mye som skjer foran øynene våre som mange ikke oppfatter. Vi tenker ikke over hvor vanskelig det er å forlate det livet en hadde for å starte et nytt et, og selv om jeg tror at mange trives i Norge, må det også være vanskelig i et land der en til stadighet får påminnelser om at en er annerledes.

Spørsmålet blir da, kan du snakke med mennesker som har vokst opp i en annen kultur (jeg tror ikke nordmenn forstår andre europeiske eller den amerikanske kulturen heller)? Er du komfortabel med å snakke om klientens opplevelse av rasisme, og å reflektere over hvordan dette virker inn på fungeringen? Er du villig til å analysere dine egne tanker, følelser og holdninger? Det er mye som kan påvirke oss, og etter hvert som mangfoldet øker i et raskere tempo, vil vi få flere problemstillinger å forholde oss til. Dette er relevant for utviklingsforstyrrelser også. Jeg lurer på hvor mange det er som opplever at fastlegen, psykologen/psykiateren eller en spesialist ikke klarer å se ting fra deres perspektiv.

Det er en variant av en diskusjon som dukker opp blant forfattere med jevne mellomrom. Det er noen som mener at en ikke kan lage karakterer utenfor den gruppa en tilhører. Det er ifølge denne tankegangen bare kvinner som kan skrive om kvinner, bare afrikanere som kan skrive om afrikanere, og bare asbergere som kan skrive om asbergere. Jeg tror det er mulig å lære og forstå andre mennesker, enten det er snakk om etnisitet, religion, legning, eller diagnoser som ASD og NLD.

Bildene øverst er forøvrig ei håndfull bøker jeg har i bokhylla, som er gode eksempler på hvordan litteratur kan gi oss et innblikk i en verden vi ikke kjenner. Det virker kanskje banalt for nordmenn, men hår er viktig. Jeg har hørt en del negative kommentarer i årenes løp om afrikansk hår, og selv norske frisører vil ikke lære seg hvordan de skal behandle afrikansk hår. Det kan lett påvirke barn, for selv om ordene kanskje ikke blir uttalt direkte, er det lett å få inntrykk av at europeisk er fint, og det er ikke afrikansk hår. Vi tenker kanskje at det vi ikke sier direkte ikke er rasisme, men effekten er like skadelig.

Jeg mener spørsmålet er betimelig. Forstår du egentlig de menneskene du skal hjelpe?

Hvilket fellesskap?

En rotete undergang i Haugesund, men grafitti sammen for et felesskap.
Budskapet kan noen ganger være uklart.

Dette er en blogg hovedsakelig om utviklingsforstyrrelser, men jeg skriver av og til om emner jeg mener er relevante, f.eks. fordommer og stereoyper. Et av poengene mine har vært den norske erindringskulturen. Det er en term historikere bruker når myndigheter og privatpersoner omskriver historien, f.eks. ved å fokusere på oss som heltene i krigen.

Vi liker å framstille oss selv som tolerante. Det er mye diskriminering i andre land, men ikke her. Det spiller tilsynetatende ingen rolle at det har vært mye forskning og anekdotisk materiale som gir en helt annen versjon av det norske samfunnet. Vi anerkjenner ikke det som reelt, fordi det ikke støtter vår versjon. Det kommer med jevne mellomrom rapporter som høres positive ut, som at barn av innvandrere gjør det bra i skolen eller at nordmenns syn på innvandrere har blitt mer positivt. Vi liker å vise at det er sant, bl.a. ved. å gå i fakkeltog hvis en «poster-familie» står i fare for å bli sent ut av landet, men det er samtidig stor skepsis til å ansette mennesker med et fremmed navn, eller å la de flytte inn i nabolaget vårt.

Problemet med Norge er at det er vanskelig noen ganger å avgjøre om det er vanlig norsk nonchalanse eller fordommer. Jeg er gift med ei amerikansk-afrikansk kvinne, og selv om noen tror vi leter etter rasisme der den ikke finnes, er det ikke alltid lett å tolke det vi opplever. Jeg hadde den første jobben min på Bryne, og vi søkte etter en leilighet i hele området mellom Bryne og Stavanger. Jeg hadde flere avtaler i Sandnes og Stavanger der vi skulle møte utleieren for å signere en kontrakt, men da jeg møtte opp med kona mi, fikk vi flere rare begrunnelser for hvorfor de ikke kunne leie til oss. Vi bodde seinere på Haugalandet, og jeg husker flere utleiere som mente at en snau time til arbeid ville være for vanskelig for meg, og en som bare ville leie til «den rette familien.» Jeg aner ikke hva det var med en rolig og ryddig familie med stabil inntekt som ikke gjorde dem til den rette familien.

Jeg opplevde liknende ting i arbeidslivet, og husker flere tilfeller der skolen var usedvanlig positiv på telefonen eller da jeg møtte dem alene, men tonen skiftet totalt da jeg kom til bygda med familien min. Det kan selvsagt ha vært andre ting bak, og det er det som er så vanskelig. En kan aldri vite, og en kan heller ikke snakke om det. Da får en gjerne rykte på seg for å lete etter rasisme eller å se konspirasjoner overalt. Jeg vet ikke hva som var grunnen, men jobben startet gjerne med en oppfordring om å si opp, en konflikt, eller en total mangel på støtte fra sjefen min. Det er ikke overraskende at jeg i etterkant undret meg over hva som hadde skjedd.

NRK skrev om en undersøkelse i dag der over 4 400 hadde deltatt. De skulle svare på om de var enige eller uenige i ulike påstander, og svarene viste at 25 prosent var i enig i påstanden om at noen menneskeraser er mer intelligente enn andre. Det var dessuten 39 prosent som mente at en somalier aldri kunne bli helt norsk, og 22 prosent mente at heller ikke en svenske kan bli helt norsk. Romfolk var nummer en på lista over hvem deltakerne ikke ville ha som naboer. Jeg har mistanke om at dette er nordmenn uten filter. Les mer på NRK.

Nordmenn er kanskje ikke helt ærlige i de mest positive undersøkelsene, som en analyse SSB publiserte så seint som 25. mars 2019. Der kom det fra at 7 av 10 er enige i at innvandrere beriker det kulturelle livet i Norge. Les mer på SSB. Det er et politisk korrekt svar, og det minner mye om Sverige. Det eneste synspunktet som er velkomment i den offentlige debatten der er at innvandring utelukkende er en berikelse, mens virkeligheten er mer nyansert.

Dette er relevant for oss fordi både minoriteter og funksjonshemmede kan oppleve såkalt utenforskap. Ordet blir brukt om enkeltmennesker eller grupper som blir stående utenfor samfunnet, f.eks. ved at de aldri kommer inn på arbeidsmarkedet. Problemet med integreringspolitikk er at myndighetene ønsker assimilering, men antar at det vil skje automatisk. Det er en forventning om at minoriteter enten de kommer fra Iran, Somalia eller USA skal velge å bli helt norske etter et par generasjoner.

Dette er sammenlignbart med funksjonsnedsettelser. Jeg har hørt om bedrifter som ansetter mennesker med autismespektertilstander, men de få tilfellene som finnes dreier seg stort sett bare om asbergere. Det er da en sterk forventning om at søkerne har de trekkene en forventer av en asberger, selv om mange faller utenfor denne definisjonen, men jeg tror mange opplever at de må kunne tilpasse seg for å være en del av samfunnet. Det må de gjøre uten hjelp

Jeg tror ikke det blir feil å si at Norge er et vanskelig land å skille seg ut i, fordi det er et krav om å passe inn. Det kan være spesielt forvirrende å være en funksjonshemmet minoritet, fordi det kan være vanskelig å forstå hvorfor en ikke er god nok..