Ulike inspirasjonskilder

Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Jeg vil tro at mange med NLD og Asberger syndrom kjenner seg igjen i de beskrivelsene jeg har gitt på denne bloggen. Det innebærer et vidt følelsesmessig spekter, men siden jeg har utviklet strategier som fungerer, slipper jeg å bevege meg fra de høyeste fjellene til de dypeste dalene. Jeg har lært mye gjennom livet, og det har gitt meg en emosjonell stabilitet. Jeg har tro på at det er viktig å finne gleder ved livet. Det er en ferdighet vi trenger, for når de gamle forsvinner, må vi finne nye. Det er ikke alltid lett når det virker som at skuffelsene står i kø og utfordringene oppleves som større enn vi kan mestre. Da føler en det kanskje som Mad Hatter fra Alice in Wonderland da han møtte Alice for andre gang:

You are not the same as you were before. You were much more… muchier. You’ve lost your muchness.

Det føles noen ganger som at livet var mer, og da føler en et savn etter det en hadde. Det er ikke alltid lett å takle de forandringene vi må gjemnom. En trenger nye ting som kan tilføre livet glede og mening når de gamle forsvinner. Jeg får mye fra dattera mi. Det er fantastisk å se henne danse, og hun har en lærer som er veldig inspirerende også. Jeg må likevel innrømme at jeg noen ganger blir litt motløs når jeg ser det andre klarer.

Jeg tenker tilbake på den verden jeg møtte etter videregående skole. Det var ikke en lett verden å navigere i, og det ble forventet at jeg tok alle avgjørelser uten å rådføre meg med noen. Dette var før noen visste noe om NLD og Asberger. Da jeg tok pedagogikk på lærerhøgskolen mot slutten av 1990-tallet var det fokus på dysleksi, mens de utfordringene jeg hadde ikke ble registrert på noens radar. Jeg ser på noen som har hatt suksess og tenker at jeg gjerne skulle ha gjort det de gjorde. Jeg ønsker kort sagt noen ganger at jeg var en annen person.

Jeg jobbet utrolig hardt på høgskolen. Jeg hadde fullstendig tunnelsyn. Jeg kuttet ut absolutt alt annet. Jeg følte ikke at jeg hadde noe valg, for det var så vanskelig å henge med at jeg måtte lese bokstavelig talt dag og natt. Jeg blir likevel noen ganger inspirert av mennesker som har ferdigheter og en energi jeg ikke lenger har. Det er et savn og en beundring samtidig. Jeg er også takknemlig for den barndommen dattera mi får. Hun har dyktige lærere på skolen, flinke instruktører i rideklubben, og veldig kompetente pedagoger på Kick Dansestudio.

Karoline Kvinnesland er en av pedagogene der, samt deleier. Hun vant forøvrig en konkurranse i bladet Det Nye. Dette er en presentasjon av henne fra Shape Up Jenta 2015. Jeg vet ikke om hun har lagt ned bloggen eller bare tatt et pause, men det er i alle fall et år siden hun oppdaterte. Når jeg snakker om inspirerende innlegg tenker jeg på f.eks. Hei voksenlivet, jeg er klar!

Ballett er kanskje ikke det verste en kan drive med, for i tillegg til de mange åpenbare fordelene, utvikler en hjernen også. Dans kan nemlig skape nye forbindelser mellom hjernecellene, bl.a. ved å lære nye bevegelser. Jeg leste et sted at hjernen er konservativ i betydningen at den ikke liker forandring. Den liker å gjøre det samme om og om igjen, men den er også åpen for forandringer. Den må derimot overbevises, den må utfordres. Jeg begynner å bli gammel og synes ikke det er så lett å utfordre meg selv, men jeg prøver å finne nye ting som kan gjøre livet interessant.

Dette må tilpasses hver enkelt. Jeg har en veldig annerledes personlighet fra den Karoline Kvinnesland har, så utfordringene jeg velger meg er også veldig annerledes. Det er likevel noe å lære fra henne, også for en som meg som har prøvd seg som ekte voksen i mange år, som Kvinnesland uttrykker det. Jeg er på en lang ferd som jeg håper fører til en bokutgivelse. Det er der jeg prøver å utfordre meg mest, men jeg har også lært å sette pris på nye ting. Ballett var litt som moderne billedkunst for meg, forferdelig og totalt uforståelig. Jeg blir aldri en talsperson for finkultur, og skal ikke late som at jeg forstår det den såkalte seriøse kunsten prøver å fortelle meg, men jeg prøver å utvikle en større forståelse for det moderne enn jeg har hatt tidligere. Jeg kan i mellomtiden sette pris på både klassisk ballett, og behovet for fornyelse.

Kick Dansestudio og de dyktige pedagogene der var absolutt en uventet inspirasjonskilde. Jeg så ikke den komme, for å si det forsiktig, så kanskje er ikke hjernen så konservativ likevel?

Det er kanskje mer interesser enn inspirasjonskilder, men blant andre ting som krydrer livet for tiden er Pink Floyd, klassisk britisk litteratur og de litterære skikkelsene jeg utvikler selv.

Reklame

Den første helten

Hermey the elf og Rudolph fra en julespesial som har vært blitt vist hver jul siden 1964 på NBC. Foto: Wikimedia Commons

Jeg er ikke en tilhenger av å fokusere så mye på tap. Jeg prøver i alle fall å motarbeide det som kanskje føles behagelig ut i øyeblikket, men som ikke bidrar til en generell bedring over tid. Jul er en ganske god tid for meg, selv om det er mange år siden jeg hadde julestemning. Det er lett for meg å si selvsagt siden jeg ikke er i den situasjonen, men jeg håper jeg hadde klart å fokusere på noe positivt hvis jeg var alene i jula.

Har du lagt merke til at mange fokuserer på savn i jula? Maria Mena, Chris Rea, Bing Crosby, Nat King Cole and Wham har levert klassikere som er av det melankolske slaget. Nå er kanskje poenget nettopp at en ikke skal reflektere over sangtekster generelt, og kanskje aller minst julesangene, for de krever nok åndsfraværende voksne. Hvis en likevel analyserer og reflekterer over innholdet i sangene kommer vel ikke Rudolf så godt ut av det. Sangteksten til Rudolph the Red-Nosed Reindeer sier bl.a. at «all the other reindeer used to laugh and call him names. They never let poor Rudolph join in any reindeer games.» Det forandret seg først når de hadde bruk for Rudolf. Jeg vokste opp med en amerikansk tradisjon, og dukkefilmen om Rudolf fra 1964 er en klassiker.

En kan lese mye negativt ut av fortellingen hvis en ønsker. Rudolf ble mobbet og han ble oppfordret til å skjule handikappet sitt. Det var ingen som ville ha noe med Rudolf å gjøre, heller ikke julenissen, ikke før han trengte Rudolf. Det var nemlig så dårlig vær at sikten gjorde det umulig for de andre reinsdyrene å se. Jeg har sett flere innlegg med en gjennomført negativ tolkning, men det er ikke vanskelig å lese noe positivt ut av eventyret.

Rudolf var annerledes, noe som gjorde familien hans flau. Den ville først skjule den nesa som gjorde Rudolf unik fordi de trodde det ville skåne han, de ville at han skulle passe inn. Dette er en del av motivasjonen min for å holde denne bloggen gående. Jeg forstår de som ivrer for nevrodiversitet, tanken om at utviklingsforstyrrelser ikke finnes. Autisme er innenfor en naturlig variasjon i det menneskelige genomet. Det er en tanke jeg til en viss grad støtter. Autisme har nok alltid eksistert, og grunnen til at evolusjonen ikke fjernet disse trekkene er kanskje at vi trenger et visst antall autister for å produsere noen få genier. Det er imidlertid noe som gjør at vi har flere autister enn tidligere, uten at vi får flere genier. Det virker kort sagt ulogisk for meg å si at disse barna ikke trenger noen form for tilrettelegging på skolen eller i arbeidslivet. De skal ikke gjøre noe med de problemene de kan ha med allergi, kostholdet eller tilleggsvansker som depresjon og angst. Jeg mener det vil være å svikte mennesker, og samme hvor velmenende en måtte være, har jeg ikke mye forståelse for den holdningen.

Rudolf rømmer hjemmefra i eventyret, treffer på alven Hermey, som også er en outsider og et mobbeoffer fordi det er ingen som kan forstå hvorfor han drømmer om å bli en tannlege. De reiser sammen videre og kommer etter hvert til øya for defekte leker (misfits). Det er der alle lekene med en lyte ender opp, men selv julenissen visste ikke om det. De to nye kameratene redder lekene, så dette er en fortelling med et veldig tydelig tema om at samfunnet får noen til å føle seg annerledes, til å føle at de ikke passer inn. Det er kort fortalt fortellingen om et sorteringssamfunn. Det er et tema jeg har vært opptatt av hele livet, selv om det har vært en ubevisst dragning. Jeg har i tidligere innlegg skrevet om bl.a. Spock, Odo, T’Pol, Data og Worf fra Star Trek, Sherlock Holmes (f.o.f. bøkene), Anne of Green Gables, Bruno Martelli fra filmen og TV-serien Fame, filmer som Foxes og Outsiders. Rudolf er egentlig en del av det samme temaet. Historien viser både det gode og det vonde i livet, og barn helt ned til fem år vil ha få problemer med å forstå budskapet.

Dette er også en historie om vennskap, for i tillegg til Hermey har Rudolf en god venn i reinsdyrflokken. Hun godtar han som han er, selv om foreldrene hennes ikke forstår hvorfor. Hun har ikke problemer med at Rudolf ikke er som noen andre. Jeg liker det budskapet, men vi må også være klar over at det krever mye i et samfunn som ikke godtar mennesker som er annerledes. Det krever en stabil selvfølelse, og det krever mye å komme dit for de som ikke er der allerede. Det er en ferd det absolutt er verdt å ta, og Rudolph the Red-Nosed Reindeer er en god helt for barn helt ned til barnehagealder. Jula handler konkret om at Jesus ble født fordi Gud ville ha oss som sin familie, men kanskje kan denne gaven også inspirere oss. Hvis en ikke lar seg inspirere av det kristne budskapet kan en la seg inspirere av de tre vise menn som var villige til å følge stjerna samme hvor den ledet dem, eller en fiktiv fortelling om et reinsdyr.