Politikere på repeat

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund. Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.
Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.

Har du lagt merke til hvor kort hukommelse de fleste mennesker har? Ingen vet det bedre enn politikere, og ingen er mer villig til å utnytte denne svakheten. Jeg så en overskrift nylig om hvordan Jonas Støre har tenkt å vinne valg, og det er slagordet «Jobb til alle. Det er jobb nummer én» som skal hjelpe Ap inn i regjering. Dette er god, gammeldags Ap-retorikk, og minner f.eks. om «hele folket i arbeid» (1933), «Arbeid for alle» (1981), og «Alle skal med», som de har brukt siden 2007.

Det er en grunn til at Arbeiderpartiet ikke har vært noe nærmere målet enn andre partier. Det er rett og slett ikke mulig. De snakker ikke bare om å finne jobber til de som i dag er arbeidssøkere, men også til de som ikke står i noen statistikk. Det er nemlig mange som ikke er registrert som arbeidssøkere fordi de har gitt opp, eller fordi de allerede har en deltidsjobb. Vi har allerede en situasjon der det ikke er nok jobber på markedet til å avskaffe den kjente arbeidsledigheten, så en kan lure på hvordan politikerne skal skaffe arbeid til hele befolkningen.

De aller fleste ekspertene tror dessuten det vil bli langt færre tilgjengelige jobber i årene som kommer, fordi det er maskiner som vil overta mange av de jobbene mennesker har utført tidligere. Arbeid til alle vil være å sette markedet til side, og rett og slett subsidiere arbeidskraft. Husker du Jim Henson serien Fragglene på 1980-tallet? De arbeidsnarkomane doserne laget byggverk, som fragglene spiste opp, og det ble dermed aldri slutt på byggeaktiviteten. Jeg kan ikke se for meg at det skal bli sterk støtte til en industri uten inntekter, annet enn skatt.

Det er imidlertid et mer moderne begrep som kanskje hadde vært fornuftig, borgerlønn. Det gir mening med borgerlønn hvis hensikten er stabilitet, for det vil bety at vi kan oppleve langt større sjokk en Covid-19, uten at det truer med å destabilisere samfunnet. Det er ikke sikkert det koster mer i det lange løp heller, for det er ikke billig med diverse krisepakker som skal hjelpe økonomien.

Det er noe amerikansk over de norske politiske slagordene, for intetsigende gjenbruk er en tradisjon der borte også. Her er et knippe eksempler: «America First» (Warren Harding, 1920 og Pat Buchanan, 1992), «Let’s make America Great Aagain» (Ronald Reagan, 1980), «It’s Morning Again in America (Ronald Reagan, 1984), «It’s Time to Change America» (Bill Clinton, 1992), «A Stronger America og «Let America be America Again (John Kerry, 2004), og «Restore the Soul of America». Det siste er faktisk et av de mindre intetsigende slagordene Joe Biden har brukt i den nåværende valgkampen, men en kan diskutere hva det egentlig betyr.

Det er ikke mye originalt her hjemme heller. Det er stort sett det samme budskapet, og det er ikke overraskende at de låner fra hverandre heller, siden det er så liten forskjell på partiene likevel. Det er ikke opp til meg å analysere partiprogrammene. Det er andre som er bedre kvalifisert enn meg til å gjøre det, men mange løfter betyr ikke nødvendigvis at livet blir lettere for skattebetalerne. Det fungerer stort sett på den måten at politikerne lover, mens vi betaler. Det var flere overskrifter i dag som viste litt av hvordan politikk fungerer. Jan Bøhler, kjent Ap-politier fra Oslo, skiftet til Sp. Det førte til umiddelbar kritikk fra de tidligere partikollegene hans, og det var sågar en som hevdet at han ikke hadde møtt en større sviker i sine 50 år i politikken.

Det er kanskje naivt å tro at politikk dreier seg om å påvirke, og utrette noe som er til det beste for samfunnet. Det kan virke som at det viktigste ikke er hva samfunnet oppnår, men hvor mye en selv og partiet tjener på det. Dette er grunnen til at partiene stort sett er enige. Forskjellen er når de er enige, når det er strategisk lurt av et parti å være enig med det som er fienden. I dette tilfellet stempler de ikke bare Jan Bøhler som upålitelig, mens også det partiet de planlegger å sitte i regjering sammen med. Det handler visst ikke om hva de kan få til sammen, men om hvor mye anerkjennelse deres egen organisasjon kan få. Jeg er ikke sikker på om det er gode nyheter for de som trenger hjelp, og det er mange ulike grupper som håper de kan få litt hjelp av politikerne.

Jeg illustrerer med et bilde fra det som dessverre er hjembyen min. Jeg er ikke direkte stolt av det de har gjort der, og det er virkelig en situasjon der en kan stemple de såkalte tillitsvalgte som svikere og svindlere.

Den upålitelige hukommelsen

Jeg har interessert meg en god del for aliens/UFO-fenomenet siden barndommen. Det var mange grunner til at jeg tidlig ble oppslukt av dette temaet, men jeg var nok opprinnelig fascinert over muligheten for liv i andre solsystemer og det ukjente, det som var annerledes. Jeg har et mer realistisk forhold til verdensrommet i dag, og er like interessert i dette som et popkultur-fenomen. Når det gjelder muligheten for å finne liv må vi nok erkjenne at vi ikke kan kontakte noen med det første. Det vil med dagens teknologi ta 80 000 år å reise til den nærmeste stjerna, Proxima Centauri, og den er bare 4,2 lysår unna.

Et av de mest interessante aspektene ved ufologi er minnet. Det var i en periode veldig populært å hente fram fortrengte minner, og det er nok en del som fremdeles tror på muligheten for å hente fram minner som har vært fortrengt i årtier. Dette har vært et kontroversielt tema blant såkalte «abductees.» Det er mennesker som hevder at de har blitt bortført av aliens, og det er noen som har vært overbevist om at romvesener har utført medisinske eksperimenter på dem. Det er noen som har hatt en traumatisk opplevelse i barndommen, og trodd hele livet at de hadde en alien microchip under huden eller i hodeskallen. Det er dessverre noen som liker å gjøre narr av disse menneskene, men det er det ingen grunn til.

Jeg tror nemlig ikke alle lyger. De snakker sant, men det betyr selvsagt ikke at de har rett. Dette er bokstavelig talt et minefelt, og en psykolog med de beste hensikter om å få finne godt skjulte minner gjennom hypnose, kan like gjerne plante helt nye minner eller forandre dem nok til at det kan få alvorlige konsekvenser. Det har også vært en del fokus på søvnparalyse de siste årene. Det er en midlertidig lammelse som kan oppstå rett etter at en våkner eller når en er i ferd med å sovne. Personen er altså våken, men klarer ikke å bevege seg. Når personen som opplever dette fenomenet også kan ha hallusinasjoner gjennom hørsel, syn og berøring, og en fornemmelser av at det er noe eller noen i rommet, forstår vi at dette er en skremmende opplevelse.

Maleriet Marerittet av Henry Fuseli fra 1781 blir tolket som et klassisk tillfelle av søvnparalyse.
Maleriet Marerittet av Henry Fuseli fra 1781 blir tolket som et klassisk tillfelle av søvnparalyse.
Foto: Wikimedia Commons

Jeg ser for meg at ofrene vil forstå hva som har skjedd med dem. Det er derfor noen som tror det er aliens, men andre snakker om «shadow people», som høres ut som demoner. Elizabeth Loftus er en av de mest kjente som har forsket seriøst på glømte minner, og hun har blitt saksøkt og truet for det. Hun er nemlig skeptisk til teorien om at vi kan stole på minner som en psykolog har funnet. Hun startet denne forskningen i 1990 etter at en hun fikk en telefon fra en advokat som forsvarte George Franklin. Ei 8 år gammel jente forsvant i 1969, og bestevennen hennes, George Franklins datter, beskrev i terapi 20 år seinere hvordan faren hennes hadde voldtatt og drept denne jenta. Det var ingen beviser, men faren hennes ble dømt basert på disse minnene. Han ble seinere sluppet fri fordi det oppstod tvil om hvor pålitelige disse opplysningene var. Dattera anklaget også faren for to andre mord, men det var DNA-bevis i de sakene som pekte mot en annen.

Dette viser hvor vanskelig det er med gamle minner. Det er ikke utenkelig at et barn som har blitt utsatt for overgrep eller sett faren sin drepe bestevennen sin, faktisk gjemmer dette minnet så godt vekk at det kanskje aldri kommer tilbake med mindre en får hjelp til å hente det fram. Elizabeth Loftus’ poeng er at vi ikke burde fengsle, og sågar henrette mennesker basert på en teori det er vanskelig å finne solide vitenskapeligte beviser for. Resultatet blir kanskje at noen mordere, voldtektsmenn og pedofile slipper straff. Jeg hadde sett at alle skyldige fikk strenge straffer, men det er ikke verdt det hvis vi også dømmer en del uskyldige.

Vi blir hele tiden utsatt for inntrykk som kan påvirke oss. Dette er noe som sikkert kan utnyttes positivt, f.eks. i forhold til å velge en sunnere livsstil, med det viser også hvor problematisk det er å stole på gamle minner. Det er veldig lett å blande minner, og vi kan egentlig aldri vært helt sikre på hvor nær sannheten vi kommer.

Det kanskje mest betenkelige er myndighetspersoner som stoler hundre prosent på barn, og lar barnet bli en voksen samtalepartner i noe det ikke har forutsetninger for å forstå. Noen voksne gjør dette bevisst når det passer med en agenda eller forståelse de har selv.

Den mest kjente saken er kanskje Bjugn-saken der 30 ble mistenkt, og 7 av dem ble seinere anklaget for overgrep mot barn i barnehagen. Hele saken var basert på avhør av barna. Avhørsteknikken ble også avgjørende i Birgitte Tengs-saken der politiet manipulerte den mistenkte tenåringen, og det er ingen i dag som vet hva de skal tro.

Falsifying memories

George Franklin