Det vitenskapelige markedet

Fra Kick Dansestudios juleforestilling. Det er god terapi både å se på kunst og å skape den selv.
Fra Kick Dansestudios juleforestilling. Det er god terapi både å se på kunst og å skape den selv.

Jeg liker positiv tenkning til en viss grad, selv om jeg mener at vi har mer nytte av negativ tenkning. Det handler ikke om å være negativ eller pessimistisk, men om å være forberedt. Det er ikke mye rom for å tenke på det som gjør livet vanskelig i positiv psykologi, men det er faktisk en realitet at vi kommer til å oppleve negative ting i livet. Vi kan fort oppleve at vi ikke er i stand til å takle utfordringene hvis vi konsekvent igonerer dem. Det er ikke sikkert at vanskene er så vanskelige å takle, men de kan bli det nettopp fordi vi ikke har utviklet de verktøyene vi trenger.

Det er derfor det ikke alltid er nyttig å være programmert til å følge autoriteter, til å la andre tenke og ta valg for oss. Vi vil at noen skal fortelle oss hvordan ting henger sammen i verden. Det er nesten som at det ikke betyr noe om det stemmer. Vi trenger bare å høre at noen har løsningen. Det er stadig flere som tar avstand fra religion, spesielt den som formet vår egen kultur, mens vitenskap blir presentert som den udiskutable sannheten. Jeg liker vitenskap, men jeg er også klar over at mennesker er mennesker enten budskapet er hjerneforskning eller filosofi.

Vitenskap er et marked, en markedsplass med sterk konkurranse. Vi liker ikke å tenke på det, men forskere som vil lykkes i dette markedet, må presentere nyheter som får oppmerksomhet. Jeg har vært en del inne på metaforskning på denne bloggen. Jeg mener det er viktig å fokusere på det, nettopp fordi det er mange som ikke gjør det. Vi har en tendens til å akseptere autoriteters tolkning av resultatene, uten å spørre oss om studien fra hypotese til konklusjonen var kvalitetsmessig god. Studier kan være små og/eller gå over et så kort tidsrom at de kanskje ikke betyr all verden. Konklusjonen kan noen ganger kreve en partiskhet utenforstående ikke har. Det er altså langt fra sikkert at forskningen er så solid og nødvendig som den blir presentert som i markedet. Det er mange autoriteter som overselger eller gir løfter som arbeidet deres ikke gir grunnlag for.

Den kjente astronomen Carl Sagan sa for nesten 40 år siden at «extraordnary claims require extraordinary evidence.» Det er nesten litt fornøyelig når representanter for vitenskapen sier at de kan godta temmelige enestående teorier og påstander hvis de som framsetter dem kan publisere beviser som støtter påstandene. Bevis betyr at det ikke er noe rom for tvil i det hele tatt, men vi kommer sannsynligvis aldri til å oppleve en verden som ikke er preget av kaos og ustabilitet. Vi lever i en verden vi faktisk ikke vet så mye om. Vitenskap er et puslespill, og noen ganger oppdager en at puslespillet var feil helt fra begynnelsen av. En tidlig antakelse førte til en feil som forplantet seg, og da må en starte på nytt igjen. Kunnskap tar lang tid, spesielt når det ikke er akseptert å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Da får vi mange feilkilder.

En må velge hvem eller hva en tror på. Det er noen ganger åpenbart at vitenskapen har rett, mens en andre ganger må bruke den fornuften en eventuelt har selv. Det har vært en diskusjon i ulike miljøer på nettet de siste årene, f.eks. innen ADHD, som kan oppsummeres med spørsmålet gift or curse? Jeg kan forstå uenigheten, for det er ikke alltid vitenskapen er avklarende nok. Jeg har et veldig enkelt argument når jeg svarer på spørsmålet. Vi snakker sannsynligvis for alle de diagnosene jeg skriver om (hovedsakelig NLD, ASD og ADHD) om symptomer som kan forklares med anatomiske avvik i hjernen. Vi vet at hver hjerne er forskjellig. Vi vet at hvert menneske er forskjellig, og det er ingen grunn til å tro at alle med ADHD, eller alle med en autismespektertilstand, eller alle med NLD skal være like. Det er ingen tvil om at noen har klart seg så bra at de ser på annerledesheten sin som en gave. Det er lett for en Richard Branson å si at han hadde suksess fordi han som en dyslektiker droppet ut av skolen og valgte sine egne veier. Det hadde ikke fungert for alle, og hvis en opplever livet som vanskelig, er det faktisk ikke lett å si at disse vanskene har vært en gave en er takknemlig for.

Jeg liker å promotere ting jeg mener virker. Det er noen ganger ting forskningen støtter, mens det andre ganger bare er anekdotisk støtte for at det har en positiv effekt. Jeg kom nylig over en fascinerende artikkel på Smithsonian, British Doctors May Soon Prescribe Art, Music, Dance, Singing Lessons. Det handler om forebyggende medisin, men gjerne uten å ta medisiner. Jeg liker aktiviteter som jeg mener forbedrer kognitive ferdigheter, og har vært inne på bl.a. sjakk/brettspill og dans. Det vitenskapelige aspektet er at hjernen liker utfordringer. Den liker å gjøre noe den ikke har gjort før, for da kan den skape nye synapser.

Sigbjørn Johnsen har en holdning til livet jeg liker. NRK hadde et intervju med han i Jula. Les mer her. Kona hans døde av kreft denne høsten, samtidig som han mistet jobben som Fylkesmann (sammenslåing av to fylker). Han sier likevel at det er viktig å se framover. Jeg oppfatter det som at han vil ta vare på minnene, men også finne nye gleder, nye ting som kan gjøre livet spennende.

Det er tror jeg på, og jeg tror derfor britene tenker rett.

Den ubevisste samtalepartneren

Never go to sleep without a request to the subconscious. Thomas Edison

Jeg har fokusert mye på kognitiv terapi fordi det er en behandlingsform som i aller høyeste grad har med uavhengighet og livsferdigheter å gjøre, noe jeg mener det er viktig å fokusere på. Det handler om å utvikle en teknikk en kan bruke når en kommer opp i en vanskelig situasjon, en situasjon som kanskje oppleves som så overveldende at en ikke klarer å takle den alene.

Jeg var inne på hjernen, eller nærmere bestemt sinnet, i Spøkelset i maskinen. Det dreide seg da om avgjørelser vi tar som vi kanskje verken forstår eller støtter. Psykologien snakker uanstrengt om underbevisstheten, noe som kanskje er litt rart siden forskerne ikke kan forklare bevisstheten en gang. Det sies at den underbevisste delen av hjernen styrer det meste av følelsene og handlingene våre, så den er kanskje mer over enn under. Noen bruker ordet ubevisst i stedet for underbevisst etter som det er noe vi ikke er klar over. Det er en noe urovekkende tanke at vi blir påvirket av noe vi ikke kan påvirke, så jeg velger å tro at vi kan påvirke de tankene, følelsene, ønskene og behovene vi ikke tenker bevisst på.

Dette var tidligere utelukkende en filosofisk debatt, men det har blitt forsket litt på dette de siste årene. Dette representerer likevel et enormt kunnskapshull, noe som muligens er grunnen til at vi ikke forstår så mye av andres smerte, sorg og glede. Jeg kom nylig over en artikkel som antydet noen fascinerende muligheter. Brain makes decisions before you even know it viser til forskning som tyder på at vi tar avgjørelser før vi har tenkt bevisst over saken. Dette er en liten studie med bare 14 deltakere, så den bør nok leses med en viss dose skepsis. Tenk litt over hva det innebærer. Reklame virker og vi tar sannsynligvis mange avgjørelser uten å tenke bevisst over dem, men hadde du blitt beroliget hvis legen ikke kunne forklare hvorfor han tok de valgene han gjorde i din sak? Vi blir nok påvirket av tanker og følelser vi kanskje ikke kan identifisere, men det betyr ikke at vi ikke kan overprøve den innskytelsen vi får.

Vi snakker og tenker egentlig ofte om underbevisstheten, men bruker gjerne andre ord. Vi sier noen ganger at vi følger instinktet eller at vi følger hjertet mer enn hodet, altså at vi tar en avgjørelse basert på følelser eller noe vi ikke kan forklare. Vi får noen ganger angst eller panikk uten at vi kan forklare hvorfor. Det er noen mennesker vi ikke liker uten at vi vet hvorfor. Vi får bare en ubehagelig følelse. Det er det som menes med utsagn som «han sender ut dårlige vibber.» Kroppen sender oss hele tiden ulike signaler, og jeg oppfatter at det er disse kognitiv terapi prøver å skille fra hverandre.

Jeg har opplevd at den innskytelsen eller skepsisen jeg følte, men ikke kunne begrunne, var korrekt. Det er likevel ikke alle tankene som gir så mye mening. Jeg har f.eks. lært å ikke legge så mye vekt på den negative følelsen jeg noen ganger får av veldig direkte personer. Jeg oppfattet dette tidligere som fremfusende og sågar aggressive personer. Det er kanskje en stereotyp å si at nordlendinger har en direkte kommunikasjonsstil og at de er mer gjestmilde enn andre, men det er den erfaringen jeg har. Det tok ei stund før det gikk opp for meg at direkte og pågående ikke kommer i konflikt med gjestmildhet. Det er likevel en atferd som gjør meg urolig.

ilustrasjon av hjernen. HJernen er i stand til utrolige ting,men vitenskapen kan foreløpig ikke forklare
Hjernen er i stand til utrolige ting,men vitenskapen kan foreløpig ikke forklare den. Foto: aboutmodafinil.com via Wikimedia Commons

Det er ikke så lett å finne studier på nettet som omhandler underbevisstheten (det meste av forskningen er ikke tilgjengelig for allmennheten), men det er desto flere nettsteder som anbefaler metoder for å reprogrammere disse tankene og følelsene vi ellers ikke har noe kontroll over. Det er mye der som er og bør være kontroversielt, men de har rett i én ting, vi kan påvirke atferden vår.

Det er sjelden vi har en godt begrunnet angst, men det hender. Kognitiv terapi kan hjelpe med å skille disse signalene fra hverandre. Når bør vi lytte til dem, og når bør vi ignorere dem? Det er likevel på sin plass med en advarsel. Vi må passe oss for terapeuter som blander seg inn i våre tankeprosesser. En god terapeut ville aldri drømt om å gjøre det, men det er dessverre en realitet at nordmenn generelt har en manglende evne eller vilje til å anerkjenne andre meninger og holdninger enn de har selv (det er typisk norsk å ha denne personlighetsforstyrrelsen). Det kan derfor godt tenkes at en pasient beskriver en frykt/angst som er berettiget, men som andre avfeier som upålitelige signaler fra det ubevisste.

Når det gjelder alternative metoder, de det kanskje ikke finnes noe bevis for, kan det godt tenkes at en kan påvirke underbevisstheten mens en sover. Den delen av hjernen som er aktiv mens vi sover, slår seg aldri av. Den er konstant aktiv og gir oss sannsynligvis mange av de tankene og følelsene vi ikke kan forklare. Jeg gjør ikke noe spesielt for å omprogrammere tankene, men starter og avslutter gjerne dagen med å tenke på det jeg vil oppnå, samt at jeg minner meg selv på det jeg har. Jeg kan f.eks. si til meg selv at jeg takknemlig for det livet og den familien jeg har, at jeg gjør mitt beste og at jeg ønsker å ha styrke og mot til å ta de rette valgene. Det trenger ikke bety, som mange nettsteder lover, at kvaliteten på søvnen blir så mye bedre, og at jeg går fra suksess til suksess i livet. Det er uansett en god rutine, synes jeg. Det er mye og mange som kan stå i veien for deg, men vi kan og bør jobbe med oss selv.

Selvhjelpsbøker forteller oss at det er enkelt. Det er det ikke. Det er nettopp det det ikke er, men det er en nødvendig kamp, og den kan vi kjempe uten guruer.

Liberaliser hjernen

Jeg skrev to innlegg om ballett i desember ifjor fordi dattera mi går på ballett, og jeg var veldig begeistret etter å ha sett henne i juleforestillingen. Hun har nettopp avsluttet vårsemesteret og skal fortsette til høsten, men da blir kanskje klassisk byttet ut med moderne.

Vi kan krangle om hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som vanske eller funksjonsnedsettelse fordi de sier at det ikke er noe galt med dem, og som en konsekvens av denne tanken er det sannsynligvis ikke greit å snakke om behandling eller tiltak heller. Hvis en er funksjonsfrisk trenger en jo ikke gjøre noe for å fungere bedre. Jeg mener det blir et feil utgangspunkt, for det er tydelig at mange ikke klarer seg uten en eller annen form for hjelp. Det var nylig ei mor som spurte om råd på ei Facebook-side for NLD. Hun har en voksen sønn som er klar for arbeidslivet, men de opplever at ingen i hjelpeapparatet kan noe om NLD. De fikk dessuten beskjed om at Statped, den etaten som kan mest om NLD, bare hjelper mens en er skoleelev.

Det er mange som opplever at det er vanskelig å få hjelp som voksen. Jeg har skrevet om hvor paradoksalt det er, for vi er tross alt voksne det meste av livet. Mange av oss voksne NLDere kan dessuten bekrefte det litteraturen beskriver, at gapet mellom de sterke og svake sidene våre øker med alderen. Det  er fordi svake og sterke sider utvikler seg i ulikt tempo, og det blir derfor et økende gap mellom det arbeidsgivere forventer, og det vi kan levere. Jeg vokste opp på 70 og 80-tallet, lenge før andre enn en håndfull forskere visste noe om disse tre bokstavene. Det var derfor ikke snakk om tilretteleggging, og det virket ikke som at det var noe som het PPT heller da. Jeg hadde i alle fall noen utfordringer, som uavhengig av NLD, burde ha utløst en eller annen form for hjelp.

Jeg tilhører derfor ikke den gruppa som mener at tiltak er unødvendig. Jeg har skrevet mye om alternative tiltak, og ballett er ett av dem. Idrett er bra for alle barn og jeg bor i en by der mye dreier seg om fotball. Det meste av idretten i Haugesund er lagt til området mellom Haraldsvang ungdomsskole og Skeisvang videregående skole. Dette området har, i tillegg til klatrehall, ishall, svømmehall og friidrettshall, seks utendørs fotballbaner og en innendørs. Det er med andre ord gode muligheter til å drive med organisert idrett, men det går mye i fotball.

Illustrasjonsfoto. Ballettsko. Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.
Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Ballett var knapt nok på radaren min før dattera mi ble interessert, men jeg har etter hvert forstått hvor viktig denne idretten/kunstformen er for utviklingen. Fotballklubben Djerv 1919 har en hall sammen med Kick Dansestudio og elever fra danselinja på Skeisvang videregående skole gjør en fantastisk jobb med barna. Det er ikke overraskende at dans fungerer, for det er studier som viser at det er positivt for Alzheimer-pasienter. Det har altså en positiv innvirkning på hjernen.

Det er dessuten et mye roligere miljø enn fotball. Det er ikke mye uforutsigbart, og en får ikke verbal juling hvis en gjør en feil. Det jeg husker best fra den korte fotballkarrieren min var de harde ordene fra treneren og medspillerne. Dans er forutsigbart og det oppmuntrer til kommunikasjon med andre. Det handler dessuten om å lære nye bevegelser, og det skjer noe med hjernen når vi beveger kroppen, ikke minst når vi gør det til musikk. Vi må lytte til musikken og pedagogen, og repetere dette gang etter gang. Vi må bruke begge hjernehalvdelene, og når vi gjør dette som barn utvikler hjernen dessuten nye forbindelser (synapser) mellom hjernecellene.

Jeg leste et sted at hjernen er konservativ. Den liker å gjøre det den har gjort før, altså bruke de samme gamle synapsene, men vi kan manipulere hjernen. Den liker nemlig nye ting, og den setter derfor pris på utfordringer. Jeg leser mye science fiction og mange av de beste forfatterne er produktive veldig lenge. Jeg lurer på om det rett og slett er fordi de utfordrer hjernen. Ursula Le Guin ble f.eks. født i 1929 og hun skriver så vidt jeg vet fremdeles.

Dans er veldig mye, men det er framfor alt moro. Jeg danser ikke selv, men skulle ønske jeg hadde gjort det når jeg ser hvor moro barna har det og hvor mye det betyr for utviklingen. Dans er dessuten kommunikasjon og dette språket er velegnet til å kommunisere følelser, noe som kan være vanskelig verbalt.

Den upålitelige hukommelsen

Jeg har interessert meg en god del for aliens/UFO-fenomenet siden barndommen. Det var mange grunner til at jeg tidlig ble oppslukt av dette temaet, men jeg var nok opprinnelig fascinert over muligheten for liv i andre solsystemer og det ukjente, det som var annerledes. Jeg har et mer realistisk forhold til verdensrommet i dag, og er like interessert i dette som et popkultur-fenomen. Når det gjelder muligheten for å finne liv må vi nok erkjenne at vi ikke kan kontakte noen med det første. Det vil med dagens teknologi ta 80 000 år å reise til den nærmeste stjerna, Proxima Centauri, og den er bare 4,2 lysår unna.

Et av de mest interessante aspektene ved ufologi er minnet. Det var i en periode veldig populært å hente fram fortrengte minner, og det er nok en del som fremdeles tror på muligheten for å hente fram minner som har vært fortrengt i årtier. Dette har vært et kontroversielt tema blant såkalte «abductees.» Det er mennesker som hevder at de har blitt bortført av aliens, og det er noen som har vært overbevist om at romvesener har utført medisinske eksperimenter på dem. Det er noen som har hatt en traumatisk opplevelse i barndommen, og trodd hele livet at de hadde en alien microchip under huden eller i hodeskallen. Det er dessverre noen som liker å gjøre narr av disse menneskene, men det er det ingen grunn til.

Jeg tror nemlig ikke alle lyger. De snakker sant, men det betyr selvsagt ikke at de har rett. Dette er bokstavelig talt et minefelt, og en psykolog med de beste hensikter om å få finne godt skjulte minner gjennom hypnose, kan like gjerne plante helt nye minner eller forandre dem nok til at det kan få alvorlige konsekvenser. Det har også vært en del fokus på søvnparalyse de siste årene. Det er en midlertidig lammelse som kan oppstå rett etter at en våkner eller når en er i ferd med å sovne. Personen er altså våken, men klarer ikke å bevege seg. Når personen som opplever dette fenomenet også kan ha hallusinasjoner gjennom hørsel, syn og berøring, og en fornemmelser av at det er noe eller noen i rommet, forstår vi at dette er en skremmende opplevelse.

Maleriet Marerittet av Henry Fuseli fra 1781 blir tolket som et klassisk tillfelle av søvnparalyse.
Maleriet Marerittet av Henry Fuseli fra 1781 blir tolket som et klassisk tillfelle av søvnparalyse.
Foto: Wikimedia Commons

Jeg ser for meg at ofrene vil forstå hva som har skjedd med dem. Det er derfor noen som tror det er aliens, men andre snakker om «shadow people», som høres ut som demoner. Elizabeth Loftus er en av de mest kjente som har forsket seriøst på glømte minner, og hun har blitt saksøkt og truet for det. Hun er nemlig skeptisk til teorien om at vi kan stole på minner som en psykolog har funnet. Hun startet denne forskningen i 1990 etter at en hun fikk en telefon fra en advokat som forsvarte George Franklin. Ei 8 år gammel jente forsvant i 1969, og bestevennen hennes, George Franklins datter, beskrev i terapi 20 år seinere hvordan faren hennes hadde voldtatt og drept denne jenta. Det var ingen beviser, men faren hennes ble dømt basert på disse minnene. Han ble seinere sluppet fri fordi det oppstod tvil om hvor pålitelige disse opplysningene var. Dattera anklaget også faren for to andre mord, men det var DNA-bevis i de sakene som pekte mot en annen.

Dette viser hvor vanskelig det er med gamle minner. Det er ikke utenkelig at et barn som har blitt utsatt for overgrep eller sett faren sin drepe bestevennen sin, faktisk gjemmer dette minnet så godt vekk at det kanskje aldri kommer tilbake med mindre en får hjelp til å hente det fram. Elizabeth Loftus’ poeng er at vi ikke burde fengsle, og sågar henrette mennesker basert på en teori det er vanskelig å finne solide vitenskapeligte beviser for. Resultatet blir kanskje at noen mordere, voldtektsmenn og pedofile slipper straff. Jeg hadde sett at alle skyldige fikk strenge straffer, men det er ikke verdt det hvis vi også dømmer en del uskyldige.

Vi blir hele tiden utsatt for inntrykk som kan påvirke oss. Dette er noe som sikkert kan utnyttes positivt, f.eks. i forhold til å velge en sunnere livsstil, med det viser også hvor problematisk det er å stole på gamle minner. Det er veldig lett å blande minner, og vi kan egentlig aldri vært helt sikre på hvor nær sannheten vi kommer.

Det kanskje mest betenkelige er myndighetspersoner som stoler hundre prosent på barn, og lar barnet bli en voksen samtalepartner i noe det ikke har forutsetninger for å forstå. Noen voksne gjør dette bevisst når det passer med en agenda eller forståelse de har selv.

Den mest kjente saken er kanskje Bjugn-saken der 30 ble mistenkt, og 7 av dem ble seinere anklaget for overgrep mot barn i barnehagen. Hele saken var basert på avhør av barna. Avhørsteknikken ble også avgjørende i Birgitte Tengs-saken der politiet manipulerte den mistenkte tenåringen, og det er ingen i dag som vet hva de skal tro.

Falsifying memories

George Franklin