RSS Feed

Tag Archives: hjernen

Liberaliser hjernen

Jeg skrev to innlegg om ballett i desember ifjor fordi dattera mi går på ballett, og jeg var veldig begeistret etter å ha sett henne i juleforestillingen. Hun har nettopp avsluttet vårsemesteret og skal fortsette til høsten, men da blir kanskje klassisk byttet ut med moderne.

Vi kan krangle om hvilke ord vi skal bruke. Noen liker ikke ord som vanske eller funksjonsnedsettelse fordi de sier at det ikke er noe galt med dem, og som en konsekvens av denne tanken er det sannsynligvis ikke greit å snakke om behandling eller tiltak heller. Hvis en er funksjonsfrisk trenger en jo ikke gjøre noe for å fungere bedre. Jeg mener det blir et feil utgangspunkt, for det er tydelig at mange ikke klarer seg uten en eller annen form for hjelp. Det var nylig ei mor som spurte om råd på ei Facebook-side for NLD. Hun har en voksen sønn som er klar for arbeidslivet, men de opplever at ingen i hjelpeapparatet kan noe om NLD. De fikk dessuten beskjed om at Statped, den etaten som kan mest om NLD, bare hjelper mens en er skoleelev.

Det er mange som opplever at det er vanskelig å få hjelp som voksen. Jeg har skrevet om hvor paradoksalt det er, for vi er tross alt voksne det meste av livet. Mange av oss voksne NLDere kan dessuten bekrefte det litteraturen beskriver, at gapet mellom de sterke og svake sidene våre øker med alderen. Det  er fordi svake og sterke sider utvikler seg i ulikt tempo, og det blir derfor et økende gap mellom det arbeidsgivere forventer, og det vi kan levere. Jeg vokste opp på 70 og 80-tallet, lenge før andre enn en håndfull forskere visste noe om disse tre bokstavene. Det var derfor ikke snakk om tilretteleggging, og det virket ikke som at det var noe som het PPT heller da. Jeg hadde i alle fall noen utfordringer, som uavhengig av NLD, burde ha utløst en eller annen form for hjelp.

Jeg tilhører derfor ikke den gruppa som mener at tiltak er unødvendig. Jeg har skrevet mye om alternative tiltak, og ballett er ett av dem. Idrett er bra for alle barn og jeg bor i en by der mye dreier seg om fotball. Det meste av idretten i Haugesund er lagt til området mellom Haraldsvang ungdomsskole og Skeisvang videregående skole. Dette området har, i tillegg til klatrehall, ishall, svømmehall og friidrettshall, seks utendørs fotballbaner og en innendørs. Det er med andre ord gode muligheter til å drive med organisert idrett, men det går mye i fotball.

Illustrasjonsfoto. Ballettsko. Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Dattera mi har et aktivt liv, og ballett er kanskje ukas høydepunkt.

Ballett var knapt nok på radaren min før dattera mi ble interessert, men jeg har etter hvert forstått hvor viktig denne idretten/kunstformen er for utviklingen. Fotballklubben Djerv 1919 har en hall sammen med Kick Dansestudio og elever fra danselinja på Skeisvang videregående skole gjør en fantastisk jobb med barna. Det er ikke overraskende at dans fungerer, for det er studier som viser at det er positivt for Alzheimer-pasienter. Det har altså en positiv innvirkning på hjernen.

Det er dessuten et mye roligere miljø enn fotball. Det er ikke mye uforutsigbart, og en får ikke verbal juling hvis en gjør en feil. Det jeg husker best fra den korte fotballkarrieren min var de harde ordene fra treneren og medspillerne. Dans er forutsigbart og det oppmuntrer til kommunikasjon med andre. Det handler dessuten om å lære nye bevegelser, og det skjer noe med hjernen når vi beveger kroppen, ikke minst når vi gør det til musikk. Vi må lytte til musikken og pedagogen, og repetere dette gang etter gang. Vi må bruke begge hjernehalvdelene, og når vi gjør dette som barn utvikler hjernen dessuten nye forbindelser (synapser) mellom hjernecellene.

Jeg leste et sted at hjernen er konservativ. Den liker å gjøre det den har gjort før, altså bruke de samme gamle synapsene, men vi kan manipulere hjernen. Den liker nemlig nye ting, og den setter derfor pris på utfordringer. Jeg leser mye science fiction og mange av de beste forfatterne er produktive veldig lenge. Jeg lurer på om det rett og slett er fordi de utfordrer hjernen. Ursula Le Guin ble f.eks. født i 1929 og hun skriver så vidt jeg vet fremdeles.

Dans er veldig mye, men det er framfor alt moro. Jeg danser ikke selv, men skulle ønske jeg hadde gjort det når jeg ser hvor moro barna har det og hvor mye det betyr for utviklingen. Dans er dessuten kommunikasjon og dette språket er velegnet til å kommunisere følelser, noe som kan være vanskelig verbalt.

Advertisements

Den upålitelige hukommelsen

Jeg har interessert meg en god del for aliens/UFO-fenomenet siden barndommen. Det var mange grunner til at jeg tidlig ble oppslukt av dette temaet, men jeg var nok opprinnelig fascinert over muligheten for liv i andre solsystemer og det ukjente, det som var annerledes. Jeg har et mer realistisk forhold til verdensrommet i dag, og er like interessert i dette som et popkultur-fenomen. Når det gjelder muligheten for å finne liv må vi nok erkjenne at vi ikke kan kontakte noen med det første. Det vil med dagens teknologi ta 80 000 år å reise til den nærmeste stjerna, Proxima Centauri, og den er bare 4,2 lysår unna.

Et av de mest interessante aspektene ved ufologi er minnet. Det var i en periode veldig populært å hente fram fortrengte minner, og det er nok en del som fremdeles tror på muligheten for å hente fram minner som har vært fortrengt i årtier. Dette har vært et kontroversielt tema blant såkalte «abductees.» Det er mennesker som hevder at de har blitt bortført av aliens, og det er noen som har vært overbevist om at romvesener har utført medisinske eksperimenter på dem. Det er noen som har hatt en traumatisk opplevelse i barndommen, og trodd hele livet at de hadde en alien microchip under huden eller i hodeskallen. Det er dessverre noen som liker å gjøre narr av disse menneskene, men det er det ingen grunn til.

Jeg tror nemlig ikke de lyger. De snakker sant, men det betyr selvsagt ikke at de har rett. Dette er bokstavelig talt et minefelt, og en psykolog med de beste hensikter om å få finne godt skjulte minner gjennom hypnose, kan like gjerne plante helt nye minner eller forandre dem nok til at det kan få alvorlige konsekvenser. Det har også vært en del fokus på søvnparalyse de siste årene. Det er en midlertidig lammelse som kan oppstå rett etter at en våkner eller når en er i ferd med å sovne. Personen er altså våken, men klarer ikke å bevege seg. Når personen som opplever dette fenomenet også kan ha hallusinasjoner gjennom hørsel, syn og berøring, og en fornemmelser av at det er noe eller noen i rommet, forstår vi at dette er en skremmende opplevelse.

Maleriet Marerittet av Henry Fuseli fra 1781 blir tolket som et klassisk tillfelle av søvnparalyse.

Maleriet Marerittet av Henry Fuseli fra 1781 blir tolket som et klassisk tillfelle av søvnparalyse.
Foto: Wikimedia Commons

Jeg ser for meg at ofrene vil forstå hva som har skjedd med dem. Det er derfor noen som tror det er aliens, men andre snakker om «shadow people», som høres ut som demoner. Elizabeth Loftus er en av de mest kjente som har forsket seriøst på glømte minner, og hun har blitt saksøkt og truet for det. Hun er nemlig skeptisk til teorien om at vi kan stole på minner som en psykolog har funnet. Hun startet denne forskningen i 1990 etter at en hun fikk en telefon fra en advokat som forsvarte George Franklin. En 8 å gammel jente forsvant i 1969, og bestevennen hennes, George Franklins datter, gikk i terapi 20 år seinere og kunne da beskrive hvordan faren hennes hadde voldtatt og drept denne jenta. Det var ingen beviser, men faren hennes ble dømt basert på disse minnene. Han ble seinere sluppet fri fordi det oppstod tvil om hvor pålitelige disse opplysningene var. Dattera anklaget også faren for to andre mord, men det var DNA-bevis i de sakene som pekte mot en annen.

Dette viser hvor vanskelig det er med gamle minner. Det er ikke utenkelig at et barn som har blitt utsatt for overgrep eller sett faren sin drepe bestevennen sin, faktisk gjemmer dette minnet så godt vekk at det kanskje aldri kommer tilbake med mindre en får hjelp til å hente det fram. Elizabeth Loftus’ poeng er at vi ikke burde fengsle, og sågar henrette mennesker basert på en teori det er vanskelig å finne solide vitenskapeligte beviser for. Resultatet blir kanskje at noen mordere, voldtektsmenn og pedofile slipper straff. Jeg hadde sett at alle skyldige får strenge straffer, men det er ikke verdt det hvis vi også dømmer en del uskyldige.

Jeg har forøvrig skrevet, i et tidligere innlegg, om forskere ved MIT som klarte å plante et falskt minne i ei mus. Det viser hvor upålitelige minner er. Vi blir hele tiden utsatt for inntrykk som kan påvirke oss. Dette er noe som sikkert kan utnyttes positivt, f.eks. i forhold til å velge en sunnere livsstil, med det viser også hvor problematisk det er å stole på gamle minner. Det er veldig lett å blande minner, og vi kan egentlig aldri vært helt sikre på hvor nær sannheten vi kommer.

Det kanskje mest betenkelige er myndighetspersoner som stoler hundre prosent på barn, og lar barnet bli en voksen samtalepartner i noe det ikke har forutsetninger for å forstå. Noen voksne gjør dette bevisst når det passer med en agenda eller forståelse de har selv.

Den mest kjente saken er kanskje Bjugn-saken der 30 ble mistenkt, og 7 av dem ble seinere anklaget for overgrep mot barn i barnehagen. Hele saken var basert på avhør av barna. Avhørsteknikken ble også avgjørende i Birgitte Tengs-saken der politiet manipulerte den mistenkte tenåringen, og det er ingen i dag som vet hva de skal tro.

Falsifying memories

George Franklin

Hjernekontroll

When dreams become more important than reality, you give up travel, building, creating. You even forget how to repair the machines left behind by your ancestors. You just sit, living and reliving others lives left behind in the thought record. Fra den første episoden av Star Trek i 1966.

Jeg flyttet tilbake til Haugesund for 1,5 år siden etter å ha bodd 6 år i kommuner med et betydelig lavere innbyggertall. Jeg bodde dessuten i den lille bygda Vikebygd i Vindafjord kommune (40 km utenfor Haugesund) de siste 4 årene før vi flyttet.  Det var derfor litt overveldende å komme tilbake til en by som hadde gått gjennom en god del forandringer, og det føltes som at menneskene hadde forandret seg også. Det er ikke lett å kjøre bil i en en by der rundkjøringene har ulike kjøremønstre og de fleste menneskene har et kortere oppmerksomhetsspenn enn en gullfisk. Smarttelefoner får hovedskylda for at dette spennet har falt fra 12 til 8 sekunder siden 2000 (en studie fra Kanada).

Jeg har hatt noen tanker om trafikken i hele år, men bestemte meg for ikke å skrive om menneskelig atferd i trafikken. Det virket som en interessant nok observasjon, men ganske opplagt. Jeg leste imidlertid et par artikler i Guardian for noen dager siden der de oppsummerte året. Den ene tok for seg en farlig selfie trend som har spredt seg i 2015. Det er nemlig noen som er villige til å gå veldig langt for å få et spesielt skrytebilde. Hva kan være grunnen til dette?

Det kan virke som at vi har blitt låst i en sosial media-modus. Jeg ser som bilist mange fotgjengere og syklister som tar store sjanser uten at de er klar over det. De bare fortsetter i samme kurs og fart, og selv om et fotgjengerfelt gir de gående visse rettigheter, er det ikke nødvendigvis lurt å stole på at bilistene følger godt nok med. Det kan lett oppstå misforståelser. Noen ganger lurer jeg på om de var klar over at de krysset ei gate med ganske stor trafikk, for de løftet aldri blikket.

Jeg vet ikke om bilister er i samme modus, men det blir gjort en del rart blant de harde trafikantene også. Det hadde ikke overrasket meg hvis avhengigheten vår til diverse håndholdte enheter og bærbare pc’er påvirket atferden vår i alle situasjoner. Det er noen som mener at omfattende bruk av internett, og spesielt sosiale medier, forandrer hjernen. Vi er sosiale og når vi får et verktøy som benytter seg av hjernens ønske om å kommunisere, er det ikke utenkelig at dette verktøyet former den hjernen som skapte verktøyet. Jeg har hørt mange si at sosiale medier er bra for oss, ikke minst for de som har vansker med eller ikke kan kommunisere muntlig. Jeg foretrekker skriftlig kommunikasjon selv og forstår derfor den tankegangen, men den kan være problematisk også. Det er derfor et poeng for meg å kommunisere med andre ansikt til ansikt, ikke alltid fordi det er nødvendig, men for å ha den kontakten med verden. Spørsmålet er om sosiale medier er et supplement til det sosiale livet vårt eller om det erstatter det.

To som sitter på kafe og snakker mens de ser på telefonene sine. De bruker både verbalt og ikke-verbalt språk.

Disse to er er kanskje på sosiale medier, men de snakker sammen og bruker både verbalt og ikke-verbalt språk. Foto: Nenetus via freedigitalphotos.net

Vi bruker bl.a. ansiktsuttrykk, intensitet i stemme og kroppsspråk, øyekontakt og timing når vi snakker med noen. Vi trenger dette ikke-verbale språket hvis vi bruker f.eks. et kamera sammen med Skype, men vi mister ellers dette hvis det utelukkende dreier seg om tekst. Det som gjør at noen er bekymret er at vi bruker den venstre hjernehalvdelen mer enn tidligere. Det høres i utgangspunktet ikke så dramatisk ut for det er den sida som styrer det akademiske, språket, leseferdigheter, logikk, rasjonalitet etc. En skulle tro at vi kan klare oss fint med det, men den høyre sida er likevel viktig. Det er der følelser, kreativitet og evnen til å forstå det vi ser styres fra. Vi kan fungere med en hjerne som bruker venstre sida mest, og jeg har hørt om eksempler der et barn har fått operert vekk en stor del av høyre side. De klarte seg fordi venstre side tok over mye av den jobben høyre halvdel hadde gjort. Jeg tror likevel det blir noe annet når vi har hele hjernen intakt, men ignorerer den ene halvdelen.

Hvis jeg har forstått det rett er det venstre side av hjernen som styrer kristisk tenkning og logikk. En skulle derfor tro at vi er mer logiske og flinkere til å analysere informasjon enn tidligere, men det er snarere det motsatte som har skjedd. Jeg tror det har sammenheng med at selv om hjernen er delt i to kan ikke de to delene fungere alene. Jeg tror de trenger hverandre. Logikk og kritisk tenkning er ikke det samme uten kreativitet og spontanitet. Tenk deg en lyriker som har et godt språk, men mangler det kunstneriske. Det er det samme med vitenskapsfolk. Uten kreativitet er de ikke annet en enn datamskin, men  denne maskinen trenger kanskje kreativitet for å løse et problem. Jeg tror dette kan være noe av utfordringene for mange autister også. De er kanskje flinke på kritisk tenkning, men mangler kreativitet og intuisjon. Da kan det se ut til at de ikke er så flinke på kritisk tenkning som de faktisk er.

Jeg leste et sted at twitter og facebook utelukkende er et gode fordi de utvikler tankeprosesser i dagens unge. Det er mange som deler nyheter og interessante blogginnlegg på sosiale medier, og internett har utvilsomt den fordelen at det er lett å spre informasjon. Brukere av nettet må derfor ta stilling til komplisert informasjon og behandle den kritisk. Internett har en annen stor fordel også, den har gitt alle en stemme. Noe har likevel forandret seg. Jeg var ikke den eneste som hadde store debatter og var dypt uenige med venner når vi diskuterte en sak før internett ble en del av livet, men vi ble ikke uvenner. Det var ingen som ble verbalt angrepet i form av negative karakteristikker. Det er et hardere klima i dag.

Det har vært et par saker i media de siste dagene som kanskje ikke er nettroll på sitt verste, men jeg mener de viser en manglende selvkritikk. Da Innvandrings og integreringsminsteren Sylvi Listhaug la fram 40 forslag for å begrense strømmen av asylsøkere, var det noen av de politiske motstanderne hennes som beskrev henne som uegnet til jobben. Ifølge en jurist var hun umenneskelig og Dagbladet beskrev ministeren som oppsiktsvekkende ufølsom på lederplass. Det var mye person og lite sak.

Jeg er en stor fan av de originale Star Wars-filmene, og ble overrasket da den nye generasjonen fans kritiserte Carrie Fisher og hevdet at hun ikke hadde eldet med stil. Hun er en flott 59-åring, og selv om Harrison Ford er noen år eldre, er det ikke mange som snakker negativt om han. Det er en dobbelstandard der, for eldre mannlige skuespillere gjør det gjerne bra på kåringer over de mest sexy i Hollywood, og får dermed gode roller til de har passert 60 og vel så det, mens kvinner ikke har lov til å bli eldre.

For å oppsummere vil jeg hevde at et samarbeid mellom venstre og høyre hjernehalvdel er veldig viktig. Verden forandrer seg i et stadig høyere tempo, og det vil være viktig å klare disse raske overgangene. Det er ikke sikkert at alle nevrotypiske klarer det noe bedre enn autister. Jeg er absolutt en tilhenger av teknologi, men den må ikke bli for dominerende i livene våre.

 

Humans have shorter attention span than goldfish

Dan Siegel: How social media is changing our brains

 

%d bloggers like this: