Problemet med tillit

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund. Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.
Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.

Jeg skriver mye om autismespektertilstander, nonverbale lærevansker, ADHD, og komorbide lidelser, og når jeg snakker med andre om dette, sitter jeg ofte igjen med et inntrykk av at det er mange som ikke forstår. De hører Asberger og tenker på en av de groteske skikkelsene fra TV-serier der en ofte bruker de meste kjente stereotypene, og overdriver dem. De vet med andre ord fint lite om de diagnosene de har noen meninger om, sågar i noe så alvorlig som en bekymringsmelding. Det kan faktisk være farlig å skille seg ut i Norge. Poenget jeg vil ha fram er at lover som begrenser menneskers frihet mer enn nødvendig, eller som ikke kan håndheves, svekker rettssystemet. Det er mye å si om de ulike koronatiltakene, og om tolkningen/utøvingen av de ulike lovene (det gjelder noen av de vi hadde før Korona også), men jeg er ikke alltid overbevist om de gjør så mye for å øke tilliten til rettsvesenet. Det er faktisk dramatisk, for de aller fleste vil hevde at vi har et samfunn der det meste handler om tillit.

Den svenske forfatteren Elisabeth Åsbrink stilte et interessant spørsmål for noen dager siden. Hun sammenliknet det Sverige ikke gjorde med det resten av verden gjorde for å stoppe Covid-19 viruset, og spurte seg selv om Sverige hadde blitt skadet av fred. Hun viste til at nabolandene har store nasjonale traumer, ikke minst knyttet til 2. verdenskrig, men de har ikke det en gang i Sverige. De har mer enn de er villige til å innrømme etter som de ikke var så nøytrale som de vil ha de til, men det er en annen sak. Dette fikk meg til å reflektere over begrepet tillit.

Det er et stort spørsmål, for vi snakker mye om at samfunnet vårt er bygget på tillit. Det er et slags måleverktøy som viser hvor godt samfunnet fungerer, men hva innebærer egentlig tillit? Det er ganske skremmende når en tenker over det, for tillit betyr en stor grad av sårbarhet. Vi plasserer oss selv i en situasjon der noen andre kan volde stor skade mot oss. Det er forventet at vi gjør dette uten å nøle, men det er noen problemer med denne tilliten.

Vi må starte uten noen erfaringer å basere oss på, og vi fortsetter kanskje fordi vi har erfart at vi hadde fordeler av å plassere oss i denne sårbare situasjonen, men det er for mange av oss snakk om temmelig ujevne maktforhold. Tillit er for mange utelukkende snakk om sårbarhet, mens mennesker med mer makt (penger, innflytelse, jobb, sosial status) kan legge til et annet element, valg. De er ikke avhengige av andre i like stor grad. De har råd til nederlag, fordi det er lettere for dem å gjøre noe med det på ulike måter.

Tenk på de som må kjempe mot myndighetene. FN-komiteen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) kritiserte i fjor norske myndigheter for systematiske brudd på funksjonshemmedes rettigheter. Det har vært mange saker mot Norge i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og staten ble bl.a. dømt i fire saker som gjaldt barnevernet. Det betyr i realiteten lite, for ingen kan tvinge mydnighetene til å følge sine egne lover. Det er ikke lett for individer å komme så langt, og tenk på de mange som ikke har ressurser til den kampen. Tillit handler for dem om å legge hodet på blokka. De har håp, men ingen garantier. 

Jeg vil tro at vi kommer tilbake til det normale etter hvert, og da blir spørsmålet: Hva ønsker du skal være det normale i Norge? Det som blir normalt under denne krisa kan bli normen i lang tid fremover. Har vi fremdeles tillit den dagen det rammer oss? Det er lett å tenke at myndighetene alltid har rett, helt til den dagen du føler at de ikke hadde rett til å gjøre noe mot deg. Det blir sagt at tillit sier noe om hvor godt samfunnet fungerer. Det stemmer kanskje i grove trekk, men jeg har ikke alltid opplevd at mennesker fortjener den tilliten. Jeg har mange erfaringer med arbeidsgivere, skole og helsevesenet, og ikke minst i privatlivet som ikke oppmuntret til tillit fra min side, men jeg har heldigvis gode opplevelser også.

Mange av oss legger hodet på blokka. Vi har ikke noe valg, og vi må ofte gjøre det for mennesker som ikke har noen anelse om hva dette dreier seg om. Vi må ha tillit til mennesker som faktisk er mennesker. Det betyr at de har sine tanker om verden, om hvordan mennesker i Norge bør være. De har forestillinger om mennesker med lav inntekt, mennesker med en annen livsstil enn de har valgt, om etnisitet, og fungering. En ser det delvis innenfor helsevesenet også. Der er det gjerne forestillinger om at en bør ha alle trekkene for en diagnose, og en bør vise disse trekkene hver gang. Det blir ikke tatt høyde for at de fleste, kanskje alle utviklingsforstyrrelsene, fordeler seg langs et spekter. Det betyr at det er ulike former og grader av denne tilstanden, og det er en grunn til at noen får en diagnose i voksen alder. Det er noen som ikke blir oppdaget fordi de ikke er typiske for tilstanden, og noen gjør mye for å fly under radaren. Mange negative opplevelser/tilbakemeldinger kan f.eks. få en som snakket med gud og hvermann om spesialinteressene sine til å trekke seg tilbake. Da kan det se ut som at en ikke har det trekket.

En kan med andre ord ikke møte en pasient med forventninger om at den skal være akkurat det litteraturen beskriver. En smal definisjon er et generelt problem. Det er mange som mener at vi har et mangfoldig samfunn (diversitet), men diversitet handler om mer enn å stjele regnbuen fra barnerommet, eller om å gi plass til doktriner vi ser på som sneversynte. Vi bruker ordet tillit om vårt forhold til myndighetene, men den sterke parten i det forholdet omtaler en del av oss som «de som havner utenfor» eller «utenforskap.» Det siste brukes om mennesker og grupper som har mistet den sosiale tilknytningen til samfunnet. Det er lett å si at noen har mistet fellesskapet, eller at de havnet utenfor, men jeg tror ikke noen velger dette frivillig. Det er mer interessant å spørre hvordan eller hvorfor.

Vi har det bedre i Skandinavia er de fleste andre steder i verden, men det er ikke et utopia. Tillit krever noe fra begge parter, men vi har ikke en situasjon der begge parter risikerer like mye. Vi har ikke noe valg. Vi må velge sårbarhet, og muligheten for å tape i møtet med en verden som kan være brutal. Tillit er også håp. Vi kan ikke annet enn å håpe på at møtet med det offentlige blir en dialog, og ikke en monolog. Jeg har heldigvis noen gode opplevelser som veier opp for noen av de negative. Jeg har møtt noen leger, sykepleiere, saksbehandlere o.l. i årenes løp som gjorde livet lettere. De gir meg et grunnlag for fortsatt tillit, men jeg møter alltid opp til en avtale med en viss skepsis.

Vi kan også omgi oss med mennesker vi har tillit til, mennesker vi vet vil være der gjennom de tunge tidene også. Det trenger ikke være så mange, men jeg håper de fleste har denne gjensidigheten i livet sitt.