Den lange veien hjem

I have already lost touch with a couple of people I used to be. Joan Didion

Jeg var nylig på to korte besøk i hjembyen min, Haugesund, og jeg forlater alltid byen med litt blanda følelser. Dette  er et såpass vanlig fenomen at en kan finne en god del artikler om emnet på nettet. Det handler ofte om mental helse, men det er ikke alltid relevant. Det kan være en slags nostalgi, en smerte en føler over at barndommen er borte. Det en hadde, det en var, kommer aldri tilbake. Det kan være grunnen til at mange får en komplisert blanding av gode og negative følelser når de besøker hjembyen.

Det kan altså være så enkelt som at vi blir minnet på hendelser fra fortida. Dette kan i verste fall trigge oss, og da snakker vi om mental helse. Triggere er en følelsesmessig reaksjon på noe vi har opplevd, og resultatet kan bli sinne, skam, skyld og smerte. Det er altså viktig å prøve å takle triggere bedre. Jeg skrev i det forrige innlegget mitt om at moren min døde den 14. april, og de følelsene jeg allerede hadde har sannsynligvis økt i styrke. Jeg kunne ikke være hos henne når hun trengte hjelp, og nå er byen en påminnelse om at jeg ikke får treffe henne igjen. Jeg tilbrakte en stor del av oppveksten i bydelen Bleikmyr, og jeg kom ofte tilbake som voksen for å besøke mor.

Jeg tror det for noen kan være en følelse av at byen skylder dem noe. Det er relevant i mitt tillfelle, for jeg hadde ikke flyttet fra byen hvis det hadde vært mulig å bli. Jeg fikk verken jobb eller bolig der (bortsett fra å leie fra slumlords), og det er ingen tvil om at det var der jeg ville lykkes. Jeg hadde ikke bare gode erfaringer under oppveksten i Haugesund, og det dreier seg om alt fra nabolagene vi bodde i til skolegang og yrkesliv. Det er ikke alltid jeg klarer å elske landet eller byen (definisjonen av patriotisme), men det er likevel Haugesund som er hjem. Jeg har bodd i sju andre kommuner, men jeg tenker alltid på Haugesund. Det er likevel ingen tvil om at jeg møtte mer motstand der enn noe annet sted, så det er nok et visst element av å bli avvist der jeg trodde jeg hørte hjemme.

Jeg har med andre ord ambivalente følelser til fødebyen min, men det er tross dette Haugesund som er hjem. Skien, der jeg bor nå, har Brekkeparken, men den er ikke det samme som Byparken. Rundløypa rundt Åletjern gjør nytten, men den er ikke Haraldsvang. Jeg kan drikke kaffe på Kaffehjørnet eller Farstad i Skien, men det er ikke Totalen, og en tur langs Skienselva er ikke i nærheten av å være det samme som Indre kai i Haugesund (fra Møllerveien til Høvleriet). Grunnen til at jeg reiser fra byen med blanda følelser er nok at jeg ikke er sikker på hva jeg mener om den.

Utsikt fra Kvalsvik, et av favorittstedene mine.
Utsikt fra Kvalsvik, et av favorittstedene mine.

Jeg tror jeg kommer tilbake til hjembyen min etter hvert, men det må bli under andre forutsetninger enn de som ikke fungerte da jeg flyttet. Det hadde vært gøy hvis jeg kunne få tilbake noe av det tapte, og jeg tror det er det dette dreier seg om. Jeg kjente en gutt en gang. Jeg er ikke sikker på når han døde, eller om han egentlig gjorde det. Han ble nok bare forlatt i fortida, for det var ikke rom for denne gutten da jeg prøvde å navigere på vei mot voksenlivet. Jeg har savnet den glade gutten som trodde på ei lys framtid, men han er ikke helt borte.

Det hadde kanskje passet med en inspirerende avslutning der jeg snakket om gutten som hadde overlevd et eller annet sted i tankene mine, og at han hjalp meg i arbeidet med rekonstruere meg selv. Jeg kan ikke si at det har skjedd, eller at det kommer til å skje. Jeg sier heller ikke at det er umulig, men ingen kan forutsi hvor dette ender. Jeg snakker om den prosessen jeg refererte til i forrige innlegg. Jeg snakket da om at jeg hadde blitt foreldreløs i en alder av 53 år, og at jeg for første gang ikke er en sønn. Det leder kanskje til en ny identitet, og kanskje dukker gutten opp igjen.

Med gleden som veiviser

De tre måkene representerer Haugesund.
De tre måkene representerer Haugesund.

Teori er alltid lettere enn praksis. Jeg har skrevet et par innlegg om sorg som tilleggsvanske, og det var ganske lett så lenge jeg ikke trengte å føle noe selv. Det er fælt å si det, men jeg har ikke mistet noen som virkelig betydde noe for meg, før nå. Det er kanskje fordi jeg bare var 11 år gammel da faren min døde, og jeg vet ikke om jeg hadde noen sterke følelsesmessige bånd til andre slektninger som har gått bort.

Den siste måneden har vært utfordrende. Mamma døde 14. april, og det var spesielt vanskelig å godta dette fordi hun ikke var klar til å dø. Jeg tror ikke hun trengte å dø akkurat nå heller. Jeg skal ikke gå i detalj, men det er mye som tyder på at hun døde av manglende omsorg på en institusjon der jeg trodde hun var trygg. Jeg var hos henne de to siste dagene av livet hennes, og jeg gjorde meg klar igjen den tredje dagen da telefonen ringte. Hun kjempet til det siste, men døde klokka 7 den morgenen.

Jeg er en person som føler mye, som får sterke reaksjoner når noe trigger meg, og jeg har hatt mange sterke, negative følelser de siste ukene. Jeg prøver å tenke på de positive minnene, men det er ikke alltid lett. Det er så vanskelig at det har blitt forsket på mennesker som blir foreldreløse i voksen alder. Det er ikke så rart, for det betyr på en måte at vi må søke etter en ny identitet. Vi har vært noens barn hele livet, og den/de personene som ga oss betingelsesløs kjærlighet, som var de sterkeste støttespillerne våre, er plutselig borte.

Det å miste foreldrene sine i voksen alder er en brutal opplevelse, og jeg er ikke sikker på om smerten noensinne forsvinner. Det kan likevel være starten på en læreprosess, som kanskje ender med at en finner den virkelige identiteten sin. Noen vil kanskje gjennomføre noe de skulle ønske at foreldrenes deres kunne ha sett, noe som ville ha gjort dem stolte. Jeg hadde som barn en drøm om å bli forfatter, men jeg så ikke det som realistisk. Jeg var et barn som hadde store utfordringer med å lese og skrive, og dette fortsatte helt til videregående skole. Jeg trodde derfor ikke det var realistisk, men mamma gjorde det, og jeg tror det var begynnelsen, mange år før det gikk opp for meg selv.

Jeg må innrømme at det ikke har vært lett å tenke på de gode minnene de siste ukene, men både de lyse og mørke tankene kommer i bølger. Når jeg tenker klart klarer jeg å sette pris de inspirerende sidene ved mammas liv. Det var mye smerte i livet hennes, både fysisk og emosjonelt, men jeg likte besluttsomheten hennes.

Jeg bodde en periode på Sørhaug i Haugesund, og jeg traff på mamma en dag jeg var på vei hjem. Hun hadde vært på Norsk Folkehjelp (ved Stadion), og deretter gått opp Djupaskarsvegen til Sørhaug Bedehus. Dette er en kraftig bakke med en god del høydemeter, men hun hadde bestemt seg for at hun skulle på basar. Dette var bare 3-4 år siden, og hun hadde sterke smerter i rygg og bein, men hun var fast bestemt på at hun ikke skulle sitte inne hele tida. Hun ville oppleve noe.

Det var de siste årene kreftsykdom og epilepsi som forårsaket sterke smerter, og som kom i veien for det livet hun ville ha, men hun hadde levd med smerter i mange år før det. Det betydde ikke at hun ikke kom seg ut, og en kan noen ganger lure på hvorfor hun tvang seg selv til å gjøre noe som gjorde vondt. Jeg tror svaret er glede. Hun likte turer i terrenget, og noen av de beste minnene mine er fra turer vi hadde i byheiene i Haugesund (tur-orientering), toppturer i Vikebygd og Etne, og da hun besøkte meg i Nesna. Jeg hadde nettopp fullført lærerhøgskolen i Nesna, og vi gikk to toppturer der før vi dro videre til Bodø. Vi gikk opp Hamarøytinden og et godt stykke opp Tomskjevelen på øya Tomma. Dette var ganske krevende turer, men det er få opplevelser som slår den følelsen en får når en står på toppen av et fjell og ser utover. Når det gjelder de to nevnte fjellene så vi mye av skjærgården i Helgeland, og det var et fantastisk skue disse fine sommerdagene i juni 2000.

Jeg tror ikke mamma tenkte bevisst over det, men instinktene hennes minner meg mye om noe C. S. Lewis skrev. Mamma likte bøkene hans om Narnia, men han skrev også mye sakprosa. Han skrev et sted om det tyske ordet sehnsucht. Det kan brukes om en slags nostalgi eller lengsel, men det er også en viss smerte involvert, fordi det er noe en desperat ønsker, men som en kanskje ikke kan få. C. S. Lewis brukte ordet til å beskrive de kristnes lengsel etter himmelen, men det er en glede en kan finne i livet også. Han beskrev bl.a. gleden ved å gjenoppdage en følelse han hadde hatt for mange år siden, f.eks. gjennom å lese en god bok eller å beundre arkitektur.

Vi søker altså etter noe vi ikke kan finne, men vi lykkes i korte øyeblikk. Det var ikke noe mamma hadde et bevisst forhold til, men jeg tror det var dette hun gjorde. Hun søkte etter en noe hun hadde mistet, og jeg tror den følelsen var i barndommens Bodø. Det er noen som sliter med tunge tanker i perioder, og det er nok mange som har opplevd dette det siste året. Det poenget jeg ville ha fram er at det finnes ting å glede seg over. De aller fleste har ting i sitt eget nærmiljø som kan gi dem den følelsen C. S. Lewis beskrev. Dette er både isolasjon og en veiviser. Det er isolasjonsmateriale på den måten at det beskytter mot konsekvensene av å leve i en verden som kan være ganske kald, og det er en veiviser på den måten at gleden kan lede oss trygt gjennom livet. Den gjør det mulig for oss å leve. Det er ikke lett å finne denne gleden, og det er ikke lett å høste denne frukten etter at en har funnet den, men det er mulig.

Jeg har begynt på en ny fase i livet, en fase der jeg kanskje fullfører det mamma startet. Jeg har et stort håp om at jeg får gitt ut romanen min etter hvert, og det vil være en seier for henne også. Jeg får mye glede ut av å skrive, og selv om det som minner meg om henne også påfører meg smerte, tror jeg forfatterdrømmen blir en seier for oss begge. Den vil vise vei, og gjøre livet lettere. Det er min strategi. Jeg skal finne gleden.

Det er ikke tilfeldig at jeg illustrerte dette innlegget med Haugesunds byvåpen. Mamma ble født i Bodø og kom til Haugesund åtte år gammel. Hun fikk ikke en god mottakelse der og lengtet tilbake til Bodø hele livet. Det var med andre ord utfordrende å finne gleden i Haugesund, men hun fant nok av den. Jeg føler det på samme måte. Det er det som er hjem for meg, samtidig som jeg aldri har følt meg velkommen der. Jeg bor ikke i Haugesund nå, og selv om litt av motivasjonen for å flytte hjem igjen døde med mamma, håper jeg å komme tilbake igjen etter hvert.

Politikere på repeat

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund. Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.
Tillitsvalgte bak denne fasaden trenger ikke tillit. De gjør stort sett som de vil.

Har du lagt merke til hvor kort hukommelse de fleste mennesker har? Ingen vet det bedre enn politikere, og ingen er mer villig til å utnytte denne svakheten. Jeg så en overskrift nylig om hvordan Jonas Støre har tenkt å vinne valg, og det er slagordet «Jobb til alle. Det er jobb nummer én» som skal hjelpe Ap inn i regjering. Dette er god, gammeldags Ap-retorikk, og minner f.eks. om «hele folket i arbeid» (1933), «Arbeid for alle» (1981), og «Alle skal med», som de har brukt siden 2007.

Det er en grunn til at Arbeiderpartiet ikke har vært noe nærmere målet enn andre partier. Det er rett og slett ikke mulig. De snakker ikke bare om å finne jobber til de som i dag er arbeidssøkere, men også til de som ikke står i noen statistikk. Det er nemlig mange som ikke er registrert som arbeidssøkere fordi de har gitt opp, eller fordi de allerede har en deltidsjobb. Vi har allerede en situasjon der det ikke er nok jobber på markedet til å avskaffe den kjente arbeidsledigheten, så en kan lure på hvordan politikerne skal skaffe arbeid til hele befolkningen.

De aller fleste ekspertene tror dessuten det vil bli langt færre tilgjengelige jobber i årene som kommer, fordi det er maskiner som vil overta mange av de jobbene mennesker har utført tidligere. Arbeid til alle vil være å sette markedet til side, og rett og slett subsidiere arbeidskraft. Husker du Jim Henson serien Fragglene på 1980-tallet? De arbeidsnarkomane doserne laget byggverk, som fragglene spiste opp, og det ble dermed aldri slutt på byggeaktiviteten. Jeg kan ikke se for meg at det skal bli sterk støtte til en industri uten inntekter, annet enn skatt.

Det er imidlertid et mer moderne begrep som kanskje hadde vært fornuftig, borgerlønn. Det gir mening med borgerlønn hvis hensikten er stabilitet, for det vil bety at vi kan oppleve langt større sjokk en Covid-19, uten at det truer med å destabilisere samfunnet. Det er ikke sikkert det koster mer i det lange løp heller, for det er ikke billig med diverse krisepakker som skal hjelpe økonomien.

Det er noe amerikansk over de norske politiske slagordene, for intetsigende gjenbruk er en tradisjon der borte også. Her er et knippe eksempler: «America First» (Warren Harding, 1920 og Pat Buchanan, 1992), «Let’s make America Great Aagain» (Ronald Reagan, 1980), «It’s Morning Again in America (Ronald Reagan, 1984), «It’s Time to Change America» (Bill Clinton, 1992), «A Stronger America og «Let America be America Again (John Kerry, 2004), og «Restore the Soul of America». Det siste er faktisk et av de mindre intetsigende slagordene Joe Biden har brukt i den nåværende valgkampen, men en kan diskutere hva det egentlig betyr.

Det er ikke mye originalt her hjemme heller. Det er stort sett det samme budskapet, og det er ikke overraskende at de låner fra hverandre heller, siden det er så liten forskjell på partiene likevel. Det er ikke opp til meg å analysere partiprogrammene. Det er andre som er bedre kvalifisert enn meg til å gjøre det, men mange løfter betyr ikke nødvendigvis at livet blir lettere for skattebetalerne. Det fungerer stort sett på den måten at politikerne lover, mens vi betaler. Det var flere overskrifter i dag som viste litt av hvordan politikk fungerer. Jan Bøhler, kjent Ap-politier fra Oslo, skiftet til Sp. Det førte til umiddelbar kritikk fra de tidligere partikollegene hans, og det var sågar en som hevdet at han ikke hadde møtt en større sviker i sine 50 år i politikken.

Det er kanskje naivt å tro at politikk dreier seg om å påvirke, og utrette noe som er til det beste for samfunnet. Det kan virke som at det viktigste ikke er hva samfunnet oppnår, men hvor mye en selv og partiet tjener på det. Dette er grunnen til at partiene stort sett er enige. Forskjellen er når de er enige, når det er strategisk lurt av et parti å være enig med det som er fienden. I dette tilfellet stempler de ikke bare Jan Bøhler som upålitelig, mens også det partiet de planlegger å sitte i regjering sammen med. Det handler visst ikke om hva de kan få til sammen, men om hvor mye anerkjennelse deres egen organisasjon kan få. Jeg er ikke sikker på om det er gode nyheter for de som trenger hjelp, og det er mange ulike grupper som håper de kan få litt hjelp av politikerne.

Jeg illustrerer med et bilde fra det som dessverre er hjembyen min. Jeg er ikke direkte stolt av det de har gjort der, og det er virkelig en situasjon der en kan stemple de såkalte tillitsvalgte som svikere og svindlere.

Den onde fotballen

fotballbane
Illustrasjon. Jeg spilte på denne banen som barn. Den var dekket av hvit sjøsand. Det blir trist når barna forsvinner.

Jeg sender kondolanser til Kristiansand i kveld. Jeg fulgte ikke kampen selv, men da jeg leste nyheter på nettet, så jeg at Start hadde rykket opp til Eliteserien i fotball. Det er dårlige nyheter for mange. En skal lete lenge for å finne noen som har en tilsvarende narsisstisk atferd. Jeg er ikke sikker på om fotball er direkte ond eller om den kun er symbolet på mye av det som er galt med samfunnet, men konsekvensen er den samme uansett.

Jeg sender sympatiske tanker til Sørlandet, for jeg vet hvor mye penger som forsvinner ned i noen få fotball-lommer. Jeg ble sjokkert da Haugesund komune for noen år siden oppgraderte stadion sammen med FK Haugesund. Dette var et krav fra fotballforbundet, for hvis de ikke gjorde de nødvendige forandringene, ville laget ha blitt tvunget til å spille hjemmekamper i en annen by. Jeg vet ikke hvor mye kommunen brukte, men dette skal ha kostet 150 milllioner kroner, og kommunen overførte sin andel til et selskap som den private klubben eide 60 prosent av. Dette ble forøvrig gjort mens kommunen var under administrasjon etter Terra-skandalen.

Jeg bor i Skien kommune nå og ble positivt overrasket da jeg for noen dager siden så en overskift om at et vedtak om å gi 400 000 kroner til fotballklubben Odd hadde blitt stanset. Jeg tenkte at det kanskje var noen politikere som hadde bedre dømmekraft enn de i Haugesund, men da jeg leste videre, forstod jeg at pengene ville bli utbetalt. Det politikerne ikke var helt enige om var hvem de skulle ta pengene fra.

Jeg leste en overskrift for noen måneder siden der en representant for fotballklubben Start i Kristiansand var misfornøyd med kommunen, som denne mente ikke hadde støttet klubben med ei eneste krone. Jeg kjenner ikke til saken, men har vanskelig for å tro at de har fått for lite. Det har vært flere overskrifter over en rekke år etter at kommunen reddet klubben fra konkurs. Jeg tror det har vært liknende overskrifter om klubber som Kongsvinger, Viking, Hamkam, Moss og Fredrikstad, og dette er sannsynligvis bare toppen av det berømte isfjellet.

Det blir en slags spilleavhengighet av dette. En gambler tenker at han må gamble videre for å vinne tilbake det tapte, og det er kanskje noen politikere som tenker at de må holde en fotball klubb på beina for å hindre at de mister muligheten til å kreve penger tilbake, eller at breddeidretten går tapt. Problemet er at en støtter ikke barneidrett ved å støtte elitelaget. En støtter ikke svake grupper i samfunnet, for når en skal gi penger til et fotballag, må en samtidig velge hvem som ikke skal få hjelp.

Det er ikke feil å si at fotball er ei gruppe med ekstreme narsissister, men de er kanskje ikke verre enn andre. De krever støtte og tar imot det de får, selv om de er klar over hva dette gjør mot andre. Det er heller ikke overraskende at de har en total mangel på takknemlighet. Det er likevel politikernes feil at de lar seg bruke i alvorlig økonomisk krimnalitet, for jeg mener det er det det er når de misbruker offentlige midler på denne måten. Dette kan sammenliknes med militæret. En kan bli frustrert over hvor mye de store nasjonene i verden bruker på våpen, men de gjør det fordi folket godtar det. Noen protesterer mot våpenindustrien, men de gleder seg når regjeringen deres brukes disse våpnene i land vi har «stabilisert» (Afghanistan, Iran, Libya, Somalia, Syria bare for å nevne noen). De protesterer deretter når flyktninger og migranter kommer i store mengder til grensene våre, og de ser ikke sammenhengen mellom det vi har gjort (eller ikke gjort) i fremmede land, og de forholdene andre må leve under. De ser ikke at vi har et ansvar.

Poenget mitt er at det koster med politikere som ikke alltid tar gode avgjørelser. Haugesund kommune støttet eliteserielaget fordi politikerne mente at det var en viktig del av byens identitet, og jeg vil tro at det er en vanlig begrunnelse i andre byer også. De fleste lagene i eliteserien i fotball har et budsjett på 60-100 millioner kroner, og mye av inntektene kommer nok fra private sponsorer, men det er ingen tvil om at samfunnet pøser ut enorme summer på noe som er og blir tapsprosjekt. Dette er kanskje midler som ikke hadde blitt brukt på mer fornuftige ting, om fotballen ikke hadde utnyttet givergleden, men jeg tenker på hva vi ikke bruker penger på.

Jeg tenker på kommuner som ikke vil bruke penger på miljøeterapeuter, spes.ped. og andre tiltak i skolen, gode ergo og fyisoterapitjenester, grundige utredninger ved helseforetakene, samt behandlinger som virker. Jeg tenker på hvor mange som får drømmene sine knust når de oppdager at verden ikke var som de trodde. Det er mange som før eller seinere forstår at de ikke kommer til å få det livet de i alle år trodde de skulle få. Det koster en del å utvikle de borgerne vi ønsker oss. Det koster en del med mangfold, og det er alt for mange som ikke ser sammenhengen den dagen de får mange av «de andre» på døra. Norge er ikke et lett land å være annerledes i. Det er et land som liker å snakke om toleranse og åpenhet for de som er utenfor A4-formatet, men når samfunnet får muligheten til å vise denne inkluderende holdningen, kan det være stor avstand mellom teori og praksis. Det er rett og slett viktig å ha den rette annerledesheten, den samfunnet er villig til å akseptere.

Jeg ser av og til på fotball, men det er ikke uten et visst ubehag. Det er en form for underholdning som kommer med en høy pris, og selv om jeg ofte irriterer meg over klubbene, er det narsissitiske innslaget et langt mer omfattende samfunnsproblem. Har vi virkelig råd til fotball? Har vi råd til å svikte de andre? Det minner meg om den gangen noen studenter gikk forbi mens jeg satt på et venterom på sykehuset. Den ene snakket om at hun var lettet over at etikk-eksamen var unnagjort. Det var den hun hadde gruet seg mest til, og hun skulle i alle fall ikke tenke etikk fremover. Den uttalelsen kan misforstås, men det er kanskje en dose sannhet i den. Vi liker egentlig ikke etikk.

Stjeler fra de fattige

NRK hadde en artikkel i dag om to saker der Husbanken har politianmeldt selskaper som de mener har svindlet dem. Den ene dreier seg om et selskap som fikk 90 millioner kroner over to år for å bygge hus de skulle leie ut til vanskeligstilte. Selskapet fikk en del av pengene som tilskudd for at de skulle holde husleia lav, men det er ingen tvil om at de utnyttet systemet til å få flest mulig av de pengene som er ment for vanskeligstilte. De to eierne kjøpte hus som de solgte til sitt eget selskap for en langt høyere pris, noe som sikret dem mer i lån og tilskudd fra Husbanken. Det skal sies at de to partene er uenige i at dette er ulovlig.

Den andre saken dreier seg om et selskap i Østfold som har jobbet med å skaffe boliger til vanskeligstilte. Husbanken mener de har oppgitt for høye priser på boligene, og dermed fått mer penger, penger som kunne ha gått til flere i Husbankens målgruppe. Den saken er fremdeles under politietterforskning.

Jeg har skrevet mye om de nye leilighetene i Haugesund. Jeg tror ikke det er en liknende situasjon, men det er ikke noen hemmelighet at jeg er skeptisk til utbyggere som tilbyr 80 prosent Husbank-finansierte leiligheter i høye prisklasser. Det er, om ikke annet, irriterende at det skjer i Haugesund. Økonomi ser ut til å være et tilbakevendende tema i denne kommunen. Terra-saken førte til at kommunen ble satt under administrasjon for noen år siden, men mens skole og eldreomsorg måtte spare penger, ga kommunen store pengesummer til fotballklubben FKH. Økonomistyring og Haugesund ser ut til å være et paradoks.

Hollenderhaugen er en av de nyeste sentrumsnæreprosjektene i Haugesund.
Hollenderhaugen er en av de nyeste sentrumsnæreprosjektene i Haugesund.

Opposisjonen i Haugesund signerte en samarbeidsavtale før kommunevalget i 2015 der de gikk inn for å bygge boliger i sentrum. Det var der befolkningsveksten og utviklingen skulle komme. Det høres positivt ut, men det er ikke lett å stole på en kommune som har vanskelig for å ta ansvarlige valg.  Meglerhuset Rele selger mange av de nye leilighetene i Haugesund, og de sier på sine hjemmesider at de har en avtale med en privat bank og med Husbanken, altså kommunen. De gir samtidig inntrykk av at det er uvanlig at Husbanken gir lån til brukte boliger, og de anbefaler dermed å kjøpe leiligheter i nye prosjekt, der prisen ofte ligger på rundt 2 millioner for de billigste. Dette er villedende informasjon.

Det er ikke Husbanken som forvalter pengene og dermed statens boligpolitikk. Alt er overført til kommunene, inkludert klageinstansen. Det virker ikke som at lokale og sentrale myndigheter er helt på linje. Dette er en viktig sak for meg, for det er kjent at mange med de diagnosene jeg skriver om sliter på arbeidsmarkedet, og dermed på boligmarkedet. Det er noen som faktisk har frimodighet nok til å angripe mennesker som trenger hjelp, mens de åpenbart ikke har noe problem med de som utnytter systemet. Vi har sett det i det private barnevernet der private aktører går med store overskudd, og det er neppe noen grunn til å anta at problemet er mindre utbredt på boligmarkedet. Jeg har ventet på denne type overskrifter, men det gjenstår å se om myndighetene virkelig ønsker å gjøre noe med det.

Tildelingsbrev 2019 Husbanken

Et spørsmål om tillit

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.
Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus.

Jeg skrev om en evidensbasert skole i Det normale barnet. Det høres ut som sikre tiltak, men det innebærer ofte eksperimentering, for en vet ikke hvordan det vil slå ut. Jeg kom bl.a. inn på Aggression Replacement Training, et program som ifølge Barne- ungdoms og familiedirektoratet «retter seg mot barn og unge i alderen 4-20 år som har alvorlige atferdsvansker eller som er i risiko for utvikling av slike vansker.» Det som gjør dette evidensbasert er at det ble utviklet for amerikanske fengsler. Dette var med andre ord ikke ment for barn som kunne utvikle en aggressiv atferd. Det var for voksne som hadde kommet mye lenger.

Det er derfor ikke noen overdrivelse å si at jeg er skeptisk til Nordahl-utvalget. Det foreslo i en rapport til regjeringen i mars å frata alle elevene retten til spesiaundervisning. Dette fordi spesialundervisningen etter utvalgets mening har for dårlig kvalitet, og fordi det kommer for seint. Det er ikke vanskelig å være enig i den konklusjonen. Det er mange allmennlærerere uten spes.ped-kompetanse og ufaglærte assistenter som gjennomfører mye av spesialundervisningen i skolen. De gjør sitt beste, men det er en håpløs situasjon med store kvalitetsmessige forskjeller mellom skoler og kommuner.

Det høres dramatisk ut når utvalget vil fjerne lovfestet rett til spesialundervisning. Tanken er å flytte stillinger fra Statped til kommunene, og redusere avstanden mellom pedagogene og elevene. Det skal derfor ikke koste noe, men det høres ikke realistisk ut. Det er i dag mange lærere som har en god allmennlærerutdannelse der de har lært å dele klassen inn i tre faglige nivå, men det er ellers en forventning om alle er like. Det må nok brukes store summer på videreutdanning, kanskje på de som har utredet elevene også. Det er stor forskjell på å teste et barn og tildele ressurser, og å gi det den undervisningen og eventuelt sosiale treningen det trenger.

Vi er allerede inne i en reform det er vanskelig å gjennomføre. Alle lærerne i grunnskolen må ha minst 30 studiepong (60 i ungdomsskolen) fra 2025 for å undervise i matematikk, norsk, engelsk, samisk eller norsk tegnspråk. Det har vært kontroversielt fordi det ikke fulgte penger med dette kravet, og i tillegg til at mange plutselig hadde en ugyldig utdannelse, må de stå i kø og håpe på at kommunen har råd til å bevilge pengene tidlig nok. Nå kan vi altså få en ny utgift for kommunene. Jeg bor i en Terra-kommune, så jeg vet hva det betyr.

Jeg har sett flere overskrifter om avvik de siste årene etter diverse tilsyn fra fylket. Det dreide seg om inneklima på skoler, kommunale tjenster til personer med samtidig rusmiddelproblem og psykisk lidelse, og oppfølging av barn som Barnevernet har overtatt omsorgen for. Kommunen har de siste årene kuttet dramatisk i skole og eldreomsorgen, samtidig som politikerne har lånt penger for at fotballklubben FKH skulle få en stadion NFF kunne godta. Om ikke det var nok mener jeg det er opplagt at kommunen svikter fellesskapet ved å bruke Husbankens midler til byutvikling.

Kommunen har et mål om å utvikle sentrum. Det er en del av et langsiktig mål å bygge nye boliger i sentrum, og ikke i utkanten mot f.eks. Sveio kommune. Det er derfor ikke overraskende at det dukker opp mange nye leilgheter i sentrumsnære områder. Det er likevel rart at mange av dem er 80 prosent Husbankfinansierte, for vi snakker om en pris på 2,5-3 millioner kroner for de billigste leilghetene. Det betyr at både lånet og den summen en må skaffe selv er betydelig. Det er samtidig mange i Husbankens målgruppe som får avslag. Jeg kan vel slå fast at hvis det er et spørsmål om hvor mye vi kan vente oss fra kommunen, er jeg noe skeptisk til Haugesund.

Dans forandrer hjernen

Fra Kick Dansestudios juleforestilling. Foto: Susanne Lie Vallestad
Fra Kick Dansestudios juleforestilling. 
Foto: Susanne Lie Vallestad

Jeg er far til ei stor jente på elleve år, men hun var ikke store nøstet da hun kom til verden fem uker for tidlig. Vi har møtt på litt av hvert i årene som har gått, bl.a. i Telemark der vi bodde i fire år. En lege ved sykehuset i Skien mente f.eks. at vi ikke burde ha forhåpninger og forventninger til jenta. Vi skulle altså gi opp da hun var bare var tre år, for «det var hva det var.» Tilbakemeldingen før vi flyttet fra Haugesund var at vi skulle vente og se hva som skjedde. Vi fulgte naturligvis ikke alle anbefalingene. Vi ga ikke opp, og vi gir ikke opp. Vi har derfor ei datter som ikke står tilbake for noen, men hun gjør det andre barn gjør, og litt til. Et godt kosthold har vært god medisin, men vi tenker også utvikling når vi foreslår fritidsaktiviteter. Den kanskje største suksessen har vært ballett, og hun motbeviser skeptikerne hver dag.

Jeg kan ikke få rost Kick Dansestudio nok. De gjør en fantastisk jobb! Jeg tror det er elever ved danselinja på Skeisvang videregående skole som underviser, og de er veldig dyktige. Det er én ting å kunne danse selv, men det krever helt andre evner å overføre disse ferdighetene til barn. De gjør tydeligvis en god jobb både i Kick Dansestudio og på Skeisvang videregående skole.

Jeg har aldri vært opptatt av dans og har derfor ikke sett noen av de mange danseprogrammene på TV som har begeistret mange seere i en del år nå. Jeg har imidlertid fått en større forståelse for denne kunstformen gjennom Kick. Det er en perfekt hobby, også for de som er på autismespekteret eller har ADHD. Jeg vil faktisk påstå at det bør være en del av behandlingen. Dette er praktisk undervisning, og det er en bestemt koreografi som alle må forholde seg til, noe jeg tror passer bedre enn mange andre lagidretter. Det er også veldig sosialt, og en blir inkludert både i grupper og en til en lek. Det kan sikkert diskuteres hva dans er, men hvis Magnus Carlsen har overbevist nordmenn om at sjakk er en sport, er ikke dans en dårligere kandidat. Dans krever fleksibilitet, styrke, utholdenhet og en god porsjon mental styrke. Det høres ut som en sport i mine ører,  selv om det er muligheten til å uttrykke sterke følelser og fortelle historier som gjør den spesiell.

Ballett er bra for koordinasjonen, og en studie som ble publisert i Journal of Neurophysiology viste til at ballettdansere hadde bedre balanse og brukte musklene mer effektivt enn de som ikke hadde noen dansetrening. Det er heller ikke tvil om at dans har betydning for konsentrasjon og fokus, såvel som for romforståelsen. Det er derfor langt mer enn en hobby for de som sliter med dette. Jeg har tro på at en sterk kjærlighet eller lidenskap for noe kan gjøre livet ekstra spennende, og dans er absolutt ikke den verste lidenskapen en kan ha. Det har så mange positive konsekvenser, ikke minst vennskap. Jeg leste et sted at det er bra for hjernen med nye erfaringer eller bevegelser i oppveksten mens hjernen er under utvikling. Det starter allerede med de første usikre trinnene mens vi lærer å gå, og vi oppdager etter hvert hvordan vi kan takle vanskeligere underlag enn stuegolvet. Jeg vet ikke så mye om dans, men tror ikke det blir feil å si at det dreier seg om å utfordre kroppen og hjernen til å tenke nytt. Vi gjør noe vi hverken har gjort eller tenkt på før, også ting som er skremmende. Det får hjernecellene til å kommunisere bedre.

Det minner meg om den kanadiske astronauten Chris Hadfield. Da han kom tilbake fra Den internasjonale romstasjonen holdt han et foredrag der han snakket om å konfrontere frykten sin. Han ble blind på den første romvandringen sin. Han ante ikke hva som skjedde eller hva han skulle gjøre, men det gikk bra. Det viste seg å være et produkt (blanding av olje og såpe) de brukte for å hindre at visiret på hjelmen dugget, og i vektløs tilstand la dette seg som dråper rett på øynene. Etter å ha opplevd noe så skremmende forsvinner frykten for det meste. Temaet for foredraget hans var motsetningen mellom opplevd frykt og reell fare.

Romfart er veldig farlig, selv om NASA har fått mye erfaring siden Armstrongs første skritt på månen. Hvorfor utsatte Chris Hadfield seg for den store faren? Han ble inspirert som barn og ønsket dette mer enn noe annet. Han sammenliknet det med å gå gjennom edderkpppnett. Mange er redde for edderkopper, selv om det er en irrasjonell frykt i et kaldt klima som Norge, eller Kanada. Jeg kan forstå det i et tropisk klima, men edderkopper er ikke farlige i Norge. Det er likevel en frykt mange har, men Chris Hadfield anbefalte folk å gå gjennom 100 edderkoppnett. Han mente at det ville forandre reaksjonen en hadde på mange andre ting også. Han har kanskje et poeng der.

Poenget mitt er at det kan virke veldig skremmende å opptre i Haugesunds storstue, Festiviteten. Det er likevel ikke farlig. Det er som å gå gjennom et edderkoppnett i Norge. Den frykten en opplever er langt sterkere enn den reelle faren en er i. Kick Dansestudio har vært fantastisk. Dattera vår ble veldig godt tatt imot fra første dag. Hun har aldri følt seg utenfor, og Kick Dansestudio er flinke til å inkludere alle, de som trenger litt mer tid også. Hun har fått lære i sitt tempo, og jeg kan ikke legge skjul på at jeg er imponert av de unge pedagogene. Det er mange som har noe å lære av dem. Jeg skal ikke henge ut noen, men den holdningen pedagogene i Kick Dansestudio viser er dessverre ikke en selvfølge hos alle som jobber med barn.

Jeg er spesielt entusiastisk nå bare et par dager etter de tre forestillingene i Festiviteten, men som jeg har vært inne på dreier dette seg om langt mer enn den første begeistringen. Det var stas å se jenta danse i Festiviteten. Hun er allerede langt mer enn legen i Skien trodde hun ville bli, og det stopper ikke her. Hun har flere scener å vise seg fram på, men jeg er spesielt takknemlig for den muligheten Kick Dansestudio gir henne. Det er sjelden jeg kan anbefale noe så sterkt, men den kunstneriske lederen, Ruth Aspaas Kvinnesland, og instruktørene fortjener anerkjennelse.

Det nye semesteret starter forøvrig 9. januar 2017