Det siste reisen

Jeg skrev om merkedager generelt i Den stabile gløden, og nevnte Halloween spesielt. Jeg nevnte også den meksikanske De dødes dag uten å si noe om hva det var. Jeg liker dagen fordi den på mange måter er en feiring av livet. En kan kanskje få inntrykk av at det er en meksikansk versjon av Halloween, men de har et annet fokus. Temaet er fremdeles de døde, men i stedet for terror fra Oskoreia handler det om kjærlighet og respekt for døde familiemedlemmer.

Jeg var i det forrige innlegget mitt også inne på at jeg tror vi har mistet noe i det moderne livet preget av logikk. Forholdet vårt til døden er kanskje noe vi har tapt. Vikingene så på døden som en ny fase, og de døde ble derfor fremdeles regnet til ætten. De prøvde å holde forbindelsen åpen mellom de døde og levende gjennom rituelle handlinger, mens vi har en tendens til å glømme eller fortrenge de døde. Jeg skulle ønske jeg kunne adoptere den samme filosofien, eller noe tilsvarende det Tolkien omtaler som menneskets gave i Ringenes herre. Det er den kristne forståelsen, men jeg forstod tidlig i barndommen at selv om de voksne snakket om livet etter døden som noe bedre, som et paradis, var det ikke så enkelt.

Døden er vanskelig å akseptere. Jeg frykter den selv, noe jeg tror er naturlig for kristne også. Det ukjente er skummelt samme hva en tror på. Det er likevel mye håp i døden. Faren min døde da jeg var 11 år gammel (1979), og det er nok det tapet som har preget meg mest. Jeg mistet begge besteforeldrene mine på 1980-tallet. De ble lagt inn på sykehuset med fire års mellomrom og bare forsvant. Jeg har hatt noen tap som voksen også, men de verste gjenstår. Jeg har håp om å treffe alle igjen, men lurer på hva jeg kommer til å møte. Livet er kanskje slutten på noe uansett, for hvis vi kommer til den andre sida med minner og konflikter inntakt, blir det jo ikke noe i nærheten av den visjonen mange har. Vi må nok starte på nytt. Jeg jobber forøvrig med flere skjønnlitterære prosjekt, og ett av dem handler om å takle døden. Det er ikke stort mer enn en idé foreløpig, for jeg jobber med en roman jeg vil fullføre først, men jeg tror det kan bli ei interessant og positiv bok. Jeg utvikler ideer mens jeg skriver, og det er ikke utenkelig at ideer fra bloggen dukker opp i ei av de bøkene jeg håper blir utgitt.

Vi har noen tabuer igjen i samfunnet, og døden er nok blant dem. Det er en tendens til at de døde etter hvert forsvinner fra livene våre. Det var en tid da jeg tenkte at det ikke hadde noe for seg å legge blomster og tenne lys på grava. Den døde var ikke der likevel, ikke egentlig. Jeg tenker i dag at det hjelper de levende. Det holder forbindelsen til den andre dimensjonen åpen. Jeg tror ikke det hadde vært en ulempe å behandle døden som noe naturlig, som f.eks. å feire sammen med de døde. Det hører med til det vide begrepet fungering, for det er aldri en god idé å fortrenge det ubehagelige. Jeg tror de gjør det rette i Mexico. Det handler om kjærlighet og om å akseptere, men også om håp. Vi har ikke de store offentlige paradene her. Vi viser ikke følelser offentlig, men jeg oppfordrer alle til å tenne lys på ei grav den 31. oktober eller 1. november. Jeg bruker dagen til å fortelle dattera mi om de familimedlemmene hun aldri fikk treffe, de som døde før hun ble født.

Denne artikkelen på tripsavvy viser noe av maten som blir spist på De dødes dag, og det positive fokuset. Jeg tror det kan være sunt å minnes de døde på denne måten, og samtidig feire livet. Jeg avslutter med en video som viser  den meksikanske tradisjonen.

 

Den stabile gløden

«It is winter in Narnia,» said Mr. Tumnus, «and has been for ever so long … always winter but never Christmas.» C.S.Lewis

Det er nesten en surrealistisk opplevelse å tenke på de forandringene samfunnet har vært gjennom i min levetid, spesielt når det gjelder tradisjoner. Det er stadig flere som viser avstand til den kristne kulturarven vår, og de bruker gjerne sterke virkemidler. Det er legitimt, men jeg må si jeg er forundret over at mange har en respekt og ærbødighet overfor andre tradisjoner (f.o.f. islam) som de ikke klarer å vise sin egen.

Dette er likevel ikke et innlegg om den norske personlighetsforstyrrelsen, men om det jeg tror vi taper uten den naturlige rytmen. Jeg tenker på merkedager som i riktig gamle dager ble risset inn på primstaven. Det var ikke bare en kalender som viste hvilken tid på året det var, men den holdt orden på festdagene også. Vi feirer knapt nok sankthans, de som ikke går i kirka har heller ikke noen form for markering av innhøstingen, og hvis en i tillegg er ganske kald til ideen om julefeiring, lever en egentlig utenfor verden. Den naturlige rytmen i naturen som samfunnet fulgte er borte. Det er lett å tenke at hedensk/pagan kultur var det samme som fravær av religion og moral, men det er en feil antakelse. Det er fascinerende mange parelleller mellom kulturer som ikke hadde kontakt med hverandre.

Det er Halloween i neste uke, en feiring mange nordmenn tar avstand fra, selv om den er norsk. Ja, den kom fra USA, men røttene går tilbake til keltiske tradisjoner vi kjenner igjen i Norge. Det var en tid da nordmenn trodde at hinna som delte vår verden og åndeverdenen, og som dermed beskyttet oss, var svakere på allehelgensaften, julaften og sankthans. Det var dermed en fare for at onde ånder dukket opp, og f.eks. kidnappet barna dine. En kledde seg ut i den keltiske tradisjonen for å skremme de onde åndene.

Vi legger ikke vekt på at Halloween skal være veldig skummel i min familie, men vi liker de store mysteriene i livet. Vi har bodd nær disse tre historiske kirkene, og Eidsborg er spesielt interessant, for det er det området Draumkvedet stammer fra:

Det er alltid noen som snakker om å avskaffe merkedager, og det er faktisk en del nordmenn som vil fjerne jul fordi de mener at den ikke er norsk. Jeg har likevel ikke sett noen interesse for å feire den norrøne jólablót den 12. januar. Hvis vi kke skal ha de gamle tradisjonene, og heller ikke erstatte dem med nye, hva har vi da? Sitatet jeg startet med har fulgt meg siden barndommen, og det har alltid hatt en dystopisk klang i mine ører. Jeg tror dette er relevant for alle, men kanskje mer for de av oss er litt annerledes. Det er mange av oss som ikke lykkes med utdanning og/eller skole, og noen når ikke andre viktige milepæler som å eie sin egen bolig og å stifte familie. Høsten og vinteren kan bli veldig lang, både i bokstavelig og overført betydning. Det er viktig å finne glede der den er å finne, men gjerne noe mer. Glede uten en dypere mening kan rett og slett være meningsløs.

Vi finner mening når vi er sammen med favoritt-menneskene våre. Jeg har tro på en fest, et par lysglimt i høstmørket. Jeg er derfor glad for at vi er en norsk-amerikansk familie som feirer både Halloween og Thanksgiving. Jeg er også opptatt av det alvorlige, og liker den meksikanske tradisjonen med de dødes dag. Denne tradisjonen var inspirasjonen bak animasjonsfilmen Coco. Vi lever på en måte utenfor livet og verden hvis vi ignorerer de som levde før oss. Det hadde vært et liv som i alle fall hadde gitt meg vinter innvendig, men det er mye liv der. Vikingene hadde merkedager som hjalp dem gjennom året. Jeg tror vi trenger dem i dag også. En verden uten festdager kan fort føles som en evigvarende vinter uten at det noensinne blir jul.

Jeg kan ikke skryte på meg en evigvarende indre sommer, men jeg opplever ikke en vinter uten glede. Vi trenger alle følelsene, også de negative, like mye som vi trenger alle årstidene. Det er bare sånn livet er. Vi har det kanskje bedre når vi har litt av alt, men med en indre glød som aldri gir opp. Det er deler av det moderne livet som er for moderne. Det mangler kontinuitet.

Halloween på spekteret

Jeg har skrevet tre-fire Halloween-innlegg på den andre bloggen min de siste årene, senest De dødes fest i fjor. Jeg er veldig begeistret for Halloween, delvis fordi det er innen et tema som fascinerer meg (cosplay) og delvis fordi det er en positiv aktivitet for familien.

Det er en positiv kveld for oss, men det virker som at mange andre kristne familier bare ser på det moderne uttrykket, noe de mener er satanisk. Halloween har nok gått gjennom den samme utviklingen som Jul, for det er de færreste som reflekterer over hvorfor denne festen oppstod (både Jul og Halloween hadde en religiøs begrunnelse før kristendommen også). Det er helt opp til hver enkelt hvilket innhold de fyller kvelden med. Det som betyr noe for meg er at denne keltiske festen har mye til felles med norske juletradisjoner, i tillegg til at den minner meg på viktigheten av å være tilstede i livet, som er en katolsk/meksikansk tradisjon. Jeg vil hevde at det også er et element av integrasjon, for hvis vi ikke greier å gi plass til keltisk/amerikansk kultur i den mosaikken vi bygger, hvordan kan vi la noen føle seg inkludert her? Jeg har forøvrig hatt gleden av å bo et steinkast fra Eidsborg stavkirke i Tokke kommune, stedet der Draumkvedet sannsynligvis ble diktet. Dette kvedet vitner om en norsk tradisjon som ikke skiller seg vesentlig fra den keltiske tradisjonen Halloween er basert på. Men til tross for alt det alvoret som danner bakteppet for denne kvelden dreier det seg til sjuende og sist om å ha det gøy sammen med favoritt-menneskene dine.

Jeg skriver ikke om Halloween på denne bloggen fordi innholdet nødvendigvis er relevant, men fordi godteriet er det. Vi er en familie som må være veldig forsiktig med hva vi spiser. Vi har gradvis kuttet ut ting og opplevd en markant forbedring i fungering uten melk, gluten og genmodifisert mat. Mange sier at det ikke finnes noen beviser for at disse ingrediensene kan påvirke tarm og/eller hjerne, men det er mange familier som har opplevd noe annet. Jeg vil derfor tro at det har blitt gjort nok observasjoner av foreldre, lærere, fastleger, sykepleiere og helsesøstre til å konkludere med at kostholdet er viktig.

Det kan være en stor utfordring å spise sunt, for det er ikke mye mat som ikke inneholder gift i dag. Det er faktisk det vi snakker om. Det er en god indikasjon hvis du blir bedre etter å ha kuttet ut denne maten, og tilsvarende mye dårligere hvis du en sjelden gang spiser feil mat. Vi klarer oss fint på vanlige dager, for da baker vi mye selv, men «trick or treat» gjør det vanskeligere. Vi har tidligere brukt godteri som en valuta der dattera vår fikk penger eller en leke i bytte mot godteri. Hun fikk selvsagt beholde en del, men denne byttehandelen gjorde at hun ikke spiste for mye. Vi kjøper inn den mengden med godteri vi mener er forsvarlig å spise på et par dager, og hun bytter noe av det hun får fra naboene med noe hun kan spise. Vi må av erfaring generelt være skeptisk til importert godteri.

Det har vært mye fokus på sukker, og jeg er enig i at det er viktig, men det er faktisk ikke det viktigste. Hvis vi tenker på den virkningen godteri har på hjernen er det faktisk en større risiko med E-nummer, og spesielt farge. En del godteri har både kunstig farge og kunstig smak, som kanskje er det verste. Hvis du googler dette emnet får du en del artikler som hevder at det ikke finnes noen sammenheng mellom matfarge og hyperaktivitet, men myndighetene advarer likevel mot allergiske reaksjoner, og for noen av disse tilsetningsstoffene blir det også advart mot å gi det til hyperaktive. Det er i tillegg en del E-nummer der det ikke skal være noen bivirkninger, mens det samtidig blir presisert at det ikke finnes noen forskning. Det betyr at de ikke vet hvordan kroppen og hjernen vil reagere. Jeg har i andre sammenhenger skrevet litt om aluminium, og det er interessant at da tiltsetningsforskriften ble endret i 2013 ble det innført en begrensning på hvor mye aluminium det kan være i fargestoffer. Det har tidligere blitt sagt at aluminium er ufarlig og at vi kan få i oss ubegrensede mengder, men dette tyder på at Mattilsynet ikke har sikre opplysninger. Da lurer jeg på hvor mye som er usikkert, og på hvor mye sikrere en blir ved å spise naturlig.

Halloween har andre ufordringer også, men jeg synes noen nettsteder har litt mye fokus på høytider utelukkende som et problen. Kognitiv overbelastning betyr at hjernen blir sliten fordi vi mottar flere sanseinntrykk enn hjernen klarer å bearbeide. Det kan føre til at en fungerer dårligere eller at en blir rastløs, urolig og irritabel, noe som kan gi seg utslag i en aggressiv atferd. Det er noe en skal ta på alvor, men det betyr ikke at bursdager, Jul, 17. mai, Halloween etc. bør bli avlyst for disse barna. Det kan bety at en feirer alternativt. Jeg leste f.eks. et sted om en far som sendte brev til naboene der han forklarte situasjonen og hva de kunne gi (sønnen fikk bl.a. små, enkle leker). Han brukte et stikkord for at naboene skulle forstå hvem de var, og det endte med at gutten fikk en veldig god opplevelse.

Dattera vår går «trick or treating» sammen med bestevennen sin og hennes venner. Det er en liten internasjonal gjeng som inkluderer Norge, USA, Island og Tyskland. Vi kjenner foreldrene og selv om alle er begeistret for denne lysfesten på den mørkeste tida av året, er det snakk om rolige former. Jeg har likt science fiction, manga og anime siden barndommen, og hadde elsket muligheten til å kle meg ut som en fiktiv skikkelse. Dattera mi har heldigvis den muligheten jeg ikke hadde. Vi liker kvelden så mye at vi gjerne har en Halloween hjemme den etterfølgende helga. Da ser vi på de «snille» Halloween-filmene og spiser resten av godteriet. Det er en feiring som de fleste på spekteret kan klare uten at det blir for mye lyd og blinkende lys.

Noen snille filmer for barn i alle aldre:

Casper
It’s The Great Pumpkin Charlie Brown
The Nightmare Before Christmas
Halloweentown
Hotel Transylvania I og II
Harry Potter-filmene
Coraline
Corpse Bride
The Addams Family
Goosebumps
The Worst Witch

Jeg blir forøvrig betenkt når jeg hører om barn helt ned til 5. klasse som ser på skrekkfilmer ment for voksne, der hensikten ikke er å fortelle en historie, men å vise flest mulig bestialske scener. Det er nesten som at fortellingen er et besværlig vedheng regissøren må ta med for å få lov til å vise noen grafiske spesialeffekter.

Dette er også en kveld for å snakke om et av de største tabuene i samfunnet. Det er et paradoks at vi ser ut til å være en kultur som er besatt av død som underholdning, men vi gjør alt for å unngå den som et samtaletema. Døden er det ukjente, og det ukjente er skremmende. De færreste vil tenke på døden, men de gjør kanskje det rette i Mexico der de feirer De Dødes dag. Det er ikke noe vi bør tenke på og snakke om daglig, men Halloween (31. oktober), Allehelgensdag (1. november), Alle sjelers dag (2. november) eller De Dødes dag (1. og 2. november) kan bli en positiv samtale om de vi savner. Vi skal derfor tenne lys på kirkegården og huske på de som måtte reise. Det dreier seg, som med kostholdet, om å finne de sunne løsningene.

Samme hvilken av disse en velger håper jeg alle får en god kveld!