Generasjonen utenfor

Skateparken i Haugesund blir ikke brukt,men kanskje til sommeren?
Skateparken i Haugesund blir ikke brukt,men kanskje til sommeren?

Jeg har vært opptatt av generasjoner den siste tiden i forbindelse med at jeg har tenkt tilbake på ungdommen min. Jeg var en gen x’er, men erfaringene mine får meg til å føle en viss forbindelse med gen y. Det er nok fordi det ikke er brå overganger, og det er derfor forskjell på tidlig og sein gen x, som det er for gen y. Det er naturlig at jeg har stadig mindre til felles med de unge etter som jeg blir eldre, men det er litt urovekkende når utviklingen kanskje går mot en oppløsning av generasjonen.

Jeg tenker tilbake på filmer som The Breakfast Club, Foxes, Fame og The Outsiders som noen av de filmene som betydde mye for meg i ungdommen. Jeg har også gode minner om offentlige dataspill. Det var ikke en arkade i Haugesund, men det var flere kafeer o.l. som hadde et par spill. Dette var en del av en felles kultur. Det var ikke så mange muligheter til å gjøre ting alene. Kinoene hadde slagordet «film er best på kino», og det var en spesiell opplevelse å dele en filmopplevelse med mange andre. Vi måtte altså ut av huset for å oppleve noe.

Det meste av taggingen er kjedelig meningsløse signaturer.
Det meste av taggingen er kjedelig meningsløse signaturer.

Det er noen som peker på at vi går mot en felles global kultur. Vi lytter til den samme musikken, ser de samme filmene, følger de samme klestrendene, og har de samme tankene om religion, som stort sett betyr at vi tenker minst mulig. Ungdom i Oslo har ifølge dette synet like mye til felles med ungdommer i Seoul og Toronto som i Trondheim. Verden er likevel mer fragmentert enn da jeg var ung. Vi var MTV-generasjonen, og da så ungdom over hele verden virkelig på det samme. Dagens ungdommer er en sosiale medier-generasjon, og selv om det er visse kortvarige trender der, er dette veldig flyktige og uforutsigbare interesser. Det er ikke en verden som oppmuntrer til kritisk tenkning og lesing.

Jeg er ikke overbevist om at ungdom føler at de har så mye til felles og at de forstår hverandre. Det er på en måte en generasjon som ikke er en generasjon. Vi er besatt av merkelapper, og hver generasjon får sitt eget navn. De som ble født mellom 1883 og 1900 ble kalt for den fortapte generasjonen, men om det gjaldt alle, eller om det hovedsakelig dreide seg om desillusjonerte amerikanske forfattere som Ernest Hemmingway og Francis Scott Fitzgerald er uvisst. Merkelappen fortapt virker mer treffende i dag. Deretter fulgte den stille generasjonen, baby boomere, generasjon x, generasjon y (født 1980-1995), og vi er nå inne i generasjon z. Det er noen som har klart å presse inn en kort generasjon mellom x og y, eller i det minste ei undergruppe av generasjon y. Xennials (født mellom 1977 og 1983) hadde en analog barndom, men et digitalt voksenliv. En stereotypisk gen x har ord på seg for å være kynisk, mens en stereotypisk millennial skal være mer optimistisk. Xennials plasserer seg altså mellom disse, og skulle derfor være mer balansert.

Jeg føler meg litt mellom generasjoner fordi jeg tilhørte gen x, men føler meg litt som en en xennnial. Jeg ble født i 1968, og selv om det var digitale muligheter tidligere, brukte jeg hverken pc, internett eller mobiltelefon før jeg startet på lærerhøgskolen i 1997. Jeg hadde sett og prøvd ulike digitale dingser tidligere, men det var så sjeldent jeg fikk muligheten at det føltes spesielt hver gang.

En generasjon blir gjerne definert som alle som lever samtidig, men vi er ikke en generasjon fordi vi lever samtidig med de som ble født før oss, men fordi vi har mer eller mindre de samme opplevelsene som andre jevnaldrende, og noen ganger får det oss til å føle en sorg for det vi ikke opplever. Jeg føler at skating, cosplay, science fiction/fantasy brettspill og subkulturen goth skulle og burde ha vært en del av oppveksten min, men det var en del av den kulturen jeg ikke fikk ta del i. Det føltes ofte som at Haugesund var for langt vekke fra den verdenen jeg ville vokse opp i.

Det å være medlem av en generasjon innebærer også muligheten til å velge motkulturer. Haugesund fikk for en del år siden en skatehall, og kommunen bygde en skatepark i sentrum i fjor. Jeg kan ikke se at de blir brukt av andre enn barn med sparkesykler, og selv det er ikke ofte. Jeg ser med jevne mellomrom naive forsøk på å grafitti, men det er så og si aldri noe forsøk på å spre et politisk eller sosialt budskap. Jeg vet derfor ikke om vi kan kalle dette for en motkultur, eller ungdom som bevisst tar avstand fra det samfunnet de foregående generasjonene har bygd.

Jeg skal ikke lage noe stort politisk poeng av dette, men stiller spørsmålet. Hvis vi har en global, felles kultur er det da noen ungdommer som føler seg norske? Hvis det er vanskelig å finne det norske, hvordan kan vi da forvente at barn/ungdom som ikke ble født i Norge skal utvikle en norsk identitet? Betyr dette noe for de som vokser opp med en diagnose som autismespektertilstander, nonverbale lærevansker og ADHD? Hva forventer samfunnet av dem?

Men jeg er ganske optimistisk med tanke på mine egne muligheter. Jeg er ikke innafor generasjonen min jobbmessig, men tror jeg kommer dit snart.

Reklame

En gammel Gen-Y-er

mann med nettbrett ved sjøen. Millennials er kjent for å bruke teknologi og for at de ikke følger tradisjonelle verdier, delvis fordi de er økonomisk umulig å oppnå. Foto: Pixabay
Millennials er kjent for å bruke teknologi og for at de ikke følger tradisjonelle verdier, delvis fordi de er økonomisk umulig å oppnå. Foto: Pixabay

Vi har en tendens å tenke på noe som enten positivt eller negativt. Det er ingen mellomposisjon, og dette er gjerne en avgjørelse vi tar umiddelbart. Vi tar oss med andre ord ikke tid til å reflektere over og analysere tanker og følelser. Det er opplest og vedtatt at vi skal være positive, og hvis du begynner å tenke negativt er det bare å fordrive det negative, men kanskje bør det være motsatt? Kanskje er det positivt å være negativ? Den svenske filosofen og psykologen Ida Hallgren mener det er skadelig å utelukkende tenke positivt. Les mer på Sykepleien. Det er mange som opplever mye negativt i livet: ulike fordommer, avhengighet, psykisk sykdom, mobbing, arbeidsledighet, konsekvenser av sosial isolasjon etc. En kan ikke bare late som at alt blir bedre ved å smile.

Jeg fikk nylig et spørsmål fra en leser som lurte på om det fantes noen bøker om NLD, og spesielt om hvordan disse utfordringene utvikler seg etter som en blir eldre. Det er det som er problemet. Det har blitt gitt ut en god del på engelsk, både spesifikt om NLD og mer generelle bøker om ujevne ferdigheter eller en uvanlig atferd, men jeg kjenner bare til boka Nonverbale lærevansker av Urnes/Eckhoff på norsk. Den handler hovedsakelig om utredning og tiltak av barn, og den er ikke så nyttig for voksne.

Jeg var i En mellommann inne på at jeg egentlig aldri har vært medlem av ei gruppe eller generasjon. Jeg var en del av generasjon X, men kjente meg ikke igjen beskrivelsen av ungdommer som er for late til å arbeide. Jeg ble født 12 år for tidlig til å være generasjon Y eller millennial, og jeg hadde egentlig ikke noe til felles med den heller. Jeg kjenner meg likevel igjen i noen av beskrivelsene, bl.a. at jeg ikke hadde klart for meg hva jeg ville med livet. Jeg prøvde å komme meg videre, men visste ikke hvordan jeg skulle gå fram. Jeg hadde dessuten ikke så mange muligheter, for karakterene fra videregående tillot ikke store ambisjoner. Jeg sitter derfor her som 50-åring, med en havarert lærerkarriere, og med en vag plan om å gi ut ei bok. Det føles veldig gen y.

Jeg har skrevet mye om NLD og har hatt et håp om interesse fra et forlag, og jobber dessuten med et langt mer krevende manuskript til en barneroman. Det er ikke lett å gjøre dette alene, for jeg er ikke flink til å organisere større prosjekt. Et blogginnlegg er greit nok, men å holde seg til en plan over et par hundre sider er verre. Jeg føler meg litt som en millennial fordi jeg kjenner meg igjen i den følelsen mange milennials har, at det er arbeid som definerer oss. Hvis du ikke har arbeid eller ikke har en spesielt interessant jobb kan du lett få angst. Du ser at andre gjør de tingene du alltid har ønsket deg, og du tenker kanskje at livet passerer uten at du blir det du kunne vært. Jeg fulgte en blogger tidligere som skrev om noe hun kalte FOBO og FOMO. Det stod for fear of being ordinary og fear of missing out, men det er kanskje like viktig at andre anerkjenner deg og det faktum at du har ferdigheter.

Det er kanskje typisk menneskelig, og ikke begrenset til generasjon y, for jeg tror alle ønsker at venner, familie og tidligere klassekamerater skal se dem på det beste. Når det gjelder tiltak er det et arbeid som aldri tar slutt. Jeg sammenliknet en gang NLD-tiltak med den type behandling de fleste forbinder med depresjon eller alkohol/narkotikamisbruk. Der bruker en betegnelsen recovery eller bedringsprosesser. Behandlingen dreier seg om ferdigheter eller strategier, og jeg tror det er viktig å være klar over at livet ikke er en serie lykkelige dager. Det er naturlig med dårlige dager, men hvis en lærer å takle de negative følelsene og tankene, er sjansen stor for at en unngår de store svingningene. Da blir livet stabilt.

Jeg har skrevet mye om det som gjør livet mitt stabilt, og skal ikke fokusere på det her, men vil nevne kort noe som fungerer for meg. Jeg fungerer best med rutiner, og får mye gratis gjennom aktivitetene dattera mi går på. Jeg er også opptatt av mine egne ting, som å skrive, lese og gå turer. Jeg setter av tid til dette hver dag og det hjelper med stabiliteten. Jeg spiser også sunt, for maten påvirker hjernen. Jeg har snakket om at negative tanker er bra, men det er fordi en ikke skal avvise dem uten refleksjon. En må alltid arbeide med å utfordre negative tanker, men det er altså viktig å gjøre denne jobben grundig. Det kan fort bli så mye alvor at en glømmer å gjøre unyttige, trivielle ting. Det er viktig å ha det gøy også, samme hvor unyttig det kanskje føles.

Dette fungerer hvis en har milde symptomer på angst og depresjon. Noen trenger medisiner og/eller samtaleterapi. Poenget er at en utvikler strategier som fungerer når livet er vanskelig. Positiv tenkning har forøvrig noen fordeler. Det kan f.eks. hjelpe deg til å ta steget ut i det ukjente, utvide horisonten og ta den sjansen som kan hjelpe deg videre. Jeg prøver å gjøre ting som skremmer meg, og det sikrer at jeg får noen nye opplevelser.