Leger redefinerer behandling

Snøkule. Jul er alltid en bittersøt tid for meg.
Jul er alltid en bittersøt tid for meg.

Det er en del år siden jeg hadde julestemning selv, men jeg liker desember fordi det er en bra tid for familien. Jul har likevel alltid vært en bittersøt tid, nå mer enn noensinne. Det er fordi mora mi var veldg glad i jul, og da hun ble lagt inn på et sykehjem mot slutten av livet sitt, pyntet vi med mange av juletingene hennes. Det var samtidig bittert å se henne forsvinne så raskt fra livet, unødvndig raskt. Jeg kan nok ikke feire jul nå uten å tenke på tapet.

Det er en utfordring som sannsynligvis alltid har eksistert, konflikten mellom familier som vil ha mest mulig behandling for seg og sine, og leger som vil ha minst mulig. Sistnevnte gruppe kaller det overbehandling eller unødvendig behandling, og pandemien har fått mange leger til revurdere behovet for behandling.

Grunnen til at en del leger mener at behandling er unødvendig er at noen studier har konkludert med at det kan føre til unødvendig lidelse og økte utgifter for samfunnet. Det kan i noen tilfeller være en fornuftig tankegang, f.eks. hvis det finnes alternativer til kirurgi, men denne tankegangen har også fått noen farlige utslag. Det skjer forhåpentligvis ikke så mye i Norge, men jeg har hørt om tilfeller i andre land, ikke minst under pandemien, der ambulansepersonell og sykehus skal ha fått beskjed om å ikke gjenopplive enkelte pasienter. En rapport som ble publisert i England i fjor slo fast at mange pasienter med funksjonsnedsettelser hadde blitt presset av legen sin til å føre «do not attempt cardio pulmonary resuscitation (DNR) i journalen. Det er ikke overraskende at andre undersøkelser viser at mange med funksjonsnedsettelser frykter at de ikke vil få behandling hvis de blir innlagt med Corona. Det har også vært noen skandaler der DNR har blitt ført inn i journalen uten at pasienten ga samtykke til det.   

Hvis det er nødvendig med så brutale prioriteringer, hvor mange av oss blir overlatt til seg selv? Vi har ikke så mye valg, men en kan lure på hvor mye vi kan stole på de vi er tvunget til å stole på. Når det gjelder Norge er det størst sjanse for at det skjer i eldreomsorgen. Ta f.eks. noe så enkelt som en urinveisinfeksjon, som ifølge en artikkel i Sykepleien er den hyppigste forekommende bakterielle infeksjonen i sykehjem. Artikkelen omtaler en studie som fant at bruken av midler for å forebygge urinveisinfeksjon i sykehjem ikke samsvarte med nasjonale retningslinjer, og de var heller ikke evidensbasert. Les mer på sykepleien.no.

Dette var situasjonen for for ni år siden, altså lenge før Covid, og jeg lurer på hvor motiverte helsevesenet er til å holde liv i flest mulig under pandemien, som forøvrig er her for å bli. Det er ikke skremselsprooaganda, men når vi vet hvor vanskelig det er å stoppe influensa, er det ikke utenkelig at dette blir et mer eller mindre permanent problem. Jeg er generelt skeptisk til de ulike institusjonene i eldreomsorgen fordi jeg har sett hvor ødeleggende institusjonslivet har vært på noen av slektningene mine. Det jeg trodde var et godt sted å være, var ikke mer enn et lager der en søkte å oppbevare flest mulig kropper på et lite budsjett.

Jeg skriver stort sett om autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD) og ADHD på denne bloggen. Dette er mennesker som bl.a. har utfordringer med kommunikasjon, og det gjør dem spesielt sårbare i en institusjon. Den behandlingen en får, eller ikke får, på en institusjon er derfor en relevant problemstilling, samme hvor langt fram i tid en tror dette er. Dette er framtida for de fleste av oss.

Det er én ting at sykehjemmene kanskje ikke gjør nok for å forhindre infeksjoner, men hva om behandling ble bevisst holdt igjen? Det er såvidt jeg vet ikke så vanskelig å behandle urinveisinfeksjon. Det krever en antibiotikakur på 7-14 dager, men da må en starte tidlig. Konsekvensen av å vente for lenge kan være nyresvikt, og jeg mistenker at noen leger gjerne ser at det skjer. Nyresvikt i høy alder er ikke uvanlig, og det er derfor ingen som vil reagere når de leser dødsattesten.

Jeg tror det er leger i dette landet som bevisst lar friske pasienter og beboere dø, fordi de mener at behandling er unødvendig. Jeg tviler ikke på at noen av de institusjonene vi så fint kaller omsorgssentre virkelig gir god omsorg, men eldromsorgen er også farlig. Det er noen som får et kortere liv, et verre liv fordi de flytter inn på en av disse institusjonene.

Det eneste vi kan gjøre er å leve så sunt som mulig og håpe på at vi kan utsette dette lotteriet lengst mulig. Vi har ikke DNR i Norge, men jeg frykter at noen institusjoner har noe tilsvarende.