Vi har den her også

Risøy, Haugesund. The American Dream er internasjonal. Den norske er knyttet til industri, men er den tilgjengelig for alle?
The American Dream er internasjonal. Den norske er knyttet til industri, men er den tilgjengelig for alle?

NRK hadde nylig en serie om den amerikanske drømmen. Det var gamle nyheter om at de få eier nesten all rikdommen i USA. De viste også til at adressa en vokser opp på har mye å si for muligheten til å klatre sosialt. Hvis en er født i et fattig område er det liten sjanse for at en klarer å gjøre noe med det, bl.a. fordi utdannelse er veldig dyrt. Jeg delte saken på Facebook og fikk dette svaret fra en amerikansk venn:

What? You mean Norway is not a paradise? Socialism does not solve all problems?

Vi har en humoristisk tone når vi vrøvler om vårt eget, og hverandres, hjemland. Det var lystig ment denne gangen også, men likevel med et snev av alvor. Den saken jeg delte på Facebook var en artikkel basert på en episode i NRK-serien Grenseløs. Programleder Hege Moe Eriksen hadde hentet inn komikeren Harald Eia fordi han skal være sosionom, så da må han jo være et troverdig vitne. De illustrerte vanskene med å klatre fra bunn til topp, og utfordret tanken om at en klarer det bare en vil det nok, altså den amerikanske drømmen. Hovedbuskapet deres var at Norge ga fattige flere muligheter. Harald Eia hevdet at den amerikanske drømmen langt på vei var en løgn. Han har et poeng, selv om dette er gammelt nytt. Se episoden. Det er likevel et men.

Jonas Gahr Støre hevdet nylig at Solberg ødela den norske modellen fordi ulikhetene øker her også, men jeg synes han bommer litt med kritikken. Det er ingen tvil om at gapet mellom fattige og rike øker, men det er en utvikling som har foregått over mange år. Det var kanskje ikke De rødgrønne som startet den heller, men de gjorde ikke mer enn dagens regjering for å stanse den. SSB la forøvrig fram en rapport i fjor som viste at de rike hadde tatt en stadig større del av kaka i perioden 1995-2016. Det er flere, bl.a. Statistisk sentralbyrå og Fafo, som har pekt på innvandring som en årsak. Det er ikke for å begrense innvandring, men en kan heller ikke late som at problemet ikke finnes.

Det Harald Eia ikke snakker om er etnisitet. Vi er i begynnelsen av innvandring i Norge, men kommer sannsynligvis med tiden til å få det bildet de har i USA, altså store etniske forskjeller for både inntekt og formue. Jeg vil hevde at det handler mye om funksjonsnedsettelser også. Det er nok å ta tak i her, så jeg er ikke overbevist om at vi har grunn til å tenke på oss selv som mer priviligerte enn amerikanerne.

Det er ikke vanskelig å ordne opp i dette. Problemet er at ingen vil. Tenk deg at skolene inkluderte de som trenger spes.ped. også, og at alle betalte skatt, også de med de største formuene og de største inntektene. Tenk deg at penger ble brukt lokalt, men når rike bedriftseiere og investorer skal bruke penger, gjør de det ikke lokalt. De vil sannsynligvis investere i internasjonale fond. Når stadig mer penger blir eid av stadig færre, blir det ikke en økning i forbruket lokalt heller.

Når det gjelder utdanning er det i utgangspunktet lett i Norge sammenliknet med USA. Utdanning der borte er langt fra gratis, mens den i teorien koster lite her. Levekostnader gjør det likevel vanskelig å klare det økonomisk. Det er i utgangspunktet mulig å få tilgang til ulike typer hjelpemidler og tiltak (hvis en har en diagnose), men det er en realitet at mange har slitt med å få kommunen på banen. En kan altså ha tapt under en mangel på nødvendige tiltak helt siden barnehagen. Det er mange foreldre og barn i den situasjonen. Det gjør at utdannelse kan bli unødvendig krevende for ei stor gruppe, og sannsynligheten er stor for at mye talent går tapt. Sluttsummen kan i verste fall bli at drømmen er uoppnåelig for mange, at en ikke klatrer på stigen i det hele tatt. Det er ikke en virkelighet vi kan få. Det er en virkelighet vi har, og det spiller ingen rolle om den neste statsministeren heter Støre.

Myndighetene ofrer de fattige

Ramsdalen er ikke langt fra sentrum, men likevel gjemt.
Ramsdalen er ikke langt fra sentrum, men likevel gjemt.

Jeg har skrevet en rekke innlegg om boligbygging og Husbanken. Jeg har pekt på en motsetning mellom det som er offisiell politikk, altså Husbankens retningslinjer, og det som faktisk skjer. Det er mange i Husbankens målgruppe som får avslag på startlån, samtidig som utbyggere selger 80 prosent Husbankfinansierte leiligheter i det jeg vil kalle en høy prisklasse (3-5 millioner kroner).

Hjemkommunen min, Haugesund, har som mål at det meste av befolkningsveksten skal skje i sentrum. Det er stort der, eller i såkalte sentrumsnære områder, boligbygging foregår nå. Jeg tror det er en trend i de fleste norske byer. Det er kanskje tilfeldig, men det slo meg da jeg flyttet til Skien at den gamle typen boligblokk, den som ble bygget for familier med lav inntekt fra 1950-70-tallet, ble gjemt unna. Jeg tilbrakte den første delen av oppveksten i Ramsdalen i Haugesund, et område som var og er i utkanten. Haugesund er likevel en liten kommune med sine 72 km², så det er ikke vanskelig å havne i periferien.

Det er et uttalt mål å hjelpe gruppa økonomisk vanskeligstilte med å eie sin egen bolig. Det er faktisk ikke risikabelt i det hele tatt, for det er all grunn til å tro at de som har fått startlån er gode betalere. Kommunene har mulighet til å innvilge en nedbetalingsplan på 50 år, og en bli ikke straffet hvis en klarer å betale lånet ned raskere. Jeg opplevde selv det som Statistisk sentralbyrå skriver om i artikkelen Dårligere boforhold for leiere enn for eiere. De leilighetene vi har bodd i har stort sett vært trange, dyre og i dårlig stand. Det var ofte vanskelig å få eieren til å reparere det de hadde ansvaret for, og det var også ofte vanskelig å få kontakt med dem. Det dreide seg som regel om en og tomannsbedrifter som hadde mange hus, og jeg mistenker at henvendelser gjerne druknet i mengden.

Nettstedet Forskning skrev for et snaut år siden at det hadde blitt ti prosent færre fattige boligeiere fra 2003 til 2016. Les mer. Det er ingen tvil om at fattige i Norge taper, noe som ble tydelig da noen av de største kommunene reduserte bostøtten i fjor. Det har vært mye fokus på dropouts i en rekke år nå, men jeg vet ikke om det har blitt sagt så mye om funksjonshemmede. Utdanning løser en stor del av problemet, selv om det ikke betyr at en faktisk får lov til å arbeide. Statistikk fra SSB viser at bare 43 prosent av voksne med en nedsatt funksjonsnedsettelse er sysselsatt, og det er ikke fordi de har valgt dette selv.

Forskning skrev om en rapport fra NOVA som viste at 64 prosent av barn med funksjonsnedsettelser hadde grunnskole som høyest fullførte utdanning, mens tallet var på 17 prosent i resten av befolkningen. Det var bare 17 prosent av de inkluderte i tallmaterialet som hadde fullført universitets/høgskolestudier, mot 41 prosent i resten av befolkningen. Det er som sagt ikke lett å lykkes på arbeidsmarkedet, selv om en har fått en utdannelse, men en har tross alt en bedre sjanse da. Les mer på Forskning.

De nevnte tallene gjaldt fysiske funkjsonsnedsettelser. Det er de vi kan se, men hva med de vi ikke kan se? Det er ingen som kan se på noen at de har en autismespektertilstand, NLD, ADHD eller Tourette syndrom. Det blir tydeligere etter hvert at det er noe med atferden en kanskje vil betegne som eksentrisk. Dette er mennesker som kanskje gjør det bra på skolen (men langt fra alle), men som ikke har de sosiale ferdighetene til å bli en vinner i arbeidslivet. Det er derfor jeg har vært skeptisk til nevrodiversitet, fordi de som støtter dette synet har en tendens tll å ignorere behovet for tiltak.

Vi har noen styrker, og hvis vi utnytter de sterke sidene våre, kan vi bidra med mye i samfunnet. Det er imidlertid ikke så enkelt at vi kan bidra uten noen form for tiltak gjennom oppveksten. Det er et engelsk uttrykk som er relevant her: You have to spend money to make money. Det blir brukt i forretningslivet for å illustrere at det er vanskelig å tjene penger hvis en ikke investerer en del i å utvikle produktet, i produksjonsutstyr, distribusjon og reklame. En må altså bruke betydelige ressurser på ting som ikke har noe direkte med produktet å gjøre. Det er relevant i denne sammenhengen også. Vi kan utnytte langt flere av ressursene i samfunnet hvis vi bruker penger på å utvikle mennesker, og bedrifter. Jeg synes f.eks. at attføringsbedriftene kunne gjort mer for å tilby flere ulike typer jobber.

Jeg sitter med et inntrykk av at vi vil tenke minst mulig på de fattige. Det er som med boligblokkene jeg kjenner fra Haugesund (Ramsdaen, Vidars gate) og Skien (Gulset og Klyve). De er utenfor sentrum. Det er nok en tanke bak å finansiere dyre leiligheter med Husbankens penger. De inneholder ofte dyre løsninger som skal gi en energi og miljøgevinst, men jeg mener myndighetene svikter familier med svak inntekt og funksjonsnedsettelser for å nå andre mål. Det hadde ikke vært noen ulempe, verken for de individene det gjelder eller for samfunnet, at mennesker med utfordringer var i sentrum.

Kaosteori og menneskelig atferd

Såpebobler er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Jeg tenker også kaosteori, små variasjoner i startbetingelsene (uberegnelig vind) kan få store konsekvenser på lang sikt
Såpebobler er vakre i seg selv, men de symboliserer også håp, drømmer eller et sjeldent magisk øyeblikk. Jeg tenker også kaosteori, små variasjoner i startbetingelsene (uberegnelig vind) kan få store konsekvenser på lang sikt

Jeg har vært inne på negativ tenkning i flere innlegg, og det dreide da seg om å være forberedt på det som kan skje, det som skjer med alle, for det er ingen som møter så lite motstand i livet som positiv tenkning hevder. Jeg kaller det negativ, men det motsatte av positiv tenkning er egentlig balanse. Det er noen ganger nyttig å tenke over hvordan vi kan takle de vanskelige situasjonene, de vi vet må komme.

Det er ikke det samme som at en ikke er i stand til å glede seg, ikke tillater seg selv å være glad. Det kan skje hvis en hele tida tenker katastrofetanker. Det er i utgangspunktet bra med forfremmelse eller en ny jobb, men hvis en f.eks. tenker at det ikke vil vare, eller at det bare vil medføre en større belastning, eller at du sannsynligvis ikke er verdt tilliten sjefen har vist deg, kan det positive bli temmelig deprimerende. Jeg mener det er utslag av det første når jeg skriver om ting som kan skje. Det handler om å påvirke utviklingen i samfunnet. De valgene vi tar i dag får konsekvenser for framtida, positive eller negative. Jeg liker sommefugleffekten som et bilde. Den brukes i kaosteori for å illustrere at små variasjoner kan forandre utfallet dramatisk. En sommerfugl som slår med vingene sine i USA kan f.eks. skape en storm i Kina.

Jeg skrev i Det viktigste i livet om statsministerens nyttårstale. Regjeringen snakker mye om å skape et trygt samfunn, et samfunn der barn kan vokse opp i trygge omgivelser. Erna Solberg nevnte lav inntekt og det faktum at mange av innvandrerfamiliene havner i denne kategorien når de slår seg ned i Norge. Solberg har rett i at det må en dugnad til, altså at alle må bidra, men som med dugnaer i velforeningen, er det mange som mangler motivasjon til å delta. Det blir for snevert å begrense dette til innvandring. Det er mange som har overbevist seg selv om at nordmenn er tolerante, at det er lett å være annerledes her. Vi godtar, ifølge den populære versjonen om oss selv, alle som er annerledes eller som ønsker et «utenfor boksen-liv». Vi kan offisielt ta akkurat de valgene vi vil, og det er ingen andre som kommer til å ha meninger om det. Det er mange som har opplevd at noen former for annerledeshet er mer godtatte enn andre.

Jeg skal ikke repetere alt jeg har vært gjennom, men har hatt nok opplevelser både på arbeidsmarkedet og boligmarkedet som viser at det ikke er så enkelt. Jeg har ikke akkurat opplevd samfunnet som fleksibelt. Da jeg nevnte konsekvenser tidligere tenkte jeg på den befolkningsnedgangen som bekymrer mange i dag. Fødselsraten må være på 2,1 barn per kvinne for at vi skal opprettholde en stabil befolkning, men Norge er i det øvre sjiktet i Europa med et såpass lavt tall som 1,62. Det betyr at vi trenger innvandring for å opprettholde en stabil befolkning, altså få nok skattebetalere. De valgene vi tar vil få konsekvenser. Det er ikke noe poeng i, som en gjerne gjør i positiv tenkning, å bestride fakta.

Det er noen forskere som jubler over en befolkningsnedgang i store deler av verden. De peker på at det er godt for miljøet, mens andre mener den aldrende befolkningen ikke er noe problem. De viser til at vi generelt får bedre helse og lever stadig lenger, noe jeg vil bestride. Det er atter andre som tror at det ikke vil være behov for så mange arbeidere i framtida. Sarah Harper ved University of Oxford var inne på det i en artikkel i avisa The Guardian. Les mer. Jeg forstår den bekymringen noen har for at det skal bli for mange mennesker på Jorda, selv om problemet ikke er matmangel, men en uvilje til å fordele godene litt mer rettferdig. Jeg synes likevel det er litt creepy at noen tenker bevisst over hvordan vi kan redusere befolkningen.

Det er mange som mener at det er maskiner (AI) som skal gjøre det meste av arbeidet i framtida. Menneskenes oppgave blir da å ta høyere utdanning for å utvikle og vedlikeholde teknologien. Det er mange ubesvarte spørsmål der, f.eks. hvem som skal betale skatt, og hvis maskiner betaler skatt, er de personer da? Befolkningen blir neppe så lav at det blir plass til alle i arbeidslivet. Det vil være noen som faller utenfor i det samfunnet også, og det hadde ikke overrasket meg hvis det ble de som har en funkjonsnedsettelse. Det er allerede vanskelig for kompetente mennesker som hovedsakelig har sosiale vansker. Hvordan vil det bli i framtida? Det blir kanskje som da ordføreren i en by i USA for en del år siden foreslo en løsning på problemet med at naboene klaget på støy fra flyplassen. Han ville flytte flest mulig døve ut til det området. Det er ikke uten grunn jeg anklager politikere for å ha en grunn empati, akkurat nok til at de kan late som at de bryr seg.

Jeg velger ikke å ha så mye oppmerksomhet på det negative at jeg ikke kan glede meg over de positive mulighetene. Jeg vet likevel litt om menneskets natur. Jeg har møtt den mange ganger, og den er langt fra alltid positiv. Jeg kan ikke nekte for at jeg er bekymret for framtidige generasjoner. Jeg er fortsatt ganske optimstisk av natur, og mener det er verdt innsatsen å jobbe for et bedre samfunn, men synes mange tar litt for lett på dette. Det er ikke gitt at vi får den utviklingen vi ønsker. Ta genmanipulerte frø som et eksempel. Forkjemperne mener at dette vil redde verden, og det er faktisk noen som mener at de som er skeptiske bør bli holdt personlig ansvarlig for alle som dør av sult. Problemet er ikke at verden aldri har produsert nok mat eller rikdom, men ønsket om å gi andre noe uten full markedspris sitter langt inne.

Den store, norske løgnen

tegning av hoder på white boardmed kryss over de som får avslag.
Det er mange grunner til at kandidater til en jobb får avslag, og mange av dem har ikke med faglige kvalifikasjoner å gjøre. Foto: pakorn via freedigitalphotos.net

Noen opplever det kanskje som urettferdig eller totalt skivebom når jeg av og til omtaler nordmenn eller den norske væremåten som en diagnose, nærmere bestemt den norske personlighetsforstyrrelsen. Det er et sentralt trekk ved denne tilstanden at en sjelden er villig til å akseptere noe ansvar. Det dukker likevel til stadighet opp eksempler som tyder på at vi leter etter feil alle andre steder enn hos oss selv. Jeg leste en artikkel på tv2.no i går som kanskje var et nytt eksempel. Det var en sak som viste to av regjeringens statsråder i samtale med to representanter for norsk-somaliere. Les mer.

Det handlet om at sysselsettingen var langt lavere blant minoriteter, og kanskje lavest blant somaliske kvinner. Artikkelen ga inntrykk av at hovedproblemene var manglende språkkunnskaper og menn som ikke støttet kvinnene. De har sannsynligvis rett i at dette er bidragsytere, for vi snakker tross alt om mennesker fra en helt annen kultur enn den feministiske vi er vant med. Jeg skal på ingen måte hevde å være kunnskapsrik på afrikansk kultur, men samme hva de er vant med fra det samfunnet de vokste opp i, har norske myndigheter et betydelig ansvar for overgangen. Begge sider har et ansvar, men det blir for enkelt å si at det utelukkende er opp til familiene.

Det finnes ikke rasisme i noen form i Norge. Det er en holdning jeg ofte møter når jeg prøver å diskutere emnet. Det er ikke ofte det blir uttalt offentlig at det er et problem, men de største hovedorganisasjonene, LO og Unio, gjorde det for seks år siden etter at Fafo publiserte forskningsrapporten «Diskrimineringens omfang og årsaker.» Les en artikkel om det på NRK. Det er også forskning og spørreudersøkelser som viser at innvandrere med høyere utdanning sliter med å få jobb i Norge, også når de har utdannelse fra Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser forøvrig at 65 prosent av innvandrere i alderen 20-66 er sysselsatt (4. kvartal 2017), men det er store variasjoner. Tallet for befolkningen eksklusive innvandrere er på nesten 78 prosent, mens det er nede på 56 prosent for innvandrere fra Asia og 48 prosent for Afrika.

Det er ikke kritikkverdig at regjeringen vil gjøre noe med problemet, og det er absolutt positivt når Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland lover å legge fram en ny strategi i 2019, men jeg oppfatter det som at hun legger det meste av ansvaret over på familiene. Det er sannsynligvis mye som kan forklares med kulturelle forskjeller, men det er langt fra bare minoriteter som trenger å gjøre noe med holdningene sine. Det er et stort forbedringspotensialet både i statsforvaltningen og blant «folk flest.» Det er ikke noe rart hvis de holdningene som artikkelen nevner sprer seg.

Mubarak Beegsi, minoritetsrådgiver på en videregående skole i Akershus, sier at noen somaliske ungdommer tror at samfunnet ser dem som navere. Jeg er enig med han i at ungdommer har et ansvar for å skape sin egen framtid, og at vi må oppmuntre dem til å prøve. Det er muligheter for alle til å ta en utdannelse, men det forteller ikke hele sannheten. Jeg er ikke like hard mot disse ungdommene som mange andre, for hva skal en gjøre hvis en ikke kommer noen vei, heller ikke etter å ha tatt utdannelse? Samfunnet legger kanskje ikke opp til at norsk-somaliske ungdommer skal ha så store ambisjoner.

Det er forbudt med usaklig forskjellsbehandling i arbeidslivet (kjønn, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering etc.), men det skjer. Jeg leste et intervju for et par år siden som illustrerer problemet. Intervjuobjektet var landssjef for verdens største rekrutteringsselskap innen olje og gass, men når han kom med kandidater fra f.eks. Portugal, Spania og Frankrike fikk han jevnlig kommentater som «vi vil ha cowboys, ikke indianere» eller «god kandidat, feil hudfarge.»

Det er mange godt kvalifiserte søkere som ikke blir kalt inn til et intervju utelukkende fordi navnet høres utenlandsk ut. Det er mange, uansett hvilken gruppe de tilhører (f.eks. vi som har en funksjonsnedsettelse), som blir diskriminert ved at de ikke får forlenget et arbeidsforhold. Det er vanlig med en prøvetid i en jobb, og det skal mye til for at en oppsigelse i denne perioden blir vurdert som usaklig. Jeg jobbet som lærer i mange år, og det var i noen kommuner uvanlig med faste stillinger. En fikk bare årsvikariat, selv om en beholdt den år etter år. En måtte med andre ord søke på nytt. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan det kan være lovlig, for det er ingen tvil om at det noen steder ble brukt bevisst for å kvitte seg med en ansatt en ikke likte, eller som en mente ikke passet inn.

Jeg mener vi har et samfunn som offisielt er basert på likhet, men det er i virkeligheten store forskjeller, og det er ikke alle som har en realistisk mulighet. Det gjelder ikke bare minoriteter, men siden de skiller seg ut, er de ekstra utsatt. Det gjelder også mange med en funksjonsnedsettelse. Dette gjør Norge til et ganske ynkelig land. Det er trist, for jeg tror ikke det er mange land i verden, hvis noen, som  har de mulighetene vi har til å skape et bra samfunn for alle. Jeg er ikke optimistisk og kan faktisk ikke anbefale Norge overfor internasjonale venner som vurderer å flytte hit.

Dobbel diskriminering

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter.
Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter

Det er ingen hemmelighet at jeg noen ganger har vært ganske misfornøyd med nordmenn, faktisk i så stor grad at jeg ga mine landsmenn en diagnose en gang, den norske personlighetsforstyrrelsen.

Det er ikke det at jeg ikke liker Norge eller nordmenn, men vi kan være litt tungrodde. Vi ser ikke alltid konsekvensene av de meningene vi har. Jeg tenker f.eks. tilbake til Syriakrisen. Det er alltid en behagelig og takknemlig oppgave å være i opposisjon på Stortinget, og de partiene som i Stoltenberg-regjeringen hadde forsvart en restriktiv innvandringspolitikk, og sågar sendt en del mindreårige ut av landet, kunne plutselig ta til orde for mer eller mindre åpne grenser. Media fulgte opp og gjorde det de kunne for å presse Solberg-regjeringen til å slippe alle inn. De gikk så langt, i iveren etter å skape sympati, at de publiserte en del saker som de må ha visst var oppspinn.

En kan tenke seg hva som vil skje hvis vi tar imot langt flere enn vi klarer å finne en plass til i samfunnet. Vi har tross alt et ansvar for å gi flyktningene et godt tilbud, samtidig som vi skal opprettholde de samme tjenestene for resten av befolkningen. Det er ikke det mange vil høre, men stabilitet er viktig. Vi har ikke et realistisk forhold til religion heller. Islam liker internasjonalt å markedsføre seg som toleransens, fredens og kjærlighetens religion, og jeg har inntrykk av at dette er det populære synet i Norge også. Det er faktisk så akseptert at en ikke er villig til å se noen andre muligheter. Vi godtar med andre ord at andre land har en statsreligion, bare vi slipper det.

Islam er på en måte den nye buddhismen. Den religionen Buddha stiftet har lenge, kanskje alltid, blitt sett på som fredens religion, fordi mange ikke har koplet den til krig. Jeg vokste opp med nyheter som snakket mye om konfliktene i Sri Lanka og Burma, men ingen har nevnt buddhismens rolle. Burma har f.eks. blitt kjent som et senter for buddhistisk aggresjon de siste årene (bl.a. rettet mot muslimer). Det kan altså være en stor forskjell på det inntrykket vi har, og det som faktisk skjer i virkeligheten.

Jeg er på ingen måte en anti-buddhist eller en anti-muslim. Jeg lever godt med ulike religioner i nærmiljøet, men det dreier seg om perspektiv, noe som er relevant når en leser en av artiklene på nrk.no i dag, Utsettes for dobbel diskriminering. Jeg har vært inne på dobbeldiskriminering før, bl.a. da jeg skrev om kvinner som får en Asberger eller ADHD-diagnose i voksen alder. Jeg tror det kan ha mye med forventninger å gjøre. Jenter er kanskje mer tilbøyelige til å fly under radaren, passe inn, og skjule mangler og feil fordi det er den atferden samfunnet forventer. De kan derfor holde seg i periferien av ei gruppe, heller enn å stå utenfor. Jeg foreslo at minoritetsjenter med en nevrologisk utviklingsforstyrrelse kanskje opplever mer diskriminering enn noen andre.

Det er interessant at det forskes på dette. NRK har snakket med en norsk-somalier, som i tillegg til å være afrikansk, er homofil og muslim. Han er altså trippel diskriminert. Da vi tok imot syrerne snakket alle om at «dette skal vi klare» og «det vil ikke koste, for alle skal rett ut i arbeid.» Var det virkelig så enkelt? Det er mange som ønsker seg rett ut i arbeid, men de har ikke muligheten.

Det er i dag stort fokus på transpersoner, og det er en god del som prøver det ut fordi de føler seg annerledes, og tenker at kanskje dette er løsningen. Det er nok ikke så enkelt. Det er mange studier som viser nedslående resultater. Den skotske undersøkelse Trans Mental Health Study 2012, den kanadiske studien Transgender People in Ontario, Canada, eller den australske spørreundersøkelsen Trans Pathway er bare noen av mange som viser hvor vanskelig det er å leve som en transperson. De rapporterer bl.a. om et stort antall selvmord og selvmordsforsøk. Det er selvsagt delvis fordi mange mister venner og familie, og opplever diskriminering i arbeidslivet, men det er også mye som tyder på at en del angrer. Det blir ikke snakket mye om det fordi det er så stort fokus på at dette er løsningen. En ser altså ikke andre muligheter, men en må være klar over at disse menneskene må gjenom en ganske brutal behandling (hormomer og kirurgi).

Det blir for enkelt å avfeie debatt som fordommer. Det perspektivet en bør ha er de mulige konsekvensene dette kan ha for framtida. De mest opplagte er fertilitet og mental helse. Vi forteller barn at dette vil gjøre livet bedre, men vi gir dem ikke de redskapene og ferdighetene de trenger. Jeg ser at kjønnsskifte fungerer for noen, men det er ikke nødvendigvis den ideelle løsningen for alle.

Jeg nevnte islam/buddhisme som et eksempel på at vi ser det vi ønsker å se. Vi ser andre statsreligioner i et annet lys enn vår egen, selv om dette et religioner som driver mennesker på flukt. Vi former disse konklusjonene på mangelfullt grunnlag. Vi gjør sannsynligvis det samme når det gjelder diagnoser også. Det er mange som ikke møter noen forståelse i det hele tatt.

Det er trist at skeive og minoriteter fryses ut i arbeidslivet og på boligmarkedet. Det burde ikke være sånn i Norge, men vi ser ikke noen annen mulighet enn at vi viser verden hva toleranse er. Problemet er dessverre langt større enn diskriminering mot homofile, men det føles av en eller annen grunn mer sjokkerende enn diskriminering mot funksjonshemmede. Nordmenn er faktisk ikke mer sympatiske enn de landene vi kritiserer. Den dagen vi ser oss selv i et realistisk lys kan vi kanskje gjøre framskritt.

Toleranse er et valg

En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell. Det var fysisk krevende, men det var en bra jobb som ikke krevde noen kvalifikasjoner.
En modell av et bygg som ikke finnes lenger. Jeg jobbet på Iglo i ungdommen der vi pakket rundfrossen makrell. Det var fysisk krevende, men det var en bra jobb som ikke krevde noen kvalifikasjoner.

De sier gjerne at «sky is the limit» på engelsk. Norske ord som grenseløs, umålbar og uendelig uttrykker vel egentlig noe tilsvarende, men de fleste synes det engelske idiomet er mer treffende. Poenget er at det ikke finnes grenser eller begrensninger for hva en kan klare. Jeg tenker i dette tilfellet på arbeid. Det er noen som hevder at det ikke er grenser for hva mennesker med f.eks. NLD, ASD og ADHD kan gjøre. Det er vel en sannhet med noen modifikasjoner.

Det er dessverre rettere å si at samfunnet ikke har store forventninger til barn generelt, men det rammer barn med utfordringer hardest. Jeg har ikke inntrykk av at skolene har høye ambisjoner for mange av elevene som trenger spes.ped. Det er sannsynligvis mange som cruiser gjennom et pensum som resten av klassen hadde tre år tidligere. En finner mange eksempler på mennesker som har hatt suksess, selv om de hadde utfordringer i oppveksten. Samfunnet liker en «posterboy», og de er inspirerende for resten av oss. De viser at det er mulig, men det er samtidig urealistisk.

Det er mange skuespillere, idrettsutøvere, musikere og journalister som kan fortelle om diagnoser og mobbing i oppveksten. En finner liknende suksesshistorier innen forskningsmiljøer, ingeniørfaget og IKT. De kom likevel ikke der de er uten forventninger. De hadde en familie som utfordret dem, som stod på når andre enten ikke ville hjelpe eller ikke så det foreldrene hadde sett i mange år (det er mange som får en diagnose 10-15 år etter at at foreldrene observerte det samme. De får gjerne beskjed om å vente og se). Det er likevel ofte ikke nok, for de møter mange barrierer. Det er dessuten ikke så mange av oss som har potensialet til f.eks. Beethoven eller Einstein. Da er det lett å ignorere oss.

En rapport fra NTNU undersøkte opplæringssitusjonen for elever med nedsatt funksjonsevne i videregående skole. Svarene de fikk fra skolene i denne undersøkelsen tyder på at det er en barriere. De viser til at elever med en funksjonsnedsettelse har vanskeligere for å få læreplass enn øvrige elever. Les rapporten her.

En rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet bekreftet dette. De vanskelige overgangene sier bl.a. at «mangel på tilrettelegging av undervisningen og informasjon om tilretteleggingsmuligheter eller hjelpemidler, samt problemer med å organisere hverdagen ved siden av studiene» kan gjøre det vanskeligere å fullføre et studium.

Nettstedet forskning.no publiserte en sak fra Nordlandsforskning i 2013. Les mer. De konkluderte med at manglende samarbeid mellom skolene og NAV gjorde det vanskelig for videregående elever med en funksjonsnedettelse å komme ut i arbeidslivet. De anbefalte et tettere og tidligere samarbeid mellom kommunene, NAV, og skolen. Det har kanskje vært en viss utvikling av dette samarbeidet de siste 5 årene, men jeg har ikke inntrykk av at at det har blitt dramatisk bedre. En rapport fra NTNU fra 2017 tok opp dette spørsmålet. og det kan se ut til at samarbeidet var nesten ikke-eksisterende. De mener at skolen deltar på ansvarsgruppemøter, men lite i utarbeidelsen av en individuell plan, mens NAV deltar lite før barnet fylte 18 år. Deretter anbefaler de gjerne uføretrygd. Rapporten sier at dette er satt på spissen, men forfatterne av rapporten mener at uføretrygd kan hindre at en arbeider mot arbeid som et framtidig mål. Les rapporten her.

Det skal sies at jeg bare har skumlest de nevnte rapportene. Jeg skal ta meg bedre tid til å gå gjennom dem etter hvert, men synes foreløpig de bekrefter det inntrykket jeg har av at det er noen barrierer. Jeg har uttrykt en frustrasjon i mange innlegg, og det er nettopp fordi det ikke blir gjort nok. Det er mange som snakker om unge uføre som navere, at de ikke bidrar, men hvor mye gjør samfunnet egentlig for å inkludere alle? Hvor velkomne er mennesker med funksjonsnedsettelser på arbeidsmarkedet, enten det dreier seg om fysiske, psykiatriske eller ulike kognitive vansker? Det er et vidt spekter og noen har så milde symptomer at det kanskje blir feil å inkludere dem i gruppa utviklingshemmet. Det har likevel vist seg at det er vanskelig å være bare litt annerledes i et samfunn som liker å diskriminere.

Jeg er ikke typen som irriterer og hisser seg opp av alt mulig. Det er likevel irriterende at «alle» diskuterer hvordan vi kan gjøre overgangen til arbeidsmarkedet enklere når problemet egentlig er hele samfunnet. Nordmenn liker å tro at de er tolerante. Det er bare en personlig observasjon, men det virker på meg som at samfunnet opererer med ulike definisjoner. Det er større åpenhet for seksuell legning, og muligheten til å skifte kjønnsidentitet flere ganger gjennom livet. Jeg hører oftere enn tidligere at vi må bekjempe diskriminering av transpersoner.

Det er samtidig mange nordmenn som kan leve veldig godt med de barrierene samfunnet har skapt for alle med en funsksjonsnedsettelse. Det er kanskje forskjellen på toleranse som åpenhet og fordomsfrihet, og å bli tolerert. Vi har visse rettigheter, menneskerettigheter og borgerrettigheter. Det kan altså se ut til at vi ikke aksepterer brudd på disse i visse tilfeller, mens vi i andre tilfeller synes det er greit nok. Det er bedre å være tolerant enn intolerant, men jeg er ikke sikker på om de fleste forstår forskjellen.

Autisme eller omsorgssvikt?

Det er viktig å ha et bevisst forhold til språk, for ett eneste ord kan forandre tolkningen. Det er flere som skal lese rapportene fra barnevernet og andre leser kanskje noe helt annet enn den som skrev rapporten. Det er dessuten flere som bidrar med skriftlige uttalelser til barnevernet, og det er derfor viktige med svært presise formulerimger.

Funksjonsnedsettelse er et spesielt vanskelig farvann å navigere gjennom. Jeg har skrevet mye om likheten mellom ulike diagnoser. Det er ikke alltid lett å skille NLD, Asberger syndrom, ADHD og Tourette syndrom. Diabetes type 2, lavt stoffskifte, kronisk utmattelsessyndrom, og bipolar lidelse kan dessuten se ut som depresjon, i tillegg til at dette kan være en tilleggsvanske hvis en har en autisme eller NLD. Da er det særdeles viktig at barnevernet lytter til de rette ekspertene, ikke amatørpsykologer. Jeg tror det er nettopp der mye av bekymringen for foreldre ligger.

Barne -, ungdoms og familiedirektoratet ønsker å unngå misforståelser og har derfor prøvd å skille omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse. Dette betyr at akuttvedtak i realiteten ikke kan brukes i disse sakene, for det er vanskelig å sette en diagnose raskt. Noen barn på autismespekteret er følsomme for lyd og synsinntrykk, og noen liker ikke blikkontakt. Noen kan virke døve eller at de tilsynelatende nekter å svare fordi de er så fokusert på det de holder på med. Det kan også hende at de ikke svarer fordi de ikke forstår spørsmålet. Dette er bare noen autismetrekk som påvirker det sosiale samspillet, og for utenforstående kan dette se ut som omsorgssvikt.

Den tidlige ministeren, Inga Marte Thorkildsen, uttrykte en sterk mistillit til BUP med boka Du tror det ikke før du får se det. Hun trakk noen raske slutninger da hun hevdet at BUP ga diagnosen ADHD til det hun mente var klare symptomer på overgrep. Det stemmer at traumer kan føre til konsentrasjonsvansker og uro, men det finnes faktisk andre muligheter enn overgrep. Det er viktig å utelukke disse før en anklager foreldrene, for Thorkildsen snakker ikke bare om omsorgssvikt, men om alvorlig kriminalitet. Jeg husker en elev for mange år siden som opplevde at kameraten døde. Dette påvirket naturligvis eleven, og hvis en bare så én mulighet, ville dette umiddelbart ha ført til en omsorgsovertakelse. Tror du det hadde vært en god løsning? De involverte så at det var andre grunner til elevens atferden og depresjon.

Hva ser du på som en naturlig reaksjon på mobbing? Ofre kan være usikre og engstelige, og ha så lav sosial status at de blir ytterligere isolert. Det betyr ikke at problemet ligger i hjemmet, for det er dessverre en realitet at en del skoler ikke klarer å stoppe mobbing. Det er kanskje ekstra nervepirrende for foreldre til barn med et usynlig handikap, for hvis det bare er foreldrene som virkelig ser barna, og velmenende varslere sender bekymringsmeldinger i øst og vest, kan resultatet bli unødvendig dramatisk.

Et eksempel på en moderne familie med mor, far, barn og "extended family". Betyr nye strukturer at omsorgen blir dårligere?
Et eksempel på en moderne familie med mor, far, barn og «extended family». Hva er egentlig en normal familie?
Foto: Evil Erin via Wikimedia Commons

En av de begrunnelsene for en omsorgsovertakelse det er vanskeligst å forstå er fattigdom. Det er fordi fosterforeldrene eller institusjonen får betydelige midler, men hvis foreldrene ellers gjør en god jobb virker det mer logisk å gi penger eller tjenester direkte til dem. Inntekt dreier deg ikke bare om status og om å ha nok penger til det mest nødvendige. Jeg tror ikke de fleste av oss virkelig forstår hva fattigdom innebærer. Tenk deg at du aldri vet om du kan kjøpe det mest nødvendige til barna dine. Du bruker minimalt med penger på deg selv, og spiser for lite fordi du vet at hvis du tar det du trenger, må du ta det fra barna dine. Du lever i en konstant frykt for å klare dette, og for at noen skal komme og ta barna. Dette er en frykt som aldri slipper taket. Forskning peker forøvrig på at fattigdom forårsaker både depresjon og PTSD, og det må vi ta med i vurderingen i en tid da gruppa «working poor» øker i Europa.

Det vil alltid være noen troll blant oss som roper høyt om naving hvis andre får en liten ytelse, men jeg tror samfunnet hadde tjent på det. Jeg blir ikke imponert når politikere som Jonas Gahr Støre sier at de frykter at Norge får økt fattigdom og en underklasse. De kan gjøre noe med dette ved å sørge for at fattigdom ikke skaper flere mennesker med en psykiatrisk diagnose enn vi allerede har. Alternativet er at vi leter etter problemer som ikke alltid finnes, men vi kan altså skape flere og større.

Jeg skal ikke nevne navn, men det har vært flere kjendiser som har blitt hyllet fordi de stod fram med psykisk sykdom. En av dem ble dessuten sett på som en bedre fosterfar fordi han var åpen om sine utfordringer. Hvorfor dreier det seg alltid om de som har høy status?

Les dokumentet på Bufdir for mer informasjon.

Mange har blitt opprørte over den saken VG har skrevet om de siste dagene. Det dreier seg om en stiftelse som har tjent 50 millioner kroner på fosterbarn. Det har vært en indignasjon som virker påfallende ekte, men denne avsløringen var ikke akkurat overraskende. Det var den heller ikke for tre år siden da Aftenposten hadde en gjennomgang av de sju største private aktørene i barnevernet. De fant at disse hadde hatt et overskudd på 550 millioner de siste fem årene. Det er altså vanlig å tjene penger på fosterbarn.

Det er viktig at barnevernet ser de usynlige vanskene, og det gjør de stort sett når de lytter til fagfolk. Vi må finne oss i bli vurdert, men det er nok ikke alltid melderen forstår at et annerledes reaksjonsmønster ikke er farlig. Jeg tror heldigvis de fleste i barnevernet ser forskjellen mellom omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse, men om de er like fokusert på faren for systemsvikt er en annen sak.