Jeg liker Norge tross alt

Jeg har skrevet en del innlegg om det jeg mener ikke fungerer i samfunnet. Løsningen er ikke et nytt samfunn, men å gjøre det vi har bedre. Vi trenger en skikkelig reform, en ny måte å se mennesker på, et nytt menneskesyn. Det er egentlig et ord for det, nevrodiversitet, og det er noen som liker å tro at det er en realitet. Det er dessverre ikke det. Vi må tilpasse oss samfunnet for å ha noen som helst mulighet for å lykkes som voksne, men det hadde vært nyttig med et samfunn som gjorde det litt lettere for de som trenger litt mer hjelp.

Jeg hadde et litt forvirrende møte med samfunnet da jeg kom ut av tenårene. Jeg ble ferdig med videregående skole i 1987, måtte i militæret året etter, og kom ikke inn på noen av de studiene jeg søkte på i 1989. Jeg opplevde ikke at det var så mange alternativer, og tok den eneste muligheten som åpnet seg, mekaniske fag på yrkesskolen. Det var egentlig en varslet katastrofe, for det var ganske opplagt også før den tid at jeg ikke var skikket til den type arbeid. Jeg måtte konkurrere mot de store ungdomskullene, og det ble stadig vanskeligere. Jeg mener å huske at regjeringen opprettet mange nye plasser, både i videregående skole og på universitetene på den tida. Det var fordi det var mange som ikke kom inn p.g.a. de store kullene. Det var altså en tøff konkurranse.

Jeg hadde inntrykk av at det ble trikset med ulike statistikker. Norge er i en spesiell situasjon nå p.g.a. koronaviruset, og det er derfor flere mennesker enn vanlig uten arbeid, men vi har alltid hatt en lavere ledighet enn andre land. Det kan ha noe med hvordan statistikk blir ført på. De som søker jobb må være villige til å ta imot en hvilken som helst jobb, hvor som helst i landet, men gruppa «personer med nedsatt arbeidsevne» kan ikke det uten videre. NAV klassifiserer dem derfor som «arbeidssøkere som p.g.a. fysisk, pykisk eller sosial funksjonshemming har vansker med å få arbeid.»

Dette er mennesker som ikke er ordinære arbeidssøkere, men de er heller ikke uføre. Noen av disse blir sikkert omskolert, noen blir værende i en attføringsbedrift, og noen blir uføretrygdet. OECD kritiserte Norge for dette for noen år siden. De som ikke arbeider er i andre land en del av statistikken for arbeidsledighet, mens de kommer under forskjellige statistikker i Norge. Jeg er ikke sikker på hvor ekte det er når politikere i disse dager snakker om dugnad og samhold. Det er flott at vi har et samfunn som tar vare på alle. De som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet i andre land bor rett og slett på gata, og hvis de ikke har helseforsikring er det ingen garantier for at de får hjelp av helsevesenet heller. Vi slipper det, men det er ikke rettferdig å kalkulere med at noen skal være utenfor, og samtidig kritisere dem for det.

Det er mange som har en arbeidevne, men ikke lønnsevne. Det er enten eller her. En klarer seg enten i videregående, og det skal en helst gjøre i det første forsøket, eller så blir en værende i en prekær situasjon hele livet. Det er en vei tilbake for de som ikke overlever videregående, men den er ikke lett. Den krever ofte at det er noen som er villige til å gi deg en sjanse, og at du er villig til å gjøre jobber andre ikke vil ha.

Jeg skriver mye om mennesker med sosiale vansker, psykiske og/eller kommunikasjonsvansker på denne bloggen. Det er mange som har drømmer, men som ikke aner hvordan de skal forfølge dem, eller hvordan de kan komme i arbeid. Sannheten er at selv om en kommer inn under NAV eller en attføringsbedrift, er det forventet at en gjør jobben selv. Det er du som må ta avgjørelser og sørge for fremdrift, og hvis du av ulike grunner har utfordringer på det området, blir du lett sittende fast.

Jeg liker ikke å kritisere et system som sannsynligvis er bedre enn de har i noen andre land, men litt mer fleksibilitet hadde vært bra. Jeg kunne tenkt meg at en ungdom med en lidenskap for f.eks. dans eller tegning kunne fokusert på det, uten at en måtte gjøre det bra i alle andre fag. Det har vært en økende trend de siste årene med elever som ikke får karakterer i 10. klasse. De som mangler karakterer i mer enn halvparten av fagene havner i kategorien «uten grunnskolepoeng.» Det er likevel mulig å komme inn på videregående skole, men en mangler jo det grunnlaget de andre har, og jeg vil anta at mange vil slite i fellesfag som matematikk, kroppsøving og norsk. Det vil med andre ord før eller siden si stopp, og det virker urettferdig å gi ungdommen tro på at de kommer til å få en plass i arbeidslivet, mens det kanskje aldri var realistisk. Dette er et system der noen må tape. Det er ikke til å unngå at et samfunn med flere mennesker enn jobber har vinnere og tapere.

Jeg tror det er en god del som har forutsetninger for å gjøre det bra i det som er spesialinteressen deres, men som ikke har forutsetniger for å gjøre det bra i skolen. Sigrunn Gjerløw Aasland, fagsjef i tankesmien Agenda, foreslo i en kronikk i VG for nøyaktig ett år siden å gjøre videregående skole obligatorisk. Den er nok i realiteten det allerede, men vi har et system der alle skal gjennom en opplæring uten særlig fleksibilitet. Jeg kjenner ikke detaljene, men det jeg har lest om Colegsigâr i Wales, Cambridge Regional College i England, og City of Glasgow College i Skottland virker å være bedre tilbud enn vi har i Norge.

Jeg anbefaler interesserte å kikke på nettsidene deres, og etter et overflatisk blikk virker Coleg Sir Gâr i Wales å være spesielt attraktivt:

Colegsirgâr
Cambridge Regional College
City of Glasgow College 

Når det gjelder denne dagen, 17. mai, har jeg ganske blandede følelser. Det var en dag med store forventninger gjennom hele oppveksten, men de ble aldri innfridd. Det er mange mennesker som er utenfor, i varierende grad, og dette er ikke en lett dag for dem. Det er ikke lett å høre på festtaler når en vet at ordene ikke gjelder alle. Dette gjelder ikke bare denne ene dagen. Utenfor er stort sett «deafult setting» for mange av oss.  Jeg er likevel patriotisk. Jeg er glad jeg bor i Norge, og jeg er klar over at jeg har det bedre her enn jeg ville hatt det i et hvilket som helst annet land.

Det er tross alt muligheter. Jeg hadde en drøm om å skrive en gang. Jeg så for meg at skriftspråket skulle bli levebrødet mitt på en aller annen måte, og skjønnlitteratur stod øverst på ønskelista. Jeg hadde verken ferdigheter eller selvtillit nok til å gjøre noe med det, og jeg ble aldri oppmuntret til det heller. Drømmen forsvant da jeg prøvde å følge en konvensjonell vei, men etter en del vanskelige år har jeg gitt den gamle drømmen en ny sjanse. Jeg har skapt en fantastisk historie og noen karakterer jeg har blitt glad i. Jeg har allerede blitt mer enn mange så for seg, og jeg ser frem til å jobbe med en utgivelse. Det var jeg som gjorde jobben. Det føles ikke alltid som at det var samfunnet som hjalp meg, for det har vært en del motgang på veien, men det var samtidig dette samfunnet som gjorde det mulig. Hvis jeg hadde bodd i et annet land, uten de sikkerhetsnettene vi har i Norge, ville det kanskje ikke vært mulig. Jeg har en mulighet nå, så jeg er ganske fornøyd med å bo i et sosialistisk land tross en sterk aversjon for denne ideologien. 

Kampen om tungmetallene

Utsikt fra Furøy Camping mot Holandsfjorden. Halsa var et sted som hadde alle ingrediensene på overflaten, men det var mørke krefter under overflaten.
Utsikt fra Furøy Camping mot Holandsfjorden. Halsa var et sted som hadde alle ingrediensene på overflaten, men…

Konspirasjonsteorier/teoretikere er ord uten mening. De har blitt brukt for mye som en hersketeknikk for å kneble mennesker en er uenig med. Utfordringer i legemiddelindustrien blir f.eks. ikke løst ved å late som at publikasjonsskjevhet, replikeringskrise, korrupsjon, og direkte unødvendig forskning ikke finnes. Det virker som at det har vært en stor økning i nevrologiske utviklingsforstyrrelser, uten at noen kan forklare hvorfor. Når det gjelder USA kan en virkelig snakke om epidemiske tall. Det ble anslått i 2000 at 1 av 150 amerikanske barn hadde autisme. Tallet økte til 1 av 110 i 2006, 1 av 68 i 2010, og 1 av 59 i 2014. Standardsvaret er som regel at tallet sannsynligvis er uendret, men at helsevesenet har blitt flinkere til å diagnostisere. Jeg tror ikke det er så enkelt.

Statistikk fra USA viser at det er store geografiske og etniske forskjeller. Ulike utredere vurderer de samme trekkene ulikt, og det kan være grunnen til at mange jenter får diagnosen som voksne. Spesialinteresser kan rett og slett se annerledes ut i jenter enn i gutter, og de snakker ikke nødvendigvis med gud og hvermann om interessen heller. En artikkel på nettstedet Healthline prøvde for et par år siden å forklare årsaken til disse forskjellene i befolkningen. De viste til at forekomsten av autisme i 2006 var 30 prosent høyere blant hvite barn enn blant svarte, og nesten 70 prosent høyere enn blant hispanics. Dr. Max Wiznitzer, en pediatrisk nevrolog ved Rainbow Autism Center, som er en del av Rainbow Babies and Children’s Hopsital in Cleveland, mente at et nabolag med en høyere sosioøkonomisk status økte sjansen for at en fikk diagnosen. Les mer på Healthline. Han sier er ikke at det er større sjanser for å få autisme i disse områdene, men at det er større sjanse for å bli tatt alvorlig.

Artikkelen viser videre til at gapet mellom ulike etniske grupper er i ferd med å forsvinne, og det er nå på bare 7 prosent mellom europeisk-amerikanske og afrikansk-amerikanske barn. Dette blir sett på som et tegn på at begge får like gode helsetjenester, og at det dermed er like gode sjanser for begge til å få diagnsosen. Det er nok ikke så enkelt, for en skal ikke grave så dypt før en finner forskjellsbehandling. Jeg kjenner til en del saker gjennom kontakter jeg har på nettet, og vet derfor om tilfeller det det har tatt opp til tre år fra barnet ble henvist til en utredning startet, samt en del tilfeller det har vært mistanke om at barnet fkk feil diagnose. Forskning fra USA konkluderer med at det sannsynligvis er for mange som får en diagnoser som ADHD og ODD, så en utredning er absolutt ingen garanti.

Økonomi og ikke minst kosthold er en viktig del av bildet også. Et billig, dårlig kosthold skaper ikke autisme, men det kan forverre symptomene. Det er ikke overraskende når en tenker over at det er en direkte sammenheng mellom kosthold og hjernens fungering. Tarmen kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere, så det sier seg selv at tarmen må fungere for at hjernen skal gjøre det. Autisme er forøvrig ikke den eneste tilstanden med en økt forekomst. Det gjelder kanskje ADHD i størst grad, men også psykiske lidelser som angst og depresjon. Når det gjelder psykiske lidelser kan kanskje mye forklares med hvordan samfunnet har utviklet seg. Det er et stadig økende press fra alle kanter, og det er ikke lett å kontrollere tankene midt i dette kaoset et moderne liv ofte er. Det er likevel ikke hele forklaringen.

Det er ikke så ofte jeg hører mainstream kilder snakke om påvirkning fra miljøet, men det er mye som tyder på vi blir utsatt for større utslipp enn i tidligere tider. Det er i dag stort sett et fokus på CO2 i miljødebatten, men det foregår en kamp om tungmetaller. Disse finnes overalt, og striden handler om hvor mye myndighetene skal tillate i mat, medisiner og kosmetikk. Norske myndigheter advarer mot å spise leveren fra selvfanget fisk i bestemte fjorder og skjærgårder, mens amerikanske myndigheter har advart gravide og ammende kvinner mot å spise visse typer sjømat p.g.a. et for høyt innhold av kvikksølv. Det var for ti år siden, og rådet har kanskje blitt oppdatert nå, men jeg leste en artikkel i dag som tyder på at vi kanskje ikke kan friskmelde vannet.

Det var flere medier (bl.a. Reuters, CNBC og Yahoo) som rapporterte for et par dager siden at problemet med forurenset drikkevann i USA er langt verre enn tidligere antatt. Giften det er snakk om blir omtalt som «forever chemicals». Dette er såkalte perfluorerte organiske forbindelser og de kan ikke brytes ned i naturen. Les mer på CNBC. En sju år gammel studie fra Miljødirektoratet avslørte at de samme stoffene var å finne i norske farvann. De undersøkte fastlandet og Svalbard, og fant kjemikaliene i lever i sel,  blod og egg fra havfugl, og i blodprøver fra isbjørn. Jeg er ikke så opptatt av om hvor mye gift det var snakk om. Det burde være et problem at de i det hele tatt var målbare så langt nord.

Jeg tror kampen om miljøet inkluderer aluminium også. Det er noen studier som mener å kunne påvise at mennesker med nyreproblemer kan få helseproblemer fordi kroppen ikke klarer å kvitte seg med metallet, men de fleste lands myndigheter hevder at vi kan få i oss ubegrensede mengder. Det norske Mattilsynet mener likevel det er ei grense, fordi vi får i oss dette metallet fra mange kilder (som tilsetningsstoff i mat og medisiner, og i kosmetikk). De har derfor tatt til orde for å sette ei grense i EU, noe som kanskje er i strid med det rådet mynighetne vanligvis gir. Dette er bare ett av mange eksempler på at vi blir utsatt for påvirkninger uten at vi er klar over konsekvensene. Vi må være klar over at medisinske studier ofte opererer med et såkalt endepunkt, som avgjør kvaliteten på forskningen. Det er snakk om hvor mange av testpersonene som når dette endepunktet i forsøkene, men en vurderer ikke noe som faller utenfor de snevre rammene.

Det har blitt mer forskning de siste årene på mitokondrieskader forårsaket av medisiner. Det er naturlig nok færre publiserte studier som ser på skadevirkninger enn de som skal selge medikamentene, men jeg tror de fleste er klar over at medisiner kan gi et annet resultat enn planlagt. Jeg er på ingen måte motstander av medisiner, men tror det er tilrådelig med tett oppfølging og blodprøver for å overvåke tilstanden til nyre, lever og hjerte. Noen leger liker ikke pasienter som googler, men de bør heller fokusere på å informere om bivirkninger og såkalt interaksjon (medisiner som ikke kan brukes samtidig).

Noen kan ikke se noe annet enn konspirasjoner når det er snakk om faktorer som kan forårsake funksjonsnedsettelser, men det er ingen tvil om at vi er mer sårbare enn tidligere generasjoner. Det er en interaksjon mellom miljøet og genene våre. De kan slå seg av, på, eller rett og slett være fraværende. Vi lever lenger og har generelt bedre helse, samtidig som vi blir sykere. Sannheten er at de som har utfordringer må gjøre en god del av jobben alene. Jeg er ganske pragmatisk anlagt, og når jeg ikke får det jeg trenger av samfunnet, finner jeg andre løsninger. Det er viktig å søke etter løsninger andre steder enn en hadde sett for seg at de var. Egeninnsats er med andre ord avgjørende for utfallet.

Hva betyr inkludering for deg?

If disability is not on your board agenda, neither is diversity
(nor is innovation, productivity, brand experience, talent, risk, reputation…). The Valuable 500

Mangfold er et av de ordene vi gjerne bruker uten å ha tenkt noe særlig over betydningen. Vi bruker det ofte sammen med ord som multikulturalisme, assimilering, integrering og inkludering.

Disse ordene brukes gjerne i innvandrerdebatten, og assimilering uttrykker en forventning om at innvandrere tilegner seg majoritetskulturen i det landet de flytter til. Det skal med andre ord ikke være mulig å skille dem fra tradisjonelle nordmenn når det gjelder væremåte. Integrering innebærer at innflyttere kan få bevare sin egenart, men det er likevel en forventning om at de velger majoritetskulturen etter noen få generasjoner. Multikulturalisme betyr at innvandrere ikke skal integrere seg, hverken på kort eller lang sikt. Det blir sett på som intolerant og en nedvurdering av andre kulturer å forvente at de følger våre tradisjoner og normer. Vi rydder på en måte plass for dem, mer enn å la dem være en del av samfunnet.

Jeg oppfatter begrepet inkludering som mer forpliktende enn integrering, for begge parter. Statped skriver på sine nettsider at «et inkluderende læringsmiljø verdsetter mangfold, noe som ifølge forskning er en helt nødvendig forutsetning for å skape et inkluderende læringsmiljø. I et inkluderende læringsmiljø har alle sin naturlige tilhørighet, og ingen betegnes som inkluderte». Dette gjaldt skolen, men den fungererer som en generell definisjon også. Det er snakk om å øke hvert enkelt menneskes deltakelse i samfunnet, og det innebærer at begge parter har både plikter og rettigheter. Jeg viser ellers til den utfyllende artikkelen på statped.no.

Dette er nyttig bakgrunnsinformasjon når en vurderer hva mangfold er. Den offisielle erindringskulturen forteller oss at det er stor toleranse og mangfold i samfunnet, men virkeligheten tegner at annet bilde. Det er nok en del bedrifter som bruker ord som mangfold, inkludering og funksjonsnedsettelser, men jeg er ikke overbevist om at de virkelig tenker på f.eks. nonverbale lærevansker, autismespektertilstander, ADHD og Tourette syndrom når de kaller inn til jobbintervju.

Jeg har vært gjennom flere perioder som langtidsledig, samt flere perioder i en attføringsbedrift. Jeg fikk en del kursing i å være jobbsøker, både rene jobbsøkerkurs og kurs der jobbsøking kom i tillegg til et bestemt yrke vi skulle kvalifisere oss for. Jeg var innom mange ulike konstellasjoner, og det inkluderte mangfold (etnisitet, diagnoser, bakgrunn). Det var et fokus på å forberede oss på jobbintervju, og jeg hadde stor nytte av diskusjoner og rollespill vi gjennomførte, men når jeg tenker tilbake, kan jeg ikke si at det ble snakket om mangfold. Vi skulle tilpasse oss det arbeidsgiveren dikterte, og hvis vi hadde et trekk som ikke var forenlig med kulturen i bedriften, måtte vi forandre oss eller skjule noe.

Det er sånn samfunnet stort sett fungerer. Det er f.eks. ikke uvanlig at kompetente autister har vansker med å lære noe fordi de kanskje får ti arbeidsoppgaver, eller instrukser samtidig. Når en opplever en fordømmende holdning gang etter gang, er det ikke lett å innrømme at en ikke fikk med seg mer enn en tredjedel. Det er heller ikke lett å forklare at det er for mange forstyrrende impulser på arbeidsplassen når ingen andre reagerer. Det er ikke spesielt trivelig å bli behandlet annerledes heller, eller å bli forbundet med svakheter. Det var en grunn til at kurslederne mine anbefalte å skjule det andre så på som svakheter. Jeg vet ikke hvordan arbeidsgivere tenker, men har ikke inntrykk av at de tenker mangfold når de utvikler sitt eget nettverk, eller når de tenker over hvordan mulige ansatte ser ut. Hvor mange ulike typer pesonligheter, minoriteter og funksjonsnedsettelser har de egentlig kontakt med?

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den tilhører barndommen i vår kultur, men har blitt stjålet som et symbol for en innsnevring av mangfoldet.
Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet for indianere i Sør-Amerika. Den tilhører barndommen i vår kultur, men har blitt stjålet og brukt som et symbol for en innsnevring av mangfoldet.

Et tiltak som #workwithme er en god start. Det er en kampanje som Scope (en veldedig organisasjon som arbeider for å bekjempe negative holdninger mot mennesker med funksjonsnedsettelser i England og Wales) og Virgin Media tok initiativ til. De bruker slagordet/ordspillet jeg startet dette innlegget med. Det er likevel ingenting som betyr mer enn handling. En kan i utgangspunktet si allerede på jobbintervjuet, hvis ikke tidligere, at en har noen utfordringer. Loven gir oss rettigheter og beskytter oss, gjør den ikke? Det er nok ikke så enkelt. Du har sikkert fått med deg en rekke overskrifter om kommuner som enten setter loven til side eller tolker den unødvendig snevert i helse og sosialsaker. Det skjer også at ulike etater ikke jobber så godt sammen som de kunne, og resultatet kan bli dårligere tjenester for innbyggerne. Det er derfor det er så store forskjeller fra kommune til kommune.

En erklæring som denne trenger derfor ikke bety all verden, så lenge det ikke har noen konsekvenser for de som ignorerer den, men jeg vil tro at det ligger en viss forpliktelse i det. Jeg skulle likevel ønske meg at både bedrifter og det offentlige ga oss mer enn fine ord i en festtale.

The Valuable 500
#workwithme

Darmok on the ocean

Forces beyond your control can take away everything you possess except one thing, your freedom to choose how you will respond to the situation. Viktor Frankl

Jeg er vanligvis ikke så begeistret for den type sitat, fordi mange av dem legger for mye av ansvaret over på de som har utfordringer allerede. Det er som at det er din feil hvis du føler angst, depresjon, sorg eller skuffelser når livet er vanskelig. Det spiller ingen rolle om du blir mobbet gjennom hele skolegangen, og i arbeidslivet, eller om du blir diskriminert hver gang du søker på en jobb eller leilighet. Du kan jo bare velge vekk angsten og depresjonen. Et av disse sitatene sier noe slikt som at ingen kan få deg til å føle deg nedfor med mindre du tillater det. Jeg synes Viktor Frankls uttalelse er litt annerledes, for den sier ikke at vi ikke har rett til å føle sorg, sinne, frykt, ensomhet etc. Jeg synes derimot formuleringen hans har rom for den type reaksjon.

Jeg tror de fleste er klar over at det ikke bare er opp til dem. Vi er alle avhengige av andre, enten vi har en diagnose eller ikke, og vi kan derfor ikke lykkes helt på egen hånd. Hvis det hadde vært opp til meg hadde jeg f.eks. jobbet som lærer på Edland skule i Vinje, som er den klart beste arbeidsplassen jeg har hatt. Jeg hadde bare et halvt års vikariat der, og det ble aldri aktuelt med en forlengelse.

Jeg har hørt det mange ganger, at det bare er viljen det står på, men sannheten er nok at en god del av oss ikke får plass i arbeidslivet, og noen blir ødelagt av kampen for å holde seg yrkesaktiv. Det er likevel noe fascinerende ved de som har en større resiliens enn andre. Mannen bak sitatet var en østeriksk jøde, en av mange som fikk visa til USA i 1939, og som dermed kunne ha flyktet fra nazistene. Det er ulike forklaringer på hvorfor han ikke gjorde det, men den vanligste er at han ble igjen for å hjelpe foreldrene. Han ble arrestert og plassert i en konsentrasjonsleir i september 1942, faren døde av sult, mora døde i Auschwitz, og den gravide kona hans døde i Bergen-Belsen. Han var professor i nevrologi og psykiatri, og det skal sies at mye av forskningen på mennesker på 1940-tallet er kontroversiell i dag. Dette rammer Viktor Frankl også, men det er ellers fascinerende hvordan noen ser ut til å komme seg etter mye motgang. De har rett og slett et bærekraftig liv.

Ordet bærekraftig brukes ofte når temaet er økonomi og miljø, men det er relevant i denne sammenhengen også. Definisjonene kan variere en del, men de fleste tenker nok at dette dreier seg om noe positivt. Jeg vil likevel hevde at det slett ikke trenger å være noe som føles bra. Poenget er at en får treffe den framtidige versjonen av seg selv, at en lever lenge nok til å se framtida, men det trenger ikke bety at det skal føles bra.

Risøybrua. Et kjent motiv fra hjembyen min. Samme hvor jeg bor kommer Haugesund til å være hjem. Det er en del av isolasjonsmaterialet mitt.
Et kjent motiv fra hjembyen min. Samme hvor jeg bor kommer Haugesund til å være hjem. Det er en del av isolasjonsmaterialet mitt.

Jeg snakker om håp. Vi trenger alle håp for å komme oss ut av senga hver dag hele livet, selv når vi kanskje opplever alt som mørkt og håpløst. Håp er ikke nødvendigvis behagelig, og det kommer neppe uten anstrengelser. En av FB-kontaktene mine skrev om noe liknende på Verdidebatt nylig. En øvelse i lovprisning er inne på at de vanskene vi sliter med, og den skammen vi kan føle når vi ikke lever opp til de forventningene andre har til oss, ikke er fiendene våre. Hun mener at når vi ikke kan kvitte oss med plagene, må vi prøve å finne en mening i dem. Det er ikke lett å bruke egen smerte til noe positivt når livet angriper oss, men det er sannsynligvis en konstruktiv tankegang.

Det er noe jeg tror på. Heidi er kristen og snakker om å lovprise Gud, men dette fungerer selv om en hevder å være ateist. Det er egentlig litt kognitiv terapi over dette, for det er snakk om hvordan språket kan påvirke oss. Jeg har ikke mye til overs for positiv tenkning, som jeg mener kan være ganske destruktivt, men det er likevel noe i det å bruke positive ord. Vi kan trykke oss selv skikkelig ned i gjørma og aldri komme opp igjen, hvis vi hele tida minner oss selv på at ting aldri kommer til å bli bedre. Det er til en viss grad ordene/tankene som programmerer oss, og gjennom å tenke annerledes, kan vi fungere bedre.

Det er ikke mange som opplever livet som så umenneskelig som jødene under 2. verdenskrig, men det er mange som sliter med å fungere i samfunnet. Det er mange meninger om hva depresjon er og hvorfor det er så mange unge mennesker i dag som sliter med tunge tanker. Noen mener at det er en sykdom eller dysfunkjson, mens andre tror det har mer med en forsvarsmekanisme å gjøre. Vi tenker da ubevisst på hvor mye en bestemt handling koster, og vurderer om det koster mer enn det smaker. Vi kan trekke oss unna situasjoner som har ført til ydmykelser og nederlag tidligere, nettopp for å beskytte oss mot det vi oppfatter som truende omgivelser, og dette kan utvikle seg til en negativ sirkel det er vanskelig å bryte. Det er likevel den eneste løsningen.

Grunnen til at jeg er skeptisk til positiv tenkning er at den ofte ignorerer virkeligheten. Vi må noen ganger forberede oss på at negative ting skjer. Jeg liker dobbelbetydningen av ordet isolasjon. En kan flytte der inge skulle tru at nokon kunne bu for å beskytte seg mot konsekvensene av et skadelig bymiljø. En kan også bli boende i byen, men beskytte seg mot det skadelige, som isolasjon kan beskytte oss mot kulde. Jeg er langt fra der at jeg kan glede meg over motgang, men det som gjør meg annerledes, og som er grunnen til mye av motgangen, er samtidig en del av hvem jeg er. Jeg har gjort en del erfaringer jeg kunne vært foruten, samtidig som er glad for at jeg er annerledes.

Overskriften er litt kryptisk, men Star Trek-fans vil kjenne igjen episoden Darmok fra femte sesong av The Next Generation. Darmok on the ocean er fra et metaforisk språk, og denne formuleringen kan oversettes med ensomhet eller isolasjon. Når en bryter isolasjonen, og får en venn, passer det med utsagnet Darmok and Jalad on the ocean. Disse har da en felles erfaring.

Det aktive samfunnet

Kornåker. Matplanter er viktige symboler i mange kulturer. De sier litt om at naturen er en god forsørger hvis vi arbeider sammen.
Matplanter er viktige symboler i mange kulturer. De sier litt om at naturen er en god forsørger hvis vi arbeider sammen.

Jeg leste nylig en kronikk på NRK Ytring av en rollestolbruker som hadde mye fornuftig å si. Hun tok et oppgjør med det samfunnet som i alle år har fortalt henne at hvis hun bare tar seg sammen og prøver hardt nok, vil hun få en jobb. Det er det vi alle blir blir fortalt, og ansvaret er dermed utelukkende vårt eget når det ikke fungerer. Det er mange som opplever å kjempe en håpløs kamp, og hvis de får en jobb, er det en god mulighet for at kollegene mener at de ikke passer inn i miljøet på arbeidsplassen. Da kan en rett og slett oppleve at karrieren blir sabotert, eller at andres usle atferd sørger for at den aldri kommer i gang.

Jeg støtter denne rullestolbrukeren i mye, men jeg er ikke like enig i kritikken av den blåblå-regjeringen (egentlig blågrønn), som hun mener har fulgt en beinhard og urimelig linje. Jeg mener ikke at kritikken er spesielt urettferdig, men det blir feil å late som at de andre partiene er noe bedre. Denne regjeringen er neppe et brudd med fortida. Den rødgrønne regjeringen foreslo f.eks. for ti år siden å kutte bevilgningene til ressurskrevende brukere i kommunene med 300 millioner kroner. Det kan f.eks. bety at det eneste tilbudet unge funksjonshemmede får er en plass på et aldershjem, eller at de ikke får det ergoterapeut-tilbudet som kan hjelpe dem ut i arbeidslivet.

Stoltenbergs rødgrønne flertallsregjering var programforpliktet til å være motstandere av privatisering. Fontene, tidsskriftet for Fellesorganisasjonen, skrev om statens utgifter til barnevernet for fire år siden. Det var et stort fokus på dette etter en avsløring i VG om store overskudd i det private barnevernet. Det var heller ikke noe nytt, for Aftenposten skrev i 2014 om at de sju største private barnevernsaktørene hadde tatt ut et utbytte på 550 millioner kroner i perioden 2009-2013. Da Fontene skrev om dette i 2015 viste de til at statens utgifter til det private barnevernet hadde økt fra 350 millioner kroner i 2004 til 2,5 milliarder i 2014. Det samme tidsskriftet skrev to år seinere om rødgrønn anbudskonkurranse. De laget en oversikt over anbud for heldøgnsplasser for funksjonshemmede, og den inkluderte fem utenlandseide selskaper.

En artikkel fra Fri Fagbevegelse i 2009 viste til at både røde og blå ordførere kjøpte langt flere barnevern, helse- og omsorgstjenester på det tidspunktet enn før de rødgrønne tok makten (2005). De viste også til at mindre privatisering og mer offentlig omsorg hadde vært et rødgrønt løfte, som de også bekreftet i Soria Moria (avtalen som la grunnlaget for Stoltenbergs regjering).

Jeg husker flere overskrifter der Jonas Gahr Støre utrykte bekymring for fattigdom og en utvikling av en ny underklasse. Det sistnevnte er en reell mulighet fordi det internasjonalt har vært en trend de siste årene der arbeid ikke lenger er en garantist. Gruppa med såkalt «working poor» er økende i andre europeiske land, og mange må spe på lønna med sosialhjelp og matkasser. Når jeg ser at det ikke er så mye som skiller blokkene fra hverandre, er jeg faktisk skeptisk til om sosialistene mener det i større grad i dag enn under de åtte årene de hadde flertall i Stortinget.

Poenget er ikke at de rødgrønne er så mye verre, eller at de blå er noe bedre. En vil sannsynligvis ikke ha noe problem med å finne både gode og dårlige eksempler på begge sider, men hovedtrekkene er negativt for begge. Vi ser dette på mange områder. De ulike blokkene kritiserer hverandre for å øke byråkratiet, men de bygger det ikke ned når da har muligheten. De kritiserer hverandre for å øke fattigdommen, men den blir ikke noe bedre når de har makta selv. De lover å hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet, men det er lite positivt som skjer når de er i posisjon.

Noe av det som provoserer meg mest er at mange snakker om hvor mye lettere det er å være annerledes enn det var tidligere, fordi vi som samfunn har blitt så mye mer tolerante. Det er en grunn til sysselsetingen er lav blant mennesker med funksjonshemming og funksjonsnedsettelse, og innvandrere fra Afrika og Asia, samtidig som disse gruppene har et sterkt ønske om fulltidsarbeid. Det er fordi mange ikke vil ansette/jobbe sammen med de som ikke passer inn i miljøet. Det betyr i realiteten at en er avhengig av å ha den annerledesheten samfunnet har godtatt. En må rett og slett være annerledes på rett måte.

Manga-serien Hetalia: Axis Power bruker land som figurer. Det er over 60 karakterer i serien, men de viktigste er aktørene fra 2. verdenskrig. Hvis vi tenker oss at Norge er en person i en fiktiv historie, hvilke trekk ville du gitt denne personen? Det er en god mulighet for at denne ikke hadde vært sympatisk. Jeg har tidligere omtalt Norge som et land med sterke narsissistiske trekk, og selv om det var sterke ord, er jeg ikke sikker på om det var urettferdig.

Det er ingen som bare havner utenfor. De blir skjøvet ut. Det er altså noen som er aktive i å flytte mennesker ut i periferien, og det er ikke ofrene som handler. Når en først har fått noen ut der, kan en ikke angripe dem for at de ikke vil jobbe. Hvor skal forresten jobbene komme fra? Tenk deg at målet er å få sysselsetttingen opp blant innvandrere, funksjonshemmede, og deltidsansatte som vil jobbe mer. Det er allerede flere jobbsøkere enn det er ledige jobber, så hvem skal de ta jobbene fra?

Privat fest under de rødgrønne

Kommersielle selskaper overtar utviklingshemmede

Kutter i penger til funksjonshemmede

Over 80 000 funkjsonshemmde får ikke jobb

Funksjonshemmede må gå kjøkkenveien

De rødgrønne tar fra de svakeste

 

Blanda følelser til valget

Jeg er vanligvis ikke så begeistret for å velge parti basert på én sak. Jeg kunne derfor ikke tenkt meg å stemme basert på f.eks. bompenger, selv om den saken er større enn en del tenker over. Mange politikere liker å anklage andre for å være usosiale eller for å bidra til at svake grupper får det verre. Det er ikke nok å gjøre det rette. Vi må også ha et sterkt ønske om å gjøre det, og hver gang politikere hevder å ha dette sinnelaget, krever de at vi betaler mer. Det er det som kreves for å være en god nordmann.

Jeg skulle ønske at jeg kunne velge parti etter hvem som gjorde mest for mennesker med en funksjonsnedsettelse. Det er ei større gruppe enn de funksjonshemmede, for en nedsatt funksjonsevne fører ikke automatisk til funksjonshemming. Det betyr ikke at en automatisk mister muligheten til å delta i samfunnet. Det kan f.eks. være store variasjoner innen diagnoser som NLD og ASD, fra de som lever opp til samfunnets forventninger til høytfungerende (vi liker f.eks. fiktive skikkelser som Gil Grissom fra CSI eller Spencer Reid fra Criminal Minds) til de som virkelig ikke klarer å delta i samfunnet uten betydelig støtte.

Det har vært et poeng for meg å utvikle mennesker. Vi liker ikke å snakke ikke om mennesker med diagnoser som NLD og ASD som syke, samtidig som det ikke er noen tvil om at de i tillegg kan ha epilepsi, depresjon, bipolar lidelse og angst. Det er derfor ikke sikkert det er lurt å kjempe med nebb og klør for å unngå ord som antyder et behov for behandling eller tilrettelegging. En kan f.eks. undre seg over hvor nyttig det er å si et kollektivt nei til hjelp fordi en bare er litt annerledes, eller at en ser verden med andre øyne. Jeg tror at den type argumentasjon er en gave til politikerne, for da har de fått folkets støtte til å nedprioritere oss, enten det gjelder funksjonshemming eller funksjonsnedsettelse.

Politikere er flinke med ord. Jeg liker å kalle det grunn empati. De har nok til å identifisere hva folk er opptatt av, og det gjør dem i stand til å si de rette tingene. Det mangler derfor ikke på politikerne som snakker om at de andre partiene fremmer usosiale eller sosialt urettferdige budsjett. Det er vanlig å si de rette tingene om skole, eldreomsorg og inkludering når en er i opposisjon, eller når en driver valgkamp, men viljen til å følge opp i posisjon er ikke like sterk. Jeg skulle ønske noen kunne ta på seg oppgaven med å lage en oversikt over hvordan de ulike partiene stemte lokalt og nasjonalt, for handling sier mer enn ord. Jeg kan ta politikerne alvorlig hvis de stemmer for å hjelpe barna gjennom hele skoleløpet, og siden en del av disse barna trenger mer tid enn andre, bør en egentlig støtte dem til de er 24 år. Gevinsten er en større sannsynlighet for at flere klarer seg bedre som voksne, men risikoen hvis en ikke prøver er at mange vil slite unødvendig mye som voksne.

Språket forteller oss en god del om ansvarsfraskrivelse, for hver gang jeg hører noen snakke om de ekskluderte, går formuleringen «de som havner utenfor» igjen. Det er som at de antyder at offeret har hele ansvaret, at en ikke prøvde eller ville prøve, men det er i realiteten ofte andre som tar valget. Det kan være at en ikke fikk støtteundervisning på skolen, selv om det var opplagt at en trengte det, mens det for voksne kan dreie seg om at en ikke fikk beholde en jobb fordi en ikke passet inn i det sosiale miljøet på arbeidsplassen. Det er ingen som bare havner på utsida, for det er som regel et resultat av de avgjørelsene (inkludert mangel på avgjørelse) representanter for samfunnet har gjort.

Jeg ville vært interessert i hvordan partiene stemte i skolespørsmål, for en utdannelse kan åpne eller stenge dørene til samfunnet. Det er for mange en institusjon som stenger dører. Det er mange som snakker om at alle må jobbe mer, men hvis vi inkluderer de mange med afrikansk og asiatisk bakgrunn som står utenfor ordinært arbeid, funksjonshemmede i deltidsarbeid eller uten arbeid, og andre som ikke søker jobber fordi de har gitt opp, vil vi ha langt høyere ledighetstall. Det er ikke fokus på å skape nye jobber, men det er likevel som at det er vi som har ansvaret for å redde Norge.

Jeg er også interessert i hvordan partiene stemmer når det gjelder immigrasjon og hvordan de jobber med inkludering av funksjonshemmede. Kommuner er raske med å feire seg selv som integreringgsvinnere, men har de egentlig grunn til det? Når det gjelder integrering generelt, hvordan jobber kommunene for å hindre at barn med funksjonsnedsettelser skal vokse opp til å bli voksne med funksjonshemming? Hvordan kan vi jobbe for å øke innvandringen når vi ikke gjør en god nok jobb for de som allerede bor her? Det hører også med til bildet at myndighetene tenker på hva de skal gjøre for å klare framtidas utfordringer. Det er drøye tre år siden den såkalte Produktivitetskommisjonen la fram rapporten sin. Den skulle kartlegge årsakene til lavere produktivitetsvekst, og komme med forslag som kunne styrke økonomien. Situasjonen kan bli så dramatisk at skattenivået kan øke til svimlende 65 prosent, men det er hvis ingenting blir gjort for å møte utfordringer som bortfall av oljeinntekter og en aldrende befolkning.

Tall fra SSB viser at 78,5 prosent av befolkningen eksklusive innvandrere er sysselsatt (76,2 prosent inklusive innvandrere), men den er langt lavere for innvandrergrupper (helt nede på 58 og 51,4 prosent for innvadrere fra Asia og Afrika). Det er nok mange grunner til det, men en viktig årsak er nok at mange ikke vil ansette dem, samme hvor kvalifiserte de er. Det er derfor det er relevant med innvandring, for når vi sier at «dette skal vi klare» eller «det har aldri vært lettere å være annerledes Norge», kan en lure på hvorfor virkeligheten føles så forskjellig for mange som lever med en annerledeshet.

La meg oppsummere dette. Vi skal ha alle ut i arbeidslivet, også de som har en funksjonsnedsettelse. De mange deltidsansatte som ønsker en fulltidsjobb skal få det, og vi skal ha økt innvandring. Det vil være uproblematisk, for innvandrerne skal rett ut i arbeidslivet. Vi skal klare alt dette uten at arbeidsledigheten øker, og vi skal klare det så bra at alle opplever hver kommune i dette landet som rettferdig.

Det er forøvrg ikke sant, som mange tror, at følelsene våre er så upålitelige. De kan være det, men de kan også fortelle oss noe. Det er ikke mange som snakker om forakt, men den er faktisk en av de grunnleggende følelsene, og en de fleste derfor har ofte. Den kan være farlig fordi den kan ha langvarige, negative konsekvenser, men den kan også være nyttig. Den kan være et varsel om at du har god grunn til å reagere som du gjør, f.eks. når politikere hykler, eller når vitenskapsfolk er mer opptatt av penger og politikk enn å følge vitenskapens idealer. Det er to grupper med et frynsete rykte.

Jeg har stemt, selv om jeg har en del negative følelser til de som skal representere meg. Det hadde vært fint om jeg kunne respektere noen av dem etter hvert, men vi får se om det er noe håp for det.

Det passive Norge

Norge måtte svare for seg denne uka i FN-komiteen som overvåker konvensjonen som skal sikre funksjonsjemmedes rettigheter. Det var ventet at Norge fikk kritikk, for mye av dette er gammelt nytt. Mye av kritikken gjaldt blinde, fysiske funksjonshemmelser og manglende kunnskap om levekårene til funksjonshemmede samer og andre minoriteter. Det er andre som har skrevet gode artikler om den siden. Jeg vil prøve å fokusere på de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen.

Den kanskje alvorligste kritikken er at Norge nedvurderer mennesker med funksjonsnedsettelser. Myndighetene fikk skryt for gode velferdstjenester, men det ble også poengtert at dette ikke var nok. Det er ikke nok å plassere noen på stønad hvis det finnes alternativer. Det er greit hvis en har prøvd arbeidslivet, og har vist i hver jobb at det ikke fungerer, men det er noen som blir plassert utenfor mer eller mindre ufrivillig. Komiteen pekte på det jeg har nevnt i flere innlegg på denne bloggen, Norge har vært flinke til å jobbe for rettighetene til kvinner, seksuelle minoriteter og flyktninger, mens funksjonshemmede (og minoriteter) har blitt ignorert.

Denne konvensjonen har en såkalt tilleggsprotokoll, som Norge ikke har ratifisert. Det betyr at individer ikke kan klage til FN. Jeg har hentet disse opplysningene fra handikappnytt.no og viser til artikkelen FN-skuffelse over Norge for mer informasjon. Fellesorganisasjonen (FO), fagforeningen for bl.a. barnevernspedagoger og sosionomer, skriver om det samme i FN skuffet over funksjonshemmedes manglende rettigheter i Norge.

Jeg har brukt en del innlegg de siste årene på å beskrive skolen. Problemet jeg har med den er ikke bare kvaliteten på bygningene og tilgjengeligheten, men også at vi i realiteten bare har én mulighet. Det er ikke lett å komme seg videre hvis vi ikke lykkes i første forsøk. Tall fra SSB viser at 73 prosent av de som startet videregående skole i 2010 fullførte utdannelsen i løpet av 5 år. Tallet er 68 prosent for guttene og 79 prsoent for jentene. En kan velge å se positivt på dette, som Barne., ungdoms- og familiedirektoratet kanskje gjør med artikkelen «Gjennomføring og frafall i skolen». De skriver at 3 av 4 unge fullfører videregående opplæring i løpet av 5 år, men det betyr at over 17 000 av de 64 000 elevene som startet videregående skole i 2010, ikke fullførte. Det er et stort tap. Det er sjokkerende nok, men statistikken for funksjonshemmede er langt verre.

En studie fra 2014, omtalt i forskning.no, viser at hele 64 prosent med fysiske funksjonsnedsettelser dropper ut av skolen. Jeg kjenner ikke til noen studier eller statistikk for utviklingsforstyrrelser, men det er mye som tyder på at det er vanskelig å komme seg ut i arbeid samme hvordan det gikk på videregående skole og eventuell høyskole. Det er nok mange som lever under den villfarelsen det er å anta at grunnskole forbereder alle på videregående skole, og at videregående gjør alle klar for høgskole.

Ergoterapi, fysioterapi, kognitiv terapi og andre tiltak som fremmer selvstendighet kan være nyttig, og loven sier faktisk at grunnskolen har anledning til å inkludere omsorg i undervisningen. Les mer om det i en tolkningsuttalelse fra Utdanningsdirektoratet. De kan altså gjøre ting som ikke er direkte undervisning, men som indirekte gjør læring mulig. Det er et stort gap mellom rettigheter og det en faktisk får. Det er derfor det engelske språket har uttrykket «self-advocacy», og jeg tror langt flere hadde klart seg hvis skolen hadde et større fokus på livsferdigheter. Det er for lett i dag å si at barnet ikke trenger denne hjelpa eller at det aktuelle tiltaket ikke har et pedagogisk siktemål. Resultatet blir at overganger blir vanskelig, og det er ikke lett når en skal gjøre alt alene, for det er ingen tvil om at mange av de som kommer seg gjennom skolen, gjør det fordi foreldrene har kjempet for dem. Hvordan går det når de skal gjøre den jobben alene?

Nå gir norske kommuner stort sett blaffen i loven når det passer dem, men det hadde i det minste vært et viktig signal hvis norske myndigheter inkorporerte FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Da hadde politikerne sagt at denne store gruppa i befolkningen betydde noe. Hvis en blir nedprioritert i denne gruppa, kan en tenke seg hvordan det er å være med i flere, f.eks. hvis en også tilhører en etnisk minoritet, er fattig eller hvis en tilhører en religion mange ikke liker. Vi snakker gjerne om at noen havner utenfor arbeidslivet. Det er på en måte passivt fordi en ikke fokuserer på hvem som handlet eller tok et valg. Det bare skjer. Det er fristende å si at myndighetene har vært aktive, de har handlet gjennom å ikke handle. De har vurdert det som lettere å la noen havne utenfor.

Bildene er ment som en illustrasjon. Jeg var elev på Hauge skole fra 1975-81, Haraldsvang ungdomsskole de neste tre årene og Haugaland vgs 1988-91. Jeg har blanda følelser til det jeg opplevde der.

Vi er mer

Aibel sett fra Risøybrua. Det er mange som kjører over Risøybrua på vei til/fra arbeid, men vi har ikke et samfunn for de som ikke lykkes akademisk. En kan ikke bare lære et yrke.
Det er mange som kjører over Risøybrua på vei til/fra arbeid, men vi har ikke et samfunn for de som ikke lykkes akademisk. En kan ikke bare lære et yrke.

FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) slår fast at funksjonshemmede har de samme sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter som alle andre. Den sier også hva staten må gjøre for å sikre disse rettighetene. Det sier seg selv når en leser teksten at Norge ikke respekterer den konvensjonen vi ratifiserte i 2013.

Artikkel 24 sier f.eks. at staten «skal sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer, samt livslang læring.» Den samme artikkelen sier videre at målsetningen er at «menesker med nedsatt funksjonsevne utvikler sin personlighet, sine anlegg og sin kreativitet, såvel som sine fysiske og psykiske evner, fult ut.» Artikkelen nevner spesifikke tiltak som gratis grunskole og videregående opplæring, punktskrift, alternativ skrift, alternative og supplerende kommunikasjonsformer-, midler og -formater, orienterings og mobilitetsferdigheter, samt legge til rette for likemannsarbeid og mentorvirksomhet. Du kan laste ned en norsk versjon av konvensjonen her (FN-sambandet).

Det var et møte/utspørring i CRPD i går der Norge måtte svare på kritiske spørsmål fra organet som overvåker konvensjonen. Jeg har ikke sjekket hva Norge svarte, men artikkel 24 alene er god nok grunn til å være skeptisk. Det er et stort gap mellom løfter og virkelighet, og Norge har tidligere blitt kritisert og anklaget for å bryte menneskerettigheter. En kan lese mye om det på nettet, så jeg bare viser til det andre, mer offisielle kanaler har rapportert. Jeg har skrevet en del om det norske selvbildet i tidligere innlegg, og det er det jeg vil fokusere på nå også. Det er nesten samme hva vi snakker om. Svaret ser alltid ut til å være at vi er bedre enn andre.

Vi har ikke rasisme i Norge, og vi går gladelig i fakkeltog med lange mellomrom for å vise at hatkriminalitet aldri skal gjenta seg. Vi kommer ikke til å tillate det, men svikter likevel hver gang vi ser de samme holdningene på bussen, i butikken, i arbeidslivet eller på boligmarkedet. Vi ser noe liknende når det gjelder funksjonsnedsettelser og alternative livsstiler. Vi liker å tro at det er større åpenhet for å være annerledes her enn noensinne, men det er i virkeligheten ikke lett å leve i strid med det de fleste ser på som normen. Den japanske web manga-serien Axis of Power har brukt stereotyper fra land som var med i 2. verdenskrig, og gitt karakterene i serien disse trekkene. Vi er også med, og blir beskrevet som en eneboer. Vi har dessuten magi (fra norrøn mytologi) og er den eneste i serien, bortsett fra England og Romania, som kan se magiske vesener. Vi var nok eneboere tidligere, men har forandret oss de siste 80 årene. Hva tror du er typisk oss i dag?

Jeg har blitt mer kynisk med årene og jeg hadde nok ikke smilt, som politikere gjerne gjør når de skinner seg i glansen fra idrettsutøvere, og stolt sier at det er typisk norsk å være god. Når det gjelder utdanning har jeg sett mye av det samfunnet ikke vil innrømme. Det er mye talent blant de noen velger å kalle navere, og de færreste havner i den gruppa fordi de velger det. De velger ikke en lavere fungering enn andre. Det er ikke ofte jeg blir irritert, men jeg blir faktisk veldig irritert når jeg tenker på hvor mange håp, drømmer og sågar liv som blir ødelagt fordi de ikke får hjelp til å utvikle seg.

Dette kommer sannsynligvis ikke til å forandre seg med det første, ikke uten betydelig press. Jeg håper det er mulig å få det til, men det ser foreløpig ikke ut som at dette er viktig nok for de det ikke gjelder. Jeg nevnte ei svensk jente i Streik for fornybare liv. Hun startet en streik for miljøet, og dette ble etter hvert til en bevegelse som har spredt seg til store deler av Europa, og lenger for alt det jeg vet. Hun har sjarmert alle, og det gleder meg at hun har fått mange til å lytte, men jeg lurer jo på om vi trenger å sjarmere for å oppnå det samme. Det er faktisk ikke alle med autisme, NLD, ADHD, Tourette syndrom og andre diagnoser som oppleves som sjarmerende.

Det hadde hjulpet hvis politikerne kunne følge opp det de har sagt og skrevet under på. En kan forøvrig tolke FN-konvensjonen dithen at funksjonsnedsettelse ikke er statisk. Det er mulig med utvikling, selv om en vil ha funksjonsnedsettelser hele livet. Det er også mulig at samfunnet gjør ting verre. Det er derfor budskapet mitt alltid har vært tiltak og tilrettelegging. En skal altså ikke godta at noen blir satt utenfor helt fra barnehagen av.

Det er ikke ofte jeg er komfortabel med å uttale meg om hele grupper, fordi en da kan tillegge andre meninger og vansker de ikke har, men jeg er ganske sikker på at jeg kan uttale meg på vegne av mange når jeg sier at vi er mer enn samfunnet ser oss som. Det er imidlertid ikke lett å være det andre vil vi skal være. Det er lettvint å si at noen havner utenfor, som om ingen lot det skje, som om ingen hadde ansvar for å hjelpe dem inn igjen. Det er mange som har sviktet før funksjonshemmede havner utenfor arbeidslivet.

Vi har den her også

Risøy, Haugesund. The American Dream er internasjonal. Den norske er knyttet til industri, men er den tilgjengelig for alle?
The American Dream er internasjonal. Den norske er knyttet til industri, men er den tilgjengelig for alle?

NRK hadde nylig en serie om den amerikanske drømmen. Det var gamle nyheter om at de få eier nesten all rikdommen i USA. De viste også til at adressa en vokser opp på har mye å si for muligheten til å klatre sosialt. Hvis en er født i et fattig område er det liten sjanse for at en klarer å gjøre noe med det, bl.a. fordi utdannelse er veldig dyrt. Jeg delte saken på Facebook og fikk dette svaret fra en amerikansk venn:

What? You mean Norway is not a paradise? Socialism does not solve all problems?

Vi har en humoristisk tone når vi vrøvler om vårt eget, og hverandres, hjemland. Det var lystig ment denne gangen også, men likevel med et snev av alvor. Den saken jeg delte på Facebook var en artikkel basert på en episode i NRK-serien Grenseløs. Programleder Hege Moe Eriksen hadde hentet inn komikeren Harald Eia fordi han skal være sosionom, så da må han jo være et troverdig vitne. De illustrerte vanskene med å klatre fra bunn til topp, og utfordret tanken om at en klarer det bare en vil det nok, altså den amerikanske drømmen. Hovedbuskapet deres var at Norge ga fattige flere muligheter. Harald Eia hevdet at den amerikanske drømmen langt på vei var en løgn. Han har et poeng, selv om dette er gammelt nytt. Se episoden. Det er likevel et men.

Jonas Gahr Støre hevdet nylig at Solberg ødela den norske modellen fordi ulikhetene øker her også, men jeg synes han bommer litt med kritikken. Det er ingen tvil om at gapet mellom fattige og rike øker, men det er en utvikling som har foregått over mange år. Det var kanskje ikke De rødgrønne som startet den heller, men de gjorde ikke mer enn dagens regjering for å stanse den. SSB la forøvrig fram en rapport i fjor som viste at de rike hadde tatt en stadig større del av kaka i perioden 1995-2016. Det er flere, bl.a. Statistisk sentralbyrå og Fafo, som har pekt på innvandring som en årsak. Det er ikke for å begrense innvandring, men en kan heller ikke late som at problemet ikke finnes.

Det Harald Eia ikke snakker om er etnisitet. Vi er i begynnelsen av innvandring i Norge, men kommer sannsynligvis med tiden til å få det bildet de har i USA, altså store etniske forskjeller for både inntekt og formue. Jeg vil hevde at det handler mye om funksjonsnedsettelser også. Det er nok å ta tak i her, så jeg er ikke overbevist om at vi har grunn til å tenke på oss selv som mer priviligerte enn amerikanerne.

Det er ikke vanskelig å ordne opp i dette. Problemet er at ingen vil. Tenk deg at skolene inkluderte de som trenger spes.ped. også, og at alle betalte skatt, også de med de største formuene og de største inntektene. Tenk deg at penger ble brukt lokalt, men når rike bedriftseiere og investorer skal bruke penger, gjør de det ikke lokalt. De vil sannsynligvis investere i internasjonale fond. Når stadig mer penger blir eid av stadig færre, blir det ikke en økning i forbruket lokalt heller.

Når det gjelder utdanning er det i utgangspunktet lett i Norge sammenliknet med USA. Utdanning der borte er langt fra gratis, mens den i teorien koster lite her. Levekostnader gjør det likevel vanskelig å klare det økonomisk. Det er i utgangspunktet mulig å få tilgang til ulike typer hjelpemidler og tiltak (hvis en har en diagnose), men det er en realitet at mange har slitt med å få kommunen på banen. En kan altså ha tapt under en mangel på nødvendige tiltak helt siden barnehagen. Det er mange foreldre og barn i den situasjonen. Det gjør at utdannelse kan bli unødvendig krevende for ei stor gruppe, og sannsynligheten er stor for at mye talent går tapt. Sluttsummen kan i verste fall bli at drømmen er uoppnåelig for mange, at en ikke klatrer på stigen i det hele tatt. Det er ikke en virkelighet vi kan få. Det er en virkelighet vi har, og det spiller ingen rolle om den neste statsministeren heter Støre.

Myndighetene ofrer de fattige

Ramsdalen er ikke langt fra sentrum, men likevel gjemt.
Ramsdalen er ikke langt fra sentrum, men likevel gjemt.

Jeg har skrevet en rekke innlegg om boligbygging og Husbanken. Jeg har pekt på en motsetning mellom det som er offisiell politikk, altså Husbankens retningslinjer, og det som faktisk skjer. Det er mange i Husbankens målgruppe som får avslag på startlån, samtidig som utbyggere selger 80 prosent Husbankfinansierte leiligheter i det jeg vil kalle en høy prisklasse (3-5 millioner kroner).

Hjemkommunen min, Haugesund, har som mål at det meste av befolkningsveksten skal skje i sentrum. Det er stort der, eller i såkalte sentrumsnære områder, boligbygging foregår nå. Jeg tror det er en trend i de fleste norske byer. Det er kanskje tilfeldig, men det slo meg da jeg flyttet til Skien at den gamle typen boligblokk, den som ble bygget for familier med lav inntekt fra 1950-70-tallet, ble gjemt unna. Jeg tilbrakte den første delen av oppveksten i Ramsdalen i Haugesund, et område som var og er i utkanten. Haugesund er likevel en liten kommune med sine 72 km², så det er ikke vanskelig å havne i periferien.

Det er et uttalt mål å hjelpe gruppa økonomisk vanskeligstilte med å eie sin egen bolig. Det er faktisk ikke risikabelt i det hele tatt, for det er all grunn til å tro at de som har fått startlån er gode betalere. Kommunene har mulighet til å innvilge en nedbetalingsplan på 50 år, og en bli ikke straffet hvis en klarer å betale lånet ned raskere. Jeg opplevde selv det som Statistisk sentralbyrå skriver om i artikkelen Dårligere boforhold for leiere enn for eiere. De leilighetene vi har bodd i har stort sett vært trange, dyre og i dårlig stand. Det var ofte vanskelig å få eieren til å reparere det de hadde ansvaret for, og det var også ofte vanskelig å få kontakt med dem. Det dreide seg som regel om en og tomannsbedrifter som hadde mange hus, og jeg mistenker at henvendelser gjerne druknet i mengden.

Nettstedet Forskning skrev for et snaut år siden at det hadde blitt ti prosent færre fattige boligeiere fra 2003 til 2016. Les mer. Det er ingen tvil om at fattige i Norge taper, noe som ble tydelig da noen av de største kommunene reduserte bostøtten i fjor. Det har vært mye fokus på dropouts i en rekke år nå, men jeg vet ikke om det har blitt sagt så mye om funksjonshemmede. Utdanning løser en stor del av problemet, selv om det ikke betyr at en faktisk får lov til å arbeide. Statistikk fra SSB viser at bare 43 prosent av voksne med en nedsatt funksjonsnedsettelse er sysselsatt, og det er ikke fordi de har valgt dette selv.

Forskning skrev om en rapport fra NOVA som viste at 64 prosent av barn med funksjonsnedsettelser hadde grunnskole som høyest fullførte utdanning, mens tallet var på 17 prosent i resten av befolkningen. Det var bare 17 prosent av de inkluderte i tallmaterialet som hadde fullført universitets/høgskolestudier, mot 41 prosent i resten av befolkningen. Det er som sagt ikke lett å lykkes på arbeidsmarkedet, selv om en har fått en utdannelse, men en har tross alt en bedre sjanse da. Les mer på Forskning.

De nevnte tallene gjaldt fysiske funkjsonsnedsettelser. Det er de vi kan se, men hva med de vi ikke kan se? Det er ingen som kan se på noen at de har en autismespektertilstand, NLD, ADHD eller Tourette syndrom. Det blir tydeligere etter hvert at det er noe med atferden en kanskje vil betegne som eksentrisk. Dette er mennesker som kanskje gjør det bra på skolen (men langt fra alle), men som ikke har de sosiale ferdighetene til å bli en vinner i arbeidslivet. Det er derfor jeg har vært skeptisk til nevrodiversitet, fordi de som støtter dette synet har en tendens tll å ignorere behovet for tiltak.

Vi har noen styrker, og hvis vi utnytter de sterke sidene våre, kan vi bidra med mye i samfunnet. Det er imidlertid ikke så enkelt at vi kan bidra uten noen form for tiltak gjennom oppveksten. Det er et engelsk uttrykk som er relevant her: You have to spend money to make money. Det blir brukt i forretningslivet for å illustrere at det er vanskelig å tjene penger hvis en ikke investerer en del i å utvikle produktet, i produksjonsutstyr, distribusjon og reklame. En må altså bruke betydelige ressurser på ting som ikke har noe direkte med produktet å gjøre. Det er relevant i denne sammenhengen også. Vi kan utnytte langt flere av ressursene i samfunnet hvis vi bruker penger på å utvikle mennesker, og bedrifter. Jeg synes f.eks. at attføringsbedriftene kunne gjort mer for å tilby flere ulike typer jobber.

Jeg sitter med et inntrykk av at vi vil tenke minst mulig på de fattige. Det er som med boligblokkene jeg kjenner fra Haugesund (Ramsdaen, Vidars gate) og Skien (Gulset og Klyve). De er utenfor sentrum. Det er nok en tanke bak å finansiere dyre leiligheter med Husbankens penger. De inneholder ofte dyre løsninger som skal gi en energi og miljøgevinst, men jeg mener myndighetene svikter familier med svak inntekt og funksjonsnedsettelser for å nå andre mål. Det hadde ikke vært noen ulempe, verken for de individene det gjelder eller for samfunnet, at mennesker med utfordringer var i sentrum.