Det aktive samfunnet

Kornåker. Matplanter er viktige symboler i mange kulturer. De sier litt om at naturen er en god forsørger hvis vi arbeider sammen.
Matplanter er viktige symboler i mange kulturer. De sier litt om at naturen er en god forsørger hvis vi arbeider sammen.

Jeg leste nylig en kronikk på NRK Ytring av en rollestolbruker som hadde mye fornuftig å si. Hun tok et oppgjør med det samfunnet som i alle år har fortalt henne at hvis hun bare tar seg sammen og prøver hardt nok, vil hun få en jobb. Det er det vi alle blir blir fortalt, og ansvaret er dermed utelukkende vårt eget når det ikke fungerer. Det er mange som opplever å kjempe en håpløs kamp, og hvis de får en jobb, er det en god mulighet for at kollegene mener at de ikke passer inn i miljøet på arbeidsplassen. Da kan en rett og slett oppleve at karrieren blir sabotert, eller at andres usle atferd sørger for at den aldri kommer i gang.

Jeg støtter denne rullestolbrukeren i mye, men jeg er ikke like enig i kritikken av den blåblå-regjeringen (egentlig blågrønn), som hun mener har fulgt en beinhard og urimelig linje. Jeg mener ikke at kritikken er spesielt urettferdig, men det blir feil å late som at de andre partiene er noe bedre. Denne regjeringen er neppe et brudd med fortida. Den rødgrønne regjeringen foreslo f.eks. for ti år siden å kutte bevilgningene til ressurskrevende brukere i kommunene med 300 millioner kroner. Det kan f.eks. bety at det eneste tilbudet unge funksjonshemmede får er en plass på et aldershjem, eller at de ikke får det ergoterapeut-tilbudet som kan hjelpe dem ut i arbeidslivet.

Stoltenbergs rødgrønne flertallsregjering var programforpliktet til å være motstandere av privatisering. Fontene, tidsskriftet for Fellesorganisasjonen, skrev om statens utgifter til barnevernet for fire år siden. Det var et stort fokus på dette etter en avsløring i VG om store overskudd i det private barnevernet. Det var heller ikke noe nytt, for Aftenposten skrev i 2014 om at de sju største private barnevernsaktørene hadde tatt ut et utbytte på 550 millioner kroner i perioden 2009-2013. Da Fontene skrev om dette i 2015 viste de til at statens utgifter til det private barnevernet hadde økt fra 350 millioner kroner i 2004 til 2,5 milliarder i 2014. Det samme tidsskriftet skrev to år seinere om rødgrønn anbudskonkurranse. De laget en oversikt over anbud for heldøgnsplasser for funksjonshemmede, og den inkluderte fem utenlandseide selskaper.

En artikkel fra Fri Fagbevegelse i 2009 viste til at både røde og blå ordførere kjøpte langt flere barnevern, helse- og omsorgstjenester på det tidspunktet enn før de rødgrønne tok makten (2005). De viste også til at mindre privatisering og mer offentlig omsorg hadde vært et rødgrønt løfte, som de også bekreftet i Soria Moria (avtalen som la grunnlaget for Stoltenbergs regjering).

Jeg husker flere overskrifter der Jonas Gahr Støre utrykte bekymring for fattigdom og en utvikling av en ny underklasse. Det sistnevnte er en reell mulighet fordi det internasjonalt har vært en trend de siste årene der arbeid ikke lenger er en garantist. Gruppa med såkalt «working poor» er økende i andre europeiske land, og mange må spe på lønna med sosialhjelp og matkasser. Når jeg ser at det ikke er så mye som skiller blokkene fra hverandre, er jeg faktisk skeptisk til om sosialistene mener det i større grad i dag enn under de åtte årene de hadde flertall i Stortinget.

Poenget er ikke at de rødgrønne er så mye verre, eller at de blå er noe bedre. En vil sannsynligvis ikke ha noe problem med å finne både gode og dårlige eksempler på begge sider, men hovedtrekkene er negativt for begge. Vi ser dette på mange områder. De ulike blokkene kritiserer hverandre for å øke byråkratiet, men de bygger det ikke ned når da har muligheten. De kritiserer hverandre for å øke fattigdommen, men den blir ikke noe bedre når de har makta selv. De lover å hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet, men det er lite positivt som skjer når de er i posisjon.

Noe av det som provoserer meg mest er at mange snakker om hvor mye lettere det er å være annerledes enn det var tidligere, fordi vi som samfunn har blitt så mye mer tolerante. Det er en grunn til sysselsetingen er lav blant mennesker med funksjonshemming og funksjonsnedsettelse, og innvandrere fra Afrika og Asia, samtidig som disse gruppene har et sterkt ønske om fulltidsarbeid. Det er fordi mange ikke vil ansette/jobbe sammen med de som ikke passer inn i miljøet. Det betyr i realiteten at en er avhengig av å ha den annerledesheten samfunnet har godtatt. En må rett og slett være annerledes på rett måte.

Manga-serien Hetalia: Axis Power bruker land som figurer. Det er over 60 karakterer i serien, men de viktigste er aktørene fra 2. verdenskrig. Hvis vi tenker oss at Norge er en person i en fiktiv historie, hvilke trekk ville du gitt denne personen? Det er en god mulighet for at denne ikke hadde vært sympatisk. Jeg har tidligere omtalt Norge som et land med sterke narsissistiske trekk, og selv om det var sterke ord, er jeg ikke sikker på om det var urettferdig.

Det er ingen som bare havner utenfor. De blir skjøvet ut. Det er altså noen som er aktive i å flytte mennesker ut i periferien, og det er ikke ofrene som handler. Når en først har fått noen ut der, kan en ikke angripe dem for at de ikke vil jobbe. Hvor skal forresten jobbene komme fra? Tenk deg at målet er å få sysselsetttingen opp blant innvandrere, funksjonshemmede, og deltidsansatte som vil jobbe mer. Det er allerede flere jobbsøkere enn det er ledige jobber, så hvem skal de ta jobbene fra?

Privat fest under de rødgrønne

Kommersielle selskaper overtar utviklingshemmede

Kutter i penger til funksjonshemmede

Over 80 000 funkjsonshemmde får ikke jobb

Funksjonshemmede må gå kjøkkenveien

De rødgrønne tar fra de svakeste

 

Blanda følelser til valget

Jeg er vanligvis ikke så begeistret for å velge parti basert på én sak. Jeg kunne derfor ikke tenkt meg å stemme basert på f.eks. bompenger, selv om den saken er større enn en del tenker over. Mange politikere liker å anklage andre for å være usosiale eller for å bidra til at svake grupper får det verre. Det er ikke nok å gjøre det rette. Vi må også ha et sterkt ønske om å gjøre det, og hver gang politikere hevder å ha dette sinnelaget, krever de at vi betaler mer. Det er det som kreves for å være en god nordmann.

Jeg skulle ønske at jeg kunne velge parti etter hvem som gjorde mest for mennesker med en funksjonsnedsettelse. Det er ei større gruppe enn de funksjonshemmede, for en nedsatt funksjonsevne fører ikke automatisk til funksjonshemming. Det betyr ikke at en automatisk mister muligheten til å delta i samfunnet. Det kan f.eks. være store variasjoner innen diagnoser som NLD og ASD, fra de som lever opp til samfunnets forventninger til høytfungerende (vi liker f.eks. fiktive skikkelser som Gil Grissom fra CSI eller Spencer Reid fra Criminal Minds) til de som virkelig ikke klarer å delta i samfunnet uten betydelig støtte.

Det har vært et poeng for meg å utvikle mennesker. Vi liker ikke å snakke ikke om mennesker med diagnoser som NLD og ASD som syke, samtidig som det ikke er noen tvil om at de i tillegg kan ha epilepsi, depresjon, bipolar lidelse og angst. Det er derfor ikke sikkert det er lurt å kjempe med nebb og klør for å unngå ord som antyder et behov for behandling eller tilrettelegging. En kan f.eks. undre seg over hvor nyttig det er å si et kollektivt nei til hjelp fordi en bare er litt annerledes, eller at en ser verden med andre øyne. Jeg tror at den type argumentasjon er en gave til politikerne, for da har de fått folkets støtte til å nedprioritere oss, enten det gjelder funksjonshemming eller funksjonsnedsettelse.

Politikere er flinke med ord. Jeg liker å kalle det grunn empati. De har nok til å identifisere hva folk er opptatt av, og det gjør dem i stand til å si de rette tingene. Det mangler derfor ikke på politikerne som snakker om at de andre partiene fremmer usosiale eller sosialt urettferdige budsjett. Det er vanlig å si de rette tingene om skole, eldreomsorg og inkludering når en er i opposisjon, eller når en driver valgkamp, men viljen til å følge opp i posisjon er ikke like sterk. Jeg skulle ønske noen kunne ta på seg oppgaven med å lage en oversikt over hvordan de ulike partiene stemte lokalt og nasjonalt, for handling sier mer enn ord. Jeg kan ta politikerne alvorlig hvis de stemmer for å hjelpe barna gjennom hele skoleløpet, og siden en del av disse barna trenger mer tid enn andre, bør en egentlig støtte dem til de er 24 år. Gevinsten er en større sannsynlighet for at flere klarer seg bedre som voksne, men risikoen hvis en ikke prøver er at mange vil slite unødvendig mye som voksne.

Språket forteller oss en god del om ansvarsfraskrivelse, for hver gang jeg hører noen snakke om de ekskluderte, går formuleringen «de som havner utenfor» igjen. Det er som at de antyder at offeret har hele ansvaret, at en ikke prøvde eller ville prøve, men det er i realiteten ofte andre som tar valget. Det kan være at en ikke fikk støtteundervisning på skolen, selv om det var opplagt at en trengte det, mens det for voksne kan dreie seg om at en ikke fikk beholde en jobb fordi en ikke passet inn i det sosiale miljøet på arbeidsplassen. Det er ingen som bare havner på utsida, for det er som regel et resultat av de avgjørelsene (inkludert mangel på avgjørelse) representanter for samfunnet har gjort.

Jeg ville vært interessert i hvordan partiene stemte i skolespørsmål, for en utdannelse kan åpne eller stenge dørene til samfunnet. Det er for mange en institusjon som stenger dører. Det er mange som snakker om at alle må jobbe mer, men hvis vi inkluderer de mange med afrikansk og asiatisk bakgrunn som står utenfor ordinært arbeid, funksjonshemmede i deltidsarbeid eller uten arbeid, og andre som ikke søker jobber fordi de har gitt opp, vil vi ha langt høyere ledighetstall. Det er ikke fokus på å skape nye jobber, men det er likevel som at det er vi som har ansvaret for å redde Norge.

Jeg er også interessert i hvordan partiene stemmer når det gjelder immigrasjon og hvordan de jobber med inkludering av funksjonshemmede. Kommuner er raske med å feire seg selv som integreringgsvinnere, men har de egentlig grunn til det? Når det gjelder integrering generelt, hvordan jobber kommunene for å hindre at barn med funksjonsnedsettelser skal vokse opp til å bli voksne med funksjonshemming? Hvordan kan vi jobbe for å øke innvandringen når vi ikke gjør en god nok jobb for de som allerede bor her? Det hører også med til bildet at myndighetene tenker på hva de skal gjøre for å klare framtidas utfordringer. Det er drøye tre år siden den såkalte Produktivitetskommisjonen la fram rapporten sin. Den skulle kartlegge årsakene til lavere produktivitetsvekst, og komme med forslag som kunne styrke økonomien. Situasjonen kan bli så dramatisk at skattenivået kan øke til svimlende 65 prosent, men det er hvis ingenting blir gjort for å møte utfordringer som bortfall av oljeinntekter og en aldrende befolkning.

Tall fra SSB viser at 78,5 prosent av befolkningen eksklusive innvandrere er sysselsatt (76,2 prosent inklusive innvandrere), men den er langt lavere for innvandrergrupper (helt nede på 58 og 51,4 prosent for innvadrere fra Asia og Afrika). Det er nok mange grunner til det, men en viktig årsak er nok at mange ikke vil ansette dem, samme hvor kvalifiserte de er. Det er derfor det er relevant med innvandring, for når vi sier at «dette skal vi klare» eller «det har aldri vært lettere å være annerledes Norge», kan en lure på hvorfor virkeligheten føles så forskjellig for mange som lever med en annerledeshet.

La meg oppsummere dette. Vi skal ha alle ut i arbeidslivet, også de som har en funksjonsnedsettelse. De mange deltidsansatte som ønsker en fulltidsjobb skal få det, og vi skal ha økt innvandring. Det vil være uproblematisk, for innvandrerne skal rett ut i arbeidslivet. Vi skal klare alt dette uten at arbeidsledigheten øker, og vi skal klare det så bra at alle opplever hver kommune i dette landet som rettferdig.

Det er forøvrg ikke sant, som mange tror, at følelsene våre er så upålitelige. De kan være det, men de kan også fortelle oss noe. Det er ikke mange som snakker om forakt, men den er faktisk en av de grunnleggende følelsene, og en de fleste derfor har ofte. Den kan være farlig fordi den kan ha langvarige, negative konsekvenser, men den kan også være nyttig. Den kan være et varsel om at du har god grunn til å reagere som du gjør, f.eks. når politikere hykler, eller når vitenskapsfolk er mer opptatt av penger og politikk enn å følge vitenskapens idealer. Det er to grupper med et frynsete rykte.

Jeg har stemt, selv om jeg har en del negative følelser til de som skal representere meg. Det hadde vært fint om jeg kunne respektere noen av dem etter hvert, men vi får se om det er noe håp for det.

Det passive Norge

Norge måtte svare for seg denne uka i FN-komiteen som overvåker konvensjonen som skal sikre funksjonsjemmedes rettigheter. Det var ventet at Norge fikk kritikk, for mye av dette er gammelt nytt. Mye av kritikken gjaldt blinde, fysiske funksjonshemmelser og manglende kunnskap om levekårene til funksjonshemmede samer og andre minoriteter. Det er andre som har skrevet gode artikler om den siden. Jeg vil prøve å fokusere på de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen.

Den kanskje alvorligste kritikken er at Norge nedvurderer mennesker med funksjonsnedsettelser. Myndighetene fikk skryt for gode velferdstjenester, men det ble også poengtert at dette ikke var nok. Det er ikke nok å plassere noen på stønad hvis det finnes alternativer. Det er greit hvis en har prøvd arbeidslivet, og har vist i hver jobb at det ikke fungerer, men det er noen som blir plassert utenfor mer eller mindre ufrivillig. Komiteen pekte på det jeg har nevnt i flere innlegg på denne bloggen, Norge har vært flinke til å jobbe for rettighetene til kvinner, seksuelle minoriteter og flyktninger, mens funksjonshemmede (og minoriteter) har blitt ignorert.

Denne konvensjonen har en såkalt tilleggsprotokoll, som Norge ikke har ratifisert. Det betyr at individer ikke kan klage til FN. Jeg har hentet disse opplysningene fra handikappnytt.no og viser til artikkelen FN-skuffelse over Norge for mer informasjon. Fellesorganisasjonen (FO), fagforeningen for bl.a. barnevernspedagoger og sosionomer, skriver om det samme i FN skuffet over funksjonshemmedes manglende rettigheter i Norge.

Jeg har brukt en del innlegg de siste årene på å beskrive skolen. Problemet jeg har med den er ikke bare kvaliteten på bygningene og tilgjengeligheten, men også at vi i realiteten bare har én mulighet. Det er ikke lett å komme seg videre hvis vi ikke lykkes i første forsøk. Tall fra SSB viser at 73 prosent av de som startet videregående skole i 2010 fullførte utdannelsen i løpet av 5 år. Tallet er 68 prosent for guttene og 79 prsoent for jentene. En kan velge å se positivt på dette, som Barne., ungdoms- og familiedirektoratet kanskje gjør med artikkelen «Gjennomføring og frafall i skolen». De skriver at 3 av 4 unge fullfører videregående opplæring i løpet av 5 år, men det betyr at over 17 000 av de 64 000 elevene som startet videregående skole i 2010, ikke fullførte. Det er et stort tap. Det er sjokkerende nok, men statistikken for funksjonshemmede er langt verre.

En studie fra 2014, omtalt i forskning.no, viser at hele 64 prosent med fysiske funksjonsnedsettelser dropper ut av skolen. Jeg kjenner ikke til noen studier eller statistikk for utviklingsforstyrrelser, men det er mye som tyder på at det er vanskelig å komme seg ut i arbeid samme hvordan det gikk på videregående skole og eventuell høyskole. Det er nok mange som lever under den villfarelsen det er å anta at grunnskole forbereder alle på videregående skole, og at videregående gjør alle klar for høgskole.

Ergoterapi, fysioterapi, kognitiv terapi og andre tiltak som fremmer selvstendighet kan være nyttig, og loven sier faktisk at grunnskolen har anledning til å inkludere omsorg i undervisningen. Les mer om det i en tolkningsuttalelse fra Utdanningsdirektoratet. De kan altså gjøre ting som ikke er direkte undervisning, men som indirekte gjør læring mulig. Det er et stort gap mellom rettigheter og det en faktisk får. Det er derfor det engelske språket har uttrykket «self-advocacy», og jeg tror langt flere hadde klart seg hvis skolen hadde et større fokus på livsferdigheter. Det er for lett i dag å si at barnet ikke trenger denne hjelpa eller at det aktuelle tiltaket ikke har et pedagogisk siktemål. Resultatet blir at overganger blir vanskelig, og det er ikke lett når en skal gjøre alt alene, for det er ingen tvil om at mange av de som kommer seg gjennom skolen, gjør det fordi foreldrene har kjempet for dem. Hvordan går det når de skal gjøre den jobben alene?

Nå gir norske kommuner stort sett blaffen i loven når det passer dem, men det hadde i det minste vært et viktig signal hvis norske myndigheter inkorporerte FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Da hadde politikerne sagt at denne store gruppa i befolkningen betydde noe. Hvis en blir nedprioritert i denne gruppa, kan en tenke seg hvordan det er å være med i flere, f.eks. hvis en også tilhører en etnisk minoritet, er fattig eller hvis en tilhører en religion mange ikke liker. Vi snakker gjerne om at noen havner utenfor arbeidslivet. Det er på en måte passivt fordi en ikke fokuserer på hvem som handlet eller tok et valg. Det bare skjer. Det er fristende å si at myndighetene har vært aktive, de har handlet gjennom å ikke handle. De har vurdert det som lettere å la noen havne utenfor.

Bildene er ment som en illustrasjon. Jeg var elev på Hauge skole fra 1975-81, Haraldsvang ungdomsskole de neste tre årene og Haugaland vgs 1988-91. Jeg har blanda følelser til det jeg opplevde der.

Myndighetene ofrer de fattige

Ramsdalen er ikke langt fra sentrum, men likevel gjemt.
Ramsdalen er ikke langt fra sentrum, men likevel gjemt.

Jeg har skrevet en rekke innlegg om boligbygging og Husbanken. Jeg har pekt på en motsetning mellom det som er offisiell politikk, altså Husbankens retningslinjer, og det som faktisk skjer. Det er mange i Husbankens målgruppe som får avslag på startlån, samtidig som utbyggere selger 80 prosent Husbankfinansierte leiligheter i det jeg vil kalle en høy prisklasse (3-5 millioner kroner).

Hjemkommunen min, Haugesund, har som mål at det meste av befolkningsveksten skal skje i sentrum. Det er stort der, eller i såkalte sentrumsnære områder, boligbygging foregår nå. Jeg tror det er en trend i de fleste norske byer. Det er kanskje tilfeldig, men det slo meg da jeg flyttet til Skien at den gamle typen boligblokk, den som ble bygget for familier med lav inntekt fra 1950-70-tallet, ble gjemt unna. Jeg tilbrakte den første delen av oppveksten i Ramsdalen i Haugesund, et område som var og er i utkanten. Haugesund er likevel en liten kommune med sine 72 km², så det er ikke vanskelig å havne i periferien.

Det er et uttalt mål å hjelpe gruppa økonomisk vanskeligstilte med å eie sin egen bolig. Det er faktisk ikke risikabelt i det hele tatt, for det er all grunn til å tro at de som har fått startlån er gode betalere. Kommunene har mulighet til å innvilge en nedbetalingsplan på 50 år, og en bli ikke straffet hvis en klarer å betale lånet ned raskere. Jeg opplevde selv det som Statistisk sentralbyrå skriver om i artikkelen Dårligere boforhold for leiere enn for eiere. De leilighetene vi har bodd i har stort sett vært trange, dyre og i dårlig stand. Det var ofte vanskelig å få eieren til å reparere det de hadde ansvaret for, og det var også ofte vanskelig å få kontakt med dem. Det dreide seg som regel om en og tomannsbedrifter som hadde mange hus, og jeg mistenker at henvendelser gjerne druknet i mengden.

Nettstedet Forskning skrev for et snaut år siden at det hadde blitt ti prosent færre fattige boligeiere fra 2003 til 2016. Les mer. Det er ingen tvil om at fattige i Norge taper, noe som ble tydelig da noen av de største kommunene reduserte bostøtten i fjor. Det har vært mye fokus på dropouts i en rekke år nå, men jeg vet ikke om det har blitt sagt så mye om funksjonshemmede. Utdanning løser en stor del av problemet, selv om det ikke betyr at en faktisk får lov til å arbeide. Statistikk fra SSB viser at bare 43 prosent av voksne med en nedsatt funksjonsnedsettelse er sysselsatt, og det er ikke fordi de har valgt dette selv.

Forskning skrev om en rapport fra NOVA som viste at 64 prosent av barn med funksjonsnedsettelser hadde grunnskole som høyest fullførte utdanning, mens tallet var på 17 prosent i resten av befolkningen. Det var bare 17 prosent av de inkluderte i tallmaterialet som hadde fullført universitets/høgskolestudier, mot 41 prosent i resten av befolkningen. Det er som sagt ikke lett å lykkes på arbeidsmarkedet, selv om en har fått en utdannelse, men en har tross alt en bedre sjanse da. Les mer på Forskning.

De nevnte tallene gjaldt fysiske funkjsonsnedsettelser. Det er de vi kan se, men hva med de vi ikke kan se? Det er ingen som kan se på noen at de har en autismespektertilstand, NLD, ADHD eller Tourette syndrom. Det blir tydeligere etter hvert at det er noe med atferden en kanskje vil betegne som eksentrisk. Dette er mennesker som kanskje gjør det bra på skolen (men langt fra alle), men som ikke har de sosiale ferdighetene til å bli en vinner i arbeidslivet. Det er derfor jeg har vært skeptisk til nevrodiversitet, fordi de som støtter dette synet har en tendens tll å ignorere behovet for tiltak.

Vi har noen styrker, og hvis vi utnytter de sterke sidene våre, kan vi bidra med mye i samfunnet. Det er imidlertid ikke så enkelt at vi kan bidra uten noen form for tiltak gjennom oppveksten. Det er et engelsk uttrykk som er relevant her: You have to spend money to make money. Det blir brukt i forretningslivet for å illustrere at det er vanskelig å tjene penger hvis en ikke investerer en del i å utvikle produktet, i produksjonsutstyr, distribusjon og reklame. En må altså bruke betydelige ressurser på ting som ikke har noe direkte med produktet å gjøre. Det er relevant i denne sammenhengen også. Vi kan utnytte langt flere av ressursene i samfunnet hvis vi bruker penger på å utvikle mennesker, og bedrifter. Jeg synes f.eks. at attføringsbedriftene kunne gjort mer for å tilby flere ulike typer jobber.

Jeg sitter med et inntrykk av at vi vil tenke minst mulig på de fattige. Det er som med boligblokkene jeg kjenner fra Haugesund (Ramsdaen, Vidars gate) og Skien (Gulset og Klyve). De er utenfor sentrum. Det er nok en tanke bak å finansiere dyre leiligheter med Husbankens penger. De inneholder ofte dyre løsninger som skal gi en energi og miljøgevinst, men jeg mener myndighetene svikter familier med svak inntekt og funksjonsnedsettelser for å nå andre mål. Det hadde ikke vært noen ulempe, verken for de individene det gjelder eller for samfunnet, at mennesker med utfordringer var i sentrum.