Hvilket fellesskap?

En rotete undergang i Haugesund, men grafitti sammen for et felesskap.
Budskapet kan noen ganger være uklart.

Dette er en blogg hovedsakelig om utviklingsforstyrrelser, men jeg skriver av og til om emner jeg mener er relevante, f.eks. fordommer og stereoyper. Et av poengene mine har vært den norske erindringskulturen. Det er en term historikere bruker når myndigheter og privatpersoner omskriver historien, f.eks. ved å fokusere på oss som heltene i krigen.

Vi liker å framstille oss selv som tolerante. Det er mye diskriminering i andre land, men ikke her. Det spiller tilsynetatende ingen rolle at det har vært mye forskning og anekdotisk materiale som gir en helt annen versjon av det norske samfunnet. Vi anerkjenner ikke det som reelt, fordi det ikke støtter vår versjon. Det kommer med jevne mellomrom rapporter som høres positive ut, som at barn av innvandrere gjør det bra i skolen eller at nordmenns syn på innvandrere har blitt mer positivt. Vi liker å vise at det er sant, bl.a. ved. å gå i fakkeltog hvis en «poster-familie» står i fare for å bli sent ut av landet, men det er samtidig stor skepsis til å ansette mennesker med et fremmed navn, eller å la de flytte inn i nabolaget vårt.

Problemet med Norge er at det er vanskelig noen ganger å avgjøre om det er vanlig norsk nonchalanse eller fordommer. Jeg er gift med ei amerikansk-afrikansk kvinne, og selv om noen tror vi leter etter rasisme der den ikke finnes, er det ikke alltid lett å tolke det vi opplever. Jeg hadde den første jobben min på Bryne, og vi søkte etter en leilighet i hele området mellom Bryne og Stavanger. Jeg hadde flere avtaler i Sandnes og Stavanger der vi skulle møte utleieren for å signere en kontrakt, men da jeg møtte opp med kona mi, fikk vi flere rare begrunnelser for hvorfor de ikke kunne leie til oss. Vi bodde seinere på Haugalandet, og jeg husker flere utleiere som mente at en snau time til arbeid ville være for vanskelig for meg, og en som bare ville leie til «den rette familien.» Jeg aner ikke hva det var med en rolig og ryddig familie med stabil inntekt som ikke gjorde dem til den rette familien.

Jeg opplevde liknende ting i arbeidslivet, og husker flere tilfeller der skolen var usedvanlig positiv på telefonen eller da jeg møtte dem alene, men tonen skiftet totalt da jeg kom til bygda med familien min. Det kan selvsagt ha vært andre ting bak, og det er det som er så vanskelig. En kan aldri vite, og en kan heller ikke snakke om det. Da får en gjerne rykte på seg for å lete etter rasisme eller å se konspirasjoner overalt. Jeg vet ikke hva som var grunnen, men jobben startet gjerne med en oppfordring om å si opp, en konflikt, eller en total mangel på støtte fra sjefen min. Det er ikke overraskende at jeg i etterkant undret meg over hva som hadde skjedd.

NRK skrev om en undersøkelse i dag der over 4 400 hadde deltatt. De skulle svare på om de var enige eller uenige i ulike påstander, og svarene viste at 25 prosent var i enig i påstanden om at noen menneskeraser er mer intelligente enn andre. Det var dessuten 39 prosent som mente at en somalier aldri kunne bli helt norsk, og 22 prosent mente at heller ikke en svenske kan bli helt norsk. Romfolk var nummer en på lista over hvem deltakerne ikke ville ha som naboer. Jeg har mistanke om at dette er nordmenn uten filter. Les mer på NRK.

Nordmenn er kanskje ikke helt ærlige i de mest positive undersøkelsene, som en analyse SSB publiserte så seint som 25. mars 2019. Der kom det fra at 7 av 10 er enige i at innvandrere beriker det kulturelle livet i Norge. Les mer på SSB. Det er et politisk korrekt svar, og det minner mye om Sverige. Det eneste synspunktet som er velkomment i den offentlige debatten der er at innvandring utelukkende er en berikelse, mens virkeligheten er mer nyansert.

Dette er relevant for oss fordi både minoriteter og funksjonshemmede kan oppleve såkalt utenforskap. Ordet blir brukt om enkeltmennesker eller grupper som blir stående utenfor samfunnet, f.eks. ved at de aldri kommer inn på arbeidsmarkedet. Problemet med integreringspolitikk er at myndighetene ønsker assimilering, men antar at det vil skje automatisk. Det er en forventning om at minoriteter enten de kommer fra Iran, Somalia eller USA skal velge å bli helt norske etter et par generasjoner.

Dette er sammenlignbart med funksjonsnedsettelser. Jeg har hørt om bedrifter som ansetter mennesker med autismespektertilstander, men de få tilfellene som finnes dreier seg stort sett bare om asbergere. Det er da en sterk forventning om at søkerne har de trekkene en forventer av en asberger, selv om mange faller utenfor denne definisjonen, men jeg tror mange opplever at de må kunne tilpasse seg for å være en del av samfunnet. Det må de gjøre uten hjelp

Jeg tror ikke det blir feil å si at Norge er et vanskelig land å skille seg ut i, fordi det er et krav om å passe inn. Det kan være spesielt forvirrende å være en funksjonshemmet minoritet, fordi det kan være vanskelig å forstå hvorfor en ikke er god nok..

Et dehumanisert samfunn

little rock nine
Guvernøren i Arkansas prøvde å opprettholde raseskillet ved skolene. Kilde: National Archives via wikimedia commons

Språket har en tendens til å forandre seg en god stund før verden blir dystopisk. De mest kjente historiske eksemplene på dehumaniserende språk er kanskje Rwanda og Nazi-Tyskland. Myndighetene i Rwanda omtalte tutsiene som kakkerlakker, og argumenterte for å utydde skadedyrene i flere tiår før folkemordet. Nazistene omtalte jødene som undermennesker og rotter som spredde sykdom. Det burde har vært ganske åpenbart fra et tidlig stadium hvilken retning dette utviklet seg i.

Det er mange som liker å tro at det er andre som bruker denne strategien i språket sitt. Det er ikke vanskelig å finne artikler om Donald Trumps dehumaniserende språk, men dette er egentlig bare fortsettelsen på noe som har utviklet seg over tid. Den første reaksjonen etter et bombeangrep/offentlig skyting er ofte om morderen var muslim, «homegrown» eller om han gikk på medisiner. Ofrene betyr lite. Det er noe dehumaniserende over internasjonal politikk generelt. De fleste tenker at vi kan rettferdiggjøre det meste hvis utfallet blir det vi ønsker, bortsett fra at det sjelden fungerer. Det er ikke meningen å være sarkastisk, men vi har bidratt til å stabilisere land som Afghanistan, Libya, Irak, Syria, Egypt og Somalia. Jeg lurer på om menneskene i disse landene betydde noe da politikerne tok avgjørelsene.

Dette startet ikke med Trump. Warren Harding, som var president på begynnelsen av 1920-tallet, var veldig vag på hva han mente om minoriteter. Han holdt en tale i Brimingham i 1921 der han prøvde å argumentere for at alle burde ha rettigheter, samtidig som han gjorde det klart at svarte ikke burde ha like store personlige ambisjoner som hvite. George Bush bygget en myte om at han og USA ledet det gode i kampen mot det onde, og han brukte gjerne referanser til Gud, Lyset (et av mange navn for Gud) og profeten Jesaja, samt at han hevdet å ha blitt kalt (av Gud). Seinere ledere har vært langt mer subtile, men heller ikke Obama var fri for en dehumaniserende politikk.

Jeg nevner dette fordi en kan undre seg noen ganger over hvilken verdi menneskene har for oss. Poenget med å dehumanisere andre er å skape et inntrykk av de mangler noe, noe som ikke gir dem den samme retten som andre til å bli vurdert som et menneske. Dette blir gjort bevisst for å redusere muligheten for å føle empati for dem. Det har blitt vanlig å bruke sterke virkemidler, bl.a. for å angripe vaksineskeptikere. Dette er en populær melding i sosiale medier:

If my kid can’t bring peanut butter to school then yours can’t bring the deathly plague. Vaccinate or I’m bringing the Jiffy.

En kan mene hva en vil om vaksiner, selv om både amerikanske CDC og vitenskapen innrømmer at vaksineskeptikere har et poeng. Det var nylig ei 11 år gammel jente som døde i California. Hun hadde melkeallergi, og foreldrene var alltid ekstremt nøye med hva hun fikk i seg, men de trodde det var trygt da tannlegen skrev ut en spesiell tannkrem til jenta. Det viste seg at den inneholdt melkeprotein, og det var nok til å drepe henne. Det er temmelig skakk-kjørt å oppmuntre til drap på barn fordi foreldrene følger medisinske råd.

Nettstedet Amazon har ei annonse for ei t-skjorte de omtaler som funny. Den har teksten Vaccinate Yout Crotch Goblin. Det er ikke ment som et kompliment akkurat. Jeg har vært opptatt av språk, og ser/hører med jevne mellomrom negative holdninger til ulike grupper. NRK hadde en sak i dag om en psykolog som hadde foreslått å halshogge og henge psykisk syke. En psykolog som barnevernet har brukt som sakkyndig i mange år ble dømt tidligere i år for å ha lastet ned store mengder barnepornografi. Han innrømmet å ha gjort det over en periode på 20 år, samtidig som han skulle vurdere foreldres omsorgsevne. Han har forøvrig adoptert to barn selv, og beholder omsorgsretten etter sont dom.

Mennesker fra andre land og kulturer møter en del fordommer i Norge (det handler ikke bare om etnisitet). Vi har fordommer generelt mot de som skiller seg ut gjennom religioner, diagnoser, sosial status og livsstil.  Vi liker å tro at alle er frie til å leve som de vil i Norge, men samfunnet liker å gjemme vekk mange. Det er greit å være døv, blind, rullestolbruker eller å ha en utviklingsforstyrrelse så lenge en er usynlig.

Til slutt en kommentar til bildet. Det er fra Little Rock i 1957. De første svarte elevene fikk gå på videregående skole sammen med hvite elever, men det skapte en så voldelig reaksjon blant hvite amerikanere at de ni elevene måtte ha beskyttelse fra Nasjonalgarden. Kona mi er fra den samme byen og gikk ved den samme skolen på 80-tallet. Det tok tid før desegregering ble utvidet til hele skolen, og ei av svigerinnene mine (født i 1964) var en del av det første kullet i barneskolen. Dette er viktig bakgrunnsinformasjon for det jeg så tidligere denne uka. Jeg gikk forbi Gulset ungdomsskole og merket meg noen elever som stolt viste frem et flagg.

Nei, det var ikke et norsk flagg, men det amerikanske sørstatsflagget. Problemet med dette flagget er at det ble brukt av sju delstater som trakk seg ut av USA da de fryktet at unionen ville forby slaveriet. De hadde en økonomi som var basert på slaveri, altså gratis arbeidskraft, og de ville fortsette med et system som tok etikken ut av debatten. Det var dermed utelukkende et økonomisk spørsmål. En kan ikke skille dette flagget fra politikken som i 300 år brukte «en dråpe-regelen» til å dehumaniserte mennesker. Vi må tenke før vi snakker og handler. Alternativet er at vi ikke legger merke til nyansene før de blir store. Jeg tror derfor det er grunnlag for å si at menneskeverdet er mindre enn det burde være.

Norsk personlighetsforstyrrelse

Løvetann. Jeg elsker løvetann. De er vakre, har medisinske egenskaper, og er et viktig symbol. Ifølge gammel overtro kan frøene bære tanker og drømmer til mennesker du er glad i. Jeg liker de som ser kvaliteter andre ikke ser.
Jeg elsker løvetann. De er vakre, har medisinske egenskaper, og er et viktig symbol. Ifølge gammel overtro kan frøene bære tanker og drømmer til mennesker du er glad i. Jeg liker de som ser kvaliteter andre ikke ser.

Jeg må innrømme at jeg er skeptisk til politikere, selv Knut Arild Hareide når han hevder at hans parti innehar mer anstendighet enn noen av de andre. Politikere liker fine ord, ikke minst når de snakker om de som faller utenfor. Alle skal redde dem, og alle er de eneste som forstår hvordan. Det er noen som av ulike grunner velger såkalt utenforskap. Noen velger f.eks. å stå utenfor arbeidslivet, og det er ikke tvil om noen velger vekk samfunnet til fordel for den gruppa de tilhører. Det kan være innvandrergrupper som foretrekker å være sammen med sine egne, en atferd nordmenn også har. Jeg er mer opptatt av de som ønsker å være en del av fellesskapet, men som ikke får delta.

Norge fikk kraftig kritikk i en OECD-rapport for fire år siden. Det mange nordmenn mener er late ungdommer som velger «naving» fremfor arbeid, kan ifølge rapporten skyldes at samfunnet har sviktet på flere områder. De peker bl.a. på at 400 000 nordmenn ligger på det laveste nivået i lesing og regning. Les mer på utdanningsnytt.no. Tall fra SSB viser at sysselsettingen blant utsatte grupper er lav.

En statistikk som ble oppdatert den 3. september 2018 viser at sysselsettingen blant funksjonshemmede bare var på 43,9 prosent (i alderen 15-66 år). Det finnes ingen rimelig nøyaktige tall når det gjelder de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen. Jeg har sett internasjonale kilder som antyder 15-20 proent sysselsetting for asbergere, f.eks. fra The National Autistic Society i UK. Det jeg vet om NLD og ADHD, og det norske arbeidsmarkedet, får meg til å tro at dette er et realistisk estimat her også. Når det gjelder innvandrere er sysselettingen på 65 prosent for alle, 56 prosent for asiater og 48 prosent for afrikanere, mens den er på 77,7 prosent for resten av befolkningen.

Dette er bare en håndfull tall som viser litt om det norske samfunnet. Jeg skrev om TV-aksjonen i Mindre alene sammen, men jeg er faktisk ikke så kritisk til den som noen kanskje får inntrykk av. Jeg har tro på at Kirkens Bymisjon kan utrette mye positivt, men om det blir varige endringer er en annen sak. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal prøve, men jeg vil få fram at det er mange som vil stå utenfor etter denne aksjonen også.

Jeg liker en aksjon som oppmuntrer oss til å bry oss om andre, men det inkluderer sjelden alle. Nordmenn har en radar som ikke inkluderer alle. Det er ikke så lenge siden Syriakrisen. Slagord som «dette skal vi klare» og «syrerne er hvit, gratis arbeidskraft som ikke vil koste Norge ett øre» har stilnet. Den nevnte statistikken fra SSB viser at det ikke er så enkelt som mange påstod da.

Nordmenn har en tendens til å ignorere det negative her hjemme. Det er lettere å kritisere og påpeke mangler i andre land enn å innrømme de feilene vi har selv. Det er lett å avvise påstander om rasisme, også når rapporter og studier viser til fordommer i arbeids og boligmarkedet. Det er lettere å si at det offentlige har gjort sitt enn å innrømme at kommunene svikter de som trenger hjelp. Det er mange som er opptatt av å dekke over inkompetanse og sågar overgrep i det offentliges tjeneste. Jeg uttrykte det en gang så sterkt at jeg beskyldte den norske personligheten for å være narssistisk. Det er sterke ord, men jeg lurer av og til på om det er sånn vi ser på oss selv. Vi er rett og slett bedre enn andre og kritikk mot oss er derfor irrelevant. Det er ikke lett å være annerledes eller individuell her, for det er i utgangspunktet mistenkelig hvis du ønsker noe annet enn andre.

Hvis denne bloggen har en rød tråd er det nok spørsmålet om hva som er normalt, hva som er annerledes, og hva som er innenfor en naturlig variasjon. Det er ikke alle som har like stor frihet til å velge, og fungering dreier seg dessuten ikke om å velge. Vi kan ikke velge å fungere bedre. Vi kan prøve, men det blir vanskelig alene. Mange definerer nok normalt som et gjennomsnitt. Vi må være et gjennomsnitt i mange tilfeller for å bli akseptert. Det gjør det vanskelig for mange å havne innenfor. Norge er rett og slett et samfunn med så snevre rammer at det tvinger mennesker ut.

TV-aksjonen kan nok gjør det lettere for de tradisjonelle målgruppene til Kirkens Bymisjon, men nordmenn kommer neppe til å miste holdningsproblemet sitt med det første. Vi får nok ikke en bedre radar. Det krever mye mer å forandre på en etablert personlighet. Det er mulig, men jeg vet ikke om vi har motivasjonen.

Lammelårtanker er inne på noe liknende i Den frosne hjemløse fyren kunne vært deg. Det er en veldig fordømmende holdning til de som ikke klarer det andre klarer. Det kunne absolutt vært meg.

Oss og dem

person i hettegenser sett bakfra på ei mørk gate. Det er lett å tenke negativt om denne personen.
Det er lett å tenke negativt om denne personen. Foto: Pixabay

Jeg ble oppdratt til å være fargeblind, noen av de beste vennene mine er svarte, det faktum at offentlige personer som Samsaya, Haddy Njie, Aisha Naz Batti eller Norman Mubashir har hatt suksess i Norge viser at vi ikke er rasistiske, jeg kan forstå hvordan det er å bli utsatt for rasisme fordi jeg har opplevd motgang selv.

Dette er bare noen av de mange dumme utsagn vi lirer av oss når temaet er rasisme. Vi har en forestilling om at rasisme er noe de har hatt og fremdeles har i andre land, mens Norge er bedre. Det er lett å være annerledes her, samme hva denne annerledesheten består i. Det første utsagnet minner meg om smeltedigelen som en metafor for samfunnet. Det er meningen at det skal være noe positivt, at det skal illustrere menneskers evne og vilje til å godta ulikheter. Men hvis vi reflekterer litt over hva det innebærer er jeg ikke sikker på om det er så positivt. Det betyr i realiteten en fullstendig assimilasjon der alle blir like. Vi skal bare ha ett produkt. Det er derfor noen som liker salaten bedre som et bilde, for da blander en seg med andre, samtidig som en beholder det som gjør en unik. Jeg liker f.eks. den kraftige og litt spesielle smaken fra oliven, og det hadde vært trist hvis den forsvant helt fordi det var et krav om at den måtte bli en del av kollektivet. Det er samtidig noen som kanskje ønsker å være en av mange. Norman Mubashir sa f.eks. i et VG-intervju en gang at han noen ganger skulle ønske at han bare kunne være en nordmann fra Lørenskog, men enkelte vil vite hvor han egentlig kommer fra. Det er faktisk ganske graverende å si at «vi vet jo begge at du ikke ser norsk ut.»

Jeg tror likevel ikke at noen ønsker at vi ikke skal gjenkjenne forskjeller, for hvis vi har samme farge, hvilken farge skal det være? Må du bli vurdert som hvit nok eller ha en hvit atferd for å være norsk? Wikipedia har en kort artikkel om mikroaggresjon. Begrepet ble utviklet av Derald Wing Sue, professor i psykologi ved Columbia University, og det blir brukt om uttalelser som kanskje ikke er ment å være en nedvurdering av personer eller grupper, men de oppfattes gjerne slikt. Les mer.

Jeg tror ikke det er noen av oss som ikke har noen holdninger eller forestillinger som hører til kategorien mikroaggresjon. Vi må derfor jobbe med oss selv, og reflektere over egne tanker for å bli bevisst disse. Kona mi er afrikansk-amerikansk, og da hun startet i et kor i Telemark for en del år siden, hadde de andre medlemmene forventninger til henne. Hun har en ganske god stemme, men det er ikke mange forunt å synge som Aretha Franklin eller Whitney Houston. Det var imidlertid det noen forventet, og de la ikke skjul på skuffelsen. Jeg er dessverre skyldig i mikroaggresjon selv. Jeg husker godt en vietnamesisk mann jeg ble kjent med for mange år siden. Han var veldig sympatisk, men snakket dårlig norsk, og det var ikke lett å forstå han. Vi gikk på skole sammen utenfor Oslo, og han gjenkjente meg en dag på gata flere år seinere. Han bodde i Kristiansand og jeg studerte ved høgskolen i Agder det året, og var utålmodig etter å komme i gang med dagens leseøkt. Jeg vet ikke hvordan han oppfattet situasjonen, men jeg må innrømme at jeg så etter en vei ut av denne situasjonen. Jeg var fokusert på det jeg hadde planlagt og var ikke interessert i en samtale. Jeg har mistanke om at det ikke tok mange sekundene før blikket mitt flakket og ansiktsuttrykket tydelig viste alt annet enn gjensynsglede. Det er ikke den personen jeg vil være, så jeg ønsker jeg hadde taklet det annerledes den dagen for over 20 år siden.

Det er mange i USA som forbinder hettegensere med gjenger og andre former for kriminell atferd, og en er gjerne rask med å dømme svarte ungdommer i hettegensere. Hva er den første tanken din hvis du ser noen ungdommer ikledd hettegensere? Er det noen forskjell på hvite jenter i rosa genser eller minoriteter i en svart genser? Hvis vi er fargeblinde, hvis alle har samme farge burde det gå ut på det samme.

Jeg var inne på diagnoser i det forrige innlegget mitt, og jeg er kritisk til ideen om at autisme, NLD og ADHD er psykiatriske lidelser. Det er en tendens til at det offentlige ikke tilbyr stort annet enn medisiner. Det er mange former for ikke-medikamentell behandling for alle de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen, men det er lettere å få medisiner enn annen hjelp. Jeg så en del elever som lærer som fikk Ritalin, og det var ikke noen alternativer til å øke dosen hvis behandlingen ikke fungerte. Jeg vet ikke om det er det som skjer, men barn med autisme eller NLD kan ha en atferd som får noen til å mistenke ADHD. En ser gjerne det en vil se.

Det er mange fordommer og stereotyper. De fleste ser på seg selv som tolerante, men de aller fleste tenker i realiteten «oss og dem.» Denne polariteten finnes overalt, ikke bare mellom ulike grupper (nordmenn/innvandrere, menn/kvinner, kristne/muslimer), men også innenfor samme gruppe. Det er f.eks. ikke lett å være en arabisk ateist, og det er få som kan kritisere kvinner hardere enn kvinner selv. En kan sågar se tendenser til en oss og dem-tenkning i vår egen» menighet». Jeg har sett mest av dette i USA der det har vært tilløp til amper stemning mellom foreldre. Noen mener at barn mer Asberger syndrom ikke har så alvorlige utfordringer som deres egne barn har, og at de derfor ikke hører hjemme på det samme forumet. Jeg har også sett noen liknende mellom NLD og Asberger. Dette er kanskje et biprodukt av nevrodiversitet? Det er lett for de som fungerer sosialt og som har lykkes i arbeidslivet å si at autisme er innenfor en naturlig variasjon. Den store bolken som kommer inn under resten får bare positiv oppmerksomhet hvis de har spesielle evner. Mange av oss har ikke det. Vi blir derfor «de andre.»

Med andre ord. Vi kan ikke slutte å snakke om rasisme og stereotyper. Vi må snakke mer om det fordi de aller fleste unngår det ubehagelige fokuset på seg selv. De vil ikke se den personen de egentlig er.