Den lengste isolasjonen

Jeg liker årstidene. Høsten forbereder vekst og nå starter livet i naturen. Jeg gikk nylig en tur langs Håvundveien på Bratsberg i Skien.
Jeg liker årstidene. Høsten forbereder vekst og nå starter livet i naturen. Jeg gikk nylig en tur langs Håvundveien på Bratsberg i Skien.

Jeg har skrevet mye om følelser, om hvor vanskelig det kan være å identifisere og takle dem. De negative, mørke følelsene kan være spesielt vanskelige. Det er mange som mener at vi trenger dem også. Filmen Inside Out illustrerte nettopp det, for karakteren Glede kunne ikke ordne opp i alt. Hun prøvde, men jenta i filmen, Riley, trengte også Sorg og Frykt for å kunne føle glede igjen.

Jeg har også skrevet om det tyranniet positiv tenkning kan være. Det kan faktisk være negativt hvis det hele tida er fokus på at du kan være lykkelig hvis du bare tar det valget. Hvordan tror du det virker i disse dager? «OK, du ble permittert, kastet ut av leiligheten, tvunget til å avlyse ferien, men du må bare tenke positivt! Det går seg nok til etter hvert. Du kan velge å være lykkelig.» Det er mye av den typen meldinger i sosiale medier i disse dager, og selv om det er godt ment, er det nok grenser for hvor takknemlige mange kan være, eller hvor mye de kan gjøre for å være så nyttige som mulig under isolasjonen.

Jeg har kanskje gjort dette selv når jeg har oppmuntret andre til å lese bøker. Jeg har ikke opplevd så store omveltninger, for jeg er vant med å være mye hjemme. Jeg har lest mer og sett mindre TV de siste ukene, og når jeg har sett TV, har det som regel vært en familieaktivitet. Vi så den japanske animasjonsversjonen av Howl’s Moving Castle for noen dager siden, og selv om regissøren hadde tatt seg noen friheter i forhold til Diana Wynne Jones’ bok, ble det en positiv familie-aktivitet.

Ingen vet hvor lenge dette kommer til å vare, men jeg har en mistanke om at det vil bli et tilbakevendende tema de neste par årene. Alt vi gjør har konsekvenser, enten negative elle positive. Det er ikke mye positivt med at stadig flere sliter med å betale regningene sine, så mye av markedet må nok åpnes ganske raskt. Vi må kanskje venne oss til en viss avstand, og vi må kanskje leve med sorg. Det er mange typer sorg. Jeg tenker ikke så mye på døden. Jeg har alltid prøvd å unngå den, siden jeg som 11-åring så at faren min ble senket ned i jorda. Han kom fra en familie der ingen levde lenge, og faren min ble bare 53 år gammel. Jeg håper jeg slipper unna den type sorg denne gangen, men det er andre typer mange av oss kan få nærkontakt med.

Jeg skal ikke ta ting på forskudd, men det er noen som mener at «life as we know it» kanskje er tapt. Det er ikke det at livet ikke fortsetter, men det blir ikke det samme livet. Det engelske uttrykket betyr ikke nødvendigvis at livet forandrer seg, men at oppfattelsen vår av livet forandrer seg. I dette tilfellet er det kanskje litt av begge deler, reelle og opplevde endringer. Det er mange som allerede føler en viss sorg for det de har mistet under Covid-19 tiltakene. Det kan bli langt flere mennesker med depresjon og angst i disse dager.

Det er ikke så mye å gjøre med dette, men jeg prøver å holde meg aktiv. Vi gjør mer ut av måltidene og vi gjøre flere ting sammen. Jeg bruker også mye av alenetida mi på å lese og skrive. Jeg er i sluttfasen med redigeringen av en barneroman jeg har jobbet med. Det er fantasy for tenåringer, og mye av det jeg leser er også innen Young Adult genren. Jeg leser for tiden Howl’s Moving Castle, og liker boka bedre enn filmen. Det beste med filmen var familiens helaften med middag, etterfulgt av film, dessert og drøs. Den neste boka blir Archer’s Goon av den samme forfatteren, og deretter skal jeg lese et par bøker av Neil Gaiman.

Jeg ringer også jevnlig til et par eldre mennesker jeg setter stor pris på. De var barn under 2. verdenskrig og jeg tenker spesielt på dem i dag, 80 år etter invasjonen. Jeg håper det går bra denne gangen også, men jeg frykter den store isolasjonen, den som kommer etter den aller siste samtalen vi noensinne kommer til å ha. Jeg skal ringe i dag også. Jeg skal ringe så lenge jeg har muligheten.

Tilgivelse som et våpen

Nordre Smedasundet sett fra Hasseløy, Haugesund. Jeg har ikke bare gode minner etter oppveksten i Haugesund, men Hasseløy er utvilsomt ei perle som retter opp inntrykket.
Nordre Smedasundet sett fra Hasseløy. Jeg har ikke bare gode minner fra oppveksten i Haugesund, men Hasseløy er utvilsomt ei perle som retter opp inntrykket.

Tilgivelse er et aktuelt tema for de fleste, men jeg har en følelse av det er spesielt aktuelt for de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen. Tilgivelse blir sett på som noe positivt, noe frigjørende, men som det meste annet kan det brukes negativt. Jeg vet ikke om ordet brukes på norsk, men det engelske ordet to weaponise er ganske dekkende. Det betyr i denne sammenhengen at en bruker tilgivelse mot noen. Det blir da et våpen.

Tilgivelse betyr konkret at en gir opp det sinnet og de eventuelle hevntankene en har mot bestemte personer eller grupper. En frigjør på en måte seg selv, for det er ingen tvil om at uløste indre konflikter kan kneble oss. Følelser har flere funksjoner, bl.a. å gjøre oss oppmerksomme på ting som har skjedd, og som kan skade oss. Frykt kan f.eks. være et signal om at vi bør trekke oss unna en fare, mens angst kan bety at vi må trene mer på en situasjon vi ikke er komfortabel med. En vedvarende atferd der vi unngår situasjoner kan over tid føre til depresjon eller angst, og er da et eksempel på at det kan være skadelig å ignorere følelsene. Tilgivelse er noe privat, og det inkluderer derfor ikke de som eventuelt venter på en gjenytelse fra deg. Det er ikke din oppgave å fortelle andre at det de gjorde er greit. Tilgivelse er en forandring som skjer inne i deg.

Det er en lang prosess, og noen ganger avsluttes den med en forsoning, men jeg er langt fra enig i at det er nødvendig. Jeg har mistanke om at dette ofte kommer opp i mobbesaker. Det er en forventning om at offeret skal ta overgriperen i hånda og glemme det som har skjedd. Det er altså snakk om å gjenopprette det utenforstående mener er normalsituasjonen, statusen før mobbingen ble oppdaget (men ikke før den oppstod). Det er ganske graverende å forvente det av offeret, og jeg vil hevde at det blir som å bruke tilgivelse som et våpen. En presser mobbeofferet til å late som at alt er i orden.

Det er en interessant forståelse av tilgivelse i Judaisme. De bruker ordet teshuva om en situasjon der en søker tilgivelse etter å ha syndet. Jeg antar at dette dreier seg f.o.f. om å gjenopprette forholdet til Gud, men det er relevant for mellommenneskelige forhold også. En starter prosessen med å vise at en mener det ved å reflektere over egne ord og handlinger, og en må deretter jobber for å unngå å komme i samme situasjon igjen. Det blir sett på som et tegn på at en har klart det hvis en befinner seg i samme situasjonen igjen seinere, men tar det rette valget. Dette er en prosess som koster, og i religiøs sammenheng kreves det gjerne bønn, faste og veldedighet, og selvsagt at en ikke synder igjen.

Jeg er likevel ikke opptatt av å gjenopprette et ødelagt forhold. En har oppnådd mye hvis en kan lege sårene så mye at de ikke lenger hindrer deg i å leve som du ønsker. Det har vært noen bilder de siste årene som har blitt populære i sosiale medier. Noen viser familien til den drepte som klemmer den skyldige, og dette blir presentert som tilgivelse. Det er i beste fall et signal om at en ønsker å jobbe for forsonelse, men det handler ikke om tilgivelse i det hele tatt.

Jeg er mer opptatt ev å rehabilitere meg selv enn å søke hevn. Jeg var lenge ganske bitter på de to første sjefene jeg hadde som lærer. Jeg fikk etter lang tids arbeidsledighet mistanke om at de sa noe helt annet til potensielle arbeidsgivere enn de hadde sagt til meg, og jeg fikk mistanken bekreftet en gang. De hadde rett og slett løyet om meg, og det ødela for mange jobbsøknader. Jeg opplevde også at mange løfter ble brutt av arbeidsgivere, og i stedet for å gi meg den hjelpa de hadde lovet, ble jeg enten direkte motarbeidet eller stående alene. Jeg hadde derfor mange unødvendig utfordrende jobber. Det var ikke lett å glemme det jeg fortsatt mener var en svært dårlig behandling, og det hadde neppe vært lurt å si kort tid etterpå at jeg tilga dem.

Jeg er neppe den eneste som har møtt «du kan hvis du vil-holdningen». Den går kort og godt ut på at det er ditt ansvar når andre velger å diskriminere deg, noe jeg tror ofte skjer på jobb og boligmarkedet. «Kan du ikke bare ta deg sammen, da?» Det er mange som opplever at omgivelsene ikke har forståelse for at de fungerer litt annerledes. Omgivelsene har da en definisjon av hva et normalt, produktivt liv er, og alt som er utenfor denne blir behandlet som avvik. Det kan være så liten forståelse noen ganger at det beste en kan gjøre for helsa er å holde seg vekke fra kritikerne, selv om de kommer fra den nærmeste familien. Det handler ikke om å straffe noen, eller om å bruke tilgivelse som et pressmiddel. Jeg har allerede vært inne på at tilgivelse er for oss, men de som eventuelt ønsker forsoning må vise at de er til å stole på.

En oppsummering: Poenget er ikke at en ikke skal tilgi, men at en ikke bør gjøre det raskt. Det tar tid å komme over de skadene andre kan påføre oss, og det er ikke alle som klarer det hver gang. Det kan noen ganger være like greit å gå videre med livet uten forsoning, men likevel gi slipp på de mørke tankene. Da har en oppnådd tilgivelse, men det handler ikke om at trollene fortjener det, at du har glømt det de gjorde, eller at du ønsker hevn. Det handler kun om å frigjøre seg selv.

Blanda følelser til valget

Jeg er vanligvis ikke så begeistret for å velge parti basert på én sak. Jeg kunne derfor ikke tenkt meg å stemme basert på f.eks. bompenger, selv om den saken er større enn en del tenker over. Mange politikere liker å anklage andre for å være usosiale eller for å bidra til at svake grupper får det verre. Det er ikke nok å gjøre det rette. Vi må også ha et sterkt ønske om å gjøre det, og hver gang politikere hevder å ha dette sinnelaget, krever de at vi betaler mer. Det er det som kreves for å være en god nordmann.

Jeg skulle ønske at jeg kunne velge parti etter hvem som gjorde mest for mennesker med en funksjonsnedsettelse. Det er ei større gruppe enn de funksjonshemmede, for en nedsatt funksjonsevne fører ikke automatisk til funksjonshemming. Det betyr ikke at en automatisk mister muligheten til å delta i samfunnet. Det kan f.eks. være store variasjoner innen diagnoser som NLD og ASD, fra de som lever opp til samfunnets forventninger til høytfungerende (vi liker f.eks. fiktive skikkelser som Gil Grissom fra CSI eller Spencer Reid fra Criminal Minds) til de som virkelig ikke klarer å delta i samfunnet uten betydelig støtte.

Det har vært et poeng for meg å utvikle mennesker. Vi liker ikke å snakke ikke om mennesker med diagnoser som NLD og ASD som syke, samtidig som det ikke er noen tvil om at de i tillegg kan ha epilepsi, depresjon, bipolar lidelse og angst. Det er derfor ikke sikkert det er lurt å kjempe med nebb og klør for å unngå ord som antyder et behov for behandling eller tilrettelegging. En kan f.eks. undre seg over hvor nyttig det er å si et kollektivt nei til hjelp fordi en bare er litt annerledes, eller at en ser verden med andre øyne. Jeg tror at den type argumentasjon er en gave til politikerne, for da har de fått folkets støtte til å nedprioritere oss, enten det gjelder funksjonshemming eller funksjonsnedsettelse.

Politikere er flinke med ord. Jeg liker å kalle det grunn empati. De har nok til å identifisere hva folk er opptatt av, og det gjør dem i stand til å si de rette tingene. Det mangler derfor ikke på politikerne som snakker om at de andre partiene fremmer usosiale eller sosialt urettferdige budsjett. Det er vanlig å si de rette tingene om skole, eldreomsorg og inkludering når en er i opposisjon, eller når en driver valgkamp, men viljen til å følge opp i posisjon er ikke like sterk. Jeg skulle ønske noen kunne ta på seg oppgaven med å lage en oversikt over hvordan de ulike partiene stemte lokalt og nasjonalt, for handling sier mer enn ord. Jeg kan ta politikerne alvorlig hvis de stemmer for å hjelpe barna gjennom hele skoleløpet, og siden en del av disse barna trenger mer tid enn andre, bør en egentlig støtte dem til de er 24 år. Gevinsten er en større sannsynlighet for at flere klarer seg bedre som voksne, men risikoen hvis en ikke prøver er at mange vil slite unødvendig mye som voksne.

Språket forteller oss en god del om ansvarsfraskrivelse, for hver gang jeg hører noen snakke om de ekskluderte, går formuleringen «de som havner utenfor» igjen. Det er som at de antyder at offeret har hele ansvaret, at en ikke prøvde eller ville prøve, men det er i realiteten ofte andre som tar valget. Det kan være at en ikke fikk støtteundervisning på skolen, selv om det var opplagt at en trengte det, mens det for voksne kan dreie seg om at en ikke fikk beholde en jobb fordi en ikke passet inn i det sosiale miljøet på arbeidsplassen. Det er ingen som bare havner på utsida, for det er som regel et resultat av de avgjørelsene (inkludert mangel på avgjørelse) representanter for samfunnet har gjort.

Jeg ville vært interessert i hvordan partiene stemte i skolespørsmål, for en utdannelse kan åpne eller stenge dørene til samfunnet. Det er for mange en institusjon som stenger dører. Det er mange som snakker om at alle må jobbe mer, men hvis vi inkluderer de mange med afrikansk og asiatisk bakgrunn som står utenfor ordinært arbeid, funksjonshemmede i deltidsarbeid eller uten arbeid, og andre som ikke søker jobber fordi de har gitt opp, vil vi ha langt høyere ledighetstall. Det er ikke fokus på å skape nye jobber, men det er likevel som at det er vi som har ansvaret for å redde Norge.

Jeg er også interessert i hvordan partiene stemmer når det gjelder immigrasjon og hvordan de jobber med inkludering av funksjonshemmede. Kommuner er raske med å feire seg selv som integreringgsvinnere, men har de egentlig grunn til det? Når det gjelder integrering generelt, hvordan jobber kommunene for å hindre at barn med funksjonsnedsettelser skal vokse opp til å bli voksne med funksjonshemming? Hvordan kan vi jobbe for å øke innvandringen når vi ikke gjør en god nok jobb for de som allerede bor her? Det hører også med til bildet at myndighetene tenker på hva de skal gjøre for å klare framtidas utfordringer. Det er drøye tre år siden den såkalte Produktivitetskommisjonen la fram rapporten sin. Den skulle kartlegge årsakene til lavere produktivitetsvekst, og komme med forslag som kunne styrke økonomien. Situasjonen kan bli så dramatisk at skattenivået kan øke til svimlende 65 prosent, men det er hvis ingenting blir gjort for å møte utfordringer som bortfall av oljeinntekter og en aldrende befolkning.

Tall fra SSB viser at 78,5 prosent av befolkningen eksklusive innvandrere er sysselsatt (76,2 prosent inklusive innvandrere), men den er langt lavere for innvandrergrupper (helt nede på 58 og 51,4 prosent for innvadrere fra Asia og Afrika). Det er nok mange grunner til det, men en viktig årsak er nok at mange ikke vil ansette dem, samme hvor kvalifiserte de er. Det er derfor det er relevant med innvandring, for når vi sier at «dette skal vi klare» eller «det har aldri vært lettere å være annerledes Norge», kan en lure på hvorfor virkeligheten føles så forskjellig for mange som lever med en annerledeshet.

La meg oppsummere dette. Vi skal ha alle ut i arbeidslivet, også de som har en funksjonsnedsettelse. De mange deltidsansatte som ønsker en fulltidsjobb skal få det, og vi skal ha økt innvandring. Det vil være uproblematisk, for innvandrerne skal rett ut i arbeidslivet. Vi skal klare alt dette uten at arbeidsledigheten øker, og vi skal klare det så bra at alle opplever hver kommune i dette landet som rettferdig.

Det er forøvrg ikke sant, som mange tror, at følelsene våre er så upålitelige. De kan være det, men de kan også fortelle oss noe. Det er ikke mange som snakker om forakt, men den er faktisk en av de grunnleggende følelsene, og en de fleste derfor har ofte. Den kan være farlig fordi den kan ha langvarige, negative konsekvenser, men den kan også være nyttig. Den kan være et varsel om at du har god grunn til å reagere som du gjør, f.eks. når politikere hykler, eller når vitenskapsfolk er mer opptatt av penger og politikk enn å følge vitenskapens idealer. Det er to grupper med et frynsete rykte.

Jeg har stemt, selv om jeg har en del negative følelser til de som skal representere meg. Det hadde vært fint om jeg kunne respektere noen av dem etter hvert, men vi får se om det er noe håp for det.

Jævla sosialister

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.
Rådhuset er symbolet for eliten som tar avgjørelser med konsekvenser for alle. De fortjener ikke alltid støtten vår.

Dette innlegget startet med en refleksjon over sosialistene etter Siv Jensens utbrudd om «de jævla sosialistene». Det var mange som mente at det var uvant kraftig kost. Jeg antar det er ordet jævla de reagerer på, selv om det ikke er et spesielt kraftig uttrykk. Jeg har ikke mer forakt for sosialister enn andre politikere. Det er nokså jevnt fordelt på partiene, men jeg spurte meg selv om sosialistene hadde noen grunn til å føle seg fornærmet i dette tilfellet.

Når jeg tenker tilbake på Jens Stoltenbergs åtte år med flertall tenker jeg på Månelandingen som aldri skjedde, gratis skolelunsj som ble til frukt for noen skoler, og en kraftig økning i det private barnevernet, samt i helse- og omsorgstjenester. Livet i opposisjon kan være behagelig, og det var noen som virket å være sjokkerte da VG «avslørte» for et par år siden store overskudd i det private barnevernet. Det var likevel ingenting nytt som kom fram da, for Aftenposten skrev om det samme i 2014. De dokumenerte da at de sju største aktørene hadde tatt ut et utbytte på 550 millioner kroner i perioden 2009-2013. Dette var altså penger som gikk til eierne og ikke til driften. Fontene, tidsskriftet for Fellesorganisasjonen, skrev forøvrig i 2015 at statens utgifter til det private barnevernet hadde økt fra 350 millioner kroner i 2004 til 2,5 milliarder i 2014. Denne utviklingen foregikk altså hovedsakelig mens de partiene som er motstandere av privatisering hadde makta.

Det som uroer meg mest fram mot det neste valget er at sosialistene har ord på seg for å bry seg om fattige, og når vi ikke kan stole på dem, hva har vi igjen da? Det har vært en rekke intervjuer de siste årene der Jonas Gahr Støre uttrykker en bekymring for fattigdom. Han sa f.eks. til FriFagbevelse i 2017 at han er bekymret for en ny underklasse i Norge. Han sa til Dagsavisen for et år siden at «vi kan ikke leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag». Bakgrunnen var statistikk fra SSB som viste at 101 000 barn levde i husholdninger med vedvarende lav inntekt. Dette tallet har steget jevnt siden starten på 2000-tallet, og er altså en utvikling sosialistene ikke klarte å stoppe. Er det noen grunn til at en Støre-regjering skal klare det Stoltenberg ikke klarte i løpet av åtte år med flertall?

Poenget er ikke at noen av de andre partiene er bedre. Poenget er at dette ikke er viktig nok for noen av dem. Jeg har tidligere beskrevet politikere med grunn empati. En skiller gjerne i psykologien mellom grunn og dyp empati. Den første handler om å se verden som et annet menneske gjør det, det er altså en kognitiv ferdighet. Det handler ikke om noe moralsk godt, for det er ifølge psykologen Paul Gilbert empati som gjør det mulig for noen mennesker å torturere andre. Torturisten kan bare påføre smerte hvis han/hun vet at det gjør vondt. Overgriperen ser det altså fra offerets perspektiv. Dyp empati handler om mer enn å se. Da handler også om å føle det andre føler.

Jeg tror politikere er flinke på grunn empati i den forstand at de vet hva de bør si. De vet hva en bestemt folkemengde ønsker å høre, og de vet at alle har glemt de løgnene de har fortalt tidligere. Grunnen til at pollitikere kan være temmelig hensysløse er at de ikke har evnen, i like stor grad som andre, til å føle konsekvensen av det de gjenomfører. Jeg kunne like godt ha sagt de jævla krf’erne eller de jævla borgerlige, men skifter gjerne mening den dagen denne yrkesgruppa velger å søke hjelp for manglene sine.

Jeg er fristet til å anbefale politikerne å lære av autister. De føler nemlig sterkt. Autisme er et spekter der en sliter i ulik grad, men det kan generelt være vanskelig å forstå, beskrive og kommunisere egne følelser, og å takle andres følelser. De kan f.eks. bli glade når omgivelsene blir det, og stresset når omgivelsene uttrykker vanskeligere følelser. En kan imidlertid lære. Jeg har ikke inntrykk av at mangel på dyp empati er noe problem i det hele tatt, så der har politikere noe å lære.

Følsomme autister

Det kan noen ganger være risikabelt, kanskje sågar farlig, for lekfolk å lese vitenskapelig litteratur. Jeg setter det på spissen selvsagt, for det er ikke litteraturen det er noe i veien med, men konklusjonene leseren trekker, spesielt de som er av den forhastede typen. Det er fordi vi kan legge for mye i enkelte ord hvis vi ikke har den samme forståelsen eller definisjonen. Den engelske psykologiprofessoren og autisme-forskeren Simon Barohn-Cohen er muligens et eksempel på det.

Jeg har nevnt han i tidligere innlegg i forbindelse med theory of mind, en evne vi har i forskjellig grad til å forstå hva andre tenker, føler og ønsker, og erkjenne at dette skiller seg fra det vi tenker og føler selv. Det kan f.eks. være forskjellige ting som gjør oss triste, og selv om en ikke skulle føle det selv i en bestemt situasjon, kan en forstå en venn som reagerer annerledes. De som ikke har den ferdigheten i samme grad kan si noe som gjør situasjonen verre. Forskere bruker Sally Ann-testen for å avgjøre om deltakerne har theory of mind eller ikke. Jeg har skrevet om to studier som brukte denne, og den andre tydet på at noen kan lære theory of mind, men at de trenger mer tid enn andre.

Cohen er kjent for teorien mindblindness, som kan bli resultatet hvis en mangler theory of mind. Det er ingen tvil om at mennesker på autismespekteret har denne ferdigheten i varierende grad, men om mangelen på empati alltid er så stor som omgivelsene tror er en annen sak. Jeg mener nemlig at en god del av de som setter likhetstegn mellom en manglende kommunikasjon og mangel på empati har misforstått.

Jeg er ikke sikker på om Simon Baron-Cohen har gjort det, men han har omtalt autisme som en «empathy disorder». Da kan en fort tenke på autister som farlige mennesker. Det er dekkende å snakke om mangel på empati hvis en definerer empati som theory of mind, men dette er tynn definisjon. Det har kanskje gjort skade, for det er ganske vanlig å høre denne eller liknende antakelser. Jeg har f.eks. hørt folk si at asbergere ikke ønsker venner og at de ikke bryr seg om de er alene, men det burde være opplagt at hovedproblemet er vansker med kommunikasjon. Empati handler om langt mer enn å forstå eller sette seg inn i en annen persons situasjon. Det handler også om handlinger. En viser omsorg gjennom ord og handlinger, og det er en veldig nær og intim form for kommunikasjon. Det er kanskje noe av det mest krevende, og jeg kan godt tenke meg at mange har mer empati enn de klarer å gi uttrykk for.

Tegning av et hjerte i en undergang. Vi sprer rundt oss med symboler og ord, men mange har større vansker med å uttrykke empati gjennom handlinger.
Vi sprer rundt oss med symboler og ord, men mange har større vansker med å uttrykke empati gjennom handlinger.

Det er likevel ting som tyder på at autister som har empati, gjerne har en dyp og ekte empati. Det finnes også en grunn empati. Politikere er ofte flinke til å tolke hva som skjer på overflaten og utnytte en situasjon eller stemning, mens de lekende lett kan svikte svake grupper i samfunnet hvis det er det som skal til for å oppnå makt. Da blir ikke empati mer enn et middel til å oppnå noe. Den atferden vi ser fra rikspolitikerne er bare mulig hvis en har en total mangel på dyp empati. Da snakker vi ikke om autisme, men alvorlige personlighetsforstyrrelser. Jeg stoler langt mer på autister enn på politikerne, for å si det sånn.

Jeg er faktisk enig med de som hevder at det kanskje er motsatt med autister. De forstår kanskje ikke overflaten, men er flinke på den dypere empatien. En ti år gammel sveitsisk studie foreslo at»systemet» ble overbelastet hos autister. En oppfattet, følte og husket for mye, og da vil det være en naturlig reaksjon å trekke seg tilbake. Les mer i The Telegraph. Det gir mye mening, for det er noe tilsvarende som skjer ved sanseoverbelastning. Jeg jobbet en gang ved en skole som lå i utkanten av et stort rekreasjonsområde. Da vi hadde brannøvelse en gang løp en av elevene til skogs istedet for til skolegården sammen med resten av klassen sin. Det var neppe for å være vrang, men ingen hadde tenkt på at eleven ville reagere annerledes enn andre på en høy lyd. Hvis høy lyd er veldig ubehagelig, og da snakker vi om et ubehag andre ikke føler, er det naturlig å fjerne seg fra den situasjonen. Hvis det er følelser som er overveldende, hvorfor skulle en ikke reagere på samme måte da?

En kan faktisk lure på om det er alle andre som har mindblindness siden de ikke forstår.

People with autism can read emotions, feel empathy