RSS Feed

Tag Archives: født i feil kropp

Nevrodiversitetens mørke side

Det er flere røde tråder på denne bloggen. Nonverbale lærevansker (NLD), autismspektertilstander (ASD) og ADHD er naturligvis hovedfokuset mitt, men jeg kommer med jevne mellomrom inn på emner som er relevante, som f.eks. depresjon, angst og epilepsi. Jeg skriver også om emner som noen kanskje opplever som irrelevante for en blogg om nevrologiske diagnoser, men jeg mener at de er veldig relevante. Jeg har skrevet flere ganger om kjønnsidentitet, ikke minst fordi det er en kjent problemstilling for Asberger syndrom.

Det har siden 1. juli 2016 vært mulig å skifte kjønn uten noen annen begrunnelse enn at en oppfatter seg som det motsatte kjønnet. En søker på skattekontoret og det er skattekontoret som fatter vedtaket. Det er utelukkende en juridisk avgjørelse. Det har vært en del saker av denne typen i USA, der menn har fått beskyttelse av noen av de rettighetene loven har gitt kvinner. Les loven på Lovdata.

Jeg har skrevet om dette siden jeg leste om Francis Colleen for 5-6 år siden. Dette var en 45 år gammel mannlig student ved et college i staten Washington som identiserte seg som kvinne. Det som gjorde saken spesiell var at en lokal svømmeklubb for jenter brukte høyskolens svømmeanlegg, og at denne studenten skal ha moret seg med å vise kjønnsorganet sitt til mindreårige jenter i saunaen. Det var naturlig nok mange som spurte seg selv om han virkelig følte seg som ei kvinne.

Den situasjonen vi har nå minner litt om «passing», uten at jeg sammenlikner dem. Begrepet stammer fra USA, der de praktiserte den såkalte éndråperegelen under både slaveriet og Jim Crow. Det spilte ingen rolle hvor langt tilbake en hadde afrikansk blod. Én dråpe var nok til at en ble en annenrangsborger. Amerikanere med afrikansk og urfolk-avstamning ble faktisk ikke vurdert som mennesker, og det var følgelig helt legitimt å forskjellsbehandle. Det var noen som passerte som hvite hvis det var en mulighet. Det er ikke nødvendig i dag, og hadde heller ikke blitt akseptert, men det var en måte en kunne skjule seg på da USA var en gjennomført Apartheid-stat. Det er ikke en rettferdig sammenlikning, for ingen risikererer tortur og mord i dag, men vi har likevel et samfunn der vi kan leve som noe vi ikke nødvendigvis er.

Hva sier dette egentlig om samfunnet vårt? Noen mener det viser toleranse, men det er ikke så enkelt. Det er mange barn som går gjennom en periode der de er usikre. De har kanskje ikke hatt en kjæreste, og noen har kanskje opplevd at det å være sammen med noen ikke var helt som de hadde sett for seg. Det er dessuten mange som leter etter svaret på hvorfor de ikke passer inn, på hvorfor de er annerledes. Det kan være at de ble født i feil kropp eller at de er homofile, men det virker å være et press mot å ta en avgjørelse tidlig. Det er et kjempeparadoks. Det er mange avgjørelser samfunnet ikke lar barnet ta, nettopp fordi det ikke ferdig med den utviklingen det skal gjennom. Hjernen trenger drøye 20 år på å bli voksen, men vi oppmuntrer altså barn til å ta en informert avgjørelse som kan få store konsekvenser for livene deres, lenge før de har all informasjon. Det er delvis fordi informasjon blir holdt tilbake. Det er fantastisk hvis det er utelukkende positive konsekvenser, men det er ikke alltid tilfellet.

Solas kinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Det som var et uskyldig symbol for barn har blitt stjålet for å fronte en voksen agenda. Det var kanskje barndommen som forsvant også?

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Det som var et uskyldig symbol for barn har blitt stjålet for å fronte en voksen agenda. Det var kanskje barndommen som forsvant også?

Det er flere begrep for det på engelsk. Jeg har sett uttrykk som transgender regret, detransitioning, reversal og going back på ulike nettsteder. Det er som regel unge voksne som angrer, og noen har gått gjennom den brutale medisinske behandlingen også. Det er ikke alle som opplever at en ny identitet var veien til lykke, og det er kanskje der noe av problemet ligger. Vi forventer kanskje en lykkefølelse som ikke er naturlig.

Hvorfor er dette et problem? Jeg har nevnt den naturlige utviklingen og problemet med å legge press på barn. Hvis det er følelser som er avgjørende, kan vi da få en situasjon der en føler at en har NLD/ASD/ADHD, eller at en bør miste diagnosen? Tenk deg at vi skal bruke dette prinsippet universelt. En tenåring som vil passe inn kan si at han/hun ikke har Asberger eller ADHD, og dermed avslutte alle pedagogiske og medisinske tiltak. En tenåring som vil være som de andre kan likeledes påstå at han føler seg voksen nok til å drikke alkohol. Det er en veldig svart-hvitt tenkning, ikke ulikt et resonnement en Asberger vil ha. «Jeg passer ikke inn. Jeg er annerledes. Jeg må være homofil.» Når det ikke gjør livet lettere prøver en kanskje å skifte kjønn. Det kan rett og slett være at denne personen har Asberger syndrom. Det er derfor jeg ikke er sikker på om vi gjør det rette når vi presser/oppmuntrer barn til å velge mens de går gjennom en temmelig forvirrende periode.

Som avslutning vil jeg fokusere på at samme hva vi måtte mene om homofili og kjønnsidentitet er dette mennesker som fortjener respekt. Det er et moralsk spørsmål, men ikke når det gjelder barna. De gjør ikke noe galt. Det er samfunnet som etter min mening har tatt moralsk dårlige valg. Jeg vil også fokusere på viktigheten av å ha et åpent sinn, og tålmodighet. Det er greit å være annerledes, men vi må være sikker på at det er den rette avgjørelsen. Vi må gi barna de svarene de søker, og hjelpe dem til å bli glade i seg selv, i den personen de er. Det kan gi dem en viss beskyttelse. Det er ingen som tenker på selvmord hvis de aksepterer seg selv. Det betyr ikke at mobbeofre ikke blir preget, og at voksne ikke skal gripe inn, men hvis vi som samfunn gjør jobben vår, har barn en viss innebygget beskyttelse. Vi kan ikke stole på følelsene eller det samfunnet gir en positiv bekreftelse på. Jeg mener forøvrig ikke at født i feil kropp ikke eksisterer. Kromosomer og hormoner er et godt sted å starte når en leter etter svar, men en må være klar over at opplevelsen av lykke kanskje aldri kommer autmatisk.

Dette er på en måte knyttet til nevrodiversitet. Det er greit å si at det er bra å være annerledes og at alle er innenfor en normal variasjon, men vi må også fortelle barn hvorfor de føler seg annerledes. Det er for noen en fysiologisk eller psykologisk grunn til at de ikke finner seg til rette, og det må vi finne ut av hvis målet er å hjelpe. Samfunnet har sviktet når det gjelder kjønnsidentitet. Det er mange årsaker, og identitet er i aller høyeste grad relevant for Asberger syndrom. Det er ikke mange som informerer barn og tenåringer, og virkelig hjelper dem med å forstå seg selv. Det er et svik.

Reklamer

Det vanskeligste valget

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Regnbuen minner meg på at toleransen har stjålet et symbol fra barnerommet. Kanskje har den stjålet barndommen også?

Lov om barn og foreldre (barneloven) slår bl.a. fast at barnet skal få stadig større selvbestemmelsesrett etter hvert som det blir eldre (§ 33). Det betyr ikke at barnet skal ta avgjørelser alene, men at det skal bli hørt. Paragraf 31 i den samme loven sier at det skal legges stor vekt på barnets meninger etter at det har fylt 12 år. Det gjelder også avgjørelser som offentlige myndigheter, f.eks. en domstol eller barnevernet, tar.

Sivilombudsmannen vurderte i november 2016 om denne rettigheten var absolutt når det gjaldt barnevernsvedtak, spesielt flytting. Undersøkelsen konkluderte med at «Barne- og likestillingsdepartementets forståelse av barnevernloven § 6-3 om barns rett til å medvirke til barnevernstjenestens avgjørelser, ikke er i samsvar med Norges menneskerettsmessige forpliktelser.» Ombudsmannen mente derfor det var nødvendig med tiltak for å styrke barns rett til å påvirke sin egen sak. Les mer.

Det er ingen tvil om at barn har rettigheter, men spørsmålet er hvor mange og store de er. Det kommer på et eller annet tidspunkt i konflikt med prinsippet «til barnets beste.» Det er tydelig at Barne- og likestillingsdepartementet mente, i alle fall før Ombudsmannens kritikk, at denne rettigheten burde være begrenset. Regjeringen bekreftet så seint som i januar 2018 at loven satte begrensninger i den forstand at det fremdeles var foreldrene som skulle ta den endelige avgjørelsen. Les mer. Det kan likevel virke som at det er andre krefter i bevegelse som har snudd stemningen.

Jeg har registrert at «født i feil kropp-bevegelsen» har fått momentum, og det er sågar NLD og autisme-grupper på Facebook som i solidaritet deler saker om «født i feil kropp.» Det blir hevdet at alt annet enn en uforbeholden støtte til disse barna er et svik og et brudd på deres rettigheter. Det skal sies at jeg er langt fra utlært på dette området. Jeg har faktisk ikke så mye kjennskap til emnet, men jeg tillater meg likevel å være litt skeptisk. Det er flere og flere saker der et barn angivelig skal ha sagt at han/hun følte seg fanget i feil kropp, og dette barnet fikk derfor skifte identitet. Det identifiserte seg altså som det motsatte kjønn uten å ha gått gjennom noen medisinsk behandling. Dette skjedde f.eks. med seks år gamle Lulu i Argentina. Les mer i Huffington Post.

Det får meg alltid til å tenke på en gutt som startet i første klasse for noen år siden. Foreldrene hadde så langt oppdratt han kjønnsnøytralt, og denne seksåringen presenterte seg selv som en veldig rosa gutt ved starten av skoleåret. Etter hvert som han tilbrakte mer tid med gutter ble det mer fotball og mindre rosa ponnier. Det hadde kanskje vært mer påvirkning fra miljøet enn nøytralitet antyder?

Jeg har som sagt ikke mye kunnskap om dette, men vil tro at kromosomer og hormoner er et godt sted å starte en undersøkelse. Kjønn er snakk om biologi, ikke et valg. Hvis en undersøkelse bekrefter det en føler er det ingen tvil, men jeg ville i motsatt tilfelle vært interessert i å finne ut mer. Dette er en alvorlig avgjørelse, og den hormonbehandlingen en må gå gjennom for å skifte kjønn er veldig brutal.

Tenk på diagnoser innen psykiatrien. Det er f.eks. ikke lett å avgjøre om et barns opposisjonelle/aggressive eller narsissistiske atferd er innenfor det normale, og hvis den ikke er det, kan det være vanskelig å avgjøre hvilken diagnose, om noen, en bør gi. Det blir kanskje ikke avklart før barndommen er over, men en ting er i alle fall klart, det er ikke opp til barn å ta avgjørelsen. Kan vi være sikre på at dette ikke dreier seg om et valg?

Utviklingen av en seksuell legning illustrerer problemet med å la barn ta så viktige valg tidlig. Nettstedet Digitale læremidler for videregående opplæring, NDLA, skriver under overskriften Seksuell legning (Barne og ungdomsarbeiderfaget Vg2), at mange i puberteten er tiltrukket av begge kjønn fordi de ikke er sikre på hvilken legning de har. Det blir imidlerttid tydelig for de fleste i løpet av puberteten, og en kan derfor se at noen unge som har identifisert seg som homofile, seinere blir heterofile. Det var identiteten deres, og ikke et valg. Les mer på NDLA. Jeg har sett lærebøker i barneskolen som gir inntrykk av legning er et valg, men det bidrar neppe til å avklare den forvirringen mange har.

Det er forvirrende nok å vokse opp, og jeg lurer noen ganger på om samfunnet gjør det veldig mye lettere. Jeg tviler ikke på at noen er født i feil kropp, at dette er et reelt problem, men jeg er altså ikke sikker på om det alltid er lurt å ta den avgjørelsen i barndommen, om det er barnets rett å ta den avgjørelsen. Det er tross alt mange avgjørelser samfunnet ikke tillater barn å ta (alkohol, førerkort, stemme ved valg, gifte seg), så hvorfor er det så viktig å avgjøre dette spørsmålet så tidlig, og la barnet ta avgjørelsen alene? Valgmuligheter oppleves ikke alltid som frihet. For mange og store avgjørelser for tidlig kan derimot oppleves som overveldende. Valget må være i samsvar med den psykologiske modenheten. Det er en del av oppveksten å ta gradvis større valg, og godta konsekvensene av feilvalg. Jeg er ikke overbevist om at det valget vi snakker om her hører til barndommen.

For de som er i denne situasjonen er det kanskje det vanskeligste valget de tar i livet, og vi forventer altså at de skal leve med et valg de tok mens de knapt nok var gamle nok til å se en Disney film. Jeg vil legge til at det absolutt ikke er meningen å fordømme noen. Jeg bare tillater meg selv å spørre om dette er den rette måten å ivareta barn på, for dette vil ha konsekvenser som kanskje ikke er noe lettere å leve med.

Jeg er en tilhenger av å lære barna uavhengighet, men de trenger informasjon for å ta de rette valgene. Tror du Lulu hadde det? Dette gjelder generelt også, for vi må lære barn, uansett diagnose og utfordringer, å ta valg de kan leve med. Er du sikker på at vi lykkes med det?

Ta ansvar selv

Jeg er kristen, men jeg er opptatt av at mennesker må ta ansvar. Det er mange som liker å henvise til 2. mosebok kapittel 34 enten de er kristne eller ateister: «Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsedd.»

Dette er en vanlig tolkning, men den engelske oversettelsen sier at farens urett eller synder (iniquity) vil besøke barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd. Jeg tror det er poenget, at vi må ta ansvar for at våre handlinger kan ramme andre. Det er ikke Gud som gjør dette, for det vi gjør kan forplante seg, og det er vårt ansvar. Jeg er altså ikke enig i det kristne fokuset på at det ikke betyr så mye hva vi gjør siden vi ikke trenger å bevise at vi fortjener en plass i himmelen. Det vi gjør betyr noe for andre. De norske nazistene under krigen var et ekstremt eksempel på det, for det var mange som måtte lide for det foreldrene hadde gjort. Det var ikke rettferdig, men det er sånn vi mennesker er. Vi klarer ikke å plassere ansvaret der det hører hjemme, og vi krever ofte noe helt annet av andre enn av oss selv.

Jeg skrev nylig om #metoo i innlegget Hva betyr #metoo for meg? Det er et annet eksempel på det samme, og det er egentlig Newtons tredje lov i overført betydning vi snakker om. Den sier at når en kraft virker på et legeme vil dette svare med en like stor kraft i motsatt retning. En aksjon vil altså føre til en like stor motreaksjon, og det er kanskje det vi ser for tiden. Vi hadde ikke sett denne heksejakten hvis vi ikke hadde menn som Weinstein. Dette hadde heller ikke utartet seg hvis samfunnet var mer opptatt av å stoppe disse forbrytelsene.

Jeg har vært opptatt av toleranse og akseptering. Det siste er ikke minst relevant i autismesammenheng, og det er internasjonalt stort fokus på april som autism acceptance month. Jeg har en følelse av at både akseptering og toleranse er misforståtte begrep. Jeg oppdaget nylig bloggeren Amythest og hun beskrev det ganske treffende:

You have to watch out for tolerance. It’s not love or understanding that most of us learn for people who are different, it’s tolerance. Not how to accept, but how to put-up-with. There is no love in tolerance. Tolerance is inequality. Tolerance says, «Who you are is different and wrong, but I, as the right majority, will conditionally allow your unpleasant existence to go on.» Acceptance says «Who you are is a valuable, precious human being who deserves the same rights and opportunities as anyone else.» Les mer.

Jeg forstår hva bloggeren mener, selv om hun overdriver dette ganske mye. Toleranse dreier seg om å tåle eller tillate at andre er annerledes, og at andre har andre meninger enn en har selv. Hun har rett i at toleranse også signaliserer sterk uenighet, men vi kan ikke kreve mer enn at andre følger reglene. Akseptering har mer med å omfavne noe/noen, og da kan en sågar snakke om kjærlighet. Det er dermed grenser for hvor langt denne holdningen bør strekke seg. Jeg er forpliktet til å kreve det samme av andre som jeg forventer selv, som hovedsakelig betyr at alle har en verdi som menneske. Bibelen omtaler det som å hate synd, men å elske synderen. Vi trenger ikke akseptere alt for å kunne inkludere mennesker i samfunnet.

Den siterte bloggeren kommer fra Canada, og myndighetene der har vedtatt en lov som gir ofre rett til å saksøke deg hvis du bruker feil pronomen når du snakker med dem. Det kan bety at noen blir fornærmet hvis du sier han eller hun, mens andre kanskje blir like fornærmet av et kjønnsnøytralt ord. Jeg kan ikke nekte for at jeg har problemer med å forstå «født i feil kropp-problematikken» når det ikke har med en hormonell ubalanse å gjøre, men jeg kan likevel tolerere det. Jeg kan behandle disse med respekt og vise at de har et menneskeverd, men om jeg strekker det så langt som til at jeg aksepterer det er en annen sak. Jeg hadde kanskje tenkt annerledes om dette hvis det ble nært og personlig, men uten dette nære forholdet kan jeg ikke tenke på temaet uten å tenke på den logiske konsekvensen.

Jeg har hørt om flere tilfeller der barn skiftet identitet etter at de så en dokumetar, og barn helt ned til seks år som hevdet at de ble født i feil kropp. De har altså skiftet navn og klesstil, mens de ellers har den kroppen de ble født med. Barn blir nå brukt som beviser på hvor mye bedre livet blir ved å omdefinere seg selv, men jeg lurer på hvordan dette fungerer uten terapi. Det har nok ikke blitt forsket så mye på dette, men jeg har lest noen artikler som viser til en høyere dødelighet og flere selvmordsforsøk blant mennesker som har skiftet kjønnsidentitet sammenliknet med resten av befolkningen. Det skal også være anekdotisk informasjon som tyder på at transmiljøet har en høyere risiko for kreft. En studie fra Berkeley sier kanskje det opplagte, at barn og ungdoms hjerner ikke er ferdigutviklet. En konsekvens av det er at ungdom er mer tilbøyelige til å ta en risiko, altså handle basert på mangefull informasjon. Da bør vi være ekstra forsiktige med å oppmuntre til avgjørelser som kan få negative konsekvenser for resten av livet.

Vi kan ikke ha et samfunn med ulike religioner, etniske grupper, seksuelle legninger og ikke minst mennesker med ulik fungering i arbeidslivet uten en stor porsjon toleranse. Jeg tenker likevel på konsekvensene. Enhver handling har en sekvens med logiske utfall, og en kan senere tenke tilbake og se sammenhengen. Jeg lurer på om vi vil se det på mange områder fordi vi tror at toleranse og akseptering er langt mer enn det burde være. En kan spørre seg om vi gjorde barnet noen tjenester hvis vi var mer opptatt av toleranse enn barnets selvfølelse.

Hvis en skal ha det bra må en akseptere seg selv, og hvis en klarer det, hvis en har en sterk og stabil selvfølelse, betyr det mindre hva andre mener om deg. Det finnes ingen lettvinte løsninger, men det er urovekkende mange som ser ut til å mene at en umiddelbar omdefinering, enten det dreier seg om autisme/nevrodiversitet, kjønnsidentitet eller seksuell legning, er en rask løsning. Jeg tror ikke statistikken støtter den tanken.

Født i rett kropp

Jeg skrev det som skulle bli en veldig kort kommentar på den andre bloggen min i dag. Jeg skrev innlegget der fordi det var ment som en personlig mening knyttet til «født i feil kropp-debatten». Innlegget ble både mye lenger enn tenkt, og mer relevant for denne bloggen enn jeg så for meg.

Jeg tror det kan være interessant for noen av leserne på denne bloggen også, så jeg kommer kanskje til å flytte hele innlegget over hit hvis det er interesse for det.

%d bloggere like this: