Hindringene i Karl Johans gate

Karl Johan med Stortinget og Slottet. De to største symbolene/representantene for makteliten vi har i Norge. Det er ikke alltid de hjelper.
De to største symbolene for makteliten vi har i Norge. Det er ikke alltid de hjelper.

Jeg leste i Handikappnytt for en stund siden at Arbeiderpartiet ville innlemme FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i norsk menneskerettighetslov. Les mer her. Norske myndigheter har tidligere blitt kritisert av FN fordi de ikke har ivaretatt funksjonshemmedes rettigheter, og det er ikke åpenbart at støtten fra Ap vil vare. Denne saken viser hvor forvirrende politikk er.

Det ble stemt over flere forslag da saken ble behandlet i Stortinget i mars i år. Jeg skal ikke si noe om hver enkelt sak, men viser til voteringsoversikten på Stortingets nettsted. Les mer her. Det virker som at Senterpartiets forlag (nr. 2) og Fremskrittspartiets forslag (nr. 5) ikke er så veldig forskjellig fra det SV og Ap fremmet sammen (nr. 1). Poenget er vel at funksjonshemmede får det bedre, og sånn jeg forstår dette, var det realistisk å tro på et flertall for et av forslagene. Dette er likevel bare ord, for det har vist seg at loven ikke betyr så mye for myndighetene. Det er mye dokumentasjon på at både Stortinget og kommunene svikter barn/familier og spesielt funksjonshemmede, men selv om FN kritiserer og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen dømmer Norge med jevne mellomrom, står Norge fritt til å ignorere dette.

Det var en tid da jeg faktisk trodde på politikerne, men jeg har ikke noen illusjoner igjen i dag. Det gjelder ikke bare dette temaet, for det har vært en del saker i årenes løp som har skapt et negativt inntrykk. Jeg jobbet som frilansjournalist i Tysvær i 2006 og 2007, og skrev bl.a. om Haugaland Krafts drøm om å bygge kullkraftverk i det samme området som gasskraftverket på Kårstø. Det ble ikke noe av noen av dem, sannsynligvis p.g.a. Stoltenbergs krasjlanding på Månen (CO2-fangsten det ikke ble noe av), men regjeringen var så vidt jeg husker positiv til planene i utgangspunktet. Ap hadde vel ikke en tydelig miljøprofil når det gjaldt oljeleting i Lofoten og Vesterålen heller, og det faktum at Støre sa nei til en felles rødgrønn klimapolitikk før valget, tyder på at han ikke vil si et klart nei til fortsatt oljeleting.

Jeg husker også de mange uttalelsene Jens Stoltenberg kom med angående «asylbarna» da han var statsminister. Han var bestemt på at vi ikke kunne la alle asylsøkere få bli, og dette var i tråd med den linja regjeringen hans hadde lagt seg på i asylspørsmål. Den var ganske streng, men det hindret dem ikke i å kritisere Solberg-regjeringens politikk. Det er selvsagt opposisjonens rolle, men det virker på meg som at dette er et spill.

Jeg har nevnt det i et par tidligere innlegg, og skal ikke bruke mye tid på det nå, men da media tok opp problemet med et stort privat barnevern, var det noen på venstresida som ga Høyreregjeringen skylda, men som fagbladet for Fellesorganisasjonen skrev i en artikkel for seks år siden, var dette en utvikling som hovedsakelig skjedde under de rødgrønne. Det er noe Biden-aktig over dette. Alt som ikke fungerer er noen andres feil.

Jeg sitter ofte igjen med et inntrykk av at politikere egentlig er enige om mye, men de foretrekker å være den som får æren, og det får de mest av i posisjon. Det gjenstår å se om det blir noe mer enn ord denne gangen. Arbeiderpartiet har hatt mye makt etter krigen, og det er bare de siste årene at Høyre har vært omtrent like store. Ap må derfor ta en større del av ansvaret for den utviklingen vi har hatt, eller ikke hatt.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til alt rødt, og det gjør det ikke bedre at de later som at de er bedre enn andre. Det blir vel som med den forrige røde regjeringen, altså at vi vil huske den utelukkende fordi vi måtte slite med den lenge, mer enn hva den oppnådde. Det hadde vært greit om rettigheter faktisk betydde noe, men det er mange som ikke føler seg verdsatt i et samfunn som ikke prioriterer dem, og som noen ganger direkte motarbeider dem. Dette er en kritikk rettet mot alle partiene. Det er faktisk virkeligheten for mange, enten de har en funksjonsnedsettelse eller bare er litt annerledes. Det er mye som er bra i Norge, men det er irriterende at vi ikke bruker den muligheten vi har til å skape et bedre samfunn enn noen andre land har. Vi kunne hatt et varmere samfunn enn vi har.

Vi er mer

Aibel sett fra Risøybrua. Det er mange som kjører over Risøybrua på vei til/fra arbeid, men vi har ikke et samfunn for de som ikke lykkes akademisk. En kan ikke bare lære et yrke.
Det er mange som kjører over Risøybrua på vei til/fra arbeid, men vi har ikke et samfunn for de som ikke lykkes akademisk. En kan ikke bare lære et yrke.

FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) slår fast at funksjonshemmede har de samme sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter som alle andre. Den sier også hva staten må gjøre for å sikre disse rettighetene. Det sier seg selv når en leser teksten at Norge ikke respekterer den konvensjonen vi ratifiserte i 2013.

Artikkel 24 sier f.eks. at staten «skal sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer, samt livslang læring.» Den samme artikkelen sier videre at målsetningen er at «menesker med nedsatt funksjonsevne utvikler sin personlighet, sine anlegg og sin kreativitet, såvel som sine fysiske og psykiske evner, fult ut.» Artikkelen nevner spesifikke tiltak som gratis grunskole og videregående opplæring, punktskrift, alternativ skrift, alternative og supplerende kommunikasjonsformer-, midler og -formater, orienterings og mobilitetsferdigheter, samt legge til rette for likemannsarbeid og mentorvirksomhet. Du kan laste ned en norsk versjon av konvensjonen her (FN-sambandet).

Det var et møte/utspørring i CRPD i går der Norge måtte svare på kritiske spørsmål fra organet som overvåker konvensjonen. Jeg har ikke sjekket hva Norge svarte, men artikkel 24 alene er god nok grunn til å være skeptisk. Det er et stort gap mellom løfter og virkelighet, og Norge har tidligere blitt kritisert og anklaget for å bryte menneskerettigheter. En kan lese mye om det på nettet, så jeg bare viser til det andre, mer offisielle kanaler har rapportert. Jeg har skrevet en del om det norske selvbildet i tidligere innlegg, og det er det jeg vil fokusere på nå også. Det er nesten samme hva vi snakker om. Svaret ser alltid ut til å være at vi er bedre enn andre.

Vi har ikke rasisme i Norge, og vi går gladelig i fakkeltog med lange mellomrom for å vise at hatkriminalitet aldri skal gjenta seg. Vi kommer ikke til å tillate det, men svikter likevel hver gang vi ser de samme holdningene på bussen, i butikken, i arbeidslivet eller på boligmarkedet. Vi ser noe liknende når det gjelder funksjonsnedsettelser og alternative livsstiler. Vi liker å tro at det er større åpenhet for å være annerledes her enn noensinne, men det er i virkeligheten ikke lett å leve i strid med det de fleste ser på som normen. Den japanske web manga-serien Axis of Power har brukt stereotyper fra land som var med i 2. verdenskrig, og gitt karakterene i serien disse trekkene. Vi er også med, og blir beskrevet som en eneboer. Vi har dessuten magi (fra norrøn mytologi) og er den eneste i serien, bortsett fra England og Romania, som kan se magiske vesener. Vi var nok eneboere tidligere, men har forandret oss de siste 80 årene. Hva tror du er typisk oss i dag?

Jeg har blitt mer kynisk med årene og jeg hadde nok ikke smilt, som politikere gjerne gjør når de skinner seg i glansen fra idrettsutøvere, og stolt sier at det er typisk norsk å være god. Når det gjelder utdanning har jeg sett mye av det samfunnet ikke vil innrømme. Det er mye talent blant de noen velger å kalle navere, og de færreste havner i den gruppa fordi de velger det. De velger ikke en lavere fungering enn andre. Det er ikke ofte jeg blir irritert, men jeg blir faktisk veldig irritert når jeg tenker på hvor mange håp, drømmer og sågar liv som blir ødelagt fordi de ikke får hjelp til å utvikle seg.

Dette kommer sannsynligvis ikke til å forandre seg med det første, ikke uten betydelig press. Jeg håper det er mulig å få det til, men det ser foreløpig ikke ut som at dette er viktig nok for de det ikke gjelder. Jeg nevnte ei svensk jente i Streik for fornybare liv. Hun startet en streik for miljøet, og dette ble etter hvert til en bevegelse som har spredt seg til store deler av Europa, og lenger for alt det jeg vet. Hun har sjarmert alle, og det gleder meg at hun har fått mange til å lytte, men jeg lurer jo på om vi trenger å sjarmere for å oppnå det samme. Det er faktisk ikke alle med autisme, NLD, ADHD, Tourette syndrom og andre diagnoser som oppleves som sjarmerende.

Det hadde hjulpet hvis politikerne kunne følge opp det de har sagt og skrevet under på. En kan forøvrig tolke FN-konvensjonen dithen at funksjonsnedsettelse ikke er statisk. Det er mulig med utvikling, selv om en vil ha funksjonsnedsettelser hele livet. Det er også mulig at samfunnet gjør ting verre. Det er derfor budskapet mitt alltid har vært tiltak og tilrettelegging. En skal altså ikke godta at noen blir satt utenfor helt fra barnehagen av.

Det er ikke ofte jeg er komfortabel med å uttale meg om hele grupper, fordi en da kan tillegge andre meninger og vansker de ikke har, men jeg er ganske sikker på at jeg kan uttale meg på vegne av mange når jeg sier at vi er mer enn samfunnet ser oss som. Det er imidlertid ikke lett å være det andre vil vi skal være. Det er lettvint å si at noen havner utenfor, som om ingen lot det skje, som om ingen hadde ansvar for å hjelpe dem inn igjen. Det er mange som har sviktet før funksjonshemmede havner utenfor arbeidslivet.