Den store, norske løgnen

tegning av hoder på white boardmed kryss over de som får avslag.
Det er mange grunner til at kandidater til en jobb får avslag, og mange av dem har ikke med faglige kvalifikasjoner å gjøre. Foto: pakorn via freedigitalphotos.net

Noen opplever det kanskje som urettferdig eller totalt skivebom når jeg av og til omtaler nordmenn eller den norske væremåten som en diagnose, nærmere bestemt den norske personlighetsforstyrrelsen. Det er et sentralt trekk ved denne tilstanden at en sjelden er villig til å akseptere noe ansvar. Det dukker likevel til stadighet opp eksempler som tyder på at vi leter etter feil alle andre steder enn hos oss selv. Jeg leste en artikkel på tv2.no i går som kanskje var et nytt eksempel. Det var en sak som viste to av regjeringens statsråder i samtale med to representanter for norsk-somaliere. Les mer.

Det handlet om at sysselsettingen var langt lavere blant minoriteter, og kanskje lavest blant somaliske kvinner. Artikkelen ga inntrykk av at hovedproblemene var manglende språkkunnskaper og menn som ikke støttet kvinnene. De har sannsynligvis rett i at dette er bidragsytere, for vi snakker tross alt om mennesker fra en helt annen kultur enn den feministiske vi er vant med. Jeg skal på ingen måte hevde å være kunnskapsrik på afrikansk kultur, men samme hva de er vant med fra det samfunnet de vokste opp i, har norske myndigheter et betydelig ansvar for overgangen. Begge sider har et ansvar, men det blir for enkelt å si at det utelukkende er opp til familiene.

Det finnes ikke rasisme i noen form i Norge. Det er en holdning jeg ofte møter når jeg prøver å diskutere emnet. Det er ikke ofte det blir uttalt offentlig at det er et problem, men de største hovedorganisasjonene, LO og Unio, gjorde det for seks år siden etter at Fafo publiserte forskningsrapporten «Diskrimineringens omfang og årsaker.» Les en artikkel om det på NRK. Det er også forskning og spørreudersøkelser som viser at innvandrere med høyere utdanning sliter med å få jobb i Norge, også når de har utdannelse fra Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser forøvrig at 65 prosent av innvandrere i alderen 20-66 er sysselsatt (4. kvartal 2017), men det er store variasjoner. Tallet for befolkningen eksklusive innvandrere er på nesten 78 prosent, mens det er nede på 56 prosent for innvandrere fra Asia og 48 prosent for Afrika.

Det er ikke kritikkverdig at regjeringen vil gjøre noe med problemet, og det er absolutt positivt når Likestillingsminister Linda Hofstad Helleland lover å legge fram en ny strategi i 2019, men jeg oppfatter det som at hun legger det meste av ansvaret over på familiene. Det er sannsynligvis mye som kan forklares med kulturelle forskjeller, men det er langt fra bare minoriteter som trenger å gjøre noe med holdningene sine. Det er et stort forbedringspotensialet både i statsforvaltningen og blant «folk flest.» Det er ikke noe rart hvis de holdningene som artikkelen nevner sprer seg.

Mubarak Beegsi, minoritetsrådgiver på en videregående skole i Akershus, sier at noen somaliske ungdommer tror at samfunnet ser dem som navere. Jeg er enig med han i at ungdommer har et ansvar for å skape sin egen framtid, og at vi må oppmuntre dem til å prøve. Det er muligheter for alle til å ta en utdannelse, men det forteller ikke hele sannheten. Jeg er ikke like hard mot disse ungdommene som mange andre, for hva skal en gjøre hvis en ikke kommer noen vei, heller ikke etter å ha tatt utdannelse? Samfunnet legger kanskje ikke opp til at norsk-somaliske ungdommer skal ha så store ambisjoner.

Det er forbudt med usaklig forskjellsbehandling i arbeidslivet (kjønn, etnisitet, religion, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering etc.), men det skjer. Jeg leste et intervju for et par år siden som illustrerer problemet. Intervjuobjektet var landssjef for verdens største rekrutteringsselskap innen olje og gass, men når han kom med kandidater fra f.eks. Portugal, Spania og Frankrike fikk han jevnlig kommentater som «vi vil ha cowboys, ikke indianere» eller «god kandidat, feil hudfarge.»

Det er mange godt kvalifiserte søkere som ikke blir kalt inn til et intervju utelukkende fordi navnet høres utenlandsk ut. Det er mange, uansett hvilken gruppe de tilhører (f.eks. vi som har en funksjonsnedsettelse), som blir diskriminert ved at de ikke får forlenget et arbeidsforhold. Det er vanlig med en prøvetid i en jobb, og det skal mye til for at en oppsigelse i denne perioden blir vurdert som usaklig. Jeg jobbet som lærer i mange år, og det var i noen kommuner uvanlig med faste stillinger. En fikk bare årsvikariat, selv om en beholdt den år etter år. En måtte med andre ord søke på nytt. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan det kan være lovlig, for det er ingen tvil om at det noen steder ble brukt bevisst for å kvitte seg med en ansatt en ikke likte, eller som en mente ikke passet inn.

Jeg mener vi har et samfunn som offisielt er basert på likhet, men det er i virkeligheten store forskjeller, og det er ikke alle som har en realistisk mulighet. Det gjelder ikke bare minoriteter, men siden de skiller seg ut, er de ekstra utsatt. Det gjelder også mange med en funksjonsnedsettelse. Dette gjør Norge til et ganske ynkelig land. Det er trist, for jeg tror ikke det er mange land i verden, hvis noen, som  har de mulighetene vi har til å skape et bra samfunn for alle. Jeg er ikke optimistisk og kan faktisk ikke anbefale Norge overfor internasjonale venner som vurderer å flytte hit.