Strategier mot ensomhet

Jeg har skrevet en del innlegg om livsferdigheter. De fleste tenker kanskje hovedsakelig på de hverdagslige gjøremålene, som å ta bussen, hygiene, lage mat og den slags ting. Det inkluderer også det psykologer kaller resiliens, det å takle motgang.

Jeg har også vært inne på «marshmallow-eksperimentet» ved Stanford University tidlig på 1970-tallet. Det gikk ut på at barn fikk tilbud om en marshmallow med én gang, eller to hvis hvis de var villige til å vente 15 minutter. Forskerne observerte hva barna gjorde for å holde ut ventetida, og de fulgte dem opp mange år seinere for å undersøke om det var noen forskjell på de som hadde tatt belønningen straks, og de som var villige til å vente.

Studien har forståelig nok sine kritikere, for jeg tror det dreide seg om barn i barnehagealder, og det er nok grenser for hvor mye en kan lese ut av resultatene i en så tidlig alder, men jeg tror strategier har mye for seg. Jeg har lest flere artikler de siste dagene om studenter som sliter under Korona-forholdene. Det er mange studenter på høgskoler og universiteter som har fjernundervisning, og det er overraskende mange som sliter med ensomhet allerede. Jeg leste bl.a. et intervju med en 24 år gammel student som mente det ble for utfordrende med lange dager uten å møte folk.

Det er en del blant oss som faktisk ikke har så mye valg. Disse menneskene opplever ikke noen vanskelige uker eller et vanskelig semester, for de er stort sett alene. Det er normaltilværelsen deres. Jeg kritiserer ikke studentene, for det er vanskelig å leve på den måten, for de som ikke er naturlig introverte. Det er likevel et trist faktum at det mange studenter opplever i disse dager, er det eneste livet mange andre kjenner til. Jeg studerte selv i Bergen, Kristiansand og Nesna fra 1994 og resten av tiåret, og kjenner godt til hvordan det var å være ny, utenfor og langt hjemmefra. Det var nødvendig med noen strategier for å vente på den belønningen jeg trodde jeg skulle få litt fram i tid. Det skulle vise seg at den aldri kom, for arbeidslivet ble ikke helt det jeg hadde sett for meg, men det er en annen sak.

Det var ikke veldig originale ting jeg gjorde. Du kan finne dem i mange artikler på nettet som foreslår hvordan du kan takle isolasjon. Jeg gikk mange turer og utforsket byen. Jeg syklet på kryss og tvers av Kristiansand, og ble godt kjent utover mot Bjørndalsheia, Ravnedalen og Vågsbygd, mens jeg i Bergen syklet mye i Fjellveien, sentrum og utover mot Ytre Sandviken, Eidsvåg, og videre til et kjøpesenter i Åsane. Jeg var også i såpass form på den tida at jeg kunne sykle en snarvei fra Eidsvågneset, som jeg mener kom ned bak Sandviken Sykehus. Andre strategier var å lese skjønnlitteratur, høre på musikk, se på filmer, og jeg hadde en kamerat jeg snakket med av og til. Jeg oppdaget seinere gleden ved brettspill (Elder Sign, Eldritch Horror, Betrayal at House on the Hill, Firefly, Chez Geek, ulike varainater av Munchkin, og Carcassonne). Jeg skulle ønske det var flere klubber for denne type spill, for dette er fantastisk moro, og det oppmuntrer de aller fleste til å være sosiale.

Sosiale medier er faktisk ikke så sosiale. Jeg opplever dem ikke som det i alle fall, men brettspill fungerer langt bedre. Hvis det ikke finnes en klubb der du bor, kan du f.eks. starte en selv. Jeg driver vanligvis ikke reklame, men det er to butikker jeg har vært en del i. Den ene ligger i Kirkegata i Oslo og den andre i Haraldsgata i Haugesund. Begge har et bredt utvalg av spill, og et miljø for spillere.

Motivasjon betyr alt

Et av favorittstedene mine i Bodø. Denne parken ved sykehuset var lite besøkt, og et bra sted å chille.
Et av favorittstedene mine i Bodø. Denne parken ved sykehuset var lite besøkt, og et bra sted å chille.

Det har vært fokus på annerledeshet og personlighet de siste årene, og dette kan i noen tilfeller karakteriseres som ensidig. Det er ikke alltid det enkle (eller det første) er det beste, for det kan også innebære at en tar et totalt feil valg. Det er en grunn til at det finnes et nettsted som Wrong Planet eller bøker som Raising Martians, Through the eyes of an alien eller Martian in the playground. Det er noen som føler at de har havnet på feil planet fordi de er så annerledes, og en del av disse sier at de forstod mye da de fikk diagnosen, f.eks. autismespektertilstander (ASD). De forstod plutselig hvorfor de hadde følt seg utenfor hele livet.

Jeg har lest flere eksempler de siste årene på mennesker som trodde de var født i feil kropp, men som seinere oppdaget at det var andre grunner til at de følte seg annerledes. Jeg hevder forøvrig ikke at psykologisk kjønn ikke er reelt, men det kan altså være andre forklaringer på det en ikke forstår. Jeg får noe av den samme følelsen når jeg ser folk i sosiale medier som forteller at det eneste rette er å være alene. Jeg har prøvd ut Twitter det siste året, og har fulgt en del forfattere. Det har vært ganske nedslående, for det er en god del som fokuserer på at de eneste interessante personene er de som foretekker å tilbringe lørdager og høytider alene med ei bok. Poenget bør være at noen har en personlighet som gjør at de fungerer bedre alene i perioder, men det er på ingen måte det rette for alle.

Det har vært en del fokus på det å være alene i det siste. Jeg ser til stadighet artikler som vil overbevise oss om at det ikke bare er bra for de med den rette personligheten, men at alle har det bedre alene. Forskning ser på motivasjonen bak, og spørsmålene i studien Motivation matters: Development and validation of the motivation for solitude kan gi noen hint om hva vi bør reflektere over. Dette er noen av begrunnelsene for å tilbringe tid alene:

Det øker kreativiteten min
Jeg nyter stillheten
Jeg angrer på ting jeg gjør og sier når jeg er sammen med andre
Det hjelper meg til å bli mer spirituell
Jeg kan fokusere på ting som interesserer meg
Jeg føler et ubehag når jeg er sammen med andre

En skal svare på den type spørsmål med en skala fra lite til svært relevant, og svarene kan fortelle oss noe om hvor egnet vi er til å være alene. Studien skiller mellom selfdetermined solitude og non-selfdetermined solitude, altså om en har valgt enetilværelsen selv eller ikke. Den viser, ikke overraskende, at det er langt mindre risiko for depresjon og ensomhet hvis enetilværelsen er noe en har valgt selv. Det sier seg kanskje selv, men jeg synes vi skal vise varsomhet.

Når det gjelder introverthet tenker mange for negativt. Mange tenker at det er synonymt med innagerende atferd, som om det er et atferdsproblem. Det er ifølge denne tankegangen ikke normalt å ønske å være alene. Da tenker en, som forskning.no gjør i en artikkel produsert og finansiert av Universitetet i Agder, at stille barn kan lokkes fram. Da tenker en, som noen gjør med andre diagnoser, at svaret er enkelt. Det er ikke alltid det. Noen ønsker nok at de hadde fungert bedre sosialt, mens andre tenker at de er har et sosialt behov, men ikke på den måten samfunnet forventer.

Det er ingen tvil om at det finnes en god del mennesker som ønsker venner, men som resignerer fordi de ser at det ikke fungerer. Denne forskningen kan kanskje hjelpe dem også, for de vil få det bedre hvis de fokuserer på å finne en motivasjon de kanskje ikke hadde i utgangspunktet. En som ikke var spesielt opptatt av litteratur kan oppdage gleden ved å lese, mens en som ikke hadde tilbrakt mye tid i naturen kan finne nye krefter gjennom store opplevelser i skogen eller på fjellet. Jeg liker brettspill som Elder Sign, Battletar Gallactica, Firefly, Call of Cthulhu og Betrayal at House on the Hill. En brettspillklubb er et godt alternativ for en som vil ha en viss sosial kontakt med noen få mennesker.

Dette er på en måte det samme prinsippet som med lidenskap. Jeg har tidligere hevdet at det er meningsløst å si at vi skal følge drømmen eller lidenskapen vår, hvis vi ikke oppdager og utvikler den først. Det er det samme med oss selv, og personligheten vår. Vi må bli kjent med den personen vi er, og ikke bare prøve noe fordi andre sier at det enkle er det beste.

Den rette isolasjonen

Månen og venus en desembermorgen. Månen og Venus symboliserer mye positivt, men de minner meg også på at rommet er et mørkt, kaldt og ugjestmildt miljø med store avstander. Jeg liker likevel livet på denne oasen vi lever på, også når jeg er alene.
Verdensrommet representerer et mørkt, kaldt og ugjestmildt miljø med store avstander. Jeg liker likevel livet på denne oasen vi lever på, også når jeg er alene.

Jeg er en stor fan av Star Trek, og jeg føler en nærhet til noen av karakterene. Jeg tenker på f.eks. Odo fra Deep Space Nine, Data og Worf fra The Next Generation, Spock fra The Original Series, T’Pol fra Enterprise, Tuvok og B’Elanna fra Voyager. Det disse har til felles er at de en annerledes. De er utenforstående og føler seg ikke hjemme i det miljøet de må leve i. Det kan ha den bivirkningen at de er ensomme, også når de er sammen med andre, og det er noe de må bruke betydelige ressurser på for å takle.

Det er mange som tror at rasen Vulcan, som Spock og Tuvok representerer, ikke har følelser. De uttrykker dem ikke fordi de kontrollerer dem, undertrykker dem. De har i realiteten veldig sterke følelser, ofte destruktive, men løsningen deres er å fokusere på logikk, og det får dem til å framstå litt som maskiner. Det er gode grunner til det i dette fiktive universet, fordi de blir beskrevet som tre ganger sterkere enn mennesker.

Jeg tror mange liker disse karakterene fordi det er mye av oss i dem. Det er mye Asberger/NLD i dem, men vi bør også spørre oss om hvorfor vi gjør det vi gjør. Det var mange som ble begeistret i 2013 da Susan Cain ga ut boka Quiet: The Power of Introverts. Det ble starten på en trend der det var kult å være en introvert, og jeg har i årene etterpå sett en del blogger og hørt en podcaster som oppmuntret til introverthet. En skal nærmest lære å bli en introvert. Jeg har dessuten sett en del uttalelser i lukkede Facebook-grupper der medlemmer ser ut til å mene at det beste er å være alene fordi de er så unike, så annerledes at ingen kan forstå dem. Det er også noen som fokuserer på at andre er så kjedelige at de ikke kan tilby dem noe.

Det er positivt at det er mer åpenhet for å være seg selv, for å være en introvert, hvis det er det en er, men jeg sitter igjen med et inntrykk av at dette er en motesak, at en ikke prøver å finne den balansen som passer best for individet. En balanse høres sunt ut, men hvis en ikke klarer å finne det rette forholdet mellom isolasjon og fellesskap, har en sannsynligvis tatt et feil valg. En må spørre seg hvorfor en søker ensomhet, og en ny studie gjør nettopp det. Den har sett på hva som motiverer oss til å søke oss vekk fra menneskelig kontakt. De kaller det bekymringsfullt hvis motivasjonen er å unngå mennesker.

Det kan være bra for fungeringen og for helsa å trekke seg tilbake i perioder hvis en har en introvert personlighet. Da trives en rett og slett alene, men det betyr ikke at en skal være permanent alene. Det er f.eks. noen som fungerer best hvis de arbeider alene med ideer de vil utvikle, for deretter å presentere dem i ei gruppe. En kan få mye positivt ut av isolasjon hvis en setter pris på stillhet, privatliv eller muligheten til å drive med ting som å lese, skrive eller tegne. Det er ikke sikkert en får det bedre av å tvinge seg til å bli sosial.

Jeg tror ikke det er så enkelt at vi kan si enten eller, at det enten er skadelig eller sunt. Problemet når en skal forske på dette er at en prøver å kvantifisere begrepet alene. Jeg liker de to betydningene av ordet isolasjon. Det kan bety at en fjerner seg fysisk. En kan flytte langt ut til der ingen skulle tru at nokon kunne bu for å beskytte seg mot konsekvensene av det miljøet en flyttet fra, men en kan også bruke isolasjonsmateriale for å beskytte seg mot skadelige virkninger uten å forlate miljøet. Alenetid, sammen med det en liker å gjøre når en er alene, kan være et isolasjonsmateriale.

Det er litt utfordrende å diskutere dette på norsk, for det er lett å bli negativ. Jeg mener det blir for negativt å oversette ordet solitude med ensomhet. Det er en situasjon der en er alene, som ikke er det samme som ensomhet. Bokmålsordboka har følgende eksempler under ordet alene: Stå alene i verden, sitte mutters alene, bli alene – miste sine nærmeste. Det virker som at alene i utgangspunktet er noe negativt i Norge, mens de fleste engelske ordbøker åpner opp for et mer nyansert syn med synonymer som seclusion og insulation.

Som oppsummering vil jeg si at det å være alene i seg selv verken er positivt eller negativt. Det er individuelt, og det er faktisk noen som er sosiale, selv om det ikke ser sånn ut for andre. De er bare litt annerledes enn resten, men det er ikke automatisk en dysfunksjon.

Les mer om studien Motivation matters.

Spøkelset i maskinen

En blogger jeg følger delte nylig en sak fra The Cut, et av flere merkevarer fra New York Magazine (kjent på nettet som newmag.com). Den handler om et tema jeg tror mange kjenner seg igjen i, misnøye med hvordan livet som voksen utviklet seg, eller ikke utviklet seg. Ask Polly er en spalte (noe liknende Dear, Abby) der lesere kan skrive til Heather Havrilesky og få råd. Jeg kan forstå kvinnen bak innlegget Broke and Mostly Friendless, and I’ve wasted My Whole Life, selv om hun er i overkant hard mot seg selv.

Det minner meg om en blogger jeg følger sporadisk. Hun skrev en gang om det hun kalte, FOMO og FOBO, fear of missing out og fear of being ordinary. Den amerikanske kvinnen flyttet med mannen sin til Seoul i Sør-Korea der begge jobbet som engelsklærere i en periode, men de flyttet hjem igjen til USA for at han skulle fullføre studiene. Hun var hjemmeværende da, og jeg mener å huske at hun var mye alene fordi de bodde litt avsides. Det var da disse tankene kom, og hun fikk seinere diagnosen bipolar lidelse. De bor for tiden i Hong Kong, der jeg tror de jobber på et leseprosjekt for barn, så hun fikk nok den muligheten hun ikke kunne se tidligere.

Jeg kan ikke si så mye om hvordan de to kvinnene har det, men de beskriver egentlig en situasjon der kognitiv terapi sannsynligvis vil virke. De får meg også til å tenke på det engelske idiomet «ghost in the machine.» Det startet som en kritikk av filosofen Descartes’ idé om dualisme, tanken om at hjernen og sinnet er atskilte og uavhengige substanser. Han mente at siden sinnet ikke var fysisk kunne det ikke kontrolleres av den fysiske hjernen. Den engelske filosofen Gilbert Gyle formulerte seinere uttrykket «ghost in the machine» som en kritikk av den dualistiske teorien. Han mente at sinnet og bevisstheten vår i aller høyeste grad var avhengig av hjernen, noe annet ville vært å ha et spøkelse i maskinen. Han mente det måtte en form for samarbeid til for å gjøre ikke-fysiske ideer i stand til å påvirke fysiske handlinger. Begrepet kom etter hvert inn i språket som et idiom, og blir f.eks. brukt om program/maskinvare som oppfører seg i strid med det mennesker ønsker. Vi sier gjerne at maskinen har sin egen vilje.

Det virker noen ganger som et treffende bilde på oss mennesker også. Det er ikke alltid lett å bli klok på hvordan hodene våre fungerer. Vi kan oppfatte våre egne sinn som «a ghost in the machine» noen ganger. De gjør ikke alltid som vi vil. De plager oss med negative tanker og skam, men det er mulig å gjøre noe med dette. Vi kan forandre tankene.

Jeg følger forfatteren Ren Warom, og hun var kanskje i en liknende situasjon. Hun hadde en periode for et par år siden der hun ikke klarte å få ut de bokideene hun hadde. Jeg tror ikke hun hadde publisert noe, men hun hadde ideer til bøker. Hun fokuserte på å lese bøker som hun kommenterte på bloggen, samt at hun skrev/snakket om hva hun gjorde for å takle livet. Jeg mener å huske at hun hadde schizoid personlighetsfortyrrelse. Du kan forøvrig finne henne på WordPress og You tube. Hun snakket også om seasonal affective disorder (SAD) ved et par anledninger, populært kalt vinterdepresjon i Norge. Det Ren Warom gjorde fungerte bra, og hun har så vidt jeg vet publisert i alle fall to bøker siden den tid.

Det er mye en kan gjøre for å takle den mørke tida av året. Jeg tenker mye på det som fascinerer meg mest, verdensrommet, og Sola er høyinteressant i disse dager. Vi snakker om at dagene blir mørkere så snart Sankt Hans er overstått, og vi gleder oss til Sola snur like før jul, men vi er faktisk nærmest Sola i januar og lengst fra den i juli. Det er vinkelen på strålene som avgjør om det er vinter eller sommer. Vi opplever det som at vi står stille, men vi beveger oss i en rasende fart gjennom verdenrommet. Jorda roterer, samtidig som den går i bane rundt Sola, og hele solsystemet roterer rundt senteret av Melkeveien. Jeg vet ikke hva andre tenker om dette, men jeg synes det er spennende og betryggende å være en del av denne stabile reisen gjennom verdensrommet.

Jeg liker å se opp, f.eks. på vakre Venus en desembermorgen.
Jeg liker å se opp, f.eks. på vakre Venus en desembermorgen.

Når det gjelder spørsmålet om vi er alene eller ikke, tilhører jeg nok de som tror det er liv på andre planeter, men jeg tror samtidig det er irrelevant. Det mest sannsynlige er at det ikke er mulig for oss å ha noen form for kontakt. Jeg blir ikke skremt av tanken om at vi kanskje er de eneste intelligente livsformene i vår del av universet, men jeg får ofte inntrykk at den tanken kanskje er skremmende for noen av de som jobber med dette til daglig, f.eks. astrofysikere. Både intelligent liv-debatten og den årlige syklusen i solsystemet vårt viser at vi tenker litt negativt.

Det er science fiction-forfattere som har tenkt på dette også. Isaac Asimov skapte i Robot-serien, Galactic Empire-serien og Foundation-serien et univers der mennesket er den eneste intelligente skapningen. De koloniserte andre planeter, og kom etter hvert til å se på jordboere med avsky og forakt. De hadde den holdningen til oss som eventuelle aliens sannsynligvis vil ha. Jeg sammenlikner dette med å være alene i vårt eget samfunn, og er ikke overbevist om a vi skal ta alt personlig. Vi kan tenke at vi blir ignorert fordi det er noe galt med oss, og kanskje la dette utvikle seg til selvforakt, men det er ikke den eneste muligheten. Det er mulig å snakke seg både inn og ut av en depresjon, og det siste er absolutt å foretrekke. Psychology Today har en interessant artikkel om dette, 5 Ways to Keep Loneliness From Turning Into Depression.

Det er mange gode råd på nettet om hvordan en kan holde humøret stabilt gjennom den mørke tida. De vanligste er kosthold (ikke minst vitamin D), fysisk aktivitet (spesielt utendørs), sosialt samvær med mennesker som gir deg mer energi. Jeg skriver ellers mye og jeg løfter blikket. Jeg liker å se opp når det blir mørkt, for stjernene og planetene der ute fascinerer meg. De er mer synlige når det er mørkt, og mørket gir meg på en måte mer lys. De gir meg noe å fokusere på. Det er en slags meditasjon. Jeg vet likevel ikke om vi kan forvente et liv uten mørke øyeblikk, men vi kan gjøre dem kortere.

Kan depresjon rett og slett være et gode? Jeg skal tenke på det til neste gang.

Introverthet er en styrke

mann som står å¨et tak og ser ut over en stor by. Ifølge SSB er storbyer mindre ensomhetsskapende enn mange tror. Det er viktig å kunne være alene i perioder. Foto: Pexels.
Ifølge SSB er storbyer mindre ensomhetsskapende enn mange tror. Det er viktig å kunne være alene i perioder. Foto: Pexels.

Det har vært et ganske stort fokus på introverthet som noe positivt de siste årene. Jeg har litt blanda følelser til det. Det er på den ene sida en nyttig egenskap å være alene i perioder, å klare å være alene uten at en føler et sterkt ubehag, men jeg vet ikke om det er naturlig å være helt alene. Susan Cain ga ut boka Quiet for noen år siden der hun pekte på at samfunnet ikke er tilrettelagt for de som har en mer introvert personlighet. Hvis en søker på ordet introvert på Facebook får en resultater som Introverts are Awesome og It’s OK to be an introvert.

Jeg har en personlighet som passer godt med den type filosofi. Jeg liker et samfunn som gjør det mulig å leve som en introvert, som forøvrig ikke betyr det samme som sjenerthet. Det er likevel et men. Jeg har sett en tendens på noen nettfora til at en fremhever alenetid som noe bedre. Det er fristende når det er vanskelig å finne seg til rette, når samfunnet synes det er vanskelig å forholde seg til diagnoser som ADHD, ASD og NLD. Det er så enkelt å velge en tilbaketrukket tilværelse når vi har inernett og kan velge å være sosial uten å risikere noe ansikt til ansikt. Jeg mener likevel vi har et ansvar for å prøve. Jeg tenker på det som en lojalitet til livet. Det er mitt ansvar å prøve, selv om andre mennesker gjør det vanskelig noen ganger.

Jeg kom over artikkelen Hvem er de ensomme på SSB for noen uker siden. Ensomhet og introverthet er langt fra det samme, for det er store fordeler forbundet med å trekke seg tilbake i perioder. En er ensom hvis en ønsker kontakt med andre, men ikke har det. En har altså et savn, noe som like gjerne kan skje med en person som har mange venner og mange følgere på Facebook. Da snakker vi kanskje om opplevd ensomhet. Artikkelen fra SSB sier det bedre enn jeg kan, og jeg anbefaler derfor å lese den.

Introverthet kan være en styrke. Det er mange eksempler på mennesker som trekker seg tilbake for å kunne fungere bedre når de er sammen med menesker, men det er ikke sånn samfunnet er satt sammen. Gruppearbeid fungerer som regel ikke fordi mange er avhengig av å arbeide alene med noen ideer som de deretter kan presentere til ei gruppe. Den muligheten får de ikke, og de klarer kanskje ikke å hevde seg mot flertallet av gruppa. Da går ideene deres tapt. Kreativitet krever gjerne at en er alene i perioder. Vi trenger derfor både alenetid og sosialt fellesskap.

Stikkordet er balanse. Noen mennesker blir desperate hvis de må tilbringe noen få timer alene. Det høres ikke sunt ut. Jeg vil altså anbefale å bruke alenetid til å hente krefter, utvikle seg selv. Da fungerer vi sannsynligvis bedre når vi er sammen med andre, men det er ikke noe mål å opprettholde enetilværelsen. En kan forøvrig diskutere hva fellesskap betyr. Jeg tror ikke store grupper nødvendigvis er naturlig, og jeg foretrekker grupper på 2-5 personer.

Verden sett gjennom en post-turists øyne

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh... litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.
Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh… litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Jeg har ikke mye erfaring med coacher, men er litt skeptisk etter å ha truffet på noen gjennom NAV. Et par var private coacher NAV kjøpte tjenester fra, og noen var ansatte i NAV/attføringsbedrifter som hadde en liknende rolle. De nølte ikke med å love ting de ikke hadde til hensikt å følge opp. Jeg ble derfor som regel sittende igjen som et stort spørsmålstegn.

Det er ikke det at eksperter må fikse alt, men jeg er generelt skeptisk når noen presenterer universale løsninger basert på egne erfaringer. Jeg er derfor i utgangspunktet skeptisk til en som Martine Næss Sorthe. Hun skrev en kronikk i VG for ett år siden der hun omtalte sin egen ensomhet. Hun kalte det å være hverdagsensom, som i hennes tilfelle betydde at hun var utadvendt og hadde mange bekjente, at hun lyktes på mange områder, men at hun også følte seg ensom.

Hun var 19 år da og nå ett år seinere har hun skrevet en ny kronikk, Lev livet med ærlighet og takknemlighet. Hun studerer life coaching, blogger og reiser verden rundt. Hun mener at alle kan oppleve mer lykke ved å bli mer takknemlige, og viser bl.a. til opplevelser hun selv har hatt i Sør-Afrika, India, Australia, Hawaii, Equador, Fiji og Thailand. Hun har møtt mennesker og vært i situasjoner som setter hennes eget liv i perspektiv. Poenget hennes er at du trenger ikke følge de gamle vanene. Du kan bryte ut av et mønster, enten du er en globetrotter eller må begrense deg til den samme byen i Norge år etter år. Det er ikke så forskjellig fra kognitiv terapi, som jeg har skrevet om i en rekke innlegg tidligere. Det handler om å tenke nytt. Jeg er ikke uenig i at vi trenger mer av både ærlighet og takknemlighet, men jeg tenker likevel litt «ikke nå igjen» når jeg leser kronikken. Teksten hennes handler om oss, ikke om de som trenger oss.

Det er mye jeg er takknemlig for. Jeg er takknemlig for det jeg har, for når jeg sammenlikner Norge med andre land er det ikke så verst her. Jeg kan likevel ikke tro at det brutale møtet mange med en utviklingsforstyrrelse får med arbeidslivet, enten de har en diagnose eller ikke, skal gjøre dem mer takknemlige. Sorthe skriver at «jeg tror hverdagsensomheten kommer av at mange mennesker i det norske samfunnet ikke føler seg likt, ikke føler seg forstått, og heller ikke føler de kommer overrens med likesinnede.» Velkommen til vår verden!

Jeg er ikke uten sympati, men jeg er mest opptatt av diagnoser som autimespektertilstander og nonverbale lærevansker på denne bloggen. Jeg tenker spesielt på de som vokser opp med flere utfordringer (kognitive vansker, fin/grovmotorikk, kommunikasjonsvansker, konsentrasjonsvansker, lærevansker, ujevn evneprofil etc). Det er lett for en som Richard Branson å si at dysleksi er en styrke fordi han klarte seg bra uten skolegang. De færreste har det talentet, og vi er derfor avhengig av å møte menesker som velger å være snille. De færreste tenker på de som som trenger hjelp, uavhengig om de har det bra selv eller ikke. Harriet Lerners tekst i Psychology Today er ikke noe dårlig nyttårsforsett. Hun oppfordrer til snillhet som et bevisst valg. Vi kan velge denne holdningen når vi snakker til andre, spesielt de vi ikke liker. Det er det verden trenger. Les mer på Psychology Today.

Jeg ser poenget Sorthe vil formidle, men lurer på om hun blir noe mer enn en post-turist. Det er en betegnelse på turister som snakker nedsettende om gamle turistfeller. De leter etter autentiske opplevelser, og tror de har funnet det, men sannheten er at turister alltid vil være utenforstående. Sorthe skriver om å ha jobbet som frivillig på et barnesykehus i Cape Town, hun har møtt motiverte skolebarn i India, hun har sett hardtarbeidende mennesker på risåkre i Bali, og blitt møtt av en smilende lokalbefolkning på Fiji. Hun har sett verden med en turists briller, og de gir oss neppe det beste synet. Da blir ikke reisene mer enn studieturer for å utvikle det produktet en vil selge. Da blir en som Elizabeth Gilbert, forfatteren av boka Eat, Pray, Love. Det var ei bok om en spirituell reise som ei nylig skilt amerikansk kvinne gjorde i Italia, India og Indonesia. Forfatteren hadde fått $ 200 000 i forskudd fra forlaget for å foreta denne planlagte reisen, og selv om mange mente at den var godt skrevet, var den egentlig falsk.

Jeg skulle ønske samfunnet tenkte litt mer på respekt og snillhet. Det har med valg å gjøre, og selv om vi velger oss selv, betyr ikke det at vi velger vekk de rundt oss, men det er ofte det som skjer. Samfunnet kan kort fortalt velge å inkludere de av oss som har flere utfordringer enn Richard Bransons dysleksi, eller utadvendte arbeidstakere med en ensomhetsfølelse.