RSS Feed

Tag Archives: ensomhet

Spøkelset i maskinen

En blogger jeg følger delte nylig en sak fra The Cut, et av flere merkevarer fra New York Magazine (kjent på nettet som newmag.com). Den handler om et tema jeg tror mange kjenner seg igjen i, misnøye med hvordan livet som voksen utviklet seg, eller ikke utviklet seg. Ask Polly er en spalte (noe liknende Dear, Abby) der lesere kan skrive til Heather Havrilesky og få råd. Jeg kan forstå kvinnen bak innlegget Broke and Mostly Friendless, and I’ve wasted My Whole Life, selv om hun er i overkant hard mot seg selv.

Det minner meg om en blogger jeg følger sporadisk. Hun skrev en gang om det hun kalte, FOMO og FOBO, fear of missing out og fear of being ordinary. Den amerikanske kvinnen flyttet med mannen sin til Seoul i Sør-Korea der begge jobbet som engelsklærere i en periode, men de flyttet hjem igjen til USA for at han skulle fullføre studiene. Hun var hjemmeværende da, og jeg mener å huske at hun var mye alene fordi de bodde litt avsides. Det var da disse tankene kom, og hun fikk seinere diagnosen bipolar lidelse. De bor for tiden i Hong Kong, der jeg tror de jobber på et leseprosjekt for barn, så hun fikk nok den muligheten hun ikke kunne se tidligere.

Jeg kan ikke si så mye om hvordan de to kvinnene har det, men de beskriver egentlig en situasjon der kognitiv terapi sannsynligvis vil virke. De får meg også til å tenke på det engelske idiomet «ghost in the machine.» Det startet som en kritikk av filosofen Descartes’ idé om dualisme, tanken om at hjernen og sinnet er atskilte og uavhengige substanser. Han mente at siden sinnet ikke var fysisk kunne det ikke kontrolleres av den fysiske hjernen. Den engelske filosofen Gilbert Gyle formulerte seinere uttrykket «ghost in the machine» som en kritikk av den dualistiske teorien. Han mente at sinnet og bevisstheten vår i aller høyeste grad var avhengig av hjernen, noe annet ville vært å ha et spøkelse i maskinen. Han mente det måtte en form for samarbeid til for å gjøre ikke-fysiske ideer i stand til å påvirke fysiske handlinger. Begrepet kom etter hvert inn i språket som et idiom, og blir f.eks. brukt om program/maskinvare som oppfører seg i strid med det mennesker ønsker. Vi sier gjerne at maskinen har sin egen vilje.

Det virker noen ganger som et treffende bilde på oss mennesker også. Det er ikke alltid lett å bli klok på hvordan hodene våre fungerer. Vi kan oppfatte våre egne sinn som «a ghost in the machine» noen ganger. De gjør ikke alltid som vi vil. De plager oss med negative tanker og skam, men det er mulig å gjøre noe med dette. Vi kan forandre tankene.

Jeg følger forfatteren Ren Warom, og hun var kanskje i en liknende situasjon. Hun hadde en periode for et par år siden der hun ikke klarte å få ut de bokideene hun hadde. Jeg tror ikke hun hadde publisert noe, men hun hadde ideer til bøker. Hun fokuserte på å lese bøker som hun kommenterte på bloggen, samt at hun skrev/snakket om hva hun gjorde for å takle livet. Jeg mener å huske at hun hadde schizoid personlighetsfortyrrelse. Du kan forøvrig finne henne på WordPress og You tube. Hun snakket også om seasonal affective disorder (SAD) ved et par anledninger, populært kalt vinterdepresjon i Norge. Det Ren Warom gjorde fungerte bra, og hun har så vidt jeg vet publisert i alle fall to bøker siden den tid.

Det er mye en kan gjøre for å takle den mørke tida av året. Jeg tenker mye på det som fascinerer meg mest, verdensrommet, og Sola er høyinteressant i disse dager. Vi snakker om at dagene blir mørkere så snart Sankt Hans er overstått, og vi gleder oss til Sola snur like før jul, men vi er faktisk nærmest Sola i januar og lengst fra den i juli. Det er vinkelen på strålene som avgjør om det er vinter eller sommer. Vi opplever det som at vi står stille, men vi beveger oss i en rasende fart gjennom verdenrommet. Jorda roterer, samtidig som den går i bane rundt Sola, og hele solsystemet roterer rundt senteret av Melkeveien. Jeg vet ikke hva andre tenker om dette, men jeg synes det er spennende og betryggende å være en del av denne stabile reisen gjennom verdensrommet.

Jeg liker å se opp, f.eks. på vakre Venus en desembermorgen.

Jeg liker å se opp, f.eks. på vakre Venus en desembermorgen.

Når det gjelder spørsmålet om vi er alene eller ikke, tilhører jeg nok de som tror det er liv på andre planeter, men jeg tror samtidig det er irrelevant. Det mest sannsynlige er at det ikke er mulig for oss å ha noen form for kontakt. Jeg blir ikke skremt av tanken om at vi kanskje er de eneste intelligente livsformene i vår del av universet, men jeg får ofte inntrykk at den tanken kanskje er skremmende for noen av de som jobber med dette til daglig, f.eks. astrofysikere. Både intelligent liv-debatten og den årlige syklusen i solsystemet vårt viser at vi tenker litt negativt.

Det er science fiction-forfattere som har tenkt på dette også. Isaac Asimov skapte i Robot-serien, Galactic Empire-serien og Foundation-serien et univers der mennesket er den eneste intelligente skapningen. De koloniserte andre planeter, og kom etter hvert til å se på jordboere med avsky og forakt. De hadde den holdningen til oss som eventuelle aliens sannsynligvis vil ha. Jeg sammenlikner dette med å være alene i vårt eget samfunn, og er ikke overbevist om a vi skal ta alt personlig. Vi kan tenke at vi blir ignorert fordi det er noe galt med oss, og kanskje la dette utvikle seg til selvforakt, men det er ikke den eneste muligheten. Det er mulig å snakke seg både inn og ut av en depresjon, og det siste er absolutt å foretrekke. Psychology Today har en interessant artikkel om dette, 5 Ways to Keep Loneliness From Turning Into Depression.

Det er mange gode råd på nettet om hvordan en kan holde humøret stabilt gjennom den mørke tida. De vanligste er kosthold (ikke minst vitamin D), fysisk aktivitet (spesielt utendørs), sosialt samvær med mennesker som gir deg mer energi. Jeg skriver ellers mye og jeg løfter blikket. Jeg liker å se opp når det blir mørkt, for stjernene og planetene der ute fascinerer meg. De er mer synlige når det er mørkt, og mørket gir meg på en måte mer lys. De gir meg noe å fokusere på. Det er en slags meditasjon. Jeg vet likevel ikke om vi kan forvente et liv uten mørke øyeblikk, men vi kan gjøre dem kortere.

Kan depresjon rett og slett være et gode? Jeg skal tenke på det til neste gang.

Reklamer

Introverthet er en styrke

mann som står å¨et tak og ser ut over en stor by. Ifølge SSB er storbyer mindre ensomhetsskapende enn mange tror. Det er viktig å kunne være alene i perioder. Foto: Pexels.

Ifølge SSB er storbyer mindre ensomhetsskapende enn mange tror. Det er viktig å kunne være alene i perioder. Foto: Pexels.

Det har vært et ganske stort fokus på introverthet som noe positivt de siste årene. Jeg har litt blanda følelser til det. Det er på den ene sida en nyttig egenskap å være alene i perioder, å klare å være alene uten at en føler et sterkt ubehag, men jeg vet ikke om det er naturlig å være helt alene. Susan Cain ga ut boka Quiet for noen år siden der hun pekte på at samfunnet ikke er tilrettelagt for de som har en mer introvert personlighet. Hvis en søker på ordet introvert på Facebook får en resultater som Introverts are Awesome og It’s OK to be an introvert.

Jeg har en personlighet som passer godt med den type filosofi. Jeg liker et samfunn som gjør det mulig å leve som en introvert, som forøvrig ikke betyr det samme som sjenerthet. Det er likevel et men. Jeg har sett en tendens på noen nettfora til at en fremhever alenetid som noe bedre. Det er fristende når det er vanskelig å finne seg til rette, når samfunnet synes det er vanskelig å forholde seg til diagnoser som ADHD, ASD og NLD. Det er så enkelt å velge en tilbaketrukket tilværelse når vi har inernett og kan velge å være sosial uten å risikere noe ansikt til ansikt. Jeg mener likevel vi har et ansvar for å prøve. Jeg tenker på det som en lojalitet til livet. Det er mitt ansvar å prøve, selv om andre mennesker gjør det vanskelig noen ganger.

Jeg kom over artikkelen Hvem er de ensomme på SSB for noen uker siden. Ensomhet og introverthet er langt fra det samme, for det er store fordeler forbundet med å trekke seg tilbake i perioder. En er ensom hvis en ønsker kontakt med andre, men ikke har det. En har altså et savn, noe som like gjerne kan skje med en person som har mange venner og mange følgere på Facebook. Da snakker vi kanskje om opplevd ensomhet. Artikkelen fra SSB sier det bedre enn jeg kan, og jeg anbefaler derfor å lese den.

Introverthet kan være en styrke. Det er mange eksempler på mennesker som trekker seg tilbake for å kunne fungere bedre når de er sammen med menesker, men det er ikke sånn samfunnet er satt sammen. Gruppearbeid fungerer som regel ikke fordi mange er avhengig av å arbeide alene med noen ideer som de deretter kan presentere til ei gruppe. Den muligheten får de ikke, og de klarer kanskje ikke å hevde seg mot flertallet av gruppa. Da går ideene deres tapt. Kreativitet krever gjerne at en er alene i perioder. Vi trenger derfor både alenetid og sosialt fellesskap.

Stikkordet er balanse. Noen mennesker blir desperate hvis de må tilbringe noen få timer alene. Det høres ikke sunt ut. Jeg vil altså anbefale å bruke alenetid til å hente krefter, utvikle seg selv. Da fungerer vi sannsynligvis bedre når vi er sammen med andre, men det er ikke noe mål å opprettholde enetilværelsen. En kan forøvrig diskutere hva fellesskap betyr. Jeg tror ikke store grupper nødvendigvis er naturlig, og jeg foretrekker grupper på 2-5 personer.

Verden sett gjennom en post-turists øyne

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh... litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Pepperkakehusene mine har en tendens til å bli, eh… litt spesielle. Det er sånn livet mitt er, jeg velger min egen vei.

Jeg har ikke mye erfaring med coacher, men er litt skeptisk etter å ha truffet på noen gjennom NAV. Et par var private coacher NAV kjøpte tjenester fra, og noen var ansatte i NAV/attføringsbedrifter som hadde en liknende rolle. De nølte ikke med å love ting de ikke hadde til hensikt å følge opp. Jeg ble derfor som regel sittende igjen som et stort spørsmålstegn.

Det er ikke det at eksperter må fikse alt, men jeg er generelt skeptisk når noen presenterer universale løsninger basert på egne erfaringer. Jeg er derfor i utgangspunktet skeptisk til en som Martine Næss Sorthe. Hun skrev en kronikk i VG for ett år siden der hun omtalte sin egen ensomhet. Hun kalte det å være hverdagsensom, som i hennes tilfelle betydde at hun var utadvendt og hadde mange bekjente, at hun lyktes på mange områder, men at hun også følte seg ensom.

Hun var 19 år da og nå ett år seinere har hun skrevet en ny kronikk, Lev livet med ærlighet og takknemlighet. Hun studerer life coaching, blogger og reiser verden rundt. Hun mener at alle kan oppleve mer lykke ved å bli mer takknemlige, og viser bl.a. til opplevelser hun selv har hatt i Sør-Afrika, India, Australia, Hawaii, Equador, Fiji og Thailand. Hun har møtt mennesker og vært i situasjoner som setter hennes eget liv i perspektiv. Poenget hennes er at du trenger ikke følge de gamle vanene. Du kan bryte ut av et mønster, enten du er en globetrotter eller må begrense deg til den samme byen i Norge år etter år. Det er ikke så forskjellig fra kognitiv terapi, som jeg har skrevet om i en rekke innlegg tidligere. Det handler om å tenke nytt. Jeg er ikke uenig i at vi trenger mer av både ærlighet og takknemlighet, men jeg tenker likevel litt «ikke nå igjen» når jeg leser kronikken. Teksten hennes handler om oss, ikke om de som trenger oss.

Det er mye jeg er takknemlig for. Jeg er takknemlig for det jeg har, for når jeg sammenlikner Norge med andre land er det ikke så verst her. Jeg kan likevel ikke tro at det brutale møtet mange med en utviklingsforstyrrelse får med arbeidslivet, enten de har en diagnose eller ikke, skal gjøre dem mer takknemlige. Sorthe skriver at «jeg tror hverdagsensomheten kommer av at mange mennesker i det norske samfunnet ikke føler seg likt, ikke føler seg forstått, og heller ikke føler de kommer overrens med likesinnede.» Velkommen til vår verden!

Jeg er ikke uten sympati, men jeg er mest opptatt av diagnoser som autimespektertilstander og nonverbale lærevansker på denne bloggen. Jeg tenker spesielt på de som vokser opp med flere utfordringer (kognitive vansker, fin/grovmotorikk, kommunikasjonsvansker, konsentrasjonsvansker, lærevansker, ujevn evneprofil etc). Det er lett for en som Richard Branson å si at dysleksi er en styrke fordi han klarte seg bra uten skolegang. De færreste har det talentet, og vi er derfor avhengig av å møte menesker som velger å være snille. De færreste tenker på de som som trenger hjelp, uavhengig om de har det bra selv eller ikke. Harriet Lerners tekst i Psychology Today er ikke noe dårlig nyttårsforsett. Hun oppfordrer til snillhet som et bevisst valg. Vi kan velge denne holdningen når vi snakker til andre, spesielt de vi ikke liker. Det er det verden trenger. Les mer på Psychology Today.

Jeg ser poenget Sorthe vil formidle, men lurer på om hun blir noe mer enn en post-turist. Det er en betegnelse på turister som snakker nedsettende om gamle turistfeller. De leter etter autentiske opplevelser, og tror de har funnet det, men sannheten er at turister alltid vil være utenforstående. Sorthe skriver om å ha jobbet som frivillig på et barnesykehus i Cape Town, hun har møtt motiverte skolebarn i India, hun har sett hardtarbeidende mennesker på risåkre i Bali, og blitt møtt av en smilende lokalbefolkning på Fiji. Hun har sett verden med en turists briller, og de gir oss neppe det beste synet. Da blir ikke reisene mer enn studieturer for å utvikle det produktet en vil selge. Da blir en som Elizabeth Gilbert, forfatteren av boka Eat, Pray, Love. Det var ei bok om en spirituell reise som ei nylig skilt amerikansk kvinne gjorde i Italia, India og Indonesia. Forfatteren hadde fått $ 200 000 i forskudd fra forlaget for å foreta denne planlagte reisen, og selv om mange mente at den var godt skrevet, var den egentlig falsk.

Jeg skulle ønske samfunnet tenkte litt mer på respekt og snillhet. Det har med valg å gjøre, og selv om vi velger oss selv, betyr ikke det at vi velger vekk de rundt oss, men det er ofte det som skjer. Samfunnet kan kort fortalt velge å inkludere de av oss som har flere utfordringer enn Richard Bransons dysleksi, eller utadvendte arbeidstakere med en ensomhetsfølelse.

Behovet for den rette isolasjonen

Det er ikke ofte jeg leser betalt innhold, men jeg så ei annonse for et ukeblad for et par dager siden som vekket interessen min. Magasinet brukte folkesykdommen ensomhet som en lokkevare. Ensomhet innebærer at en opplever et savn, at en ønsker flere kontakter eller en bedre kvalitetsmessig kontakt med mennesker enn en har. Det betyr at en einstøing som bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» ikke nødvendigvis er mer ensom enn en travel person i byen med et stort sosialt nettverk. Vi må altså skille mellom reell og opplevd/følt ensomhet.

Jeg leser med jevne mellom uttalelser som tyder på at det fremdeles er noen som tror at autister mangler empati, og at de trives best alene. Det er nesten som de sier at autister ikke har følelser. Vi trenger ikke bry oss om dem fordi det er jo ingenting som går inn på dem likevel. Det er like ille som da en ordfører i den amerikanske delstaten Ohio på fleipete vis foreslo å flytte hørselshemmede til området rundt flyplassen. Det skulle løse problemet med mange klager på støyen. Mennesker med autisme og NLD har en utfordring med å kommunisere hvilke behov de har, men mennesker er ellers ganske like. Isolasjon kan være like skadelig eller vanskelig å leve med enten en har en diagnose eller ikke.

Jeg bagatelliserer ikke ensomhet, men jeg tror problemet blir forverret ved at vi blir påvirket av hverandre, og av media. Det gjør at forventninger om hva som er normalt kan forandre seg. NLD og autisme-forskningen beskriver ensomhet som ganske typisk. Det betyr for noen at de ønsker å delta mer enn de klarer. Jeg tror ikke det er et bevisst valg noen tar. Det bare skjer. Min barndom var i så måte innenfor det typiske. Jeg oppfatter ikke meg selv som ensom, og selv om jeg kanskje var det i ungdommen, har jeg ikke overdramatisert den utviklingen livet mitt tok i tenårene. Det er opplest og vedtatt at noen grupper er ensomme, f .eks. eldre og autister/NLDere. Jeg tviler ikke på at det er mange i disse gruppene, men det er mulig å gjøre noe med følt ensomhet.

Julaften og Nyttårsaften er kanskje de verste kveldene en kan være ensom, samtidig som det er helt vanlige kvelder. Det som gjør dem spesielle er de forventningene om fellesskap de fleste har. Noen vil kanskje si at jeg er i overkant pessimistisk, men jeg har lært meg til å dempe forventningene. Jeg erfarte tidlig at forventningene ofte var for høye. De store dagene ble aldri så spesielle som jeg hadde sett for meg. Det var noen ganger fordi forventningene ikke var realistiske og andre ganger fordi mennesker har en tendens til å være upålitelige. Det var ikke det at jeg aldri hadde det gøy, men når forventningene er så store kan en nesten ikke unngå å føle det som en nedtur uansett hva som skjer.

Hva kan en gjøre for å hindre ensomhet? Nettsteder om psykisk helse kommer gjerne med råd som fysisk aktivitet, psykolog og å dyrke interesser sammen med andre. Det siste er et poeng. Jeg har tidligere framsnakket en spesialinteresse som brettspill. Når det gjelder kvelder som jul og nyttårsaften kunne jeg sett for meg en kveld med 4-5 andre der vi spiste middag før vi startet et spill, f.eks. en Lovecraft variant av Pandemic (Pandemic Reign of Cthulhu).

Bilde av pandemic brettet. Pandemic er et ganske enkelt,men veldig intenst spill der deltakerne skal samarbeide mot spillet. Foto: Cynthia Wiik

Pandemic er et ganske enkelt,men veldig intenst spill der deltakerne skal samarbeide mot spillet. Foto: Cynthia Wiik

Haugaland astronomiske forening har spontane observasjoner på Steinsfjellet i Haugesund. Jeg vet ikke om det finnes, men en kan lage klubber for det meste: Lego, Minecraft, cosplay, forfattere (f.eks. Jane Austen, Charles Dickens, Arthur Conan Doyle, E.M. Forster), krimlitteratur, filosofi, Ringenes Herre, Harry Potter, Star Wars, Star Trek, Playstation (en kan f.eks. spille hele Premier League sesongen for favorittlaget sitt), vikingspill som hnefatafl og halatafl etc. Jeg har familie, så det er foreløpig ikke aktuelt for min del, men jeg synes en klubbkveld eller middag og film med en liten gjeng virker mer forlokkende enn den alternative julekvelden Røde kors i Haugesund pleier å arrangere på Vard-huset.

Jeg har forøvrig sett en del blogginnlegg om festdager og autisme. Jul, Halloween og 4th of July er utfordringer i USA, mens vi kan legge til 17. mai. Familie generelt kan være en utfordring, så en rolig kveld er absolutt min stil. Når det gjelder forventninger og stereotyper synes jeg det er en tendens til å overdrive det problematiske med disse dagene. Ja, en sanseoverbelastning og en dysfunksjonell atferd kan være en utfordring, men hvis en gjør det rett vil disse festdagene blir veldig gode opplevelser for alle. Det betyr altså ikke at barn med en diagnose må klare seg uten denne festen. Jeg tror ikke det finnes noen mennesker som ønsker å være ensomme. Jeg tror heller ikke det er noen som ønsker å være alene hele tida, men det er noen som har et større behov for å tilbringe ei viss tid alene enn andre. Det betyr likevel ikke at autister foretrekker å være alene. De trenger bare å finne «stammen» sin.

P.S. Verbet isolere kan forøvrig oversettes med isolate eller insulate på engelsk. Begge betyr at en skiller eller beskytter noe fra omgivelsene, men når vi snakker overført betydning oppfatter jeg det andre ordet som mer positivt. Ordet brukes mest som en beskyttelse mot kulde eller lyd. Det er altså ikke snakk om å isolere seg fra samfunnet ved å flytte så langt ut i skogen en kan komme, men å leve blant mennesker, og likevel ha et behov for å trekke seg tilbake i perioder. En kan trenge beskyttelse fra noe av det storbyen kan tilby, og for noen er det nettopp lyd, samtidig som en liker å ha mennesker rundt seg.

%d bloggere like this: