Jævla sosialister

Brosteinen på rådhusplassen i Haugesund symboliserer den virkeligheten folk flest opplever på gata, mens de tillitsvalgte har et annet fokus. Det er det samme på Stortinget.
Rådhuset er symbolet for eliten som tar avgjørelser med konsekvenser for alle. De fortjener ikke alltid støtten vår.

Dette innlegget startet med en refleksjon over sosialistene etter Siv Jensens utbrudd om «de jævla sosialistene». Det var mange som mente at det var uvant kraftig kost. Jeg antar det er ordet jævla de reagerer på, selv om det ikke er et spesielt kraftig uttrykk. Jeg har ikke mer forakt for sosialister enn andre politikere. Det er nokså jevnt fordelt på partiene, men jeg spurte meg selv om sosialistene hadde noen grunn til å føle seg fornærmet i dette tilfellet.

Når jeg tenker tilbake på Jens Stoltenbergs åtte år med flertall tenker jeg på Månelandingen som aldri skjedde, gratis skolelunsj som ble til frukt for noen skoler, og en kraftig økning i det private barnevernet, samt i helse- og omsorgstjenester. Livet i opposisjon kan være behagelig, og det var noen som virket å være sjokkerte da VG «avslørte» for et par år siden store overskudd i det private barnevernet. Det var likevel ingenting nytt som kom fram da, for Aftenposten skrev om det samme i 2014. De dokumenerte da at de sju største aktørene hadde tatt ut et utbytte på 550 millioner kroner i perioden 2009-2013. Dette var altså penger som gikk til eierne og ikke til driften. Fontene, tidsskriftet for Fellesorganisasjonen, skrev forøvrig i 2015 at statens utgifter til det private barnevernet hadde økt fra 350 millioner kroner i 2004 til 2,5 milliarder i 2014. Denne utviklingen foregikk altså hovedsakelig mens de partiene som er motstandere av privatisering hadde makta.

Det som uroer meg mest fram mot det neste valget er at sosialistene har ord på seg for å bry seg om fattige, og når vi ikke kan stole på dem, hva har vi igjen da? Det har vært en rekke intervjuer de siste årene der Jonas Gahr Støre uttrykker en bekymring for fattigdom. Han sa f.eks. til FriFagbevelse i 2017 at han er bekymret for en ny underklasse i Norge. Han sa til Dagsavisen for et år siden at «vi kan ikke leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag». Bakgrunnen var statistikk fra SSB som viste at 101 000 barn levde i husholdninger med vedvarende lav inntekt. Dette tallet har steget jevnt siden starten på 2000-tallet, og er altså en utvikling sosialistene ikke klarte å stoppe. Er det noen grunn til at en Støre-regjering skal klare det Stoltenberg ikke klarte i løpet av åtte år med flertall?

Poenget er ikke at noen av de andre partiene er bedre. Poenget er at dette ikke er viktig nok for noen av dem. Jeg har tidligere beskrevet politikere med grunn empati. En skiller gjerne i psykologien mellom grunn og dyp empati. Den første handler om å se verden som et annet menneske gjør det, det er altså en kognitiv ferdighet. Det handler ikke om noe moralsk godt, for det er ifølge psykologen Paul Gilbert empati som gjør det mulig for noen mennesker å torturere andre. Torturisten kan bare påføre smerte hvis han/hun vet at det gjør vondt. Overgriperen ser det altså fra offerets perspektiv. Dyp empati handler om mer enn å se. Da handler også om å føle det andre føler.

Jeg tror politikere er flinke på grunn empati i den forstand at de vet hva de bør si. De vet hva en bestemt folkemengde ønsker å høre, og de vet at alle har glemt de løgnene de har fortalt tidligere. Grunnen til at pollitikere kan være temmelig hensysløse er at de ikke har evnen, i like stor grad som andre, til å føle konsekvensen av det de gjenomfører. Jeg kunne like godt ha sagt de jævla krf’erne eller de jævla borgerlige, men skifter gjerne mening den dagen denne yrkesgruppa velger å søke hjelp for manglene sine.

Jeg er fristet til å anbefale politikerne å lære av autister. De føler nemlig sterkt. Autisme er et spekter der en sliter i ulik grad, men det kan generelt være vanskelig å forstå, beskrive og kommunisere egne følelser, og å takle andres følelser. De kan f.eks. bli glade når omgivelsene blir det, og stresset når omgivelsene uttrykker vanskeligere følelser. En kan imidlertid lære. Jeg har ikke inntrykk av at mangel på dyp empati er noe problem i det hele tatt, så der har politikere noe å lære.

Følsomme autister

Det kan noen ganger være risikabelt, kanskje sågar farlig, for lekfolk å lese vitenskapelig litteratur. Jeg setter det på spissen selvsagt, for det er ikke litteraturen det er noe i veien med, men konklusjonene leseren trekker, spesielt de som er av den forhastede typen. Det er fordi vi kan legge for mye i enkelte ord hvis vi ikke har den samme forståelsen eller definisjonen. Den engelske psykologiprofessoren og autisme-forskeren Simon Barohn-Cohen er muligens et eksempel på det.

Jeg har nevnt han i tidligere innlegg i forbindelse med theory of mind, en evne vi har i forskjellig grad til å forstå hva andre tenker, føler og ønsker, og erkjenne at dette skiller seg fra det vi tenker og føler selv. Det kan f.eks. være forskjellige ting som gjør oss triste, og selv om en ikke skulle føle det selv i en bestemt situasjon, kan en forstå en venn som reagerer annerledes. De som ikke har den ferdigheten i samme grad kan si noe som gjør situasjonen verre. Forskere bruker Sally Ann-testen for å avgjøre om deltakerne har theory of mind eller ikke. Jeg har skrevet om to studier som brukte denne, og den andre tydet på at noen kan lære theory of mind, men at de trenger mer tid enn andre.

Cohen er kjent for teorien mindblindness, som kan bli resultatet hvis en mangler theory of mind. Det er ingen tvil om at mennesker på autismespekteret har denne ferdigheten i varierende grad, men om mangelen på empati alltid er så stor som omgivelsene tror er en annen sak. Jeg mener nemlig at en god del av de som setter likhetstegn mellom en manglende kommunikasjon og mangel på empati har misforstått.

Jeg er ikke sikker på om Simon Baron-Cohen har gjort det, men han har omtalt autisme som en «empathy disorder». Da kan en fort tenke på autister som farlige mennesker. Det er dekkende å snakke om mangel på empati hvis en definerer empati som theory of mind, men dette er tynn definisjon. Det har kanskje gjort skade, for det er ganske vanlig å høre denne eller liknende antakelser. Jeg har f.eks. hørt folk si at asbergere ikke ønsker venner og at de ikke bryr seg om de er alene, men det burde være opplagt at hovedproblemet er vansker med kommunikasjon. Empati handler om langt mer enn å forstå eller sette seg inn i en annen persons situasjon. Det handler også om handlinger. En viser omsorg gjennom ord og handlinger, og det er en veldig nær og intim form for kommunikasjon. Det er kanskje noe av det mest krevende, og jeg kan godt tenke meg at mange har mer empati enn de klarer å gi uttrykk for.

Tegning av et hjerte i en undergang. Vi sprer rundt oss med symboler og ord, men mange har større vansker med å uttrykke empati gjennom handlinger.
Vi sprer rundt oss med symboler og ord, men mange har større vansker med å uttrykke empati gjennom handlinger.

Det er likevel ting som tyder på at autister som har empati, gjerne har en dyp og ekte empati. Det finnes også en grunn empati. Politikere er ofte flinke til å tolke hva som skjer på overflaten og utnytte en situasjon eller stemning, mens de lekende lett kan svikte svake grupper i samfunnet hvis det er det som skal til for å oppnå makt. Da blir ikke empati mer enn et middel til å oppnå noe. Den atferden vi ser fra rikspolitikerne er bare mulig hvis en har en total mangel på dyp empati. Da snakker vi ikke om autisme, men alvorlige personlighetsforstyrrelser. Jeg stoler langt mer på autister enn på politikerne, for å si det sånn.

Jeg er faktisk enig med de som hevder at det kanskje er motsatt med autister. De forstår kanskje ikke overflaten, men er flinke på den dypere empatien. En ti år gammel sveitsisk studie foreslo at»systemet» ble overbelastet hos autister. En oppfattet, følte og husket for mye, og da vil det være en naturlig reaksjon å trekke seg tilbake. Les mer i The Telegraph. Det gir mye mening, for det er noe tilsvarende som skjer ved sanseoverbelastning. Jeg jobbet en gang ved en skole som lå i utkanten av et stort rekreasjonsområde. Da vi hadde brannøvelse en gang løp en av elevene til skogs istedet for til skolegården sammen med resten av klassen sin. Det var neppe for å være vrang, men ingen hadde tenkt på at eleven ville reagere annerledes enn andre på en høy lyd. Hvis høy lyd er veldig ubehagelig, og da snakker vi om et ubehag andre ikke føler, er det naturlig å fjerne seg fra den situasjonen. Hvis det er følelser som er overveldende, hvorfor skulle en ikke reagere på samme måte da?

En kan faktisk lure på om det er alle andre som har mindblindness siden de ikke forstår.

People with autism can read emotions, feel empathy