Med gleden som veiviser

De tre måkene representerer Haugesund.
De tre måkene representerer Haugesund.

Teori er alltid lettere enn praksis. Jeg har skrevet et par innlegg om sorg som tilleggsvanske, og det var ganske lett så lenge jeg ikke trengte å føle noe selv. Det er fælt å si det, men jeg har ikke mistet noen som virkelig betydde noe for meg, før nå. Det er kanskje fordi jeg bare var 11 år gammel da faren min døde, og jeg vet ikke om jeg hadde noen sterke følelsesmessige bånd til andre slektninger som har gått bort.

Den siste måneden har vært utfordrende. Mamma døde 14. april, og det var spesielt vanskelig å godta dette fordi hun ikke var klar til å dø. Jeg tror ikke hun trengte å dø akkurat nå heller. Jeg skal ikke gå i detalj, men det er mye som tyder på at hun døde av manglende omsorg på en institusjon der jeg trodde hun var trygg. Jeg var hos henne de to siste dagene av livet hennes, og jeg gjorde meg klar igjen den tredje dagen da telefonen ringte. Hun kjempet til det siste, men døde klokka 7 den morgenen.

Jeg er en person som føler mye, som får sterke reaksjoner når noe trigger meg, og jeg har hatt mange sterke, negative følelser de siste ukene. Jeg prøver å tenke på de positive minnene, men det er ikke alltid lett. Det er så vanskelig at det har blitt forsket på mennesker som blir foreldreløse i voksen alder. Det er ikke så rart, for det betyr på en måte at vi må søke etter en ny identitet. Vi har vært noens barn hele livet, og den/de personene som ga oss betingelsesløs kjærlighet, som var de sterkeste støttespillerne våre, er plutselig borte.

Det å miste foreldrene sine i voksen alder er en brutal opplevelse, og jeg er ikke sikker på om smerten noensinne forsvinner. Det kan likevel være starten på en læreprosess, som kanskje ender med at en finner den virkelige identiteten sin. Noen vil kanskje gjennomføre noe de skulle ønske at foreldrenes deres kunne ha sett, noe som ville ha gjort dem stolte. Jeg hadde som barn en drøm om å bli forfatter, men jeg så ikke det som realistisk. Jeg var et barn som hadde store utfordringer med å lese og skrive, og dette fortsatte helt til videregående skole. Jeg trodde derfor ikke det var realistisk, men mamma gjorde det, og jeg tror det var begynnelsen, mange år før det gikk opp for meg selv.

Jeg må innrømme at det ikke har vært lett å tenke på de gode minnene de siste ukene, men både de lyse og mørke tankene kommer i bølger. Når jeg tenker klart klarer jeg å sette pris de inspirerende sidene ved mammas liv. Det var mye smerte i livet hennes, både fysisk og emosjonelt, men jeg likte besluttsomheten hennes.

Jeg bodde en periode på Sørhaug i Haugesund, og jeg traff på mamma en dag jeg var på vei hjem. Hun hadde vært på Norsk Folkehjelp (ved Stadion), og deretter gått opp Djupaskarsvegen til Sørhaug Bedehus. Dette er en kraftig bakke med en god del høydemeter, men hun hadde bestemt seg for at hun skulle på basar. Dette var bare 3-4 år siden, og hun hadde sterke smerter i rygg og bein, men hun var fast bestemt på at hun ikke skulle sitte inne hele tida. Hun ville oppleve noe.

Det var de siste årene kreftsykdom og epilepsi som forårsaket sterke smerter, og som kom i veien for det livet hun ville ha, men hun hadde levd med smerter i mange år før det. Det betydde ikke at hun ikke kom seg ut, og en kan noen ganger lure på hvorfor hun tvang seg selv til å gjøre noe som gjorde vondt. Jeg tror svaret er glede. Hun likte turer i terrenget, og noen av de beste minnene mine er fra turer vi hadde i byheiene i Haugesund (tur-orientering), toppturer i Vikebygd og Etne, og da hun besøkte meg i Nesna. Jeg hadde nettopp fullført lærerhøgskolen i Nesna, og vi gikk to toppturer der før vi dro videre til Bodø. Vi gikk opp Hamarøytinden og et godt stykke opp Tomskjevelen på øya Tomma. Dette var ganske krevende turer, men det er få opplevelser som slår den følelsen en får når en står på toppen av et fjell og ser utover. Når det gjelder de to nevnte fjellene så vi mye av skjærgården i Helgeland, og det var et fantastisk skue disse fine sommerdagene i juni 2000.

Jeg tror ikke mamma tenkte bevisst over det, men instinktene hennes minner meg mye om noe C. S. Lewis skrev. Mamma likte bøkene hans om Narnia, men han skrev også mye sakprosa. Han skrev et sted om det tyske ordet sehnsucht. Det kan brukes om en slags nostalgi eller lengsel, men det er også en viss smerte involvert, fordi det er noe en desperat ønsker, men som en kanskje ikke kan få. C. S. Lewis brukte ordet til å beskrive de kristnes lengsel etter himmelen, men det er en glede en kan finne i livet også. Han beskrev bl.a. gleden ved å gjenoppdage en følelse han hadde hatt for mange år siden, f.eks. gjennom å lese en god bok eller å beundre arkitektur.

Vi søker altså etter noe vi ikke kan finne, men vi lykkes i korte øyeblikk. Det var ikke noe mamma hadde et bevisst forhold til, men jeg tror det var dette hun gjorde. Hun søkte etter en noe hun hadde mistet, og jeg tror den følelsen var i barndommens Bodø. Det er noen som sliter med tunge tanker i perioder, og det er nok mange som har opplevd dette det siste året. Det poenget jeg ville ha fram er at det finnes ting å glede seg over. De aller fleste har ting i sitt eget nærmiljø som kan gi dem den følelsen C. S. Lewis beskrev. Dette er både isolasjon og en veiviser. Det er isolasjonsmateriale på den måten at det beskytter mot konsekvensene av å leve i en verden som kan være ganske kald, og det er en veiviser på den måten at gleden kan lede oss trygt gjennom livet. Den gjør det mulig for oss å leve. Det er ikke lett å finne denne gleden, og det er ikke lett å høste denne frukten etter at en har funnet den, men det er mulig.

Jeg har begynt på en ny fase i livet, en fase der jeg kanskje fullfører det mamma startet. Jeg har et stort håp om at jeg får gitt ut romanen min etter hvert, og det vil være en seier for henne også. Jeg får mye glede ut av å skrive, og selv om det som minner meg om henne også påfører meg smerte, tror jeg forfatterdrømmen blir en seier for oss begge. Den vil vise vei, og gjøre livet lettere. Det er min strategi. Jeg skal finne gleden.

Det er ikke tilfeldig at jeg illustrerte dette innlegget med Haugesunds byvåpen. Mamma ble født i Bodø og kom til Haugesund åtte år gammel. Hun fikk ikke en god mottakelse der og lengtet tilbake til Bodø hele livet. Det var med andre ord utfordrende å finne gleden i Haugesund, men hun fant nok av den. Jeg føler det på samme måte. Det er det som er hjem for meg, samtidig som jeg aldri har følt meg velkommen der. Jeg bor ikke i Haugesund nå, og selv om litt av motivasjonen for å flytte hjem igjen døde med mamma, håper jeg å komme tilbake igjen etter hvert.