Færre karakterer øker motivasjonen

Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole på 80-tallet. Jeg gjorde så godt jeg kunne fagmessig og sosialt. Foto: Wikimedia Commons
Jeg gikk på Haraldsvang ungdomsskole på 80-tallet. Jeg gjorde så godt jeg kunne fagmessig og sosialt. Foto: Wikimedia Commons

Media rapporterte feilaktig før helga at flere av fellesfagene forsvinner fra videregående skole. Jeg tok det ikke så alvorlig, selv om det er en glimrende idé. Det er fordi regjeringen faktisk ikke kan ta avgjørelser alene, og nå kommer det ikke overraskende mange protester, faktisk fra Høyre også.

Jeg har tatt til orde for det samme på denne bloggen tidligere, men jeg synes det bør starte allerede i ungdomsskolen. Problemet i dag er for lite fleksibilitet. Skolen har litt preg av å være alt elller ingenting, og mange elever må kanskje gi opp drømmen om videre skolegang etter videregående. Det er ikke alle som klarer videregående en gang, fordi alle skal gjennom det samme løpet.

Jeg tenker på de som sliter i visse fag, og det er ikke alltid noe en kan gjøre noe med. Mange henger seg fremdeles opp i begrepet høytfungerende (autisme), selv om det er et utdatert begrep, for det betyr ikke at de ikke har utfordringer. En kan ha en utfordrende skolehverdag, enten det er snakk om autisme (ASD), nonverbale lærevansker (NLD), ADHD eller noen andre utvklingsforstyrrelser. Jeg skal ikke gi en komplett liste over tilleggsvansker, for den er ganske lang, men de mest aktuelle i skolesammenheng er kanskje epilepsi, angst, depresjon, søvnvansker og magesmerter (mage/tarmproblemer). Hoveddiagnosene, f.eks. NLD og ADHD, kan også opptre som tilleggsvansker. 

Koordinasjon og hypermobile ledd er også vanlige utfordringer. En artikkel på Norsk helseinformatikk sier at sistnevnte er uproblematisk fordi de aller fleste har få eller ingen plager av overbevegelige ledd. Det er likevel noen som får smerter i ledd, muskler og ryggen. Det er viktig med fysisk styrke for å hindre risikoen for skader, men dette er også elever som sannsynligvis ikke gjør det bra i skolens kroppsøvingstimer. En skal nemlig ikke overbelaste ledd, rygg og muskler, og da må en vike fra fagets pensum ganske mye. Det er mye som kan påvirke prestasjonene på skolen.

Jeg synes alle fagene i grunnskolen er nødvendige, men det er urettferdig hvis kroppsøving, musikk, Mat og helse, Kunst og håndverk blir brukt i en konkurranse om hvem som får ta utdannelse. Jeg er mer tilhenger av en modell der en fokuserer på de fagene en trenger. Det er en del elever som kan klare det, men de er kanskje avhengige av mindre ting å fokusere på. En som vil jobbe med grafisk design kan kanskje klare seg uten Mat og helse og kroppsøving. Jeg er enig i at vi bør ha disse fagene, for de gir nødvendig kunnskap på vei mot uavhengighet, men noen kan klare seg uten karakter i disse fagene.

Karakterer er en del av motivasjonen, så jeg tror ikke det hadde vært lurt å fjerne dem fullstendig. Jeg har det ikke helt klart for meg hvordan det burde være, men jeg tror jeg ser for meg et system med fem fellesfag (engelsk, norsk, matte, naturfag og KRLE), men med mulighet til å velge vekk ett av dem. En bør også ha karakterer i de andre fagene, men en kan trekke dem inn som ekstrapoeng der det er nødvendig. KRLE er f.eks. en del av kultur, og kan inngå i en utdannelse innen kunst, men det er ikke sikkert at flere fremmedspråk er nødvendig. Jeg tror dette vil hjelpe de som sliter i fagene, samtidig som en ikke mister talentene.

Det hadde vært fantstisk hvis det ble færre karakterer, og ikke minst hvis det var en vei tilbake seinere for de som ikke klarte det i første forsøk. Jeg skulle ønske det hadde blitt noe av dette forslaget fra regjeringen, men det blir det neppe. Det blir det kanskje seinere, for partiene er egentlig enige om det meste. De er bare ikke enige samtidig, så det hadde ikke overrasket meg om opposisjonen var uenig nå, men enig når de kom i posisjon.

 

lesing, matte

Fleksibilitet gir ungdommer håp

Jeg bodde ved Aibel da de jobbet med Johan Sverdrup-plattformen. Det var mye utenlandsk arbeidskraft på verftet da, men en fleksibel utdanning kunne ha gitt flere nordmenn en sjanse.
Det var mye utenlandsk arbeidskraft på verftet da Aibel jobbet på Johan Sverdrup-plattformen, men en fleksibel utdanning kunne ha gitt flere nordmenn en sjanse.

En fagsjef i tankesmia Agenda skrev i et debattinnlegg i gårdagens VG at videregående skole bør bli obligatorisk. Det er vanskelig å være uenig i at for mange slutter videregående skole, men om mer av det sviket som preger kommunene er veien å gå, er en annen sak.

Sigrunn Gjerløw Aasland, fagsjef i Agenda, viser til at det lønner seg å investere i mennesker, fordi det er en stor helsegevinst for de som kommer seg i jobb, fordi staten/kommunene får økte skatteinttekter, og fordi trygdeutgiftene går ned. Jeg er enig i at det vil være bra å få flere gjennom videregående skole, men jeg synes det blir fokusert for mye på skole. Videregående skole betyr ikke at du er garantert jobb, fordi det faktisk ikke er nok jobber til alle.

Aasland er inne på at det er noen som ikke har forutsetninger for å klare skolen, men hun kommer ikke med noen løsninger på hva de som ikke mestrer det vide spekteret i praktiske og teoretiske fag skal gjøre. Hun snakker om at det er fellesskapets ansvar å sørge for at ungdommer gjennomfører 13 års skolegang, men jeg tror hovedproblemet er at Norge er et land uten alternativer. Les innlegget i VG.

Jeg har i et tidligere innlegg skrevet om Coleg Sir Gâr i Wales. Det er flere muligheter i Wales, og en kan bl.a. være lærling mens en studerer ved skolen eller mens en jobber, og dette blir dekket av myndighetene. Det høres kanskje ut som en yrkesskole, men der er faktisk et universitet,  Les mer på skolens hjemmeside. Det er også en mulighet å bli ordinær lærling i Wales, og den veien er åpen for de over 16 år (det er ingen øvre aldersgrense) som ikke er i fulltidsutdanning. Les mer på nettsida til den walisiske Samordna opptak. Dette minner om amerikanske Job Corps, som er en mulighet for de som ikke lyktes i videregående skole.

Dette er den fleksibiliteten vi trenger. Det er mange som dropper ut av skolen i Norge fordi de har blitt sviktet i den obligatoriske grunnskolen, og de starter derfor videregående skole uten å ha i nærheten av de forkunnskapene som kreves. Problemet er nettopp den obligatoriske skolen, for det spiller ingen rolle hva loven sier. Kommunene er fri til å ignorere den uten at det får konsekvenser. Det har også vært fokus på dropout og psykiatriske diagnoser i barnevernet, for det er flere studier som viser at disse barna ikke blir fulgt opp godt nok mens barnevernet har omsorgen. Det er altså mye vitenskapelig og anekdotisk dokumentasjon som viser at det offentlige ikke nødvendigvis gir barna den støtten mange tror de får.

Vi hadde neppe sett så store negative tall med større fleksibilitet. Jeg var en av de som lå i grenseland gjennom hele skolen, og balanserte på rett side av stryk i flere fag gjennom hele ungdomsskolen og videregående skole. Jeg lurer fremdeles på hvorfor jeg ikke ble baker. Det var det som egentlig var planen, men jeg mistet det fokuset mot slutten av ungdomsskolen. Jeg var en av de som ikke kom noen vei etter videregående, og jeg kunne hatt god nytte av den fleksibiliteten de har i f.eks. USA eller Wales.

Vi har stort sett én mulighet i Norge, og deretter er holdningen at NAV ikke skal finansiere utdannelse. Hele ansvaret ligger hos elevene, og hvis de ikke kommer seg videre, stempler samfunnet dem som navere. Det er ikke direkte rettferdig. Når det gjelder karakterer på ungdomsskolen er det en del som får vitnemål uten karakter i enkelte fag, men det er ingen som vil snakke om hva det egentlig betyr, nemlig at det blir vanskelig å bruke dette vitemålet til noe som helst.

De skapte taperne

Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som har forsvunnet.
Denne skomakeren i Haugesund er en representant for et yrke som nesten har forsvunnet.

Det er for tiden to utvalg i arbeid som er relevante for det jeg skriver om på denne bloggen. Det er positivt at Autisme- og touretteutvalget skal drøfte tjenestetilbudet, men de har begrenset seg til de to nevnte diagnosene. Sysselsettingsutvalget jobber med å øke antall mennesker som jobber, selv om ingen foreløpig har sagt noe om hvor jobbene skal komme fra. Jeg håper begge tar med seg alle sider, men har en frykt for at de to utvalgene ikke ser den økonomiske gevinsten i å hjelpe de som trenger det.

Det er en del som ikke har forutsetninger for å lykkes i skolen. Det er ikke alltid fordi de mangler motivasjon, og det er ikke alltid fordi de mangler evner. De er nok begge en del av bildet, men mangel på tilrettelegging og tiltak som kan muliggjøre læring er også et viktig moment. Det er bortimot umulig å skaffe seg en brukbar inntekt uten skole, men jeg kunne tenkt meg en ny mulighet for de som ikke lykkes. Jeg ser med jevne mellomrom overskrifter som «jeg er glad for at jeg droppet ut av skolen.» Det har sågar vært en del kjendiser som sprer den type holdninger, f.eks. Richard Branson, som mener at han klarte seg bedre uten utdannelse fordi han er dyslektiker. Jeg jobbet i årene som lærer ved ungdomsskoler og videregende skoler i Rogaland, Telemark og Nordland. Det var ikke alltid lett å motivere elevene, spesielt ikke de som hadde sett faren klare seg bra uten skolegang. Jeg husker spesielt én som skulle jobbe i Nordsjøen uten noe annet enn grunnskole, for det hadde faren hans gjort. Det var også en del gutter som skulle overta farens bondegård, og skole var derfor fullstendig overflødig. Det var nok ei tid da det var mulig, men hvor mange suksesshistorier uten skolegang tror du virkelig det finnes i dag?

Jeg mener det er et problem at det egentlig ikke er noe som har forandret seg i grunnskolen siden jeg var elev på 70- og 80-tallet. Vi vet mer om vansker som Asberger og NLD i dag enn for 30-40 år siden, men det er likevel mange som ikke får de anbefalte tiltakene.

Dette er et sitat fra St.m 21 (2016-2017):

Det har vært en reduksjon i antall elever på 4. trinn som skårer på de laveste trinnene i matematikk. Samtidig er det mellom 15 og 20 prosent av elevene som går ut av grunnskolen med så svake kompetanser og ferdigheter at de vil ha problemer med å klare seg i videre utdanning og arbeidsliv. Det tilsvarer omlag 10 000 elever per årskull. Les mer på regjeringen.no

Det står et annet sted i samme melding til Stortinget at «mye tyder på at om lag 20 prosent av barna i skolen trenger ekstra hjelp eller tilrettelegging for å lykkes med det skolefaglige, sosial kompetanse eller begge deler.» Det burde få mange til å reagere når skolen faktisk ikke er inkluderende, når det kanskje er noe med skolen som gjør at elever blir plassert utenfor. Dette er ikke noe nytt , og det er rimelig å anta at myndighetene stort sett var fornøyd med situasjonen inntil frykten for mangel på arbeidskraft ble for sterk. Det er kanskje det som har startet nå.

En som er bedre i praktisk arbeid eller som lærer mer av muntlig/praktisk undervisning ser kanskje for seg at VG1 Bygg og anleggsteknikk, og VG2 Bygteknikk kan være en lur vei å gå. En kan deretter bli lærling innen f.eks. betong, murer eller stilasbyggerfaget. Det betyr bl.a. norsk, engelsk, matematikk, naturfag og samfunnsfag de første to årene, i tillegg til programfagene.

Det er noen som verken har lett for å motivere seg for dette eller som har forutsetningene for å klare det. Jeg har sansen for Job Corps i USA. Det er en mulighet for de som ikke gjorde det bra på videregående. Det er sikkert ikke så moro som det ser ut som i reklamefilmene de lager, men det er likevel en mulighet for ungdommer i alderen 16-24 år som vil prøve igjen. Det blir snakket mye om at det er for få som jobber i Norge, selv om det faktisk ikke er nok jobber til alle, men er dette virkelig rettferdig? Myndighetene har vært klar over problemet, men de har i realiteten definert noen som tapere i dette systemet. Det er det som kreves for å dyrke fram vinnere.

Når det gjelder arbeid bør myndighetene satse mer på skole, men selv med utdannelse, må det faktisk være jobber de kan søke på. Myndighetene kan også gjøre mer for å oppmuntre oppstartere. Det er likevel ikke mulig å skaffe jobb til alle. Noe arbeidsledighet er nødvendig, men det vi ikke ønsker er unge arbeidsledige. Det kan vi gjøre noe med.

Jeg kommer ofte tilbake til den norske teoriskolen. Finnes det ikke alternativer? Vi liker å tenke at alle skal med i den norske skolen. Vi lurer oss selv til å tro at det er det som skjer, men det er faktisk mange som faller av lasset temmelig raskt. Det skjedde lenge før de droppet ut av videregående.

Det passive Norge

Norge måtte svare for seg denne uka i FN-komiteen som overvåker konvensjonen som skal sikre funksjonsjemmedes rettigheter. Det var ventet at Norge fikk kritikk, for mye av dette er gammelt nytt. Mye av kritikken gjaldt blinde, fysiske funksjonshemmelser og manglende kunnskap om levekårene til funksjonshemmede samer og andre minoriteter. Det er andre som har skrevet gode artikler om den siden. Jeg vil prøve å fokusere på de diagnosene jeg skriver om på denne bloggen.

Den kanskje alvorligste kritikken er at Norge nedvurderer mennesker med funksjonsnedsettelser. Myndighetene fikk skryt for gode velferdstjenester, men det ble også poengtert at dette ikke var nok. Det er ikke nok å plassere noen på stønad hvis det finnes alternativer. Det er greit hvis en har prøvd arbeidslivet, og har vist i hver jobb at det ikke fungerer, men det er noen som blir plassert utenfor mer eller mindre ufrivillig. Komiteen pekte på det jeg har nevnt i flere innlegg på denne bloggen, Norge har vært flinke til å jobbe for rettighetene til kvinner, seksuelle minoriteter og flyktninger, mens funksjonshemmede (og minoriteter) har blitt ignorert.

Denne konvensjonen har en såkalt tilleggsprotokoll, som Norge ikke har ratifisert. Det betyr at individer ikke kan klage til FN. Jeg har hentet disse opplysningene fra handikappnytt.no og viser til artikkelen FN-skuffelse over Norge for mer informasjon. Fellesorganisasjonen (FO), fagforeningen for bl.a. barnevernspedagoger og sosionomer, skriver om det samme i FN skuffet over funksjonshemmedes manglende rettigheter i Norge.

Jeg har brukt en del innlegg de siste årene på å beskrive skolen. Problemet jeg har med den er ikke bare kvaliteten på bygningene og tilgjengeligheten, men også at vi i realiteten bare har én mulighet. Det er ikke lett å komme seg videre hvis vi ikke lykkes i første forsøk. Tall fra SSB viser at 73 prosent av de som startet videregående skole i 2010 fullførte utdannelsen i løpet av 5 år. Tallet er 68 prosent for guttene og 79 prsoent for jentene. En kan velge å se positivt på dette, som Barne., ungdoms- og familiedirektoratet kanskje gjør med artikkelen «Gjennomføring og frafall i skolen». De skriver at 3 av 4 unge fullfører videregående opplæring i løpet av 5 år, men det betyr at over 17 000 av de 64 000 elevene som startet videregående skole i 2010, ikke fullførte. Det er et stort tap. Det er sjokkerende nok, men statistikken for funksjonshemmede er langt verre.

En studie fra 2014, omtalt i forskning.no, viser at hele 64 prosent med fysiske funksjonsnedsettelser dropper ut av skolen. Jeg kjenner ikke til noen studier eller statistikk for utviklingsforstyrrelser, men det er mye som tyder på at det er vanskelig å komme seg ut i arbeid samme hvordan det gikk på videregående skole og eventuell høyskole. Det er nok mange som lever under den villfarelsen det er å anta at grunnskole forbereder alle på videregående skole, og at videregående gjør alle klar for høgskole.

Ergoterapi, fysioterapi, kognitiv terapi og andre tiltak som fremmer selvstendighet kan være nyttig, og loven sier faktisk at grunnskolen har anledning til å inkludere omsorg i undervisningen. Les mer om det i en tolkningsuttalelse fra Utdanningsdirektoratet. De kan altså gjøre ting som ikke er direkte undervisning, men som indirekte gjør læring mulig. Det er et stort gap mellom rettigheter og det en faktisk får. Det er derfor det engelske språket har uttrykket «self-advocacy», og jeg tror langt flere hadde klart seg hvis skolen hadde et større fokus på livsferdigheter. Det er for lett i dag å si at barnet ikke trenger denne hjelpa eller at det aktuelle tiltaket ikke har et pedagogisk siktemål. Resultatet blir at overganger blir vanskelig, og det er ikke lett når en skal gjøre alt alene, for det er ingen tvil om at mange av de som kommer seg gjennom skolen, gjør det fordi foreldrene har kjempet for dem. Hvordan går det når de skal gjøre den jobben alene?

Nå gir norske kommuner stort sett blaffen i loven når det passer dem, men det hadde i det minste vært et viktig signal hvis norske myndigheter inkorporerte FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Da hadde politikerne sagt at denne store gruppa i befolkningen betydde noe. Hvis en blir nedprioritert i denne gruppa, kan en tenke seg hvordan det er å være med i flere, f.eks. hvis en også tilhører en etnisk minoritet, er fattig eller hvis en tilhører en religion mange ikke liker. Vi snakker gjerne om at noen havner utenfor arbeidslivet. Det er på en måte passivt fordi en ikke fokuserer på hvem som handlet eller tok et valg. Det bare skjer. Det er fristende å si at myndighetene har vært aktive, de har handlet gjennom å ikke handle. De har vurdert det som lettere å la noen havne utenfor.

Bildene er ment som en illustrasjon. Jeg var elev på Hauge skole fra 1975-81, Haraldsvang ungdomsskole de neste tre årene og Haugaland vgs 1988-91. Jeg har blanda følelser til det jeg opplevde der.

Vi trenger alternativer

Jeg hadde som lærer noen elever som hadde bestemt seg for at de ikke trengte skolen. De skulle rett ut i arbeid og det var derfor unødvendig å lære noe. Det var i noen tilfeller fordi de skulle overta farens gårdsbruk eller annen type bedrift, og i andre tilfeller fordi faren hadde klart seg uten utdannelse.

Det var i alle tilfellene en urealistisk strategi, men det er alltid noen som tror at de skal være unntaket. De nevnte elevene hadde ikke noen diagnose, så dette dreier seg nok delvis om at unge mennesker ikke ser hele bildet, men dette kan sitte lenger igjen hos mennesker med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg hører av og til den tanken at verden er i takknemlighetsgjeld til asbergere. De gir da denne diagnosen til mange av de store vitenskapsfolkene og oppfinnerne som har forandret verden de siste århundrene. De mener det godt, men jeg synes ikke alltid det er konstruktivt å si at mennesker på autismespekteret kan klare seg uten hjelp eller utdanning. Jeg skulle gjerne ha vært en Bill Gates, Mark Zuckerberg, Larry Page eller Steve Wozniak, men det er jeg ikke.

Det er også noen som fokuserer på Askeladd-historier. Hegnar skrev i fjor om Harald Olavson, som sluttet på videregående skole etter det første året, men han leder i dag en bedrift med 60 ansatte. Den samme artikkelen viser også til at eiendomsbaronen Olav Thon ikke har annet enn grunnskole. En artikkel i Dagens Næringliv fokuserte på at Odd Reitan, Ole-Jacob Libæk, Trygve Brudevold og Tariq Mahmood hadde gjort suksess uten utdannelse. Det finnes noen få unntak fra regelen, men hvor mange tror du det er som klarer det? Hvis en skal ha suksess uten utdannelse må en skape sin egen arbeidsplass, for det er ikke mange jobber igjen av den typen der utdannelse blir sett på som en ulempe.

VG hadde en artikkel om 24 år gamle Marcus som jobbet som begravelsesagent. Det var en jobb han hadde hatt i fem år, men hvis en skal lykkes må en være på rett sted til rett tid, sannsynligvis kjenne de rette folkene og ha de rette personlige egenskapene. Det kan hende du gjør alt rett i søknaden og på jobbintervjuet, men det er mange som opplever at det ikke er i nærheten av å være godt nok. Den samme artikkelen har ei liste med jobber du kan få uten høyere utdannelse. Den inkluderer begravelsesagent, postbud, personlig assistent, guide, bilselger, yrkessjåfør og reiseleder. Dette er muligheter for mennesker med de rette egenskapene, men det gjelder ikke alle. En av attføringsbedriftene jeg har vært innom prøvde f.eks. å få meg inn i Posten og på et NAV-kurs som ville gitt meg førerkort for buss. De konkluderte med at jeg ikke kunne gjøre jobben som postmann p.g.a. utfordringene knyttet til NLD, og klasse D glapp siden jeg har diabetes. Det er altså vanskelig å finne noe en er i stand til å gjøre. Les mer i VG.

Haugaland vgs. Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet, men kom ikke videre.
Jeg var elev her på begynnelsen av 90-tallet, men kom ikke videre.

Jeg hører fra tid til annen om unge mennesker med NLD som kjører i et bestemt spor. De skal ikke prøve noe annet, og de skal ikke ha hjelp fordi de skal klare det på sin måte. Hvis det ikke fungerer kan de fort kjøre seg ytterligere fast i et spor som leder til oppgitthet og en følelse av at ting aldri kommer til å bli bedre. Det minner ikke så rent lite om både de nevnte elevene mine, og de som hevder at samfunnet trenger asbergere. Begge satser på at det vil gå bra, og det fungerer for noen, men denne strategien vil også produsere noen tapere. Vi trenger derfor alternativer.

Jeg har brukt nesten hver anledning jeg har hatt til å foreslå kognitiv terapi på denne bloggen. Den bør være et ypperlig svar på denne utfordringen, for det dreier seg om å jobbe med tankene. Målet er å se sammenhengen mellom tanker, følelser og handling, og reflektere over hvordan negative automatiske tanker kan påvirke oss til å ta dårlige valg. Terapien skal dermed prøve å finne alternative måter å tenke, føle og handle på. Jeg kunne også tenkt meg at attføringsbedriftene fungerte litt annerledes. De jeg har vært innom har hatt samlebåndproduksjon for Hey’di, vedproduksjon, bakeri, renseri og skiltversksted. Det er ingenting i veien med disse yrkene, men de passer ikke for alle. Det er for noen vanskelig å fungere i disse jobbene, mens det for de mer akademisk innstilte er lite motiverende.

Jeg kunne også tenkt meg en annen mulighet enn videregående. Jeg traff en del elever på videregående skole som jeg tror hadde blitt overtalt til å søke. De var ikke motiverte og hadde heller ingen interesse for faget. Det er et fokus på at alle skal gjennom videregående, og det finnes ingen alternativer. De samme folkene som tidligere har sagt at disse elevene ikke trenger hjelp vil sannsynligvis stemple ungdommen som late seinere, men det er antakeligvis en sammenheng mellom manglende oppfølging/behandling og dropouts. Forskning.no skrev om en studie fra Høgskolen i Oslo og Akershus som konkluderte med at mental helse er avgjørende. Les mer.

Jeg har skrevet om amerikanske Job Corps tidligere. Dette innebærer også skole, men det gir amerikanere i alderen 16-24 år en ny mulighet hvis de ikke fullfører videregående skole. De får mer støtte enn i videregående (inkludert helsetjenester), og hvis de klarer hele programmet får de også hjelp til å etablere seg. Jeg tror noe tilsvarende hadde vært bra for Norge, for hva skal ungdommer som ønsker en ny mulighet gjøre her? De skoleflinke som satser på høyere utdanning , og som har penger, kan ta Sonans eller en annen privat skole for å forbedre karakterene fra allmenne fag, men jeg tror ikke det er noe liknende for yrkesfag.

Vi vet at de tidligste årene er avgjørende for hva som skjer seinere. Jeg tror derfor det er viktig å få diagnosen tidligst mulig. Jeg tror mye av det arbeidet en gjør før barnet starter skolen som 6-åring kan utgjøre en forskjell. Da får en kanskje tenåringer som finner seg bedre til rette. Vi er vant til å tenke på Norge som et samfunn uten forskjeller. Det er en illusjon, men vi prøver å holde på dette idealet. Alle skal være like. Det skal ikke være noen vinnere og tapere, men de fleste vet at det ikke fungerer. Vi må skille mellom de som bare mangler motivasjon og de som har kognitive utfordringer. Vi kan ikke late som at alle er like og at alle har det samme potensialet.

Barn trenger ikke institusjoner

Solveig Horne er sjef for en etat som trenger betydelige reformer, men om nye institusjoner er rett veivalg er en annen sak. Kilde: Frp via Flickr
Solveig Horne er sjef for en etat som trenger betydelige reformer, men om nye institusjoner er rett veivalg er en annen sak. Kilde: Frp via Flickr

Barne- og likestillingsminister Solveig Horne slapp for et par uker siden nyheten om at regjeringen skal åpne to fellesinstitusjoner for psykiatri og barnevern. Det er nødvendig, samtidig som det ikke er det. Barnevernet har fått mye kritikk for at de har sviktet mange barn. Det kan vi se i statistikker og undersøkelser som viser at barn som barnevernet har overtatt omsorgen for gjør det dårligere på skolen, samt at barn med symptomer/diagnoser ikke får tilbud om behandling. Det disse barna trenger er hjelp, ikke en institusjon.

Loven sier også at barnevernet skal hjelpe familien, for målet er å hindre omsorgsovertakelse. Der det er nødvendig med et vedtak om omsorgsovertakelse skal barnevernet bruke tiden godt under separasjonen, for hensikten er å arbeide for en tilbakeføring. Det skal altså være mye kontakt mellom barnevernet og foreldre mens barnet er i et fosterhjem. Det blir ofte ikke gjort, og når vi vet at barn i institusjoner ikke blir fulgt opp, er det rimelig å anta at de ikke kommer hjem igjen. Det er faktisk i strid med loven.

Det høres ut for meg som at de tenker rett om dette i Telemark. Sykehuset Telemark har nemlig en seksjon for familiebehandling, som er en del av Avdeling av barn og unges psykiske helse (ABUP). De har tre team (familieteam, sped- og småbarnsteam og et ambulant team for spiseforstyrrelser). De anerkjenner, hvis jeg har forstått dem rett, at familien er viktig. En løsning som ikke inkluderer familien er ikke en god løsning. Les mer på Sykehuset Telemark. De har noe liknende på Stavanger universitetssjukehus. Les mer.

Jeg skriver om autismespektertilstander (ASD), nonverbale lærevansker (NLD), ADHD og andre relevante emner på denne bloggen. Det er personlig fordi jeg har NLD selv, og det er derfor personlig når jeg leser og hører kritikk av barnevernet. Jeg tenker konstruktivt og håper en ny institusjon gjør susen, men jeg er skeptisk. Da NRK skrev om de nye institusjonene i september sa Solveig Horne at dette skulle bli en institusjon der ungdommen skulle få omsorg og kjærlighet. Det høres veldig fint ut, men samfunnet har mye erfaring innen både barnevern og psykiatri (for ikke å glømme eldreomsorg) med at institusjoner gjerne fører til forsømmelse og sågar misbruk. Jeg er ikke en motstander av barnevernet, ikke på den måten at jeg vil ha etaten fjernet. Det er likevel mye som tyder på at enkelte innen barnevernet har et feil fokus. De tar i noen tilfeller feil barn, noe som kanskje fører til at de som virkelig trenger hjelp blir oversett. Hvis barnevernet insisterer på at institusjoner og fosterforeldre skal hjelpe barna, og de ikke sørger for at det skjer, hva var da poenget med omsorgsovertakelse i utgangspunktet?

Jeg er kort fortalt ikke overbevist om at det barn f.o.f. trenger er en ny institusjon. Vi har allerede verktøykassa full av virkemidler som fungerer. Noen trenger nok en institusjon, men jeg tror ikke det gjelder alle. Det er tre år siden jeg skrev det første innlegget om barnevernet, og hovedpoenget har hele tida vært at det er mer å hente på å styrke familien enn å gå rett på en omsorgsovertakelse. Jeg tror fortsatt det, mens det er de virkelige akutte situasjonene som krever øyeblikkelig og dramatisk handling. Jeg har også vært opptatt av mer innsyn i institusjoner og kontroll med rutiner for å sørge for at de faktisk får hjelp. Det er åpenbart en mangel på kontroll når barn ikke har det bedre på institusjon enn i den familien de ble fjernet fra. Da blir ikke institusjonen eller fosterhjemmet mer enn en betalt lagringsplass.

Det er det Solveig Horne bør være opptatt av, og hvis hun lykkes med det vil behovet for institusjoner sannsynligvis være litt mindre. Barnevernet trenger bare et tettere samarbeid med BUP for å oppnå det samme, samt bedre opplæring av ansatte i institusjonene/fosterhjemmene.

Barnevernsinstitusjoner dårlig på pykisk helse
Barnevernsbarn gjør det vesentlig dårligere enn andre på skolen