Om autisme og miljøvern

Plakat for Natur & Ungdom fra skoletreiken i Skien. Tekst: Nok prat klima krever endring. Streiken engasjerte mange, men vil ikke føre til noe.
Plakat for Natur & Ungdom fra skoletreiken i Skien. Det skapte engasjement, men var et nytt symbol uten handling.

Det er ingen sammenheng mellom utviklingsforstyrrelser og miljøvern, samtidig som samfunnet på en måte bruker samme prinsipp på begge. Vi liker kort fortalt symbolpolitikk.

Det er mange som snakker om plast og at det er vårt ansvar, men ingen snakker om alternativene. Ett av dem heter hemp. Det er tradisjon for å dyrke hemp i Norge, men den er i dag ulovlig fordi den er i Cannabis-familien, og bønder på Fosen i Trøndelag fikk avslag da de i 2006 søkte om å få starte med industriell produksjon. Planten er nyttig fordi den er en av verdens raskest voksende planter, og den kan brukes til å lage bl.a. tau, tekstiler, papir og isolasjon, samt en plasterstatning som kan brukes til alt vi bruker plast til.

Vi har sett det samme når det gjelder fair trade, barnearbeid og utslipp. Det er ingen selskaper som vil bli forbundet med noe negativt, men sannheten er nok at det meste av det vi forbruker har blitt produsert under forhold vi ikke aksepterer i våre land. Det er en grunn til at varene er forholdsvis rimelige, også etter skatt, men om det har blitt en mer rettferdig fordeling av ressursene, altså mindre fattigdom, er en annen sak. Plast er på en måte den nye palmeoljen. Det er mange som vil kutte ut palmeolje, men land som Benin og Gabon er avhengig av denne industrien. Det har blitt fokusert mye på Malaysia og Indonesia, men denne planten hører faktisk ikke hjemme der. Den hører hjemme i Vest-Afrika og ble importert til Asia på 1800-tallet. Miljøvernere har sikkert de beste intensjoner, men et forbud mot palmeolje er ikke positivt for Afrika, så fokuset bør være på å gjøre industrien i Vest-Afrika mest mulig bærekraftig.

Jeg nevner dette fordi det viser litt av hvordan vi tenker. Vi er et samfunn der folket må ta ansvar for de valgene politikerne tar. Vi skal betale høye miljøavgifter, men om dette fører til fornuftige miljøtiltak er en annen sak. Det er flere i Norge som har opplevd at de ikke får installere solceller på taket, mens huseiere i England som produserer mer strøm enn de bruker, kan selge overskuddet til et strømselskap. Når det gjelder vindmøller har mange den samme holdningen som de har til annerledeshet. De støtter det så lenge dette fremmede holder seg på avstand.

Nancy DiTomaso, professor i Management and Global Business ved Rutgers Business School, skrev i 2013 et leserinnlegg i avisa New York Times med tittelen How Social Networks Drive Black Unemployment. Hun viser til at arbeidsledigheten i USA er høyere blant afrikansk-amerikanske sammenliknet med resten av befolkningen (vi har faktisk langt mer dramatiske tall bant innvandrere fra Asia og Afrika i Norge), men mener at det dreier seg om favorisering mer enn rasisme. Hun innrømmer at det er en sterk rase/etnisk komponent, men det forandrer likevel ikke utfallet. Hun har nok et poeng i at mange av de som lykkes mot høyere odds en andre har, gjør det fordi de arbeidet hardt, ikke fordi de fikk hjelp. Jeg vil likevel hevde at det er ikke er noen forskjell på de som legger hindringer i veien for andre fordi de er annerledes, og de som gjør det for å hjelpe de de oppfatter som «sine egne». Det er bare en måte å unngå det stygge ordet rasisme på.

Hun snakker altså om motpolene inklusjon og eksklusjon. Det er ikke alltid en behandler noen dårlig fordi det er hovedmålet, men fordi en har et større fokus på de en vil inkludere. Diskriminieringen blir da et ueheldig biprodukt. En kan få inntrykk av at DiTomaso fokuserer på dette som noe positivt, fordi det er jo bra å inkludere mennesker, men resultatet blir det samme, og jeg vil hevde at ekskludering er et problem. Hva har dette å si for oss?

Det er mange som tror at det er lett å være autist. De ser på TV-skikkelser som Gil Grissom (CSI), Spencer Reid (Criminal Minds), Sherlock Holmes (Sherlock) og Maurice Moss (The IT Crowd), og tenker at det ser kult ut. De hører andre snakke om aksept for annerledeshet, og at det er vanlig med ulike styrker og svakheter. Virkeligheten er ikke like idyllisk for alle. Ja, tidsånden ser ut til å ha hjulpet f.eks asbergere de siste årene, men det betyr ikke at det er lett å bli inkludert. Det er fremdeles lettere å bli ekskludert, og det er det jeg mener når jeg i flere innlegg har anklaget samfunnet for å svikte individer, såvel som seg selv.

Mange velger å kalle ei stor gruppe av befolkningen for navere, men sannheten er at mange foreldre har kjempet en kamp gjennom hele oppveksten for at barna skulle bli inkludert i barnehagen, i skolen og i arbeidslivet. Det er ingen som blir født som ferdig utviklede borgere og arbeidstakere. Det krever investeringer, og hvis en ikke arbeider for utvikling, får en det heller ikke. Jeg tror det er mye symbolpolitikk, for det er mange fine ord som ikke resulterer i budsjetter og lover myndighetene er villige til å følge. Norske lover og internasjonale traktater betyr faktisk ingen verdens ting, for myndighetene trenger ikke respektere dem. De er bare symboler. Det som betyr noe er fortjeneste, og det er alltid noen som betaler en pris.

Hvilket fellesskap?

En rotete undergang i Haugesund, men grafitti sammen for et felesskap.
Budskapet kan noen ganger være uklart.

Dette er en blogg hovedsakelig om utviklingsforstyrrelser, men jeg skriver av og til om emner jeg mener er relevante, f.eks. fordommer og stereoyper. Et av poengene mine har vært den norske erindringskulturen. Det er en term historikere bruker når myndigheter og privatpersoner omskriver historien, f.eks. ved å fokusere på oss som heltene i krigen.

Vi liker å framstille oss selv som tolerante. Det er mye diskriminering i andre land, men ikke her. Det spiller tilsynetatende ingen rolle at det har vært mye forskning og anekdotisk materiale som gir en helt annen versjon av det norske samfunnet. Vi anerkjenner ikke det som reelt, fordi det ikke støtter vår versjon. Det kommer med jevne mellomrom rapporter som høres positive ut, som at barn av innvandrere gjør det bra i skolen eller at nordmenns syn på innvandrere har blitt mer positivt. Vi liker å vise at det er sant, bl.a. ved. å gå i fakkeltog hvis en «poster-familie» står i fare for å bli sent ut av landet, men det er samtidig stor skepsis til å ansette mennesker med et fremmed navn, eller å la de flytte inn i nabolaget vårt.

Problemet med Norge er at det er vanskelig noen ganger å avgjøre om det er vanlig norsk nonchalanse eller fordommer. Jeg er gift med ei amerikansk-afrikansk kvinne, og selv om noen tror vi leter etter rasisme der den ikke finnes, er det ikke alltid lett å tolke det vi opplever. Jeg hadde den første jobben min på Bryne, og vi søkte etter en leilighet i hele området mellom Bryne og Stavanger. Jeg hadde flere avtaler i Sandnes og Stavanger der vi skulle møte utleieren for å signere en kontrakt, men da jeg møtte opp med kona mi, fikk vi flere rare begrunnelser for hvorfor de ikke kunne leie til oss. Vi bodde seinere på Haugalandet, og jeg husker flere utleiere som mente at en snau time til arbeid ville være for vanskelig for meg, og en som bare ville leie til «den rette familien.» Jeg aner ikke hva det var med en rolig og ryddig familie med stabil inntekt som ikke gjorde dem til den rette familien.

Jeg opplevde liknende ting i arbeidslivet, og husker flere tilfeller der skolen var usedvanlig positiv på telefonen eller da jeg møtte dem alene, men tonen skiftet totalt da jeg kom til bygda med familien min. Det kan selvsagt ha vært andre ting bak, og det er det som er så vanskelig. En kan aldri vite, og en kan heller ikke snakke om det. Da får en gjerne rykte på seg for å lete etter rasisme eller å se konspirasjoner overalt. Jeg vet ikke hva som var grunnen, men jobben startet gjerne med en oppfordring om å si opp, en konflikt, eller en total mangel på støtte fra sjefen min. Det er ikke overraskende at jeg i etterkant undret meg over hva som hadde skjedd.

NRK skrev om en undersøkelse i dag der over 4 400 hadde deltatt. De skulle svare på om de var enige eller uenige i ulike påstander, og svarene viste at 25 prosent var i enig i påstanden om at noen menneskeraser er mer intelligente enn andre. Det var dessuten 39 prosent som mente at en somalier aldri kunne bli helt norsk, og 22 prosent mente at heller ikke en svenske kan bli helt norsk. Romfolk var nummer en på lista over hvem deltakerne ikke ville ha som naboer. Jeg har mistanke om at dette er nordmenn uten filter. Les mer på NRK.

Nordmenn er kanskje ikke helt ærlige i de mest positive undersøkelsene, som en analyse SSB publiserte så seint som 25. mars 2019. Der kom det fra at 7 av 10 er enige i at innvandrere beriker det kulturelle livet i Norge. Les mer på SSB. Det er et politisk korrekt svar, og det minner mye om Sverige. Det eneste synspunktet som er velkomment i den offentlige debatten der er at innvandring utelukkende er en berikelse, mens virkeligheten er mer nyansert.

Dette er relevant for oss fordi både minoriteter og funksjonshemmede kan oppleve såkalt utenforskap. Ordet blir brukt om enkeltmennesker eller grupper som blir stående utenfor samfunnet, f.eks. ved at de aldri kommer inn på arbeidsmarkedet. Problemet med integreringspolitikk er at myndighetene ønsker assimilering, men antar at det vil skje automatisk. Det er en forventning om at minoriteter enten de kommer fra Iran, Somalia eller USA skal velge å bli helt norske etter et par generasjoner.

Dette er sammenlignbart med funksjonsnedsettelser. Jeg har hørt om bedrifter som ansetter mennesker med autismespektertilstander, men de få tilfellene som finnes dreier seg stort sett bare om asbergere. Det er da en sterk forventning om at søkerne har de trekkene en forventer av en asberger, selv om mange faller utenfor denne definisjonen, men jeg tror mange opplever at de må kunne tilpasse seg for å være en del av samfunnet. Det må de gjøre uten hjelp

Jeg tror ikke det blir feil å si at Norge er et vanskelig land å skille seg ut i, fordi det er et krav om å passe inn. Det kan være spesielt forvirrende å være en funksjonshemmet minoritet, fordi det kan være vanskelig å forstå hvorfor en ikke er god nok..

Dobbel diskriminering

Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter.
Sola skinner gjennom vinduet og skaper en regnbue på golvet. Regnbuen er et gammelt symbol på frihet, brukt av indiianere i Peru, Bolivia og Equador. Den hører i vår kultur til barndommen, ikke voksnes rettigheter

Det er ingen hemmelighet at jeg noen ganger har vært ganske misfornøyd med nordmenn, faktisk i så stor grad at jeg ga mine landsmenn en diagnose en gang, den norske personlighetsforstyrrelsen.

Det er ikke det at jeg ikke liker Norge eller nordmenn, men vi kan være litt tungrodde. Vi ser ikke alltid konsekvensene av de meningene vi har. Jeg tenker f.eks. tilbake til Syriakrisen. Det er alltid en behagelig og takknemlig oppgave å være i opposisjon på Stortinget, og de partiene som i Stoltenberg-regjeringen hadde forsvart en restriktiv innvandringspolitikk, og sågar sendt en del mindreårige ut av landet, kunne plutselig ta til orde for mer eller mindre åpne grenser. Media fulgte opp og gjorde det de kunne for å presse Solberg-regjeringen til å slippe alle inn. De gikk så langt, i iveren etter å skape sympati, at de publiserte en del saker som de må ha visst var oppspinn.

En kan tenke seg hva som vil skje hvis vi tar imot langt flere enn vi klarer å finne en plass til i samfunnet. Vi har tross alt et ansvar for å gi flyktningene et godt tilbud, samtidig som vi skal opprettholde de samme tjenestene for resten av befolkningen. Det er ikke det mange vil høre, men stabilitet er viktig. Vi har ikke et realistisk forhold til religion heller. Islam liker internasjonalt å markedsføre seg som toleransens, fredens og kjærlighetens religion, og jeg har inntrykk av at dette er det populære synet i Norge også. Det er faktisk så akseptert at en ikke er villig til å se noen andre muligheter. Vi godtar med andre ord at andre land har en statsreligion, bare vi slipper det.

Islam er på en måte den nye buddhismen. Den religionen Buddha stiftet har lenge, kanskje alltid, blitt sett på som fredens religion, fordi mange ikke har koplet den til krig. Jeg vokste opp med nyheter som snakket mye om konfliktene i Sri Lanka og Burma, men ingen har nevnt buddhismens rolle. Burma har f.eks. blitt kjent som et senter for buddhistisk aggresjon de siste årene (bl.a. rettet mot muslimer). Det kan altså være en stor forskjell på det inntrykket vi har, og det som faktisk skjer i virkeligheten.

Jeg er på ingen måte en anti-buddhist eller en anti-muslim. Jeg lever godt med ulike religioner i nærmiljøet, men det dreier seg om perspektiv, noe som er relevant når en leser en av artiklene på nrk.no i dag, Utsettes for dobbel diskriminering. Jeg har vært inne på dobbeldiskriminering før, bl.a. da jeg skrev om kvinner som får en Asberger eller ADHD-diagnose i voksen alder. Jeg tror det kan ha mye med forventninger å gjøre. Jenter er kanskje mer tilbøyelige til å fly under radaren, passe inn, og skjule mangler og feil fordi det er den atferden samfunnet forventer. De kan derfor holde seg i periferien av ei gruppe, heller enn å stå utenfor. Jeg foreslo at minoritetsjenter med en nevrologisk utviklingsforstyrrelse kanskje opplever mer diskriminering enn noen andre.

Det er interessant at det forskes på dette. NRK har snakket med en norsk-somalier, som i tillegg til å være afrikansk, er homofil og muslim. Han er altså trippel diskriminert. Da vi tok imot syrerne snakket alle om at «dette skal vi klare» og «det vil ikke koste, for alle skal rett ut i arbeid.» Var det virkelig så enkelt? Det er mange som ønsker seg rett ut i arbeid, men de har ikke muligheten.

Det er i dag stort fokus på transpersoner, og det er en god del som prøver det ut fordi de føler seg annerledes, og tenker at kanskje dette er løsningen. Det er nok ikke så enkelt. Det er mange studier som viser nedslående resultater. Den skotske undersøkelse Trans Mental Health Study 2012, den kanadiske studien Transgender People in Ontario, Canada, eller den australske spørreundersøkelsen Trans Pathway er bare noen av mange som viser hvor vanskelig det er å leve som en transperson. De rapporterer bl.a. om et stort antall selvmord og selvmordsforsøk. Det er selvsagt delvis fordi mange mister venner og familie, og opplever diskriminering i arbeidslivet, men det er også mye som tyder på at en del angrer. Det blir ikke snakket mye om det fordi det er så stort fokus på at dette er løsningen. En ser altså ikke andre muligheter, men en må være klar over at disse menneskene må gjenom en ganske brutal behandling (hormomer og kirurgi).

Det blir for enkelt å avfeie debatt som fordommer. Det perspektivet en bør ha er de mulige konsekvensene dette kan ha for framtida. De mest opplagte er fertilitet og mental helse. Vi forteller barn at dette vil gjøre livet bedre, men vi gir dem ikke de redskapene og ferdighetene de trenger. Jeg ser at kjønnsskifte fungerer for noen, men det er ikke nødvendigvis den ideelle løsningen for alle.

Jeg nevnte islam/buddhisme som et eksempel på at vi ser det vi ønsker å se. Vi ser andre statsreligioner i et annet lys enn vår egen, selv om dette et religioner som driver mennesker på flukt. Vi former disse konklusjonene på mangelfullt grunnlag. Vi gjør sannsynligvis det samme når det gjelder diagnoser også. Det er mange som ikke møter noen forståelse i det hele tatt.

Det er trist at skeive og minoriteter fryses ut i arbeidslivet og på boligmarkedet. Det burde ikke være sånn i Norge, men vi ser ikke noen annen mulighet enn at vi viser verden hva toleranse er. Problemet er dessverre langt større enn diskriminering mot homofile, men det føles av en eller annen grunn mer sjokkerende enn diskriminering mot funksjonshemmede. Nordmenn er faktisk ikke mer sympatiske enn de landene vi kritiserer. Den dagen vi ser oss selv i et realistisk lys kan vi kanskje gjøre framskritt.