Dimensjonale diagnoser

Det er mangfold i bokhylla: Alle fargene, sjangrene, bøkene er viktige.
Jeg liker magfold i bokhylla, men escapism for meg er hovedsakelig scifi og fantasy.

Jeg begynte på barneskolen i 1975, nesten 20 år før Asberger syndrom ble inkludert som en diagnose i ICD og DSM. Jeg fikk diagnosen nonverbale lærevansker 35 år seinere, og den har status som diagnose hos bl.a. Statped, selv om den foreløpig ikke har blitt inkludert i de to diagnosemanualene. Det blir forøvrig jobbet med å få den inkludert i DSM, et arbeid som Columbia University Medical Center koordinerer med forskere i USA og Europa. Poenget jeg vil fram til i denne innledningen er at disse to diagnosene ikke er ukjente lenger. De var det da jeg startet på skolen, og det var ikke så mange som forstod symptomene på 1970-tallet. Det er overraskende mange som fremdeles ikke klarer å identifisere kjennetegnene. Autismespektertilstander har tre kjerneområder som omtales som «den autistiske triaden:

  • betydelige språk- og kommunikasjonsvansker
  • utfordringer med å omgås andre mennesker
  • uvanlige reaksjoner på omgivelsene

En av utfordringene er at andre får forventninger til mennesker med disse utfordringene, og det kan skje fra tidlig i barndommen. De kan nemlig virke normalfungerende, og noen kan se ut til å være over gjennomsnittet, mens de i virkeligheten har større vansker enn andre forstår. Noen kan ha et godt og modent språk, men ikke forstå hvordan de skal bruke det i ulike situasjoner. Det kan være vanskelig å forstå det andre formidler til dem, og det kan være vanskelig å forstå og takle følelser. Dette gjør at høytfungerende ikke nødvendigvis er det samme som at en ikke trenger hjelp.

Jeg anbefaler ikke å samle på diagnoser. De har betydning i den forstand at de kan fortelle personen det gjelder hvorfor de er annerledes, og de kan fortelle samfunnet at denne personen trenger litt hjelp. Det er derfor litt nedslående å høre stadig flere historier om mennesker som får diagnosen i godt voksen alder. Det ser ut til å være en større fare for at jenter faller gjennom sprekkene, og selv om det ikke er bortkastet med en diagnose som voksen, er det ingen tvil om at en kan gjøre de største framskrittene som barn. Det tar lang tid å utvikle hjernen, og den er ikke på sitt mest optimale før ved 25-årsalderen. Frontallappen er den siste delen av hjernen som utvikler seg, og den kontrollerer bl.a. hvordan vi uttrykker følelser, problemløsning, minne, språk og dømmekraft. Jeg har tro på at en kan gjøre store framskritt fram mot midten av 20-årene, hvis en har hatt fokus på utvikling siden barneårene. Det krever imidlertid mye av individene selv, og for samfunnets del er dette diagnoser som krever kostbare løsninger, men gevinsten som burde motivere oss er at vi kan utvikle flere enn vi klarer. Det lønner seg med andre ord å bruke penger tidlig.

Jenter er generelt roligere enn gutter, og det kan forklare hvorfor mange av dem ikke blir oppdaget tidligere. Det er f.eks. mer sannsynlig at jenter beklager eller glatter over sosiale blundere, mens gutter gjør betydelig mer av seg i negativ retning. Det har vært mye fokus på at asbergere har spesialinteresser de snakker med gud og hvermann om. Jeg har sågar truffet på noen utredere som bruker dette for å skille de som får diagnosen fra de som ikke får den. Det innebærer at en spesialinteresse ikke blir vurdert som et asbergertrekk hvis en unnlater å snakke om den, noe spesielt jenter kan gjøre etter negative opplevelser. En må også være klar over at det er noen som ikke har én interesse. De kan vært fullstendig oppslukt av én interesse i en periode, og det er absolutt ingenting annet som betyr noe da. En kan deretter går inn i en ny periode der en er like fanatisk opptatt av noe annet. Noen vil utelukke det som et kriterium, noe jeg mener er feil.

Det er mange som tenker på gutter med faktakunnskaper når de hører begrepet spesialinteresser, men dette trekket kan også komme til uttrykk som en en flukt inn i en annen verden. Det kan skje gjennom å lese eller skrive fiksjon (f.eks. fantasy og science fiction), se på TV-serier, naturen (f.eks. ved at dyr blir venner). Det kan være vanskelig for mennesker med utviklingsforstyrrelser å forstå verden rundt seg, og det er grunnen til at mange asbergere liker å bruke ulike begrep for aliens om seg selv. Det er f.eks. noen som kaller det «wrong planet syndrome eller «living on the wrong planet.» Dette er mennesker som kan fungere, men som likevel ikke nødvendigvis synes at det er så mye mening i det andre gjør og sier. De føler rett og slett at de er så annerledes sammenliknet med jordboerne, at de må være en besøkende alien.

Det er en grunn til at vi bruker betegnelsen spekter. Det er stor forskjell i symptomer og alvorlighetsgrad, men jeg sitter ikke alltid igjen med et intrykk av at det blir tatt hensyn til hvor stor variasjon det kan være. Det blir tatt absolutte eller kategoriske avgjørelser. Det er derfor mange som fremdeles faller mellom ulike diagnoser. De har kanskje nesten en autismespekterdiagnose, nesten ADHD, nesten dysleksi, nesten bipolar lidelse, og nesten NLD. De får kanskje hjelp med symptomer som angst og depresjon, men hvis dette er komorbide lidelser, løser det ikke hele problemet.

Overskriften viser forøvrig til at diagnoser i utgangspunktet er en mellomting. De er ikke kategoriske i den forstand at det er ett kriterium vi må oppfylle. Når det gjelder f.eks. Asberger trenger en ikke oppfylle alle underkriteriene eller hovedkriteriene for å få diagnosen. Det kan dermed være stor variasjon fra utreder til utreder med tanke på hva de legger vekt på. Det kan faktisk være ganske problematisk.

Flytende definisjoner

Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for noen år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Avhengig av hvilken definisjon en bruker kan ingen eller begge klassifiseres som en planet.
Jeg tok dette bildet med et ikke veldig godt mobilkamera for noen år siden. Det er Jupiter som lyser spesielt kraftig nær Månen. Avhengig av hvilken definisjon en bruker kan ingen eller begge klassifiseres som en planet.

Definisjoner betyr mye, og vi bør bruke dem selv om vi kanskje ikke er helt enige med dem. Det er vitenskapens natur å være foranderlig fordi en aldri har all kunnskap. Det er noe en erverver seg over århundrer, og det er ikke uvanlig at seinere forskning finner at den tidligere var feil. Det har også blitt stadig klarere at moderne forskning er belemret med mye juks, og metaforskning har skuffende nok vist at det ofte er umulig å bekrefte funnene fra studier på legemidler og innen psykiatrien. Det er derfor vanlig at definisjoner går gjennom noen forandringer. Jeg liker astronomi og har brukt flere bilder og forestillinger fra verdensrommet for å forklare aspekter ved NLD og autisme. Definisjonen for planeter er relevant for en debatt om definisjoner generelt.

Du husker kanskje et noe barnslig kupp blant astronomene i 2006? Jeg vet ikke om det var en koordinert aksjon eller ikke, men de stemte i alle falle over et forslag til en ny definisjon på et tidspunkt da få var til stede, og dermed var ikke Pluto en planet lenger. Vi bodde følgelig i et system med åtte planeter.

En planet var ifølge den nye definisjonen et objekt med nok masse til at det fikk en rund form, og til å rydde andre objekter ut av banen sin. Det betydde i realiteten at mange planeter ikke oppfylte den andre delen av definisjonen. Jorda hadde f.eks. ikke hatt klar bane hvis den hadde byttet plass med Neptun. Forvirringen ble komplett da ei gruppe forskere knyttet til NASAs romsonde New Horizons, som utforsket Pluto og dens fem måner, foreslo en vid definisjon. Den hadde gitt solsystemet vårt ikke mindre enn 110 planeter. Det er fordi alle månenene, inkludert vår egen, hadde blitt definert som planeter. Jupiter er også diskutabel fordi den faktisk ikke går i bane rundt Sola. Den beveger seg sammen med Sola rundt et felles tyngdepunkt. Jeg synes likevel New Horizon teamet hadde et poeng, for det interessante er geologi og klima, ikke hvor stort legemet er eller hvor det befinner seg.

Jeg har diskutert definisjoner tidligere, og spesielt de innenfor psykiatrien. Jeg har respekt for mye av det psykiatrien har gjort, men jeg har samtidig et noe ambivalent forhold til denne disiplinen. Jeg må innrømme at jeg ikke forstår hvordan psykiatri kunne utvikle seg til å bli vitenskap på linje med en fysisk vitenskap som astronomi. Det er en sammenheng mellom biologi og diagnoser som schizofreni, depresjon, bipolar lidelse og sågar autisme. Det betyr ikke at det er så enkelt at den rette maten kan hindre/forårsake disse tilstandene, men det er ingen tvil om at livsstil og kosthold er en del av det totale bildet. Hvis vi f.eks. sammenligner vårt moderne kosthold med det steinaldermenneskene spiste, får vi i oss mer karbohydrater og natrium, men mindre fiber fra grønnsaker, frukt, bær, nøtter, samt mindre vitaminer, makromineraler, sporstoffer, animalsk protein (Tidsskriftet for Den norske legeforening).

Jeg har vist til forskning tidligere som sier at det er en sammenheng mellom tarmen og hjernen, som innebærer at det vi spiser påvirker oss psykologisk. Jeg har også vært opptatt av at medisiner kan forverre såkalte underliggende tilstander. Jeg visste ikke om det før for et års tid siden, men jeg har en såkalt 15 q 13.3 mikrodelesjon, som betyr at en liten del av kromosom 15 mangler i alle cellene. Jeg ble sannsynligvis født med dette, men medisiner kan også skade kromosomene. Det er noe en må ta med i betraktningen når en vurderer risikoen opp mot nytten av behandlingen. Hvis en kan leve med autisme, NLD, ADHD og/eller depresjon med ikke-medikamentell behandling bør en kanskje gjøre det.

Når det gjelder definisjoner mener jeg fagmiljøet bør vurdere å skille mellom psykiatri og nevrologi, og flytte noen diagnoser over til sistenevnte. Schizofreni, bipolar lidelse og autisme er biologiske tilstander, men bortsett fra arvemessige faktorer og noen vage teorier om miljø, er det ikke så mye forskningen kan si om risokofaktorer. Da burde en kanskje være forsiktig med å ha bastante holdninger om symptomer som hovedsakelig påvirker atferden, og som dermed oppfattes som psykiatriske.

Alt dreier seg om akseptert atferd, om hvilken atferd samfunnet vurderer som akseptabel. Jeg leste om en ung mann for noen år siden som ville utdanne se til en jobb i Politiet. Han kom ikke inn på Politihøgskolen fordi han hadde vært gjennom en periode med depresjon en del år tidligere. Det skjedde da en av foreldrene døde i barndommen hans, og han viste det jeg vil hevde er en sunn, naturlig reaksjon. Han ble likevel vurdert som ustabil mange år seinere, en sikkerhetsrisiko Politiet ikke kunne ha i sine rekker. Det er i tråd med både den amerikanske diagnosemanualen DSM VI og den europeiske ICD 10. Det er store individuelle forskjeller på hvordan og hvor lang tid en trenger for å komme over tapet av et menneske en var glad i, men det er urovekkende å tenke over at det som faktisk er en del av livet fort kan bli stemplet som psykisk sykdom.

Jeg har personlig beklaget at Kirka ikke er så opptatt av å ta på seg viktige samfunnsoppgaver som i tidligere tider. Denne organisasjonen gjorde en gang en viktig jobb med å oppdra gode borgere. Den ga foreldrene støtte til å oppdra barna på de områdene som myndighetene ikke prioriterte. Jeg syntes derfor det var et positivt tiltak da jeg nylig oppdaget en sak fra ei av de lokale kirkene. Rossabø kirke i Haugesund har sorggrupper for ungdom. Les mer. Det er et tiltak som kan gjøre livet lettere etter at en har mistet noen, og som jeg har sagt tidligere har jeg ikke inntrykk av at det er et veldig stort fokus på forkynnelse i barne og ungdomsarbeidet i Kirka. Jeg tror derfor kor, speider, ungdomsklubb og denne type samtaler kan anbefales uten frykt for hjernevask. Det er kanskje noe en kan reflektere over neste gang en forsvarer muslimers eller andres rett til å velge religion for barna sine.

P.S. Det er kompliserte årsaksforhold blant de diagnosene jeg har omtalt i dette innlegget. En kan ikke peke på én ting og si at det forårsaket tilstanden, men jeg mener likevel at jeg har pekt på noen viktige argumenter. Hvis noen typer mat forverrer kognitive vansker, vil det ikke da gi mening å spise mat som ikke bidrar til problemet? Jeg vil derfor advare mot de som leter etter lette løsninger, som Inga Marte Thorkildsen gjorde med boka Du ser det ikke før du tror det. Den tidligere ministeren med anvar for Barnevernet mente å kunne dokumentere at ADHD ikke var noe annet enn symptomer på vold og seksuelle overgrep, at ADHD faktisk ikke var en reell diagnose. Hun mente dette interssant nok etter at hun gikk av som minister. Det er kanskje for revolusjonerende med en politiker som var revolusjonerende som folkevalgt.

Ballett som styrketrening for hjernen

Fra en mobilvideo jeg tok fra prøvene. Dette er storkene.
Fra en mobilvideo jeg tok fra prøvene. Dette er storkene.

Tenk deg at en danseinstruktør som skal undervise eller trene en skokk unger har blitt fortalt at noen av dem har NLD, autisme, ADHD og komorbide lidelser som angst og depresjon. En uerfaren instruktør vil kanskje fryktet det verste, for hva hvis en av dem får et ukontrollerbart raserianfall eller begynner å grine? Hvor mye kan en forvente?

Det er faktisk mye som tyder på at dans er noe av det beste barn med disse utfordringene kan drive med. Fysisk aktivitet har mange positive ringvirkninger, men dans er kanskje den beste medisinen for alt fra ADHD til depresjon. Dette er det tredje året jeg skriver om dans i desember fordi dattera mi danser ballett. Kick Dansestudio har en juleforestilling hvert år og jeg er derfor høyt oppe etter å ha sett resultatet av det hun har jobbet med hele høsten.

Jeg har tidligere fokusert på dans som en sosial aktivitet, og det faktum at dans utfordrer og utvikler hjernen, men studier viser også til at dans reduserer psykiatriske symptomer. Jeg er ikke en motstander av medisiner, men jeg er en motstander av unødvendige medisiner. Spesielt den typen som ikke virker. Det har de siste årene vært en del forskning på tidligere studier, såkalt metaforskning. Det er urovekkende mange som viser et nedslående resultat, for publikasjonsskjevhet er et stort problem i legemiddelindsustrien. Det betyr at negative resultater ikke blir publisert, med det resultatet at legene egentlig ikke kan føle seg trygge på at de har den informasjonen de trenger. Nye medisiner blir dessuten ofte sammenliknet med placebo, selv om det interessante er hvordan den nye medisinen fungerer sammenliknet med det beste som allerede er på markedet.

Dans fører nok ikke til at dysfunksjonen forsvinner helt, men det er mye som tyder på at denne medisinen er noe av det beste innen forebygging for en rekke tilstander. Det heter nevroplastisitet på fint, mens vi i et mer daglidags språk kaller det hjernens evne til å tilpasse seg nye situasjoner. Dette skjer ved at hjernen endrer koplingene mellom nerver og nerveceller. Dans bidrar til å stimulere denne veksten, og det er derfor noe en bør gjøre gjennom hele livet.

Jeg tror dans er løsningen for problemstillingen jeg innledet med også. Barn med diagnoser som ASD, NLD og ADHD både liker og trenger struktur. De forstår ikke alltid at andre tenker annerledes eller at andre opplever en bestemt situasjon annerledes enn de gjør selv. Det kan dermed fungere bra med regler. Fotball kan til sammenlikning være forvirrende, for det er mye improvisasjon der. Det er sjelden den nøyaktig samme situasjonen oppstår, samtidig som trenere og medspillere har veldig lav toleranse for overraskelser. Det er i ballett klare grenser for hva en skal gjøre og når en skal gjøre det. En vet at de andre må forholde seg til de samme reglene, og en kan forvente forutsigbarhet. Jeg synes ikke det er for strengt å minne barna på at de må godta disse reglene hvis de skal fortsette. Struktur og disiplin generelt er viktig på alle områder i livet.

Desember innebærer en god del stress, men den er likevel av det positive slaget. Jeg tenker tilbake på mine opplevelser fra idrett og fritidsaktiviteter i unge år, og det får meg til å sette ekstra stor pris på det dattera mi opplever. Det er ingen tvil om at fotball, friidrett og teater ikke var den store suksessen for min del, spesielt ikke det sosiale, men dattera mi har det bra både på og utenfor scenen/dansestudioet.

Det er flott å ha noen drømmer eller forbilder, og selv om de færreste strekker seg så langt som til Statens Balletthøgskole eller en annen tilsvarende utdanning, betyr nok årene på Kick Dansestudio langt mer enn litt moro et par kvelder i uka. Det kan for noen faktisk være avgjørende. Kanskje ikke alene, men sammen med andre tiltak tror jeg på dans som medisin. Jeg vil skrive litt om behovet for å tenke nytt i det neste innlegget.