Sammenhengen mellom lek og depresjon

Jeg har naturlig nok vært interessert i mental helse på denne bloggen, og det er ikke fordi jeg mener diagnoser som nonverbale lærevansker, ADHD og autismespektertilstander hører hjemme der. De blir dessverre klassifisert som psykiatriske, men jeg mener altså at fokuset bør være et annet sted. Mental helse er relevant for alle, men litt ekstra for utviklingsforstyrrelser fordi f.eks. angst og depresjon kan være tilleggsvansker. Det er med andre ord viktig å lære å takle livet, for det er ting en kan gjøre.

Statistikk er i seg selv deprimerende lesning, for den sier gjerne at forekomsten av angst og depresjon blant barn og unge er langt høyere i dag sammenliknet med «De harde trettiåra (ofte kalt the Great Depression på engelsk), Den andre verdenskrig, Den kalde krigen, og det turbulente 1960-tallet. Vi burde hatt det bedre, fordi vi har det bedre økonomisk.

Jeg leste nylig et blogginnlegg på Psychology Today som prøvde å forklare hva som gikk galt, og det handler kort fortalt om en følelse av at vi har mindre kontroll over vår egen skjebne. Innlegget ble skrevet av Peter Gray, forfatter og research professor ved Boston University, og han kom bl.a. inn på det han mente var et skifte i målsetting, fra indre til ytre motivasjon. Der det før var viktigere å utvikle seg som menneske og å finne en mening ved til værelsen, er det nå viktigere med inntekt og materielle verdier. Vi kan arbeide hardt med en utdannelse, men som mange har oppdaget, er det på ingen måte garantert at en får holde på med noe en trives med, eller at vi i det hele tatt får en inntekt. Det gjør oss ikke populære å søke etter mening heller, men der er kanskje en større sjanse for at en trives med det livet en har.

Det høres ut som en fornuftig tankegang, og jeg er enig med Peter Gray i at det kanskje starter i barndommen. Han nevner fri lek og mener at barn leker mindre enn før. Han hevder det rammer spesielt den type lek som oppmuntrer til uavhengighet og utforskning. Lek handler ikke bare om å ha det gøy, for det er gjennom lek vi lærer. Det handler også om problemløsning, om å utvikle interesser, og om hvordan en kan forfølge dem. Det er mange i dag som snakker om å følge drømmen eller lidenskapen sin, men en må finne den først, og jeg tror det er mange som ikke har utforsket nok til å vite hva lidenskapen deres er. Lek er kanskje begynnelsen til å kontrollere sitt eget liv.

Jeg jobbet som lærer på et lite sted i Nordland for seks år siden. Jeg hadde to eldre kolleger som ble pensjonister mens jeg var der, og de var dyktige på uteskole for småskolen. De hadde bl.a. laget ei hinderløype, den typen der du balanserer på planker, tømmerstokker og tau. Det hørtes ut som en god idé, men de måtte demontere løypa fordi den ikke hadde blitt forhåndsgodkjent av kommunens sikkerhetsinspektør. De hadde alternativer, så det er ikke det at de ikke fikk gjennomføre uteskolen, men jeg tror det blir litt for rigid noen ganger.

Jeg tror ikke vi har verbet å regimentere på norsk. Vi har substantivet for en militær enhet,, men når en på engelsk bruker verbet to regiment, er det snakk om en streng organisering for å opprettholde kontroll og uniformitet. Vi skal ikke ha noen som skiller seg ut, og det er derfor bygdetrollet ikke er begrenset til små bygder. Skole, arbeid og fritid handler i stor grad om kontroll.

Jeg er ikke sikker på hva som er grunnen, men jeg har registrert en del anlegg som ikke blir brukt. Jeg har sett skateparker, sykkelparker, frisbee golf i parker, lekeplasser, og i Lundedalen i Skien er det et såkalt nærmiljøanlegg for golf med tre greener. Felles for disse er at de så og si aldri blir brukt. Det er i tillegg en del gamle anlegg som har blitt fjernet. Jeg er ikke glad i å se på sport, men det er morsomt å spille basketball. Det er dessuten veldig god trening, og noe en kan gjøre alene. Det er imidlertid vanskelig å finne baner nå, for de aller fleste som fantes i hjembyen min da jeg var ung på 1980-tallet er borte nå.

Jeg vil normalt hevde at foreldrene er løsningen, at de må oppmuntre barna tidlig. Det innebærer at foreldrene faktisk må ta barna til disse anleggene, men det er ikke en absolutt betingelse. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde en sterk motivasjon. Jeg vet ikke om jeg ble direkte oppmuntret som liten, men jeg vokste opp i Ramsdalen, og hadde gode muligheter til å trene på selvstendighet. Det var skog og fjell rett utenfor blokka, samt tre ganske store vann, og en bekk som rant mellom disse. Det var en fotballbane, og husker (føyser) som vi brukte til en lengdehopp-konkurranse. Vi kunne også gå til skolen for å spille basket.

Det skal sies at det var ikke bare positivt, for det blokkmiljøet jeg vokste opp i var ganske tøft, og det kan en bli bli preget av som voksen også. Jeg tror ikke det blir lettere uten lek, for det kan rett og slett utvikle resiliens. Det gir oss ikke bare en følelse av at vi kontrollerer våre egne liv. Vi lærer faktisk at det er ting vi kan gjøre.

Darmok on the ocean

Forces beyond your control can take away everything you possess except one thing, your freedom to choose how you will respond to the situation. Viktor Frankl

Jeg er vanligvis ikke så begeistret for den type sitat, fordi mange av dem legger for mye av ansvaret over på de som har utfordringer allerede. Det er som at det er din feil hvis du føler angst, depresjon, sorg eller skuffelser når livet er vanskelig. Det spiller ingen rolle om du blir mobbet gjennom hele skolegangen, og i arbeidslivet, eller om du blir diskriminert hver gang du søker på en jobb eller leilighet. Du kan jo bare velge vekk angsten og depresjonen. Et av disse sitatene sier noe slikt som at ingen kan få deg til å føle deg nedfor med mindre du tillater det. Jeg synes Viktor Frankls uttalelse er litt annerledes, for den sier ikke at vi ikke har rett til å føle sorg, sinne, frykt, ensomhet etc. Jeg synes derimot formuleringen hans har rom for den type reaksjon.

Jeg tror de fleste er klar over at det ikke bare er opp til dem. Vi er alle avhengige av andre, enten vi har en diagnose eller ikke, og vi kan derfor ikke lykkes helt på egen hånd. Hvis det hadde vært opp til meg hadde jeg f.eks. jobbet som lærer på Edland skule i Vinje, som er den klart beste arbeidsplassen jeg har hatt. Jeg hadde bare et halvt års vikariat der, og det ble aldri aktuelt med en forlengelse.

Jeg har hørt det mange ganger, at det bare er viljen det står på, men sannheten er nok at en god del av oss ikke får plass i arbeidslivet, og noen blir ødelagt av kampen for å holde seg yrkesaktiv. Det er likevel noe fascinerende ved de som har en større resiliens enn andre. Mannen bak sitatet var en østeriksk jøde, en av mange som fikk visa til USA i 1939, og som dermed kunne ha flyktet fra nazistene. Det er ulike forklaringer på hvorfor han ikke gjorde det, men den vanligste er at han ble igjen for å hjelpe foreldrene. Han ble arrestert og plassert i en konsentrasjonsleir i september 1942, faren døde av sult, mora døde i Auschwitz, og den gravide kona hans døde i Bergen-Belsen. Han var professor i nevrologi og psykiatri, og det skal sies at mye av forskningen på mennesker på 1940-tallet er kontroversiell i dag. Dette rammer Viktor Frankl også, men det er ellers fascinerende hvordan noen ser ut til å komme seg etter mye motgang. De har rett og slett et bærekraftig liv.

Ordet bærekraftig brukes ofte når temaet er økonomi og miljø, men det er relevant i denne sammenhengen også. Definisjonene kan variere en del, men de fleste tenker nok at dette dreier seg om noe positivt. Jeg vil likevel hevde at det slett ikke trenger å være noe som føles bra. Poenget er at en får treffe den framtidige versjonen av seg selv, at en lever lenge nok til å se framtida, men det trenger ikke bety at det skal føles bra.

Risøybrua. Et kjent motiv fra hjembyen min. Samme hvor jeg bor kommer Haugesund til å være hjem. Det er en del av isolasjonsmaterialet mitt.
Et kjent motiv fra hjembyen min. Samme hvor jeg bor kommer Haugesund til å være hjem. Det er en del av isolasjonsmaterialet mitt.

Jeg snakker om håp. Vi trenger alle håp for å komme oss ut av senga hver dag hele livet, selv når vi kanskje opplever alt som mørkt og håpløst. Håp er ikke nødvendigvis behagelig, og det kommer neppe uten anstrengelser. En av FB-kontaktene mine skrev om noe liknende på Verdidebatt nylig. En øvelse i lovprisning er inne på at de vanskene vi sliter med, og den skammen vi kan føle når vi ikke lever opp til de forventningene andre har til oss, ikke er fiendene våre. Hun mener at når vi ikke kan kvitte oss med plagene, må vi prøve å finne en mening i dem. Det er ikke lett å bruke egen smerte til noe positivt når livet angriper oss, men det er sannsynligvis en konstruktiv tankegang.

Det er noe jeg tror på. Heidi er kristen og snakker om å lovprise Gud, men dette fungerer selv om en hevder å være ateist. Det er egentlig litt kognitiv terapi over dette, for det er snakk om hvordan språket kan påvirke oss. Jeg har ikke mye til overs for positiv tenkning, som jeg mener kan være ganske destruktivt, men det er likevel noe i det å bruke positive ord. Vi kan trykke oss selv skikkelig ned i gjørma og aldri komme opp igjen, hvis vi hele tida minner oss selv på at ting aldri kommer til å bli bedre. Det er til en viss grad ordene/tankene som programmerer oss, og gjennom å tenke annerledes, kan vi fungere bedre.

Det er ikke mange som opplever livet som så umenneskelig som jødene under 2. verdenskrig, men det er mange som sliter med å fungere i samfunnet. Det er mange meninger om hva depresjon er og hvorfor det er så mange unge mennesker i dag som sliter med tunge tanker. Noen mener at det er en sykdom eller dysfunkjson, mens andre tror det har mer med en forsvarsmekanisme å gjøre. Vi tenker da ubevisst på hvor mye en bestemt handling koster, og vurderer om det koster mer enn det smaker. Vi kan trekke oss unna situasjoner som har ført til ydmykelser og nederlag tidligere, nettopp for å beskytte oss mot det vi oppfatter som truende omgivelser, og dette kan utvikle seg til en negativ sirkel det er vanskelig å bryte. Det er likevel den eneste løsningen.

Grunnen til at jeg er skeptisk til positiv tenkning er at den ofte ignorerer virkeligheten. Vi må noen ganger forberede oss på at negative ting skjer. Jeg liker dobbelbetydningen av ordet isolasjon. En kan flytte der inge skulle tru at nokon kunne bu for å beskytte seg mot konsekvensene av et skadelig bymiljø. En kan også bli boende i byen, men beskytte seg mot det skadelige, som isolasjon kan beskytte oss mot kulde. Jeg er langt fra der at jeg kan glede meg over motgang, men det som gjør meg annerledes, og som er grunnen til mye av motgangen, er samtidig en del av hvem jeg er. Jeg har gjort en del erfaringer jeg kunne vært foruten, samtidig som er glad for at jeg er annerledes.

Overskriften er litt kryptisk, men Star Trek-fans vil kjenne igjen episoden Darmok fra femte sesong av The Next Generation. Darmok on the ocean er fra et metaforisk språk, og denne formuleringen kan oversettes med ensomhet eller isolasjon. Når en bryter isolasjonen, og får en venn, passer det med utsagnet Darmok and Jalad on the ocean. Disse har da en felles erfaring.

Mental helse følger Sola

En morgen i januar 2019. Omgivelsene er ugjestmilde, men vi har en nærhet til sola likevel.
En morgen i januar 2019. Omgivelsene er ugjestmilde, men vi har en nærhet til sola likevel.

Vi sier gjerne at sola snur rett før jul, men den har nok ikke tenkt seg noen steder. Det er vi som beveger oss rundt sola, og vi er faktisk nærmest stjerna vår i begynnelsen av januar, mens vi er lengst vekke i begynnelsen av juli. Det er noe symbolsk ved det. Desember er brutal. Den intense jakten på en perfekt Julaften startet allerede i midten av november i år, og hvis en biter på agnet, kan desember bli vanskelig å komme gjennom. Jeg kan derfor forstå at mange sliter, men det er ikke håpløst.

Det vanskelige for meg var livets overganger. Jeg husker barndommens jul som magisk, men magien forsvant etter hvert, og jeg trodde lenge det var Jula som hadde gått tapt. Jeg prøvde derfor å finne tilbake til det jeg hadde hatt, men jeg begynner å tenke nå at Jula har vært her hele tida. Jeg ble rett og slett voksen, og fikk med det ei ny rolle. Jeg var den ene i familien som måtte vente lenge på voksenlivets milepæler (utdannelse, jobb, egen familie, bolig). Det var likevel et press for å vokse opp og ta voksne avgjørelser, og jeg ble ofte klandret for den manglende suksessen, samme hvor mye jeg prøvde. Det skjedde nok delvis fordi møtet med de voksnes verden var ganske vanskelig, men jeg oppdaget etter hvert at det eneste fornuftige var å gjøre den neste fasen så bra som mulig.

Sannsynligheten for å bli skuffet er temmelig høy når forventningene er så enorme som de er til Jul. Det er ikke lett å være fornøyd med det en har og de små framskrittene en har gjort når en sammenlikner seg selv med andres fasade. Det er nesten opplest og vedtatt at høytid også er høytid for mørke tanker og selvmord. Jeg tviler ikke på at det er en vanskelig tid for mange, men internasjonal forskning konkluderer faktisk med at høytid har en dempende effekt på hyppigheten av selvmord.

Det var derfor overraskende da TV2 gjentok den samme myten i forbindelse med at Ari Behn begikk selvmord 25. desember i år. Jula med fokus på familien, hyggelige minner, det sosiale nettverket, og det en liker å gjøre alene er positivt. Jeg vil tro at det også er ei gruppe mennesker som ikke klarer å glede seg over det, men som likevel fungerer bedre under høytider fordi de har forpliktelser. Det er faktisk flere som tar sitt eget liv på våren enn til Jul. Jeg vet ikke hva som ligger bak, men det kan hende at en del utsatte avgjørelsen i Jula, nettopp fordi den gjorde det litt lettere å fungere.

Det er forventninger til våren også. En skal være like glad som til Jul, men det er ikke noe organisert feiring. Jeg tror det er mange som ikke har tenkt over at den kristne kulturen vår ikke bare fungerer som en religiøs tilbedelse av Gud. Det er også et lim som gjør familiene sterkere. Jeg synes derfor det er trist at Jula betyr langt mindre i dag enn da jeg vokste opp. Det var tradisjon en gang for å feire 13 dager Jul, men det er mange som nøyer seg med én eller to dager nå. Jeg la merke til at en radiokanal som spilte julemusikk 24 timer i døgnet gikk tilbake til den vanlige musikken allerede 2. juledag. De mente altså at det var over for i år.

Jeg vokste opp i en familie der Påske var en viktig sosial begivenhet. Det var starten på utendørssesongen, og familien var sammen i ulike settinger (fisking på sjøen, turer i fjellet, grilling i hagen). Jeg har etter hvert opplevd det samme som jeg gjorde med Jul. Livet forandrer seg, og vi må skape nye minner og nye tradisjoner. Det er likevel godt å holde på noe av det gamle, og jeg kommer til å feire begge høytidene selv om mange andre i samfunnet er klar til å legge det gamle bak seg.

Konklusjonen blir at det hjelper å jobbe seg gjennom vanskelighetene, og da må en noen ganger ignorere det en hører fra andre, inkludert media. Det kan være nyttig å tenke på at varmekilden vår, sola, er nærmere oss om vinteren enn sommeren. Vi kan finne det vi trenger, men det er selvsagt krevende, og det krever at vi lytter til de rette kildene. Vi er noen ganger den rette kilden selv, og vi må noen ganger minne oss på at vi kanskje er nok allerede. Vi er ikke det omgivelsene vil vi skal være, men vi er ofte mer enn andre ser. Vi kan også minne oss selv på at vi har tatt noen skritt siden forrige desember, og et par små skritt er nok. Vi liker å si at vi er spesielle eller annerledes, og vi kan dermed ikke følge i andres fotspor. Vi må lage vår egen vei, og vi må lage den hvis skal få det livet vi ønsker oss.

Den skjulte depresjonen

notatbok og en roman på et piknikkbord. Science fiction og fantasy er de store interessene mine. Jeg skriver det selv, og leser andres bøker. De hjelper meg til å lære mer om meg selv også.
Science fiction og fantasy er de store interessene mine. Jeg skriver det selv, og leser andres bøker. De hjelper meg til å lære mer om meg selv også.

Jeg har gjort en del research i de årene jeg har skrevet om utviklingsforstyrrelser og andre relevante emner. Jeg kommer av og til over noe jeg ikke hadde tenkt over. De fleste kjenner til de variantene av depresjon som er beskrevet i diagnosemanualene ICD og DSM, men det er en type som ikke nødvendigvis blir diagnostisert. Jeg har sett en del engelskspråklige artikler det siste tiåret om såkalt «high-functioning depression», og jeg leste nylig en artikkel om «perfectly hidden depression». Det er nok delvis det samme, samtidig som det er plager det er vanskelig å fungere med.

Jeg er forsiktig med å bruke begrepet depresjon. Det blir misbrukt nok i dagligtalen, og jeg er ikke tilhenger av å patologisere hele befolkningen, men det kan være nyttig noen ganger å tenke kognitiv terapi, uten at en nødvendigvis oppfyller kriteriene for en diagnose. Det kan f.eks. være positivt å være en perfeksjonist, men hvis den indre stemmen forteller deg at du aldri gjør tingene godt nok, at du ikke er god nok, kan du ha et problem. Du kan rett og slett kjøre deg selv i grøfta.

Jeg husker en nyhetsleser på en kanal for en del år siden. Jeg tror det var fra den tida da TV Norge hadde nyheter. Hun var i påfallende godt humør, samme hvor tragiske hendelsene var. Jeg kunne nevnt en rekke politikere også som hadde to ansiktsuttrykk, enten det bredeste smilet du kan tenke deg, eller de klassiske rynkene i panna når det gikk dårlig på meningsmålingene. Poenget er at dette er relevant for autister og NLDere. Det dreier seg for vår del om å kunne identifisere følelser, og å uttrykke dem rett. Sinne og sågar forakt er blant de grunnleggende følelsene, og de dukker derfor opp ganske ofte. De kan være en naturlig reaksjon, men selv om de kan være tegn på at vi reagerer rett på omgivelsene, kan det også være skadelig hvis det fører til langvarige negative konsekvenser. Vi må altså lære å takle dem.

Vi snakker mye om spesialinteresser innen NLD og Asberger, og dette er hovedsakelig noe positivt, men det kan også brukes bevisst for å unngå å tenke på de ubehagelige tankene, de vi ikke vil forholde oss til, men som ikke forsvinner. Det minner meg om TV-serien The Good Place. Det er en komedie-serie der en demon driver et pilotprosjekt som går ut på at han lurer fire døde personer til å tro at de har kommet til himmelen. De har i virkeligheten kommet til helvete, men i stedet for at demoner torturerer ofrene, er det meningen at disse fire skal plage hverandre så mye at resultatet blir det samme.

Jeg skal ikke røpe noe for de som vil se serien selv, men kan si såpass at dette er komedie, og at det ikke går helt etter planen. De fire menneskene prøver å lære demonen litt om etikk, og gir han bl.a. personlig erfaring med en eksistensiell krise. Det leder opp til dette spørsmålet fra demonen:

Searching for meaning is philosophical suicide. How does anyone do anything when you understand the fleeting nature of existence?

Han prøvde å fortrenge de ubehagelige tankene gjennom en fest der han var veldig høyt oppe, men det er jo grenser for hvor lenge det fungerer. Dette førte etter hvert til denne dialogen:

Do you know what’s really happening right now? You’re learning what it’s like  to be human. All humans are aware of death, so we’re a little sad. All the time. That’s just the deal.

Sounds like a crappy deal.

Well, yeah, it is, but we don’t get offered any other ones. And if you try to ignore your sadness, it just ends up leaking out of you anyway. So don’t fight it.

Jeg er ofte inne på livsferdigheter på denne bloggen, og det inkluderer en form for kognitiv terapi eller mindfullness. Det kan være lurt å stille seg selv de rette spørsmålene eller fokusere på de rette tankene. Det er viktig å takle tankene og å motstå fristelsen til å erstatte dem med noe som føles bra i øyeblikket. Dette er noen av de tingene psykologen Margaret Rutherford mener kan føre skjult depresjon. Les 10 common traits of perfectly hidden depression. De som lærer å takle det vanskelige i livet har gode muligheter til å få den stabiliteten alle ønsker i livet.

Jeg vil legge til at jeg ønsker å være en kritisk leser. Det er ikke alltid så enkelt, men jeg prøver å vurdere kildene. Det er mange bra artiklerpå Psychology Today, men en må være klar over at mange av bidragsyterne til dette magasinet er behandlere og forfattere, som også bruker dette nettstedet til å reklamere for sin egen praksis og bokutgivelser. En kan neppe kalle dette uavhengig, men det kan en på den annen side ikke si om universitetene eller offentlige organer som godkjenner medisiner og forskning heller.

 

Om å leve med depresjon

Grafitti med teksten loving life. Det er ikke alltid vi føler det sånn, men litt hjelp tror jeg mange kan ha et stabilt liv.
Vi føler det neppe sånn hele tida, men med litt hjelp tror jeg mange kan ha et stabilt liv.

Jeg skrev flere innlegg for et par år siden om autisme og helse, bla. Autisme og levealder. Jeg kom inn på en dyster studie fra Karolinska Institutet i Sverige som konkluderte med at gjennomsnittalderen for autister var 16 år lavere enn for resten an befolkningen, 54 mot 70 år, og hvis en hadde autisme og en lærevanske, var gjennomsnittsalderen helt nede på 40 år.

Hovedforklaringene er selvmord, epilepsi, kreft og hjertesykdom. Det er en skremmende statistikk, men dette er også sykdommer det er mulig å leve med, og til dels forebygge. Jeg har vært opptatt av god helse i de årene jeg har skrevet på denne bloggen. Det hadde vært nødvendig med egen innsats uansett, men det er spesielt viktig i og med at det for mange er lite hjelp å få. Det er dessverre en klassiker for mange småbarnsforeldre at de må vente og se det an. Ansatte i helsevesenet håper at symptomene enten skal forsvinne, eller bli så klare at en ikke har noe annet valg enn å tilby hjelp, men resultatet kan bli at hjelpen kommer for seint.

En må dermed gjør så mye en klarer uten offentlig hjelp. En må utvikle selvstendighet, men også tenke på hva som fremmer god fysisk og psykisk helse. Depresjon blir gjerne presentert som en livslang utfordring, og det er det ofte, men det er kanskje bedre å spørre om en fungerer enn om en er frisk.

Det er av en eller annen grunn stigmatiserende å ha depresjon, og det er mange i samfunnet som bruker det mot de som er syke. Det er ikke bare usselt gjort. Det er også temmelig korttenkt, for det er kanskje den vanligste sykdommen vi har. Det er ifølge WHO nesten 800 000 deprimerte mennesker, på verdensbasis, som tar sitt eget liv hvert år, og denne tilstanden er også øverst på lista over diagnoser som fører til funksjonsnedsettelse. Det har nok mye å gjøre med at mange ikke får behandling.

Det er ikke lett for de som får behandling heller, for depresjon har en tendens til å komme tilbake, og risikoen for en ny episode øker for hver gang en har hatt en. Det har vært den vanlige oppfatningen i alle fall. Det er derfor sannsynlig at depresjon er en livslang plage, men betyr det at du kommer til å ha et dårlig liv? Selvfølgelig ikke! En studie fra 2008 fulgte 3481 voksne pasienter (inkludert 92 som opplevde den første store depressive episoden), og ei gruppe på 1739 deltakere som de fulgte opp i en 13 års periode. Halvparten av de som hadde de første episoden ble friske og hadde ikke flere episoder. Les mer på US National Library of Medicine.

En annen studie konkluderte med at 39 prosent av de som hadde en historie med depresjon oppnådde god mental helse, sammenliknet med 78 prosent blant de som ikke hadde hatt depresjon. Denne kanadiske studien brukte begrepet complete mental health, og det var definert som:

  1. Fravær av pykisk sykdom, stoffmisbruk og selvmordstanker det siste året.
  2. Lykke eller livstilfredsstillelse nesten hver dag den siste måneden.
  3. Sosialt og psykologisk velvære

Les mer i Science Direct. Jeg tror dette er en bedre måte å tenke på dette på, for det handler ikke om at livet er symptomfritt. Legg merke til at det var 22 prosent av de uten depresjon som ikke hadde fullstendig mental helse, så det er ikke snakk om enten eller her. En amerikansk empirisk rapport sa noe tilsvarende. Optimal Well-Being After Major Depression konkluderte med at 10 prosent av de som hadde hatt en stor depressiv episode blomstret like bra etter 10 år som de beste 25 prosentene av de som ikke hadde hatt noen episode.

Det er noe som kalles smiling depression og high-functioning depression på engelsk. Jeg er ikke sikker på at det er en avgrenset form for depresjon, for det er neppe sånn at deprimerte personer aldri føler glede. Noen blir glade når de møter mennesker de setter pris på, og noen blir glade når de får holde på med det de liker best. Det betyr ikke at de ikke er deprimerte, selv om de føler både glede og mestring i perioder. Det er sunt å vise glede, og det er noe vi bør oppmuntre til. Jeg har mistanke om at noen får en viss skyldfølelse fordi de føler glede midt i en depresjon, og fordi andre har forventninger om at de skal være miserable hele tida. Det er ikke spesielt nyttig.

Denne forskningen viser et annet syn på depresjon. Det er ikke nødvendigvis snakk om å bli kurert, for det er for mange fremdeles en livslang tilstand, men det handler om å fungere, og det alene gjør oss bedre. Det er som med familiemedlemmer og venner som dør. Vi begraver dem egentlig aldri, for selv om den første, lammende sorgen avtar litt med tiden, blir en aldri den samme. Livet blir ikke det samme. En klarer å gå videre, og fungere på et vis, men det er alltid et savn etter noe verden ikke kan gi en. Verden er ikke lenger perfekt uten de stemmene vi likte best, men den er heller ikke ødelagt. Vi kan i alle fall delvis reparere den.

Spøkelset i maskinen

En blogger jeg følger delte nylig en sak fra The Cut, et av flere merkevarer fra New York Magazine (kjent på nettet som newmag.com). Den handler om et tema jeg tror mange kjenner seg igjen i, misnøye med hvordan livet som voksen utviklet seg, eller ikke utviklet seg. Ask Polly er en spalte (noe liknende Dear, Abby) der lesere kan skrive til Heather Havrilesky og få råd. Jeg kan forstå kvinnen bak innlegget Broke and Mostly Friendless, and I’ve wasted My Whole Life, selv om hun er i overkant hard mot seg selv.

Det minner meg om en blogger jeg følger sporadisk. Hun skrev en gang om det hun kalte, FOMO og FOBO, fear of missing out og fear of being ordinary. Den amerikanske kvinnen flyttet med mannen sin til Seoul i Sør-Korea der begge jobbet som engelsklærere i en periode, men de flyttet hjem igjen til USA for at han skulle fullføre studiene. Hun var hjemmeværende da, og jeg mener å huske at hun var mye alene fordi de bodde litt avsides. Det var da disse tankene kom, og hun fikk seinere diagnosen bipolar lidelse. De bor for tiden i Hong Kong, der jeg tror de jobber på et leseprosjekt for barn, så hun fikk nok den muligheten hun ikke kunne se tidligere.

Jeg kan ikke si så mye om hvordan de to kvinnene har det, men de beskriver egentlig en situasjon der kognitiv terapi sannsynligvis vil virke. De får meg også til å tenke på det engelske idiomet «ghost in the machine.» Det startet som en kritikk av filosofen Descartes’ idé om dualisme, tanken om at hjernen og sinnet er atskilte og uavhengige substanser. Han mente at siden sinnet ikke var fysisk kunne det ikke kontrolleres av den fysiske hjernen. Den engelske filosofen Gilbert Gyle formulerte seinere uttrykket «ghost in the machine» som en kritikk av den dualistiske teorien. Han mente at sinnet og bevisstheten vår i aller høyeste grad var avhengig av hjernen, noe annet ville vært å ha et spøkelse i maskinen. Han mente det måtte en form for samarbeid til for å gjøre ikke-fysiske ideer i stand til å påvirke fysiske handlinger. Begrepet kom etter hvert inn i språket som et idiom, og blir f.eks. brukt om program/maskinvare som oppfører seg i strid med det mennesker ønsker. Vi sier gjerne at maskinen har sin egen vilje.

Det virker noen ganger som et treffende bilde på oss mennesker også. Det er ikke alltid lett å bli klok på hvordan hodene våre fungerer. Vi kan oppfatte våre egne sinn som «a ghost in the machine» noen ganger. De gjør ikke alltid som vi vil. De plager oss med negative tanker og skam, men det er mulig å gjøre noe med dette. Vi kan forandre tankene.

Jeg følger forfatteren Ren Warom, og hun var kanskje i en liknende situasjon. Hun hadde en periode for et par år siden der hun ikke klarte å få ut de bokideene hun hadde. Jeg tror ikke hun hadde publisert noe, men hun hadde ideer til bøker. Hun fokuserte på å lese bøker som hun kommenterte på bloggen, samt at hun skrev/snakket om hva hun gjorde for å takle livet. Jeg mener å huske at hun hadde schizoid personlighetsfortyrrelse. Du kan forøvrig finne henne på WordPress og You tube. Hun snakket også om seasonal affective disorder (SAD) ved et par anledninger, populært kalt vinterdepresjon i Norge. Det Ren Warom gjorde fungerte bra, og hun har så vidt jeg vet publisert i alle fall to bøker siden den tid.

Det er mye en kan gjøre for å takle den mørke tida av året. Jeg tenker mye på det som fascinerer meg mest, verdensrommet, og Sola er høyinteressant i disse dager. Vi snakker om at dagene blir mørkere så snart Sankt Hans er overstått, og vi gleder oss til Sola snur like før jul, men vi er faktisk nærmest Sola i januar og lengst fra den i juli. Det er vinkelen på strålene som avgjør om det er vinter eller sommer. Vi opplever det som at vi står stille, men vi beveger oss i en rasende fart gjennom verdenrommet. Jorda roterer, samtidig som den går i bane rundt Sola, og hele solsystemet roterer rundt senteret av Melkeveien. Jeg vet ikke hva andre tenker om dette, men jeg synes det er spennende og betryggende å være en del av denne stabile reisen gjennom verdensrommet.

Jeg liker å se opp, f.eks. på vakre Venus en desembermorgen.
Jeg liker å se opp, f.eks. på vakre Venus en desembermorgen.

Når det gjelder spørsmålet om vi er alene eller ikke, tilhører jeg nok de som tror det er liv på andre planeter, men jeg tror samtidig det er irrelevant. Det mest sannsynlige er at det ikke er mulig for oss å ha noen form for kontakt. Jeg blir ikke skremt av tanken om at vi kanskje er de eneste intelligente livsformene i vår del av universet, men jeg får ofte inntrykk at den tanken kanskje er skremmende for noen av de som jobber med dette til daglig, f.eks. astrofysikere. Både intelligent liv-debatten og den årlige syklusen i solsystemet vårt viser at vi tenker litt negativt.

Det er science fiction-forfattere som har tenkt på dette også. Isaac Asimov skapte i Robot-serien, Galactic Empire-serien og Foundation-serien et univers der mennesket er den eneste intelligente skapningen. De koloniserte andre planeter, og kom etter hvert til å se på jordboere med avsky og forakt. De hadde den holdningen til oss som eventuelle aliens sannsynligvis vil ha. Jeg sammenlikner dette med å være alene i vårt eget samfunn, og er ikke overbevist om a vi skal ta alt personlig. Vi kan tenke at vi blir ignorert fordi det er noe galt med oss, og kanskje la dette utvikle seg til selvforakt, men det er ikke den eneste muligheten. Det er mulig å snakke seg både inn og ut av en depresjon, og det siste er absolutt å foretrekke. Psychology Today har en interessant artikkel om dette, 5 Ways to Keep Loneliness From Turning Into Depression.

Det er mange gode råd på nettet om hvordan en kan holde humøret stabilt gjennom den mørke tida. De vanligste er kosthold (ikke minst vitamin D), fysisk aktivitet (spesielt utendørs), sosialt samvær med mennesker som gir deg mer energi. Jeg skriver ellers mye og jeg løfter blikket. Jeg liker å se opp når det blir mørkt, for stjernene og planetene der ute fascinerer meg. De er mer synlige når det er mørkt, og mørket gir meg på en måte mer lys. De gir meg noe å fokusere på. Det er en slags meditasjon. Jeg vet likevel ikke om vi kan forvente et liv uten mørke øyeblikk, men vi kan gjøre dem kortere.

Kan depresjon rett og slett være et gode? Jeg skal tenke på det til neste gang.

Flere voksne ved barnebordet

The world is indeed full of peril, and in it there are many dark places; but still there is much that is fair, and though in all lands love is now mingled with grief, it grows perhaps the greater. J.R.R. Tolkien

Jeg har ikke skrevet mye om diagnosen uspesifisert gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, forkortet PDD-NOS etter den engelske termen Pervasive Developmental Disorder – Not Otherwise Speicified. Jeg skrev om det for et par år siden, og fikk nylig en mail fra faren til et voksen som ikke fikk hjelp som barn. Han lurte på om jeg visste om noen form for terapi som kunne hjelpe voksne med denne diagnosen.

Det korte svaret er dessverre at det ikke finnes noe, og at en må gjøre mye på egen hånd. Hvis en søker etter informasjon oppdager en raskt at denne gruppa innen autismespekteret har det samme problemet som vi med nonverbale lærevansker, det er et barneperspektiv. Det meste av forskningen og tiltakene retter seg mot barn, og hvis en søker hjelp som voksen får en svar som retter seg mot barn. Det er dessverre en del som ikke er tilgjengelig for barn heller i hele landet. Jeg kalte det for å sitte ved barnebordet på livstid en gang.

Kognitiv terapi kan være nyttig, men det er ikke et tilbud til barn og unge ved sykehuset i Haugesund. Behandlingen dreier seg om at pasient og terapeut prøver å tenke nytt om gammel atferd. En kan dermed forandre tanker og følelser som får oss til å repetere en negativ atferd. Hvis en unngår en bestemt situasjon eller stadig utsetter et arbeid en vet en må komme i gang med, kan en analysere aferden for å finne ut hva som ligger bak, og hvordan en kan forandre den. En kan også trene på sosiale ferdigheter. Statped har skrevet ei håndbok som skolen kan bruke for å hjelpe elever med Asberger Syndrom, og på side 50 står det litt om sosiale historier. Det er et pedagogisk verktøy som kan øke den sosiale forståelsen. Les mer. De minner meg om noen oppgaver jeg lagde for klassen min da jeg underviste engelsk for noen år siden. Jeg satte elevene sammen to og to med hvert sitt kort som forklarte en sosial situasjon, f.eks. to som møtes i heisen. De skulle deretter improvisere. Jeg har ikke lest boka selv, men Undervisning i sosiale ferdigheter av Stephen Elliot er verdt å sjekke ut.

Bilde av sola som skinner i en vann på asfalt. Jeg bor i en region som er ganske dyster værmessig, men det er ikke vanskelig å finne lysglimt.
Jeg bor i en region som er ganske dyster værmessig, men det er ikke vanskelig å finne lysglimt.

Jeg har skrevet mye om de komorbide lidelsene angst og depresjon. De er dessverre relevante for de aller fleste med en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Jeg er ikke motstander av medisin, men er ikke overbevist om at det er alene er nok. Jeg har mer tro på at kosthold, fysisk aktivitet, samtaleterapi og hobbyer får oss til å fungere. Det viktige er å ha et stabilt liv. Noe av det mest spennende innen forskning handler om tarmen. Den kommuniserer med hjernen gjennom nervesignaler, hormoner og nevrotransmittere. Les mer oå forskning.no. Det skal sies at dette er ny forskning, og det vil sikkert ta noen år før forskere gir bastante svar, men det er ganske mange anekdotiske bevis som tyder på at kostholdet er viktig. Jeg tror derfor maten er en del av grunnen til at jeg kan opprettholde en stabilitet, selv gjennom ganske vanskelige perioder.

Mye av arbeidet en kan gjøre ellers fungerer best hvis en starter som barn, men det er ikke for seint som ung voksen. Livet kan rett og slett være jævlig hvis en lever med ubehandlet angst og depresjon. Det er krevende å jobbe med dette, og en må virkelig være motivert, men en får mye igjen for det. Det burde ikke være noe familier og individer måtte slite med alene, men selv i den situasjonen er det mulig. Det kalles recovery, bedringsprosesser på norsk. Det betyr at en kanskje aldri blir symptomfri. En er i utvikling og føler seg bedre så lenge en jobber med seg selv, men en må være forberedt på at det kan være en prosess uten avslutning. Livet kan likevel være bra. Det var derfor jeg innledet med Ringenes Herre. Del to av sitatet er viktig, for samme hvor vanskelig en kan oppleve livet, samme hvor mye en kan føle at en er fanget i en umulig situasjon, er det mulig å glede seg over livet. Kanskje ikke hele tida, men i lange nok perioder. En må lete etter noe som gjør livet spennende eller utfordrende, og hvis en mister dette bør en søke etter nye gleder. Hvis en mistenker depresjon eller angst bør en likevel starte med fastlegen og en henvisning til DPS. Jeg tror det er det beste rådet jeg kan gi.

Den vanskelige troa

siluett av mann som ber med stjernehimmelen i bakgrunnen. Noen ganger kan en føle seg liten og maktesløs i møtet med livet.
Noen ganger kan en føle seg liten og maktesløs i møtet med livet. Foto: Pixabay

Det blir gjerne fokusert på angst og depresjon som de store tilleggsvanskene ved både NLD og ASD. Det er ingen tvil om at de er de to største, men det egentlige problemet er kanskje selvtillit og selvfølelse.

Det er mange av oss som har fått diagnosen i godt voksen alder. Jeg var 42 år da jeg fikk diagnosen i 2010, og jeg blir av og til kontaktet av lesere som var mellom 40 og 50 år da de fikk diagnosen. Det er ikke overraskende at det for noen går ut over selvtilliten å ha disse utfordringene uten å ha en diagnose. Jeg liker ikke å gjemme meg bak en diagnose og bruke den som unnskyldning. Jeg liker å ta ansvar, men det har ikke vært lett når jeg har gjort mitt beste, men av grunner jeg ikke kunne forklare, hverken for meg selv, familien eller arbeidsgivere, gjorde jeg enkle feil. Det var mange som klandret meg for ting det seinere viste seg at jeg ikke samme forutsetninger som andre for å klare.

Det ble alltid tatt for gitt at jeg ikke hadde prøvd å gjøre leksene eller den oppgaven formannen ga meg, for det var jo så enkelt. Jeg klarte vanskeligere ting, så dette skulle ikke være noe problem. Jeg har dessuten fått mye kjeft i arbeidslivet fordi jeg brukte for lang tid på en bestemt arbeidsoppgave, men sannheten var at jeg hadde jobbet samvittighetsfullt med oppgaven hele tida. Jeg mestret den bare ikke. Det er derfor dette kalles for en usynlig vanske, for på overflaten ser det ut som at vi har alt. Det er ingenting ved utseende som tyder på at vi er annerledes, vi er språkmessig flinke og noen av oss gjør det bra på skolen. Vi er likevel ikke helt som andre, for vi har en såkalt ujevn evneprofil.

En kan lett havne i en situasjon der en ønsker å ta ansvar for feilgrep en gjør, fordi en ikke forventer noe mindre av seg selv enn andre, samtidig som det heller ikke føles rettferdig. Den beste erfaringen min fra arbeidslivet stammer fra Hydro Aluminium på Karmøy der jeg jobbet på maskinverkstedet åtte somre på 1990-tallet. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk jobben det første året, for det var kjennskap og vennskap som sikret de fleste jobben, og jeg kjente ingen der. Jeg visste ikke så mye om meg selv heller. Jeg visste bare at jeg hadde prøvd virkelig hardt de to årene jeg nettopp hadde gått på yrkeskolen. Jeg pugget teorien, men ødela mye verktøy og mange arbeidsstykker i verkstedet. Det var aldri med vilje, men samme hvor mye jeg prøvde gikk det galt. Jeg fikk ofte høre fra læreren at jeg var dum, mens jeg var en vits blant medelever. Det var smertefullt, for jeg var litt eldre enn de andre. De var 16 år og kom fra ungdomsskolen det første året, mens jeg hadde vært i militæret og var 20 år. Det var ikke noen god følelse å feile i absolutt alt, men de andre var tilsvarende dyktige.

Det var bakgrunnen min da jeg fikk sommerjobb på Hydro. Jeg vet ikke hva formannen tenkte om meg, men jeg fikk jobben hver sommer, selv om han alltid satte meg til de enkleste jobbene. Jeg må jo ha vært en svakhet i systemet, for mens de andre vikarene kunne ta på seg en hvilken som helst oppgave, var det begrenset hva jeg kunne gjøre. Det skjærte seg når formannen hadde ferie, for den som overtok for han var lite opptatt av å hjelpe meg, så det var alltid ubehagelige uker der jeg grudde meg til hver arbeidsdag. Jeg kan ikke si at jeg følte meg komfortabel.

Selvfølelse dreier seg om å være trygg. Det er en stabil følelse som ikke blir påvirket av suksess eller nederlag, eller behovet for å si klart i fra om noe. En kan altså motsi en kollega, eller sågar sjefen sin, uten at det går ut over selvfølelsen. Denne tryggheten eller utryggheten utvikler seg i den kontakten vi har med mennesker rundt oss i oppveksten. Det skal noe til for å føle trygghet hvis en gjennom oppveksten får høre dag etter dag at en er lat, sta eller dum. Vi kan ikke forvente at voksne alltid skal forstå barn, for voksne kan også ha dårlige dager eller misforstå en situasjon. Målet må derfor være god omsorg, ikke perfekt omsorg, for det er ingen som tar den ultimate avgjørelsen hver gang.

Det er krevende å utvikle en god selvfølelse hvis en ikke har det, men det er mulig. Jeg prøver å reflektere over mine egne reaksjoner uten å nedvurdere meg selv (jeg prøver f.eks. å unngå å si at jeg er en idiot). Jeg blir irritert på meg selv hvis jeg går i forsvarsposisjon, rødmer eller lar meg irritere over andres tendens til å snakke ustanselig uten å si noe fornuftig. Istedet for å fordømme meg selv kan jeg reflektere over hvorfor jeg reagerer på denne måten. Jeg prøver å gjøre det samme mot andre, men jeg må innrømme at jeg har en tendens til å være unødvendig kritisk.

Det kan også være nyttig å trene på sosiale situasjoner, for trygghet handler mye om å rette oppmerksomheten utover mot omgivelsene. Jeg er langt fra en ekspert, men jeg tenker at hvis en er klar over sider ved seg selv en helst vil forandre på, men likevel klarer å fokusere på andre, har en kanskje lært litt om å fungere. Det skal sies at dette er teorien min. Jeg sier ikke at jeg alltid lykkes.

Når det gjelder neste generasjon håper jeg mange får en bedre start enn noen av de som vokste opp uten diagnose. Kona mi og jeg jobber aktivt for å være så gode foreldre som mulig, og det virker som at vi ligger godt an. Nå er det kanskje ikke rettferdig å sammenlikne generasjoner, for mye har forandret seg, men når jeg ser på den 12 år gamle dattera mi, og tenker tilbake på min egen barndom (jeg var 12 år i 1980), er hun milevis foran meg på alle områder. Det er samtidig sånn en måler framskritt, og denne familien har tatt store skritt.

Vinterlyset

I may not have gone where I intended to go, but I think I have ended up where I needed to be. Douglas Adams

Det finnes ikke én NLD-diagnose eller én NLDer. Det burde være ganske opplagt fordi det er ingen mennesker som er like heller. Vi har alle ulike hjerner. Vi har derfor ulike styrker og ulike svakheter. Jeg er fremdeles medlem av et par NLD-grupper på facebook selv om jeg egentlig bestemte meg for et års tid siden at det ikke var for meg. Det er flere grunner til at jeg ikke har vært aktiv på lenge. Det er f.eks. veldig sterke følelser der. Det er ikke det at jeg ikke har sympati for det andre går gjennom, men det er en tendens til å bruke gruppa til alt fra å legge ut om den siste daten sin til å blåse ut litt damp etter en skuffende dag. Jeg vet hvordan alt det føles, men har ikke så mye overskudd til å takle andres følelser.

Detv er også en tendens til å lete etter symptomer. Det er noen med jevne mellomrom som har identifisert noe i seg selv de oppfatter som et problem, og de spør resten av gruppa om det har med NLD å gjøre. Det kan være alt fra en uvilje til å rydde i huset til å ha problemer med å komme seg opp om morgenen. Jeg synes også stemningen kan bli ganske negativ og amper noen ganger og har derfor ikke noe utbytte av å delta i de internasjonale gruppene.

Det hender at et nytt medlem spør de andre om hvilke sterke og svake sider de har. Jeg er mest opptatt av styrkene mine, og spesielt en av dem. Jeg elsker å skrive og gjør det hver dag. Jeg vet som regel ikke hvor et blogginnlegg ender. Det meste går på instinkt og teksten utvikler seg underveis. Jeg kunne egentlig tenkt meg å skrive litt mer om følelser, inkludert de triste. Ikke fordi det er så ineressant å fokusere på, men det hjelper meg. Jeg lærer av å skrive. Jeg blir ikke bare teknisk flinkere etter hvert som jeg får mer og mer trening, men jeg lærer noe om meg selv også. Ordene er en samtalepartner som hjelper meg til å organisere tankene mine og til å se ting klarere. Denne samtalepartneren og de tankeprosessene jeg må gjennom for å skrive holder meg frisk.

Jeg snakker ikke så mye. Det var en tid da jeg desperat lengtet etter å snakke og jeg hadde en tendens til å snakke ukritisk når jeg fikk sjansen. Det var spesielt vanskelig å være alene i tenårene og som ung voksen, men jeg har etter hvert mistet interessen for sosialt samspill. Jeg er fremdeles aktiv på det området, men det er ofte noe jeg må tvinge meg til å gjøre fordi jeg vet at noe annet hadde vært uheldig.

Haugesund ved solnedgang. Jeg er ikke spesielt fokusert på mørke, men det er noe spesielt med lys mot den mørke bakgrunnen.
Jeg er ikke spesielt fokusert på mørke, men det er noe spesielt med lys mot den mørke bakgrunnen.

Det er derfor denne bloggen betyr så mye for meg. Jeg har naturligvis en drøm om at mange skal lese tekstene mine, men jeg har alltid visst at jeg sannsynligvis ikke får tusenvis av lesere hver dag. Jeg er ikke akurat en rosablogger, for å si det forsiktig. Ordene mine når ut i verden likevel, og etter snaue tre uker av det nye året har bloggen blitt lest i ni land. Det er en spesiell følelse å vite at formuleringer jeg skapte har reist til flere kontinenter. Jeg er forsiktig med å bli for personlig. Jeg var det i en periode, men det ble brukt mot meg.

Det var et sjokk, for det føltes som at ordene var medisinen min. De var en slags kognitiv terapi som hjalp meg til å se ting klarere, og det å få ordene ut var en del av terapien. Det er gjennom skriftspråket jeg kommer nærmere andre mennesker, og det føltes som at noen prøvde å ta dette fra meg. Jeg vil ikke gå detaljert inn på hva som skjedde, men når jeg skrev generelt om psykisk sykdom, oppfattet noen dette som at jeg var psykisk syk, og derfor ute av stand til å vare på meg selv og familien min. Jeg tror imidlertid at alle som har lest bloggen med en åpent sinn vil se en mann som er friskere og mer reflektert enn mange andre. Jeg har alltid vært en ansvarlig NLDer og jeg jobber aktivt for å fungere best mulig. Jeg fungerer bedre og er mer rasjonell nettopp fordi jeg tenker over mine egne tanker og handlinger.

De mørke tankene er dessverre en del av livet for mange med NLD. De er ikke så mørke for min del lenger, og jeg tror jeg kan takke skriftspråket for det. Jeg lever veldig godt for tiden. Ordene jaget vekk de mørke tankene for lenge siden, og jeg tror derfor ordene er den absolutt sterkeste sida mi. Jeg kommer kanskje mer inn på dette i en senere post. Januar er faktisk ofte starten på en positiv periode for min del. Det blir mye stress i desember og jula er ikke alltid den helt store opplevelsen for min del, men vinter til tross opplever jeg januar som ei lys og optimistisk tid.

Hvis mørket skulle komme tilbake hadde det likevel vært greit å vite at jeg kunne skrive livet mitt. Jeg vil skrive om livet som det er, og det er faktisk både normalt og sunt å akseptere at noen dager er triste.

Jeg sitter ikke ved barnebordet

skog. Illustrasjonsbilde fra Lotheparken i Haugesund. Det kan være litt mørkt noen ganger, men likevel løfter om lys lenger framme.
Illustrasjonsbilde fra Lotheparken i Haugesund. Det kan være litt mørkt noen ganger, men likevel løfter om lys lenger framme.

Jeg fikk nylig et spørsmål om hva NLD-diagnosen har betydd for meg, om det har hatt noen direkte effekt på livet mitt. Jeg fikk diagnosen i 2010 da jeg var 42 år gammel. Det første jeg gjorde var å lete etter informasjon.

Jeg kjøpte boka Nonverbale lærevansker av Anne-Grethe Urnes og Gro Eckhoff som ble gitt ut året før. Den ble presentert som den første boka om NLD på norsk, og jeg tror den fremdeles er uten konkurranse. Jeg skrev et innlegg for flere år siden om å sitte ved barnebordet hele livet. Det er en tittel jeg lånte fra Pia Savage, en amerikansk blogger som har skrevet om det samme. Hun var også godt voksen da hun fikk diagnosen, og fikk vite at det ikke var noe hjelp for voksne. Forskningen og tiltakene fokuserer på barn, men det er lite eller ingen litteratur om hvordan det går med barna som voksne. Litteraturen sier at vanskene ikke nødvendigvis blir verre med alderen, men at gapet mellom svake og sterke sider øker fordi de utvikler seg i ulikt tempo. Det kan derfor bli stadig vanskeligere å henge med.

Det er nettopp derfor det er så skuffende å se den manglende interessen fra forskere. Det er mye informasjon og hjelp tilgjengelig for bl.a. depresjon, angst, Asberger syndrom og ADHD. Det blir også fokusert på at det er flott med annerledeshet, at vi utelukkende er en berikelse for samfunnet. Det er grenser for hvor mye jeg kan høre på dette fordi det ikke stemmer med den virkeligheten jeg må forholde meg til.

Jeg har skrevet mye om tilleggsvansker og diagnoser der NLD kan være en del av bildet. Jeg har gjort det fordi mange med NLD har dem, og som Urnes/Eckhoff skriver er det «mer regelen enn unntaket at ulike diagnosegrupper har tilleggsvansker/diagnoser.» Jeg har derfor vært inne på Asberger syndrom, ADHD, angst og depresjon. Jeg har en mistanke om at de psykologiske tilleggsvanskene (angst, depresjon, sinne) er et resultat av at en har levd lenge uten en diagnose, med feil diagnose eller at en av en annen grunn ikke har fått hjelp. Hvis en blir overlatt til seg selv og må klare seg så godt det lar seg gjøre på egen hånd, kan det bli vanskelig å unngå tilleggsvansker.

Den hjelpa en eventuelt får forandrer ikke på de nevrologiske tilleggsvanskene (Asberger, ADHD, Tourette), men hjelp gjør utvilsomt at det er lettere å leve med vanskene. Det finnes tiltak som fungerer, men jeg har tro på at de må settes inn tidlig. En kan f.eks. utvikle sosial kompetanse fra tidlig alder. Det er spesielt viktig hvis barnet opplever utstøting eller ignorering, for da kan det reagere med å trekke seg fra sosialt samspill. De voksne må være oppmerksom på dette og veilede barnet. Jeg vet av erfaring at det er veldig varierende fra skole til skole hvordan dette blir fulgt opp. Mange skoler har KAT-kassen, men det er ikke alle som bruker den, muligens fordi det ofte er ufaglærte som faktisk utfører spesialundervisningen. Jeg har også opplevd lærere med spes. ped-kompetanse som faktisk har sagt ting som at siden eleven var sympatisk og samarbeidsvillig måtte diagnosen fra BUP være feil (minner mistenkelig om nevrodiversitet). Det varierer dessuten veldig fra skole til skole hvordan de takler mobbing. Det hjelper ikke at skolen følger et bestemt program eller at den har prosedyrer hvis disse ignoereres. Handling betyr alltid mer enn ord.

Det er viktig å oppmuntre til selvstendighet i løpet av tenårene. Det er ingen tvil om at foreldre har et hovedansvar for oppdragelsen og for å forberede barnet best mulig på voksenlivet, men jeg skulle ønske at det offentlige kunne spille litt mer på lag enn mange opplever. Jeg får med jevne mellomrom en mail fra foreldre som er bekymret for hvordan det skal gå med barna sine, enten de er tenåringer eller unge voksne. Jeg får også noen mailer fra mennesker som er der jeg var i 2010, godt voksne med en fersk NLD-diagnose. Jeg skulle gjerne gitt alle et håp om at det vil ordne seg, men det er ikke så enkelt. Det er faktisk et fellestrekk ved de lærerjobbene jeg har hatt at de krevde store spes.ped-ressurser og veldig gode kommunikasjons/forhandlingsferdigheter med elever og foreldre, men jeg fikk også klar beskjed om det var forventet at jeg klarte alt alene.

Læreryrket er greit nok hvis alt går på skinner, men det gjør det sjelden, og det er en god del lærere som enten blir sagt opp fordi det er «samarbeidsproblemer» eller fordi elever/foreldre opplever læreren som «vanskelig.» Det er også noen som slutter frivillig fordi de ser at de ikke får den støtten de trenger for å kunne fungere i jobben. Noen vil kanskje si at Henriette Høilund-Kaupang ga opp for tidlig. Hun sluttet etter to måneder, mens jeg kjempet for en plass i yrkeslivet i 14 år. Jeg forstod henne likevel godt da hun i 2013 skrev på NRK Ytring at man må være supermenneske for å holde ut som lærer.

Jeg har hele tiden antatt at det vil bli langt bedre for de som vokser opp i dag. Det var en studie ved Universitetet i Oslo for noen år siden som er relevant for NLDere også. Det dreide seg om høytfingerende autister, og studien viste at denne gruppa ikke klarte seg bedre som voksne enn de som antas å ha større utfordringer. Forskerne antok likevel at en ny studie om noen år vil gi et mer positivt resultat. Det er fordi tiltak i løpet av barndommen virker, og mange vil formodentlig klare seg bedre i framtida siden det er mer hjelp å få i dag.

Det forutsetter at de får hjelp. For oss andre er det viktig å prøve å fungere best mulig. Jeg har skrevet utførlig om det tidligere, og noe av det som hjelper meg er å tenke på at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom håp/fungering og trivsel. Jeg gjør ting jeg ikke liker fordi jeg vet at det vil hjelpe meg til å fungere bedre. Det er som de sier i reklamen: Det smaker tran, men det er det som funker.