Demokratiet som forsvant

Karl Johan med Stortinget og Slottet. De to største symbolene/representantene for makteliten vi har i Norge. En kan undre seg over hvor utøvende den utøvende makta virkelig er.
De to største symbolene/representantene for makteliten vi har i Norge. En kan undre seg over hvor utøvende den utøvende makta virkelig er.

Jeg har prøvd i en rekke innlegg å vise til at Barnevernet har behov for en reform, og har vist til advokater, psykologer og sosionomer som mener det samme. Jeg har ikke funnet noen god statistikk som virkelig tydeliggjorde dette behovet kort og konsist, men det dukket opp en artikkel på Facebook i dag som kanskje gjorde jobben. Den er fra april i år og viser situasjonen som den var ved utgangen av 2017. Les mer på NRK.

Den viser hvor mange Barnevernet har overtatt omsorgen for i antall og prosent. Det totale tallet for hele landet var drøye 9 000 barn eller 0,8 prosent. De fem som topper lista (3,9-6 prosent) er små kommuner i Trøndelag, Nordland og Finnmark. Jeg har ikke tro på at foreldre nordpå, eller i små kommuner, har dårligere omsorgsevne enn resten av landet. Vi må være klar over at loven gir sterke føringer. Den sier at Barnevernet skal prøve ulike tiltak før en omsorgsovertakelse er aktuelt. Hvis vi antar at det har blitt gjort i alle kommunene ser det altså ut som at det er store geografiske forskjeller.

Jeg tror det blir for enkelt å si at de geografiske forskjellene handler om at foreldrene ikke er skikket til å oppdra barn i den nordlige halvdelen av landet. Det kan imidlertid forklare en del hvis etaten ikke har god nok kontroll med kvaliteten på tjenestene de tilbyr. Det som gjelder i Sveio i Hordaland bør gjelde i Evenes i Nordland også, men det prosentvise tallet er 20 ganger høyere i Nordlandskommunen. Jeg kjenner ikke sakene, og kan ikke kommentere om de gjorde de rette avgjørelsene eller ikke, men det store gapet er påfallende nok til at myndighetene bør stille seg selv noen spørsmål. Barne- og likestillingsminister, Linda Hofstad Helleland, sa nylig i et intervju at norsk barnevern er verdensledende når det gjelder å beskytte barn mot vold.

Det som bør bekymre er mangelen på kontroll og innsyn. Vi har sett det når det gjelder institiusjonene, både private og offentlige. Når fylkesmenn har tilsyn rapporterer de som regel avvik, og det dreier seg ofte om ulovlig tvang og for lite kjennskap til loven. Helsetilsynet oppsummerte et landsomfattende tilsyn for tre år siden og konkluderte med at barn i fosterhjem ikke fikk den oppfølgningen av barnevernstjenesten de hadde behov for. En rapport fra NTNU viste samme år at flertallet av psykisk syke i barnevernets omsorg ikke hadde fått behandling de siste 3 månedene. Nå var ikke Linda Hofstad Helleland minister mens dette kom fram, men det er lite som tyder på at noe har forandret seg radikalt. Jeg tillater meg derfor å stille spørsmål ved hvor opptatt regjeringen er av å gjøre jobben rett. Ja, de redder kanskje noen barn fra skadelige situasjoner, men uten noen form for innsyn er det umulig å vite når skadene oppstod, før eller etter omsorgsovertakelse.

Professor i statvitenskap, Tore Hansen, uttalte nylig til NRK at han fryktet for demokratiet. Saken gjaldt en konflikt mellom ledelsen i Osloskolen og byråd Inga-Marthe Thorkildsen. Argumentet var at politikeren måtte vinne konflikten; ikke fordi hun hadde rett, men fordi noe annet ville vært uholdbart. Jeg har forøvrig hørt det samme argumentet brukt i barnevernssaker. Barnevernet må vinne, ikke fordi det er det beste for barnet, men fordi noe annet hadde skadet systemet.

Jeg har slitt lenge med å forstå hvorfor det er så få som bryr seg, enten det gjelder Barnevernet eller skoler som har en håpløs dårlig kvalitet på spesialundervisningen. Dette gir plutselig litt mening. Demokratiet fungerer på den måten at politikerne tar avgjørelser, og ansatte i embetsverket skal iverksette politikken. De kan varsle om det de mener er en uholdbar situasjon, men de skal ikke blande seg inn i politikken. Et varsel fører bare til handling hvis politikerne er villige til å gjøre noe med problemet. Jeg tror mye av fagfolks kritikk av Barnevernet nettopp dreier seg om demokratiet. Hvis det er viktigere å opprettholde et system som ikke klarer å levere de tjenestene politikerne har bestilt, enn å sørge for at alle kommunene får den samme kvaliteten, har vi da et demokrati? Politikerne uttaler seg jevnlig om Barnevernet, men de beskriver de tjenestene de har bestilt, ikke de varierende tjenestene vi har fra kommune til kommune.

Det er noe creepy over et land som til stadighet blir beskyldt, og dømt, i saker om brudd på menneskerettigheter, mens folket tenker at det skjer jo ikke med dem. Noen mener at demokratiet forsvinner hvis Inga-Marthe Thorkildsen taper en konflikt. Det har vært nedadgående ganske lenge, for det norske demokratiet tåler åpenbart ikke innsyn.

Reklame